primavelle Skrevet 10. mai 2009 Forfatter #21 Skrevet 10. mai 2009 Hei Primavelle. Andre plager jeg har i forbinndelse med angsten,er blandt annet kan ikke ta ting på sparket,slik som f.eks en bytur,sammenkomster osv,dette må planelegges i god tid,ellers er d meget stor sannsynlighet,for at d rett og slett skjerer seg... Bare en skal på Buss,Butikk med mer og d ikke er planelagt,så slår brekninga til for fullt,som om magesekken rett og slett vil vrenges... Vet da svarte hvordan en skal få forklart d,følelse av at en kollapser,lammelser i form at en ikke får bena til å fungere,osv... Depressjon pådro jeg meg da jeg var 19 grunnet arb.ulykke hvor livet rett og slett ble snudd opp ned,var 24 da angsten kom inn i bildet,da grunnet innbrudd samt usanne rykter,slik som deg så stoler heller ikke jeg på noen Hei! Jeg og har det slik, men det har bare med reiser og overnattinger en å gjøre. Da er eg redd for at noe skal skje meg når jeg ikke er hjemme. Vi lar oss selv rett og slett ikke leve! Skulle ønske at jeg kunne ta slikt som en reise på sparket. Jeg er så lei av angsten!! Depresjonen får jeg mest når jeg tenker på hvordan jeg har det og når jeg er trist og lei. Fryktelig at angsten din har kommet av noe slikt. Jeg har hatt angst siden jeg var 7. Men mamma sier jeg har vist tendenser helt siden jeg var 3. Det har liksom blitt en del av hverdagen, så når den ikke er der leter jeg etter den....
primavelle Skrevet 14. mai 2009 Forfatter #22 Skrevet 14. mai 2009 (endret) Hei Primavelle. Andre plager jeg har i forbinndelse med angsten,er blandt annet kan ikke ta ting på sparket,slik som f.eks en bytur,sammenkomster osv,dette må planelegges i god tid,ellers er d meget stor sannsynlighet,for at d rett og slett skjerer seg... Bare en skal på Buss,Butikk med mer og d ikke er planelagt,så slår brekninga til for fullt,som om magesekken rett og slett vil vrenges... Vet da svarte hvordan en skal få forklart d,følelse av at en kollapser,lammelser i form at en ikke får bena til å fungere,osv... Depressjon pådro jeg meg da jeg var 19 grunnet arb.ulykke hvor livet rett og slett ble snudd opp ned,var 24 da angsten kom inn i bildet,da grunnet innbrudd samt usanne rykter,slik som deg så stoler heller ikke jeg på noen Endret 14. mai 2009 av primavelle
Geir-Anders Skrevet 14. mai 2009 #23 Skrevet 14. mai 2009 (endret) Hei igjen. Enig med deg,med tanke på at en lar seg selv ikke leve... Hvorda skal en da,før eller side kunne leve da? Beskrivelsen din,og om hvordan depressjonen utløses,kjenner jeg meg meget godt igjen i... Hvorfor tenker en på de triste tinga da,eller på hvordan en har d,når d likevel fremskynner depressjonen? Langt i fra,er da ikke noe mer synd på meg,er jo du som virkelig har d tøfft,med tanke på at du fra dine barnsbein av,mer eller mindre har slitt med angst,noe du også plages med den dag i dag også... Tror neppe du hadde noe lykkelig oppvekst,med de problema som du hadde både da og nå. Du er ung og sterk,jeg derimot 36. Helt siden jeg ble plaget av div plager,for 18 år siden,har jeg brukt å si,eg føler meg gammel. Endret 14. mai 2009 av Geir-Anders
primavelle Skrevet 21. juli 2009 Forfatter #24 Skrevet 21. juli 2009 (endret) Hei igjen. Enig med deg,med tanke på at en lar seg selv ikke leve... Hvorda skal en da,før eller side kunne leve da? Beskrivelsen din,og om hvordan depressjonen utløses,kjenner jeg meg meget godt igjen i... Hvorfor tenker en på de triste tinga da,eller på hvordan en har d,når d likevel fremskynner depressjonen? Langt i fra,er da ikke noe mer synd på meg,er jo du som virkelig har d tøfft,med tanke på at du fra dine barnsbein av,mer eller mindre har slitt med angst,noe du også plages med den dag i dag også... Tror neppe du hadde noe lykkelig oppvekst,med de problema som du hadde både da og nå. Du er ung og sterk,jeg derimot 36. Helt siden jeg ble plaget av div plager,for 18 år siden,har jeg brukt å si,eg føler meg gammel. Hei igjen! Lenge siden nå. Ofte kommer bare depresjonen og angsten, med pustevansker og det hele, av seg selv. Men FAKTISK så er det en tanke som utløser den. Men den varer bare i et 100 dels sekund så du legger nesten ikkje merke til den. Derfor er det på en måte vanskelig å unngå å bli deppresiv eller å få angstsymptom. Ja det er sant, har hatt angst hele livet. Mamma så en antydning til den da jeg var bare 3 år. Siden hun da hadde vert plaget av det selv kunne hun lett se det. Jeg er et veldig omsorgsfult menneske. Tenker veldig mye på hvordan andre har det. Og tenker ofte mer på at andre skal ha det godt, ikke alltid på hvordan jeg selv skal ha det. Så jeg håper så inderlig du blir bedre. Du er da ikke gammel!! :gjeiper: Endret 21. juli 2009 av primavelle
Gjest AnonymBruker Skrevet 24. april 2010 #25 Skrevet 24. april 2010 Har hatt angst/panikkangst i 30 år, og forsøkt ALT av terapier, medesiner, asolutt alt... Nei, ser ikke ut som man skal bli kvitt dette når man først har fått det. Nå, etter0 år, hvor jeg har klart meg sånn nogenlunde ute i livet, har jeg lagt meg inn.Det kom til et punkt hvor jeg var utslitt av å ha strevet med dette så lenge. Ingen hjelp i å være innlagt, detkal jeg love dere, terskelen for å tørre å komme seg ut ijen vokser for hver dag. Men, tør ikke engang være hjemme alene lener nå, så har gitt opp. Prøvd valium, cipralex, efexor, zoloft, cipramil og you name it. Nei, nå orker jeg ikke slåss hver dag mot dette angstuhyret, jeg lir her under dyna. Nok har blitt nok !!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå