6-8 barn dør i norge av grov omsorgssvikt eller voldshandlinger

[Gjest hasth]

det er vel ingen tvil om at strafferammen må betydelig opp, og at man må få til et system hvor rapporteringsplikten inntreffer ved første mistanke.....

jeg kan ikke forstå hvordan noen kan velge å la tvilen komme foreldrene til gode?

veldig trist at det er de voksnes rettigheter som kommer først.......

de fleste barna dør før de er ett år.....

[Gjest Gjeste Blondie65]

det er vel ingen tvil om at strafferammen må betydelig opp, og at man må få til et system hvor rapporteringsplikten inntreffer ved første mistanke.....

jeg kan ikke forstå hvordan noen kan velge å la tvilen komme foreldrene til gode?

veldig trist at det er de voksnes rettigheter som kommer først.......

de fleste barna dør før de er ett år.....

Strafferamme ditt og datt. Tror du en idiot som slår et barn lar seg skremme mer av 21 års fengsel enn av 8?

Men det hadde hjulpet betydelig på om barn ble tatt alvorlig når de dukker opp på skolen med den ene skaden den ene dagen og ny skade den neste. Det hadde hjulpet om ikke alle tenkte at en eller annen har sikkert rapportert det.

Og det hadde også hjulpet om helsevesenet hadde tatt barn som blir innlagt med uvanlig stygge skader igjen og igjen alvorlig og varslet barnevernet.

Og sist men ikke minst: Hva om politi og påtalemyndighet også tok barna på ramme alvor og ikke henla sak etter sak eller drar etterforskning ut i det uendelige for å sikre at man kan dømme svinet for vold fremfor å hindre nye overgrep? Egentlig driter jeg i om en barnemishandler blir dømt eller ikke bare barnet blir reddet, og mishandleren blir for alltid forhindret fra å skade andre barn.

[Gjest Gjest]

det er vel ingen tvil om at strafferammen må betydelig opp, og at man må få til et system hvor rapporteringsplikten inntreffer ved første mistanke.....

jeg kan ikke forstå hvordan noen kan velge å la tvilen komme foreldrene til gode?

veldig trist at det er de voksnes rettigheter som kommer først.......

de fleste barna dør før de er ett år.....

Hvor tror du det er flest drap, i Norge med 21 år som maksimumsstraff eller USA hvor de har dødsstraff?

[Gjest Gjest]

Og sist men ikke minst: Hva om politi og påtalemyndighet også tok barna på ramme alvor og ikke henla sak etter sak eller drar etterforskning ut i det uendelige for å sikre at man kan dømme svinet for vold fremfor å hindre nye overgrep? Egentlig driter jeg i om en barnemishandler blir dømt eller ikke bare barnet blir reddet, og mishandleren blir for alltid forhindret fra å skade andre barn.

Hvis mishandleren ikke blir dømt, blir ikke barnet reddet. BUP har ihvertfall slike holdninger at hvis omsorgspersonen ikke er dømt forholder de seg til at mishandling ikke har skjedd. Jeg mener de burde undersøke saken uansett. De vil ikke engang prate om det, eller se dokumentasjon på at mishandling sannsynligvis har skjedd. Og legen har ikke lov til å skrive at noen er mishandlet av f.eks faren eller moren eller ektefelle, fordi legen ikke vet om det er denne personen som har påført pasienten skadene. Det er ikke nok at den skadede pasienten selv forteller at et familiemedlem har skadet han/henne. Det er mishandleren som blir beskyttet. Og selv om behandlingsapparatet er nøytrale, er det jo egentlig mishandleren som blir beskyttet. I mishandlingssaker er også nøytralitet en støtte til mishandleren.

[Gjest Gjest]

Og legen har ikke lov til å skrive at noen er mishandlet av f.eks faren eller moren eller ektefelle, fordi legen ikke vet om det er denne personen som har påført pasienten skadene.

Må legge til at selv om legen vet det har han ikke lov til å skrive det. På grunn av taushetsplikt overfor mishandleren. Og legen har sannsynligvis ikke sett det med egne øyne - hvis det hadde vært tilfelle vet jeg ikke om legen kunne skrevet det i den mishandlede pasientens journal? Det legen kan gjøre er å bruke opplysningsplikten for å informere politi eller barnevern. Dessverre brukes denne opplysningsplikten alt for sjeldent.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Hvis mishandleren ikke blir dømt, blir ikke barnet reddet. BUP har ihvertfall slike holdninger at hvis omsorgspersonen ikke er dømt forholder de seg til at mishandling ikke har skjedd. Jeg mener de burde undersøke saken uansett. De vil ikke engang prate om det, eller se dokumentasjon på at mishandling sannsynligvis har skjedd. Og legen har ikke lov til å skrive at noen er mishandlet av f.eks faren eller moren eller ektefelle, fordi legen ikke vet om det er denne personen som har påført pasienten skadene. Det er ikke nok at den skadede pasienten selv forteller at et familiemedlem har skadet han/henne. Det er mishandleren som blir beskyttet. Og selv om behandlingsapparatet er nøytrale, er det jo egentlig mishandleren som blir beskyttet. I mishandlingssaker er også nøytralitet en støtte til mishandleren.

Men det er jo forholdsvis enkelt å bevise et slikt tilfelle:

Barn kommer på skole/legevakt/SFO med skader. Man registrerer en bekymringsmelding. Man lager oppfølging. Hvis volden ved tett oppfølging opphører så har man vel kraftige indisier på at noen i den nære relasjonen har stått for volden?

Det må klare retningslinjer til helsemyndighet, politi og barnevern om at vold mot barn KAN være forårsaket av foreldre eller andre i nær familie og ved mistanke om slikt må det være mulig å fjerne barnet fra situasjonen mens man opprettholder skole og lignende til man ser om situasjonen bedrer seg.

Dette er da når det ikke er vitner til volden og volden skjer mens barnet er i hjemmet.

Det må altså lages nye retningslinjer og at et forslått barn der man ikke kan bevise at barnet er bliltt slått av foreldre ikke er slått fordi barnevernet ikke kan/vil gripe inn, er en holdning som er helt avlegs. Etter min mening bør man ALLTID mistenke foreldre/andre i nære relasjoner dersom et barn blir slått uten at noen var vitne til hendelsen.

Det er altså en holdningsendring og noen klare direktiver som må til.

I barnefordelingssaker har jeg flere ganger etterlyst en person som taler barnets sak uavhengig av foreldre eller andre instanser. En slags advokat. Dette trenges i aller høyeste grad i disse sakene også. En som står på for barnet og ikke gir seg før volden stopper.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Må legge til at selv om legen vet det har han ikke lov til å skrive det. På grunn av taushetsplikt overfor mishandleren. Og legen har sannsynligvis ikke sett det med egne øyne - hvis det hadde vært tilfelle vet jeg ikke om legen kunne skrevet det i den mishandlede pasientens journal? Det legen kan gjøre er å bruke opplysningsplikten for å informere politi eller barnevern. Dessverre brukes denne opplysningsplikten alt for sjeldent.

Det er ikke legens oppgave å slå fast at barnet er slått av den eller den. Det er imidlertid legens oppgave å slå fast hvordan skaden kan ha oppstått - er det forenelig med at ungen har skadet seg selv, rent inn i en dør, osv? Det er videre helt uhørt at et barn som gjentatte ganger kommer til konsultasjon for voldsskader ikke har den trygghet det burde være i at en lege som ser dette kontakter barnevern.

[Gjest gjest #4 og #5]

Men det er jo forholdsvis enkelt å bevise et slikt tilfelle:

Barn kommer på skole/legevakt/SFO med skader. Man registrerer en bekymringsmelding. Man lager oppfølging. Hvis volden ved tett oppfølging opphører så har man vel kraftige indisier på at noen i den nære relasjonen har stått for volden?

Det må klare retningslinjer til helsemyndighet, politi og barnevern om at vold mot barn KAN være forårsaket av foreldre eller andre i nær familie og ved mistanke om slikt må det være mulig å fjerne barnet fra situasjonen mens man opprettholder skole og lignende til man ser om situasjonen bedrer seg.

Dette er da når det ikke er vitner til volden og volden skjer mens barnet er i hjemmet.

Det må altså lages nye retningslinjer og at et forslått barn der man ikke kan bevise at barnet er bliltt slått av foreldre ikke er slått fordi barnevernet ikke kan/vil gripe inn, er en holdning som er helt avlegs. Etter min mening bør man ALLTID mistenke foreldre/andre i nære relasjoner dersom et barn blir slått uten at noen var vitne til hendelsen.

Det er altså en holdningsendring og noen klare direktiver som må til.

I barnefordelingssaker har jeg flere ganger etterlyst en person som taler barnets sak uavhengig av foreldre eller andre instanser. En slags advokat. Dette trenges i aller høyeste grad i disse sakene også. En som står på for barnet og ikke gir seg før volden stopper.

Jeg er helt enig i alt du skriver her.

I tillegg til holdningsendring og noen klare direktiver, mener jeg helsepersonell må få mer kompetanse om vold.

De må også få innføring i hva en henleggelse eller frifinnelse betyr. Noen tror det betyr at det ikke har skjedd noe, men det betyr at det kan ha skjedd mishandling men at det ikke foreligger nok bevis til å få personen dømt i en rettsak. Dette er det veldig viktig å være klar over. I saker hvor det kan ha skjedd mishandling, mener jeg man må unndersøke saken grundig og beskytte den som kan ha blitt mishandlet mens man undersøkelser pågår. Slike saker må prioriteres som hastesaker og ikke ende opp i den endeløse køen hvor det tar flere måneder før saken blir undersøkt.

Forøvrig er det behov for samarbeid mellom de ulike instansene som er involvert i saken. Problemet nå er at tashetsplikten hindrer ulike in stanser i å gi hverandre viktige opplysninger i slike saker. Denne taushetsplikten beskytter mishandleren og kan utsette den som blir mishandlet for flere farer.

[Gjest gjest "4,5,8]

Det er ikke legens oppgave å slå fast at barnet er slått av den eller den. Det er imidlertid legens oppgave å slå fast hvordan skaden kan ha oppstått - er det forenelig med at ungen har skadet seg selv, rent inn i en dør, osv? Det er videre helt uhørt at et barn som gjentatte ganger kommer til konsultasjon for voldsskader ikke har den trygghet det burde være i at en lege som ser dette kontakter barnevern.

Helt enig i det du skriver her også.

[Nique]

Det er ikke legens oppgave å slå fast at barnet er slått av den eller den. Det er imidlertid legens oppgave å slå fast hvordan skaden kan ha oppstått - er det forenelig med at ungen har skadet seg selv, rent inn i en dør, osv? Det er videre helt uhørt at et barn som gjentatte ganger kommer til konsultasjon for voldsskader ikke har den trygghet det burde være i at en lege som ser dette kontakter barnevern.

Det er riktig at legen ikke skal finne ut hvem som har slått barnet, det holder i massevis at han finner ut/har mistanke om at "noen" slår barnet. Da har legen melde_plikt_.

Jeg trodde forøvrig at også lærere hadde, men mulig jeg tar feil der.

Men gjennomsnittsmennesket er så forbasket redd for å tråkke andre på tærne, og jeg sier ikke man skal melde om mishandling når ungen kommer med et skrubbsår på kneet, men som det ble vist i saken om Kristoffer (8'åringen hvis stefar nå er dømt for drapet), så har gutten kommet på skolen, og på sykehus, med skader som ihvertfall ikke kommer av et fall på sykkelen. Den stakkars gutten kom jo skambanket på skolen, og det er litt kvalmt at det kan gå så lnagt uten at noen, hvem som helst, tar tak i det.

Men igjen, gjennomsnittsmennesket; det vi kan overse, det går bort.

Og det skjedde med Kristoffer.