barndoms vennen min tok selvmord..

[NoAngel]

vet ikke hva jeg skal skrive ennå..

er bare så ..sjokkert.

[Gjest Gjest]

Husk å pust. Får du i deg litt mat mens du fortsatt er nummen, er ikke det dumt.

Har du noen hos deg?

[NoAngel]

Husk å pust. Får du i deg litt mat mens du fortsatt er nummen, er ikke det dumt.

Har du noen hos deg?

jeg har kjæresten min på cam på msn..

kommer man noen gang over skyld følelsen av å ikke ha reddet han ?? jeg er så sint!!eller lei meg , jeg bare gråter.. hvorfor gjorde jeg ikke noe

[Gjest Invicta]

Huff.....

Det du skal huske på er at det IKKE er din feil..

Det tok meg lang tid å innse at det ikke var noe jeg kunne gjort, da kameraten min tok livet sitt.

Men det vil bli lettere med tiden. Det er vel den eneste, fattige trøsta.

Sånt som dette er aldri lett. Jeg tror det er viktig å ha noen å prate med, det er godt du har kjæresten din på kamera..

Gir deg en til

Endret 30. mai 2009 av Invicta

[Gjest Wind]

En stor til deg.

Det var IKKE din skyld!

[NoAngel]

takk for klemmer.

jeg vet det ikke er min skyld.. jeg skulle bare ønske han hadde sagt noe...

gitt oss en sjanse til å hjelpe han

[Gjest Gjest]

Jeg må snart gå, men noen ord føler jeg at jeg må skrive.

Jeg har selvskadet og vært sterkt suicidal selv. Såpass lang at jeg har hatt planer, og valgt å utsette det pga en situasjon hvor jeg var nødvendig. Pr dags dato har jeg sjelden slike tanker, men jeg husker de godt ennå.

Det eneste jeg kan si er at dette er ikke noe du kunne ha hindret.

Men følelsen du har er reell. Det sier jeg ingenting på. Jeg har venner jeg i perioder går og venter på kommer til å ta sitt eget liv, og jeg vet, selv om jeg har vært "på den andre siden", at jeg kommer til å slite med skyld. Det ligger i menneskets natur tror jeg... Man får alltid tanker om hva man kan gjordt anderledes når noe vondt skjer. Hva om jeg hadde fulgt henne hjem? Hadde hun ikke blitt voldtatt da? Hva om jeg ikke hadde bedt han om å kjøpe melk? Hadde bilulykken skjedd da? Hva om jeg ikke hadde lånt han de pengene? Hadde han da drukket seg like full og havnet i slosskamp? Hva om, hva om, hva om?

Det jeg prøver å si er at nå vet jeg ikke situasjonene rundt, men dette valget har han selv tatt. Det ligger som regel lang planlegging, og lange forberederedelser rundt et slikt valg. Mye av denne tiden går ofte med på å skjule det så godt som mulig.

Så har du de andre situasjonene. Hvor det er på impuls. Jeg har vært nære på selv å ta mitt eget liv i ganske akutte kriser, men har av en eller annen grunn stoppet. Men når slike tanker kommer, så er de ofte hyppig gjentagende. De er der, og forsvinner like raskt som de kom. Jeg kunne ha en så intens trang til å ta livet av meg at jeg pr dags dato ikke fatter at jeg overlevde, men 15 minutter etterpå var jeg i godt humør igjen.

Ser det blir usammenhengende dette...

Poenget mitt er: Du kunne like lite ha stoppet dette, som om han havnet i en bilulykke. Det er et valg, eller et kjemisk uhell i hjernen. Uansett, det er svært, svært lite personer rundt kan gjøre da.

Igjen, Husk å pust, tillat deg å føl, og ha folk rundt deg i den grad du kan

[Gjest Invicta]

Jeg tror det er et av de store spørsmålene pårørende sitter igjen med..

Hvorfor de ikke sa noe. Eller ba om hjelp.

Kan hende det er fordi de var så langt nede at de ikke så en utvei. Det kommer vi dessverre aldri til å få vite. Og derfor tror jeg ikke du skal gruble på det, du må ikke gjøre det verre for deg selv.

Du skal huske vennen din som den han var, ta vare på de gode minnene...

[NoAngel]

jeg har selv vært selvskader og suicidal, og jeg vet hva du mener.

men mine venner var der for meg, det var nok det som reddet meg.

og jeg føler at jeg burde vært der for han..

[Gjest Gjest]

jeg har selv vært selvskader og suicidal, og jeg vet hva du mener.

men mine venner var der for meg, det var nok det som reddet meg.

og jeg føler at jeg burde vært der for han..

Heh, da vet du hva det går i ja... (Og jeg er enda mer glad for at du har noen hos deg...)

Du var der for han!!

Alltid, alltid husk det!

Det at han trakk seg bort var ikke pga deg, men pga han.

Husk det! Om du glemmer å spise, om du glemmer å sove, så husk det at du var der for han!

[NoAngel]

håper på noen svar i begravelsen.. så jeg kanskje kan få litt fred i sjela..

[Eplefe]

Når han var desperat nok til å faktisk gjennomføre og ta sitt eget liv må du tenke over at om du hadde "vært der" i større grad enn du/dere var ville han bare følt seg innesperret og overbeskyttet. Man finner alltid en unnskyldning. Det blir mindre vondt med tiden, og det er dessverre den eneste trøsten jeg har.

[NoAngel]

jeg har mistet så mange venner.. er sånn at jeg har blitt redd for å knytte meg til folk, redd for å nye venner, siden alle bare dør..

ser på min mamma, hun har aldri mistet en eneste venn... det er flaks det.

det er så meningsløst.. han var jo gladgutt

[gjenspeilet]

Ord er ikke nok når slike ting skjer..

Selv fant jeg en venninne død av selvmord. Skyldfølelse er noe man ikke kommer over, men noe man lærer seg å leve med. Og etterhvert, om lang lang tid, så blekner det litt. Selv om du ikke tror det akkurat nå.

Det er viktig at du snakker med noen om det. Uansett hvem det måtte være, men jeg er klok av skade, og ødelag meg selv med å holde det inni meg.

Jeg har også mistet mange nære, og det gjør at det er vanskelig å være fullstendig nære en person, fordi jeg ikke orker å miste h*n. Jeg slutter aldri å engste meg, og jeg er i overkant paranoid. Hvis jeg ikke har hørt noe fra noen jeg vanligvis pleier å høre fra, og det går mange mange timer, så tror jeg automatisk at noe har skjedd. Og jeg sjekker aviser, osv.

Dette skrev jeg om en venninne som døde i trafikkulykke i fjor.. Når jeg ikke vet hva annet jeg kan gjøre, så skriver jeg.

http://gjenspeilet.blogg.no/1245407038_hun...ikke_lever.html

[Gjest Vært der..]

Skjønner hva du mener.

Min kamerat tok livet av seg. Han var forelsket i meg, men jeg var interessert i en annen. Han tok livet sitt.

Det tok meg over 15 år å komme over det. De 10 første årene tenkte jeg på ham og det som hadde skjedd hver dag. Etterhvert gikk det noen dager i mellom, så litt flere dager. Nå når det har gått over 20 år kan det gå ennå lenger tid mellom hver gang jeg tenker på ham og det som skjedde, men det er der ennå. Og det kommer til å forfølge meg resten av livet.

Har egentlig ikke noe råd til deg, men skriver for at du skal vite at det er ganske normalt å tenke, føle skyld, angre på ting osv osv.