Vi er verdensmestere på likestilling!

27. april 2009

Men er det ensbetydende med at vi faktisk er gode på likestilling?

”Likestilling er ikke lenger synonymt med kvinnekamp, så hva ligger egentlig i dagens begrep, og hva antyder dette begrepsskiftet?”

I 2008 kåret World Economic Forum Norge som ”verdensmester” i likestillingsracet i en sammenliknende studie av 130 nasjoner i verden, med utgangspunkt i data om 92 % av verdens befolkning. De fire kritiske områdene studiet tok utgangspunkt i var indekser for:

1. Økonomi

2. Utdanning

3. Vurdering av utfall i representasjon i forhold til politiske prosesser

4. Kropp og helse. (sjekk atekst for antall oppslag evt avsender).

Man kan si seg enig eller uenig i hvordan man måler likestilling, og alt tyder på at vi aldri vil komme fram til ett felles sett med målekriterier som dekker alle aspekter for likestilling, spesielt med tanke på holdninger og følelser til de som faktisk blir berørt av dette politisk korrekte flaggskipet.

Dette kan kanskje ha sammenheng med at likestillingsbegrepet har endret seg voldsomt de siste årene, og hvordan begrepet skal begrenses eller utvides for det det er verdt er mer opp til den enkelte.

To viktige samfunnsdebatter som har funnet sted de siste år er tydelige eksempler på dette. Under nåværende regjering ble det satt ned og fullført et mannspanel som i følge initiativtaker Karita Bekkemellem skulle ”diskutere menn og likestilling […] ikke minst å trekke debatten inn på arenaer der man kanskje ikke har diskutert likestilling”.

I tillegg ble mange engasjert og provosert i alle mulige retninger da man på kvinnedagen 8. mars brente hijab, som senere førte til en debatt om hvorvidt likestillingsforkjempere totalt hadde neglisjert innvandrerkvinners status og kår i Norge.

Denne dreiningen av likestillingsbegrepet synes å ha gått på bekostning av det man gjerne kan kalle ”kvinnesaken”, og dét på godt og på vondt. Som interessert i samfunn og politikk har jeg i ettertid tenkt mye på hva som faktisk ligger i denne dreiningen:

Betyr det at kvinnesaken er vunnet? Og at man dermed kan begynne den politiske kampen for andre grupper som også er offer for samfunnets urettferdighet? Eller har den tradisjonelle kvinnesaken mye mer politisk potensial, et potensial som har dårligere forutsetninger for å realiseres grunnet en mer utvannet forståelse av hva likestilling innebærer?

Disse spørsmålene er vanligvis forbeholdt den politiske og intellektuelle "elite", men noe forteller meg at det er vi, mann og spesielt kvinne i gata, som har svarene på om vi kan si oss tilfredse med likestillingsarbeidet og – fokuset, eller om vi har en god vei å gå.

Sean, 25 år

Statsvitenskapelig student ved Universitetet i Bergen