Im back!:D

[Litle Lady]

Im back!!:D

Etter å ha vært borte i.. nesten et par år.... følte jeg med et at tida var inne for et aldrig så lite "come back" på kvinneguiden..hihi..

Rett før jeg ble gravid følte jeg vel at nok var nok og at jeg hadde gort mitt her på en stund.. og sånn har jeg igrunnen følt det leeenge... Men den tid er forbi... og jeg føler nå for å få tilfredstilt skrivekløen og få utløp for tanker og andre ting som måtte oppta meg:)

Meeeen nå får jeg snart hente småen i barnehagen og får senere skrive litt oppdatering av meg selv og livet akkurat nå

[Lipstick]

Velkommen bækk, schnuppa!! :danser:

ENDELIG!!!

[Litle Lady]

Sånn.... då e eg her med kaffekoppen min etter litt betenkningstid....

Slapp liksom tråden her for ganske leeeeenge sido, der eg først var aktiv inne på generell... og så var inne på "prøve å få barn" sido... kor eg va ei stund med min frustrasjon..(va godt å dela det med andre likesinna då..) Men litt før eg blei gravid, var d vel at eg begynte å føla at eg hadde gjort mitt her på ei stund..

[Litle Lady]

Kan vel begynna å si litt om min tidligare status og den noværande....

Då eg var her sist så var eg på prøversatdiget...det var vel ca 2 år siden.. Eg var gift og detta ekteskapet skrangla no avgårde på sitt vis... med lite frihet og skamsjalu ektefelle.. osv.... men va jo glad i fyren så holdt no liksom ut...E vel litt av denna typen at "no har eg no ordna meg sånn så då får eg bare tåla det liksom... litt sånn "i gode og onde dagar" og sånn... Laaaangt nede og manipulert som eg var... :rødme:

Så klarte vi no etter lenger tid med prøving å bli gravide... den sjuke kontrollfriken ble i grunnen bare verre... ogsjalusi og alt d andra bare økte.... Dvs psykisk og fysisk vold ble vel enda mer intrengande då svangerskapet starta... og de neste mnd etter at han var født... Då følte eg vel at eg hang stadig meira fast i klisteret...

At eg då fikk en gutt med kolikk gjorde vel ik situasjonen i heimen så veeeeldig mye lettare..

Då begynte gemalen å jobba doble skift på jobb.. så slapp han d mesta av hverdagen med konstant hyl og skrik... Og når kvelden og natta kom... så flytta han inn på gjesterommet... "ja for han var jo på jobb.. så han måtte jo få sova..." Eg derimot... meinte han... "var jo bare heima og dreiv dank"... Faens late kjerring liksom... at eg ik fikk gjort meir i heimen eg som hadde all tid i verden og bare sulla heima... var jo bare å rak rundt i stedenfor.. (tenke vi sie at eg spant rundt med hylandes unge i barnevogna fra tidlig morra...) Veit ik om noen her har barn... men då sjønne de vel at en faktisk ik "får all verdens gode tid i barselspermisjon.... og prøv med en kolikk unge i tilegg..

[Litle Lady]

Detta gikk som det måtte gå... inn i en aldrig så liten fødselsdepresjon.... heldigvis så "SÅG" helsesøstra meg og fikk meg til å komma t samtale hos ho hver veka....

Ho annbefalte på det sterkaste at ektefellen min burde steppa inn meir og ta "min permisjon" og sjukemelda meg.... va visstnok riktig måte å gå fram på i den situasjonen....

Men gemalen hadde jo liten forståelse og latterliggjorde vel meira detta her enn han støtta meg på noen måte..... for nei detta tullet hadde no ikkje han lyst el tid til... så sånn var det...

Så begynte han som bartender i en bar i helgene i tillegg til sin vanlige jobb i hverdagen.. jobba annahver helg minst og var ute den andre helga med kompisane sine.. Sjøl fikk eg til svar at eg hadde faen meg ingenting eg sku sagt når d gjalt ka han ville driva med og gjorde på..

Så etter å ha jobba meg gjennom fødselsdepresjonen så var d sånn hverdagen og helgene gikk.... "stakkrs gemalen som jobba så mye (uten økonomisk nødvendighet i d heila tatt....) måtte jo få sova.. spes. i helgene.. då hadde han jo enten vært ute el på jobb i baren så då låg han til laaaangt på dag... og tok sjølsagt lite og ingen annsvar for vetlingen... så alenamor i et forhold... thats me..

[Litle Lady]

Meeeen... så begynte d å go opp litt lys for meg.... (vanskelig å forklara koss en ik klare å få det til før laaangt tid er gått i et manipuativt og hjernevaska forhold då men..) tankar om at alt må uansett væra bedre en detta.. begynte å dukka opp... At eg ik kom t å få fred visste eg jo... men d va likavel verdt å prøva seg...

Fikk snakt med noen på failieværnkontoret.. og fikk kontakt med en sosionom og begynte å få noen timar hos ho....

Denna damo viste seg å forstå stuasjonen min og begynte å forklara og fikk meg til å forstå ting eg sikkert innerst inne... egentlig visste...

Men d er faktisk ganske annerledes når andre sette ting i meira perspektiv for deg... og med det begynne å fortella en at "du inbiller deg ikke dette her... og at faktisk er en psykopatisk ektefelle du lever med... og så og si ingen som driver på slik... noen gang vil forandre seg "og bli frisk" el bedre seg..

Det var etter å ha tenkt over det faktumet at eg bestemte meg for at "dette gidder eg ikkje meir" Om eg sjøl ik endå føler meg av noen som helst verdi... så har no iværtfallen gutt som betyr alt i verden for meg... og det blei min styrke for å komma meg vekk ifra det ekteskapet der..

[Litle Lady]

Så etter noen samtaler med sosionomen. fikk eg litt sjøltillit og planlegginga ang. åssen dette skulle gjøres ble til.. og voldsalarm hos politiet var bestillt.. Så 1 februar i år gjorde eg det slutt med min mann og flytta med vetlingen opp til mor mi ei vekes tid, så han fikk komt seg ut...

Så etter mye om og men... sitter eg her idag som aleinemor.. Ting er til tider knalltøft (og fred fra eksen som ikke har gitt opp håpet, får eg fremdeles ikkje...).. men bedre enn før er d no uansett... så d anbefales alle i min situasjo og gjør det samma.... for verdt det.. er d absolutt!!

[Frk edderkopp]

Eg er så glad for at du kom deg vekk. Det var det eneste rette. Glad i deg

Endret 3. juni 2009 av Frk edderkopp

[Frk edderkopp]

Håper alt er bra!

[Lipstick]

Hvordan går det med deg?