er sosial angst noe konstant?

[kristian82]

Nåja, det er mulig hun har rett, men det har ikke du

Jeg har nok det.

[Gjest Miley]

Jeg har nok det.

Nei.

[kristian82]

Dette er bare tull. Før du skriver et påståelig innlegg om et slikt tema burde du ha et minstemål av kunnskap om det du skriver om. Sosial angst kan veksle hele tiden og den kan bli trigget bare i noen sammenhenger. Mange med sosial angst vil synes en full kinosal er helt uproblematisk, men få totalt panikk av å møte ukjente på en fest. Man kan ha dager der det ikke er noen angst i det hele tatt og andre der man har det grusom selv om situasjonene er helt like. For noen kan ting føles helt greit med nye mennesker så lenge det også er noen kjente der, andre igjen har angst selv runt vennene sine. For det andre kan folk med sosial angst godt håndtere disse situasjonene helt glimrende og fremstå ekstremt utadvendte, selv om det vanligste er at de fremstår sjenerte. Det er bare det at de er ekstremt redde mens de gjør disse tingene som gjør at de har sosial angst, ikke hvorvidt de fremstår trygge utad eller oppfører seg utadvendt.

FOrøvrig er sosial angst noe man kan bli kvitt 100% selv om det er svært normalt å være litt usikker i en del sosiale sammenhenger.

Takk i ligemåde, leser du innlegget mitt litt nøye sier jeg jo mer eller mindre det eksakt samme som deg! Sosial angst kan variere fra situasjon til situasjon, noen klarer å dra på byen, men klarer ikke å handle i butikken alene, og motsatt. Men (som jeg også skrev) har du STERK sosial angst, som er så sterk at man blir trygdet av den, noe du kan snakke med envher psykolog om, så evner du ikke å dra på dates å møte en ny person helt alene med ukjente folk rundt deg flere ganger i måneden. Du er heller ikke noe utpreget midtpunkt hvorenn du er. Såklart kan hun ha sosial angst, det har jeg ikke nektet på, men den sosiale angsten hennes er da IKKE av den hardeste typen, da klarer man nemelig ikke å få til en dritt av de tingene hun gjør samme hvor hardt en måtte ønske det. Du snakker om å fremstå trygg utad, har du sterk nok sosial angst min gode kamerat, så har du ikke sjangs i havet til å fremstå/kontrollere deg selv så andre oppfatter deg som "vanlig". Har jobbet med flere som har sterk sosial angst og de hadde sett med misunnelse på det venninna di får til (og da helt uavhengig om hun egentlig ikke er komfortabel som noen sier) de har ikke sjangs til en dritt av de tingene hun klarer!

Om folk ikke skjønner at en som f.eks har sosial angst som fører til at han nr 1 ikke jobber, nr 2 handler på kvelden, nr 3 orker ikke være sammen med venner, nr 4 får svettetokter ved å snakke med mennesker osv, har STERKERE sosial angst enn en som ja, har sosial angst men klarer å fungere i hverdagen selv om det er slitsomt, da er du jo helt fjern!

[kristian82]

Nei.

Så hva var feil?

[CeeCee]

Det er mange av dere som har feil her inne.... Angst kommer i mange former.

En venninne av meg fikk angst kun på spisesteder, i middagsselskaper og andre situasjoner som hadde med mat og mange mennesker å gjøre. Hun hadde aldri hatt spiseforstyrreser eller noe sånt, så det var ikke derfor. Grunnen var at første gang hun kjente angsten var på et spisested. Hun fikk panikkangst, og derfor kom denne igjen hver gang hun var i situasjoner som innebar spising/ mat i selskaper eller ute. Dama er veldig sosial og utadvendt og sliter ikke med noe annet enn akkurat de tingene jeg har nevnt....

TS: Venninna di sliter nok skikkelig med angsten sin. Kanksje du kan hjelpe henne å finne noe annet hun kan jobbe med?

Endret 28. mai 2009 av CeeCee

[Chakoya]

Jeg har hatt sosial fobi.

Dette er noe som kan komme og gå som man kan jobbe aktivt med for å bli kvitt.

Sosial angst også kalt sosial fobi trenger ikke være vedvarende. Mange med angst kan fint jobbe seg gjennom dette og få et fint liv. Andre blir aldri kvitt angsten sin.

Jeg oppsøkte psykolog da jeg skjønte at noe ikke stemte med meg, og tenkte at slik kan jeg ikke ha det! Helt riktig, etter 1 år hos psykologen 4 ganger i mnden, fikk jeg konstantert sosial fobi.

Det endte med at jeg stadig måtte prøve ut dem tingene jeg hadde fobi mot ved å oppsøke steder jeg ikke likte meg på.

Etter god trening vil jeg si at jeg har jobbet meg gjennom, men ikke gjennom alt.

Det finnes fortsatt ting jeg ikke mestrer så godt, men det tror jeg ikke lenger er angst. Mer usikkerhet.

Blir sett på som glad og utadvendt. Noe jeg også er. Men det er i noen tilfeller hvor jeg ikke likte meg. Buss for eksempel, byen, matbutikker osv... Ute i det hele tatt var et problem for meg en stund. Nå digger jeg å gå ut igjen!

Men for eksempel å jobbe i butikk er noe jeg ikke kunne ha gjort. Men det er ikke p.g.a jeg har hatt sosial fobi, men p.g.a jeg takler for eksempel butikkjobben dårlig og takler enda dårligere folk som ønsker folk en drit arbeidsdag.

Det passer meg rett og slett heller ikke.

Jeg vet ikke grunner til at din venninne er trygdet. Men hvis det er kun p.g.a sosial angst synes jeg dette er rart i og med hun kan gå ut og treffe venner osv. Jeg er bombesikker på at det hadde fantes et arbeid til henne også. Det finnes langt mer folk som sliter værre enn mange av oss med sosial fobi og dem greier seg

Selv er jeg på utkikk etter hva jeg kunne tenke meg å jobbe med. Er selv i jobb, men ønsker ny jobb.

[Gjest Stjernedryss]

Takk i ligemåde, leser du innlegget mitt litt nøye sier jeg jo mer eller mindre det eksakt samme som deg! Sosial angst kan variere fra situasjon til situasjon, noen klarer å dra på byen, men klarer ikke å handle i butikken alene, og motsatt. Men (som jeg også skrev) har du STERK sosial angst, som er så sterk at man blir trygdet av den, noe du kan snakke med envher psykolog om, så evner du ikke å dra på dates å møte en ny person helt alene med ukjente folk rundt deg flere ganger i måneden. Du er heller ikke noe utpreget midtpunkt hvorenn du er. Såklart kan hun ha sosial angst, det har jeg ikke nektet på, men den sosiale angsten hennes er da IKKE av den hardeste typen, da klarer man nemelig ikke å få til en dritt av de tingene hun gjør samme hvor hardt en måtte ønske det. Du snakker om å fremstå trygg utad, har du sterk nok sosial angst min gode kamerat, så har du ikke sjangs i havet til å fremstå/kontrollere deg selv så andre oppfatter deg som "vanlig". Har jobbet med flere som har sterk sosial angst og de hadde sett med misunnelse på det venninna di får til (og da helt uavhengig om hun egentlig ikke er komfortabel som noen sier) de har ikke sjangs til en dritt av de tingene hun klarer!

Om folk ikke skjønner at en som f.eks har sosial angst som fører til at han nr 1 ikke jobber, nr 2 handler på kvelden, nr 3 orker ikke være sammen med venner, nr 4 får svettetokter ved å snakke med mennesker osv, har STERKERE sosial angst enn en som ja, har sosial angst men klarer å fungere i hverdagen selv om det er slitsomt, da er du jo helt fjern!

Jeg er i hvertfall enig med deg. Når noen fungerer på alle områder i livet bortsett fra jobb, får i hvertfall det meg til å stusse litt.

[kristian82]

Jeg er i hvertfall enig med deg. Når noen fungerer på alle områder i livet bortsett fra jobb, får i hvertfall det meg til å stusse litt.

Bra (Du er en smarting hehe)

I tillegg får jo folk lese innlegga litt nøye så de i alle fall ikke kritiserer og så sier nærmest det samme selv da.

[Gjest Stjernedryss]

Bra (Du er en smarting hehe)

I tillegg får jo folk lese innlegga litt nøye så de i alle fall ikke kritiserer og så sier nærmest det samme selv da.

Ja, men å sette spørsmålstegn til uføretrygd på KG er jo som å "banne i kjerka" da.

[kristian82]

Ja, men å sette spørsmålstegn til uføretrygd på KG er jo som å "banne i kjerka" da.

Ja det er sant. Men har jobbet en del med de sakene, og er som flere andre her sier at sosial angst er noe det er gode utsikter til å bli frisk/mestre med behandling og eventuelle medisiner. For å bli trygdet, spes når jeg går ut i fra at hun ikke er 63 år gammel, er det svært strenge krav og mye skal være prøvd ut først av behandling, ulike jobber etc. Når hun i tillegg fungerer så bra i en rekke av andre sosialt krevende settinger, ( som flere har skrevet her klarte ikke de å gå ut av huset engang),så er det svært lite aktuelt at hun får en 100% uføregrad hvis den eneste diagnosen er sosial angst, spesielt siden den ikke er sterkere enn hva tilfellet er her. Å nei, jeg mener ikke å bagatellisere etc, sosial angst uansett styrke er jo et helvete for de som har det, men selv om en har det kjipt og har et problem er det viktig å være åpen for at det er andre som har værre problemer/en sterkere sosial angst. Fungerer man 24/7 med unntak av at man f.eks blir litt ukomfortabel og rødmer når man skal bli kjent med nye folk, er det jo mer i retning av naturlig usikkerhet/sjenert (kall det gjerne også sosial angst) men om man er slik, og prøver å sette seg i samme situasjon (like synd på meg som dem) til folk som har så sterk sosial angst at hverdagen foregår i nærmest isolasjon og enhver kontakt med andre mennesker er en stor plage, så syns jeg det er dårlig gjort i forhold til de som virkelig virkelig sliter. Klarer en ikke å være åpen for at andre har en enda sterkere sosial angst, men synes bestandig mest synd på seg selv så blir jeg provosert av det..For å ta et dumt eksempel sier man ikke til en kreftpasient full av cellegift og svultster at "mm, jeg vet det er kjipt å være syk, har det på samme måte som deg, imunforsvaret mitt og er dårlig, blir forkjølet ca 6 ganger i løpet av året, triste greier altså".

[Anglofil]

En må nok også huske på at sosial angst kan virke veldig ulikt fra person til person. Jeg kjenner personer som preges av sosial angst i enklete sammenhenger, men ikke i andre.

Sosial angst trenger som sagt ikke å slå ut likt, og jeg vet f. eks om noen som ikke har problemer med å holde forelesninger for andre, men å jobbe i butikk ville h*n fått store problemer med. Handler kanskje om settinger man føler seg mer trygg i enn andre, i tillegg til de relasjonene som skapes og man er en del av i situasjonen.

Når det gjelder denne personen jeg har nevnt her, så synes h*n det er helt okay å holde forelesninger, nettopp fordi h*n føler seg trygg i den sosiale settingen, h*n får ofte treffe de h*n skal ha forelesing for på forhånd (noe som gjør h*n trygg), har tid til å forberede seg, kan stoffet godt osv. I en butikksituasjon, i møte med totalt fremmede, der man ikke har tid til å "forberede seg", blir det noe helt annet, da får h*n angst, og gjør situasjonen svært vanskelig å håndtere.

Mvh Yvonne

Endret 30. mai 2009 av Yvonne

[Mir]

Har hun fått diagnose på dette da fra lege/psykolog ?

Hvis ikke, så kan det jo være at hun ikke kan tenke seg butikk i det hele tatt men ikke tør å si det eller tør å jobbe i butikk , og derfor nå har en "gyldig" grunn i og med at hun sier hun har sosial angst.

Jeg har jobbet i kasse på kiosk selv, og jeg kan aldri tenke meg det igjen, men hvis jeg f.eks er sammen med venner som jobber i butikk/kasse, så tør jeg ikke si at jeg aldri kunne tenkt meg det igjen på grunn av at jeg syns det var noe herk. Det er jo slik man føler det selv og veldig individuelt.

Kan også være andre grunner... selv er jeg utrolig dårlig i hoderegning og gruet meg så til å jobbet i kasse, selv om jeg fungerer utmerket ellers sosialt så ble jeg redd for mennesker i denne sammenhengen , hver gang en kunde kom inn så ble jeg varm i trøya ja, og ikke på den positive måten.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig i at man ikke skal blande det å være sjenert og det å ha sosial angst. Det er to helt forskjellige ting, etter min mening.

Jeg har vært på det punktet hvor jeg ikke gikk utenfor døren på flere uker. Det var ikke noe særlig. Det gjør noe med en som person. Nå er jeg over det, selv om jeg har det slik enkelte dager.

Ang. forskjellige yrker og situasjoner, jeg har utdanning og har jobbet innenfor helsevesenet, men det klarer jeg ikke lenger. Jeg klarer ikke å være så tett innpå mennesker. Det blir for stressende. Jeg skal skifte beite. Det er ikke alt man passer til.

Ellers har jeg stor tro på behandling. Jeg har gått til psykolog og gruppebehanding, og hatt utbytte av det.