Lei av angsten

[primavelle]

Hei!

Er ei jente på 23 år og har slitt med angst siden jeg var 7. Så du kan si at jeg er ekspert i gamet og har myyye erfaring da jeg har vert innom det aller meste innenfor det temaet. Jeg sliter ennå og har i tillegg depresjon. Under alt ligger angsten for å dø. Jeg er redd for å spise ting jeg muligens kan være alergisk mot og dermed dø. Redd for å sette ting i halsen. Redd for å ha livstruende sykdommer. Men i tillegg når jeg er veldig deprimert har jeg tanker om å være redd for å ta mitt eget liv. Altså: Jeg er redd for å dø av en sykdom, men i tillegg føler jeg at jeg ikke vil leve og er redd for at jeg vil ta mitt eget liv. Den ene tanken slår den andre i hel! Merkelige greier.

Jeg har en flot familie som hjelper meg og en super kjæreste som jeg tror er den rette for meg. Han er selvsikker, alltid positiv og sterk og gir meg styrke. Han er det jeg trenger og jeg tror han er min engel. Jeg har gode venner og spiller fotball. Det har jeg gjort hele livet og det har hjulpet meg mye! Trening er viktig! Mange i min familie har hatt det samme, så det er nok arvelig. Jeg har prøvd alt. Psykolog, psykosomatisk behandling, angstgruppe, healing osv. Men det er ikke noe som har hjulpet i lengden. Jeg går nå, av og til, til Wilhelmsen i hypokonderklinikken. i fjor fikk jeg nemlig diagnosen hypokonder, men i angstform. Jeg er redd for at jeg har en dødelig sykdom som jeg kommer til å dø av. Og derfor får jeg alle slags symptomer på det, som da igjen overbeviser meg om at jeg har en dødelig sykdom. Jeg blir svimmel, ør, føler jeg skal besvime (noe som jeg også er veldig redd for), også det verste av alt; det snører seg i halsen, jeg blir kortpustet og føler jeg blir kvalt. Jeg føler liksom jeg ikke får nok pust! Er det noen andre som har det slik med halsen???

Jeg går 1 året på sykepleien. Med angst og depresjon er det tungt, men det går. Jeg sjønner faktisk ike hvordag jeg klarer det da det ikke alltid er like lett å stå opp om morgenen.

Nå har jeg hatt dette i så mange år at jeg er kjempe sliten. Jeg vil at det skal forsvinne!! Jeg er 23 år nå og føler mye av ungdomstiden min er vekke. Da jeg skriver dette sitter jeg faktisk å kjenner på angsten. Jeg blir jo kvalt! Alle sier det ikke går an for en frisk, ung jente å pluttselig bli kvalt. Det er bare angst sier de. Men jeg er redd det ikke er angst. At det heller er en sykdom. Blodpropp i lungene eller noe slikt.

Det er vanskelig å forklare hvordan jeg egentli tenker og føler. Det er som om det er 2 stk av meg. Når legen sier jeg er frisk forstår hodet mitt det, men ikke kroppen min. Dermed forsetter på en måte symptomene. I tillegg føler jeg at jeg har en engel på ene skulderen og en djevel på den andre. Akuratt som i Donald Duck

Djevel sier jeg kommer til å dø av en sykdom og at det er akuratt det jeg har. Mens engelen sier neeeeeei, dette er angst. De krangler med hverandre og jeg sitter på en måte utenfor å ser på. Vanskelig å forklare, men håper noen skjønner meg.

Jeg er sikkert egentlig den friskeste personen i familien. Men tror det ikke selv. Jeg trener 4 ganger i uken. Spiser sånn noen lunde sundt

Går i tillegg til legen ofte å sjekker meg. Men det er aldri noe som feiler meg. Annet en angsten. Jeg har også tatt MR av hodet da jeg trodde jeg hadde svulst. Men neida! Det er forferdelig å tenke på at jeg ikke klarer å leve normalt. Jeg har sååå lyst men får det liksom ikke til. Tenk viss jeg kunne drite i de negative tankene!? Jeg prøver, men når liksom ikke inn til sjelen min når jeg sier til meg selv at jeg er frisk. For alltid når jeg sier det til meg selv kommer det en negativ tanke kanskje et 100 dels sekund etterpå. SLITENDE!!

Det eneste jeg vil er å vere fri for angst. Jeg har lyst å klare å leve med angsten og ikke la den styre meg. Jeg blir så lei meg. Jeg fortjener ikke dette. Det gjør ingen.

Håper noen vil skrive tilbake. For jeg vil høre om andre som har det slik som jeg.

[Gjest Gjest]

hei - jeg har det ikke sånn som deg, men jeg vil si noen ting:

Symptomene du beskriver med å ikke få puste osv er nok veldig vanlige for folk med angstdiagnoser, særlig de som har panikkanfall. Jeg har selv opplevd det i større og mindre grad (heldigvis ikke ofte for min del) - det er forferdelig ekkelt og ja, man føler man kan dø - men det gjør man ikke altså.

Mulig du også kan få svar på endel av tankene dine og noen mestringsstrategier ved hypokonderklinikken, jeg synes det er veldig bra at det finnes et slikt sted. Hypokondri er ikke noe som skal bagatelliseres, det er en psykisk lidelse på linje med mer "aksepterte" lidelser. I ditt tilfelle høres det ut som det er en av "veiene" angsten har tatt - det er faktisk veldig vanlig at man bekymrer seg for "et eller annet" som et forsøk på å mestre angsten, og hypokondri er selvsagt nærliggende når man har dødsangst.

Et tips jeg vil gi deg i forhold til behandling er oppmerksomhetsterapi (mulig det har flere navn). Det praktiseres innen nyere kognitiv terapi og fokuserer såvidt jeg skjønner mye på mestring, det å akseptere og leve med de tankene og problemene man har, samtidig som man jobber med å betrakte disse mer på avstand (slik at man på sikt ikke får så sterke fysiske reaksjoner av tankene, eller så overveldende tanker av de fysiske reaksjonene) gjennom å bruke ulike forholdsvis enkle teknikker. Jeg skriver "enkelt", men det er selvsagt ikke enkelt, det er en jobb og en kontinuerlig prosess. Dette skal være en ganske effektiv metode for angstlidelser - en av grunnene er at angst ofte forsterkes når man prøver å bekjempe den, fordi den av natur er en redsel/fluktmekanisme, jo mer man vil, og jo mer man kjemper, jo større blir angsten. Når man derimot aksepterer den, kan den bli mindre. Dessuten er jo ikke tankene dine helt irrasjonelle heller, det er naturlig å være redd for å dø eller bli syk, men ikke i så sterk og overveldende grad.

Jeg vet ikke om det kan misforståes, men føler du at studiene er rett for deg? jeg ville syntes det var veldig vanskelig å studere et yrke hvor man møter så mange av de tingene man sliter med "ansikt til ansikt", mens jeg var så inne i selve problematikken som du er. Kanskje det - i hvert fall midlertidig - kan gjøre ting verre? Å møte demonene sine er ikke alltid den beste strategien, det hender at de bidrar til å forsterke fluktreaksjonene dine (hypokondri kan regnes som en slik reaksjon, og hey, man lærer jo litt om sykdom på studiet). Ikke ta dette ille opp, men det kan kanskje være noe å tenke på. På den annen side er jeg ganske sikker på at når du får jobbet deg videre med lidelsen din, vil du ha et ekstra godt grunnlag for forståelse og empati.

Lykke til

[primavelle]

hei - jeg har det ikke sånn som deg, men jeg vil si noen ting:

Symptomene du beskriver med å ikke få puste osv er nok veldig vanlige for folk med angstdiagnoser, særlig de som har panikkanfall. Jeg har selv opplevd det i større og mindre grad (heldigvis ikke ofte for min del) - det er forferdelig ekkelt og ja, man føler man kan dø - men det gjør man ikke altså.

Mulig du også kan få svar på endel av tankene dine og noen mestringsstrategier ved hypokonderklinikken, jeg synes det er veldig bra at det finnes et slikt sted. Hypokondri er ikke noe som skal bagatelliseres, det er en psykisk lidelse på linje med mer "aksepterte" lidelser. I ditt tilfelle høres det ut som det er en av "veiene" angsten har tatt - det er faktisk veldig vanlig at man bekymrer seg for "et eller annet" som et forsøk på å mestre angsten, og hypokondri er selvsagt nærliggende når man har dødsangst.

Et tips jeg vil gi deg i forhold til behandling er oppmerksomhetsterapi (mulig det har flere navn). Det praktiseres innen nyere kognitiv terapi og fokuserer såvidt jeg skjønner mye på mestring, det å akseptere og leve med de tankene og problemene man har, samtidig som man jobber med å betrakte disse mer på avstand (slik at man på sikt ikke får så sterke fysiske reaksjoner av tankene, eller så overveldende tanker av de fysiske reaksjonene) gjennom å bruke ulike forholdsvis enkle teknikker. Jeg skriver "enkelt", men det er selvsagt ikke enkelt, det er en jobb og en kontinuerlig prosess. Dette skal være en ganske effektiv metode for angstlidelser - en av grunnene er at angst ofte forsterkes når man prøver å bekjempe den, fordi den av natur er en redsel/fluktmekanisme, jo mer man vil, og jo mer man kjemper, jo større blir angsten. Når man derimot aksepterer den, kan den bli mindre. Dessuten er jo ikke tankene dine helt irrasjonelle heller, det er naturlig å være redd for å dø eller bli syk, men ikke i så sterk og overveldende grad.

Jeg vet ikke om det kan misforståes, men føler du at studiene er rett for deg? jeg ville syntes det var veldig vanskelig å studere et yrke hvor man møter så mange av de tingene man sliter med "ansikt til ansikt", mens jeg var så inne i selve problematikken som du er. Kanskje det - i hvert fall midlertidig - kan gjøre ting verre? Å møte demonene sine er ikke alltid den beste strategien, det hender at de bidrar til å forsterke fluktreaksjonene dine (hypokondri kan regnes som en slik reaksjon, og hey, man lærer jo litt om sykdom på studiet). Ikke ta dette ille opp, men det kan kanskje være noe å tenke på. På den annen side er jeg ganske sikker på at når du får jobbet deg videre med lidelsen din, vil du ha et ekstra godt grunnlag for forståelse og empati.

Lykke til

Hei og takk for svar

Du skriver utrolig mye fornuftig og ting å tenke på. Jeg skal søke opp i den behandlingen du nevnte og se om det lar seg gjøre å komme i gang med det.

Det som er det mest slitende med alt er at alle de tankene jeg får, at jeg er redd for å dø og slikt, blir til slutt fysiske. Tankene gjør at jeg på en måte får de symptomene. Ekkelt! Jeg har så lyst å bli kvitt dette og leve "normalt"

Å gå på sykepleien er ikke et problem, vertfall tror jeg ikke det. Det vi har på skolen tenker jeg aldri på faktisk. Selv om vi har om noe på skolen, en sykdom eller lignende, tror jeg ikke senere at jeg selv har dette. Jeg glemmer det. Det er ganske merkelig. Men jeg er gla for det. Men om det allikevel ligger bak i hodet og ulmer vet jeg ikke. Det jeg er redd for er "bare" slike ting som har med de store organene å gjøre. For eksempel hjertet, hjernene, lungene. Og at symptomene jeg får er i forbindelse med at jeg er syk i disse områdene. Viss jeg er svimmel tror jeg det er pga noe er galt med hjernen. Vanskelig å forklare

Jeg skal nok gå et par ganger til Wilhelmsen på hypokonderklinikken. I tillegg har jeg øket dosen på tablettene mine noe som jeg merker har hjulpet allerede!

[Gjest Gjest]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=409517

Mange av rådene i denne tråden kan være nyttige for deg også. Spesielt linken til boken om ACT som er en form for terapi som blander kognitiv terapi med meditasjon og mindfulness. Jeg tror slik terapi er glimrende for deg. Jeg vil også sterkt vurdert å begynne med yoga og meditasjon generelt. Meditasjon gir relativt raskt resultater i forhold til angst. Mediterer man over lang nok tid er det nesten ikke mulig å fortsette å ha angst fordi avspenningen, pusten og aksepten av ting slik de er akkurat her og nå blir så stor at angst, i hvert fall i slik grad at den fortjener en diagnose opphører. Jeg har lang erfaring med både meditasjon og yoga og kjenner maaaange som driver med det og ut fra hva jeg har sett så forsvinner angst fullstendig hos nesten alle etter hvert.

Ellers tror jeg cranio sacral terapi kan være noe for deg.

[Gjest Gjest]

Du er iallefall veldig UNG og klarer å ta utdannelse. Jeg feks, ble totalt hemmet for angsten. Jeg klarte ikke å ta videre utdannelse og føler meg totalt fengslet og isolert i mitt eget hjem. Så du burde ikke klage.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver! Jeg hadde helseangst eller hypokondri for ca 4 år siden. Jeg hadde mye pustevansker og følte jeg aldri fikk nok luft...veldig ubehagelig mens det stod på. Når jeg ser tilbake ser jeg at jeg levde under et veldig press den gangen. Har egentlig ikke så mange gode råd å gi deg, men vil bare si at i dag er jeg frisk fra denne hypokondrien så det er håp for deg også!!! Hvordan var det hos Wilhelmsen da, fikk du hjelp av det , synes du? Jeg er forresten også snart utdannet sykepleier og det har aldri vært et problem! Lykke til

[primavelle]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=409517

Mange av rådene i denne tråden kan være nyttige for deg også. Spesielt linken til boken om ACT som er en form for terapi som blander kognitiv terapi med meditasjon og mindfulness. Jeg tror slik terapi er glimrende for deg. Jeg vil også sterkt vurdert å begynne med yoga og meditasjon generelt. Meditasjon gir relativt raskt resultater i forhold til angst. Mediterer man over lang nok tid er det nesten ikke mulig å fortsette å ha angst fordi avspenningen, pusten og aksepten av ting slik de er akkurat her og nå blir så stor at angst, i hvert fall i slik grad at den fortjener en diagnose opphører. Jeg har lang erfaring med både meditasjon og yoga og kjenner maaaange som driver med det og ut fra hva jeg har sett så forsvinner angst fullstendig hos nesten alle etter hvert.

Ellers tror jeg cranio sacral terapi kan være noe for deg.

Tusen takk for svar!

Jeg vet at de har yoga der min mor trener. Da skal jeg kontakte de og prøve det. Har veldig lyst å få kontroll på dette for det er så slitende å alltid føle at du puster "feil". Og da blir redd for at det er noe gale med for eksempel lungene. Men herregud! Jeg spiller jo fotball 4 ganger i uken. Hadde ikke klart å gjort det om det hadde vert noe feil. Det forstår personen JEG, men kroppen min registrerer liksom ikke at JEG har forstått det og da ligger fremdeles "symptomene" der og ulmer. Vanskelig å forklare. Ellers vet jeg ikke hva det siste du sier er. Men kan sjekke på nettet. Takk!

Endret 3. mai 2009 av primavelle

[primavelle]

Du er iallefall veldig UNG og klarer å ta utdannelse. Jeg feks, ble totalt hemmet for angsten. Jeg klarte ikke å ta videre utdannelse og føler meg totalt fengslet og isolert i mitt eget hjem. Så du burde ikke klage.

Men jeg klager da ikke om det. Synd å høre at du har det slik.

[Gjest Gjest_Jente21_*]

Det er akkurat som å lese om meg selv...

Jeg tok også nylig MR fordi jeg var redd for svulst (håpet vel litt at det var det) men nei... Frisk er jeg gitt.

Du er heldig som klarer å ha en kjæreste og ta utdanning.

Jeg klarer ikke engang ha venner, noe som er deilig noen ganger, jeg føler meg sterk fordi jeg ikke er avhengig av andre... Innbiller jeg meg...

Men så tar ensomheten og tanker over og helvete bryter løs inni meg.

Det at jeg tror jeg har en livstruende sykdom/plutselig skal dø av noe i kroppen som streiker osv, det går noen ganger "bra", jeg legger meg bare ned og tenker "bare ta meg da", noen ganger får jeg panikkangst.

Jeg og har veldig redsel for å kveles av allergier eller mat, det er visse matvarer jeg ikke spiser pga dette. Da spiser jeg supper og drikker ting med kalorier isteden.

Kan ikke si jeg kan hjelpe deg, men du er ikke alene...

[primavelle]

Hei!

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver! Jeg hadde helseangst eller hypokondri for ca 4 år siden. Jeg hadde mye pustevansker og følte jeg aldri fikk nok luft...veldig ubehagelig mens det stod på. Når jeg ser tilbake ser jeg at jeg levde under et veldig press den gangen. Har egentlig ikke så mange gode råd å gi deg, men vil bare si at i dag er jeg frisk fra denne hypokondrien så det er håp for deg også!!! Hvordan var det hos Wilhelmsen da, fikk du hjelp av det , synes du? Jeg er forresten også snart utdannet sykepleier og det har aldri vært et problem! Lykke til

Kjekt å høre fra deg!

Da er det håp da. Det er bare det at akuratt når det står på så ser du ikke lyset i enden av tunellen. Jeg har vert hos Wilhelmsen et par ganger og er glad for at jeg får komme til på en slik plass. Han har utrolig mange pasienter men jeg fikk komme veldig raskt til. Kanskje det at jeg er så ung kan ha noe med det å gjøre. At han vil hjelpe meg NÅ. Vet ikke. Han har en "streng" måte å behandle på. Han kaller en spade for en spade på en måte. Og spør meg om jeg er villig til å vere dødelig. Alle skal dø en gang og alle kan få sykdommer sier han. Han provoserer på en måte slik at du blir dritt lei og bare vil ta tak i problemet og bli frisk med en gang! Ingen lege eller lignende har snakket til meg på den måten, men det viste seg å være en effektiv måte å behandle på. Jeg var nemlig redd for å spise bananer, redd for å vere allergisk mot de (høres kanskje merkelig ut) og dermed dø av at det svulmet opp i halsen. Han provoserte meg sånn at etter jeg var ferdig gikk jeg rett inn på en butikk og slukte en banan. Han skulle liksom ikke få vinne! Hehe

Nå er banan livretten min ♥Sjokolade pålegg med banan!♥ Hehe!

[primavelle]

Det er akkurat som å lese om meg selv...

Jeg tok også nylig MR fordi jeg var redd for svulst (håpet vel litt at det var det) men nei... Frisk er jeg gitt.

Du er heldig som klarer å ha en kjæreste og ta utdanning.

Jeg klarer ikke engang ha venner, noe som er deilig noen ganger, jeg føler meg sterk fordi jeg ikke er avhengig av andre... Innbiller jeg meg...

Men så tar ensomheten og tanker over og helvete bryter løs inni meg.

Det at jeg tror jeg har en livstruende sykdom/plutselig skal dø av noe i kroppen som streiker osv, det går noen ganger "bra", jeg legger meg bare ned og tenker "bare ta meg da", noen ganger får jeg panikkangst.

Jeg og har veldig redsel for å kveles av allergier eller mat, det er visse matvarer jeg ikke spiser pga dette. Da spiser jeg supper og drikker ting med kalorier isteden.

Kan ikke si jeg kan hjelpe deg, men du er ikke alene...

Huff det var trist å lese. Skulle ønske du kunne hatt noen å snakke med. Det har hjulpet meg utrolig mye. Det betyr jo ikke at du er avhengig vet du. De er bare en krykke for deg

Jeg har også tenkt; bare kom å ta meg, og det har av og til fungert. Panikkangst er utrolig ekkelt. Men det er ikke farlig, men det er jo ikke akkurat så lett å si til seg selv da du "står" midt i det og føler at dine siste minutt er kommet. Men det viser seg GANG PÅ GANG at du kommer ut av panikken og at det faktisk ikke var noe galt. Merkelig at vi ikke tar det som et tegn. Du skal ikke stole på følelsene dine sier Wilhelmsen på hypokonderklinikken, for du tar jo bestandig feil! Og det er faktisk sant! Jeg har lenge vert redd for å dø av sykdommer, kvelning og diverse, men det har ikke skjedd enda. Det er sjelden at folk er så allergiske mot mat at de faktisk kveles og dør. Og viss det eventuelt skulle skje noe, har du faktisk tid til å reagere og komme deg på sykehus før noe fatalt skulle skje. Det har hjulpet meg å tenke at jeg har faktisk litt tid på meg. Høres kanskje litt merkelig ut men

Du kan jo ta en allergi test hos legen. Jeg var ikke allergisk mot noen matsorter. Bare allergisk mot gress og bjørk, som er vanlig. Så nå tar jeg allergimedisin. Jeg burde jo stole på legene når de sier det. Kanskje du klarer det viss du testes og det viser at du ikke er allergisk for noe

Jeg spiser av og til matvarer jeg er redd for og da får jeg selfølgelig kvelningsfornemmelser og tror at NÅ skjer det, men det har aldri betydd at jeg har blir kvelt, det er rett og slett tanken du tenker før du spiser eller putter det i munnen som gjør at du føler slik kvelning. Jeg er også redd for å sette ting jeg spiser fast i halsen. Jeg har ofte trodd at det har skjedd men det har også bare vert en følelse. Så stol aldri på de!! Det er bare djevelen på skulderen som prøver seg pleier jeg å si, hør heller på den på den andre skulderen

[Geir-Anders]

Lei av hele angsten,så lenge en er ung og kommer seg gjennom livet med utdannelse kjæreste osv,så kan en likevel klare på sikt å jobbe seg ut av problemet...Lykke til...

Er selv møkk lei av hele angsten,og har vel mer eller mindre gitt opp...

[primavelle]

Lei av hele angsten,så lenge en er ung og kommer seg gjennom livet med utdannelse kjæreste osv,så kan en likevel klare på sikt å jobbe seg ut av problemet...Lykke til...

Er selv møkk lei av hele angsten,og har vel mer eller mindre gitt opp...

Prøver på det. Har jeg gjort siden jeg var liten. Lett er det uansett ikke. Uansett hvor mange venner en har, om en har kjæreste eller utdanning. Det står på deg selv. Leger, psykologer o.l kan mase og mase om at du er frisk og alt er bra. Men det er DU så må sjønne det. Det er DU som selv må finne det ut. Derfor er jeg lei av angsten!!! Lei av at jeg fremdeles tror på de symptomene som kommer.

[Geir-Anders]

Medisinering,mot angsten din,hvordan er d med den?

Selv går jeg på 3 x 30 mg Tolvon, 3 x 20 mg Citalopram,samt når angsten er som aller værst Alopam,for å komme meg gjennom dagen,dette grunnet en sympatisk og grei lege som tok problema på alvor,i tillegg en forståelsesfull Psykolog,skal se d muligens løser seg for deg også,men husk en ting,vær åpen og snakk ut om hva som plager deg,kan også være en fordel å prøve å oppsøke nye venner som også sliter med angst slik at du har noen å prate med og som forstår deg,samt bytte av ny lege og psykolog dersom du føler for at det står litt i stampe for deg...

Selv kunne jeg godt ha tenkt meg å hatt venner,venner som har kunnskap omkring dette med angst,slik at en kunne ha utvekslet ord sammen,omkring diverse vanskeligheter om angsten...

Men så var d jo selvsagt spørsmålet,hvor finner en eventuellt disse som sliter med d samme som en selv?

Som regel holdes dette med angst mer eller mindre for seg selv,såfremst som en da ikke er så heldige,å støte på likesinnede ute på nett...

Endret 7. mai 2009 av Geir-Anders

[primavelle]

Medisinering,mot angsten din,hvordan er d med den?

Selv går jeg på 3 x 30 mg Tolvon, 3 x 20 mg Citalopram,samt når angsten er som aller værst Alopam,for å komme meg gjennom dagen,dette grunnet en sympatisk og grei lege som tok problema på alvor,i tillegg en forståelsesfull Psykolog,skal se d muligens løser seg for deg også,men husk en ting,vær åpen og snakk ut om hva som plager deg,kan også være en fordel å prøve å oppsøke nye venner som også sliter med angst slik at du har noen å prate med og som forstår deg,samt bytte av ny lege og psykolog dersom du føler for at det står litt i stampe for deg...

Selv kunne jeg godt ha tenkt meg å hatt venner,venner som har kunnskap omkring dette med angst,slik at en kunne ha utvekslet ord sammen,omkring diverse vanskeligheter om angsten...

Men så var d jo selvsagt spørsmålet,hvor finner en eventuellt disse som sliter med d samme som en selv?

Som regel holdes dette med angst mer eller mindre for seg selv,såfremst som en da ikke er så heldige,å støte på likesinnede ute på nett...

Jeg har alltid vert åpen og ærlig om angsten. Har alltid pratet mye om den så det har nok hjulpet meg mye. I tillegg har jeg mamma og pappa jeg alltid har kunnet snakke med, og som alltid har vert forståelselsfulle da de selv har gått gjennom lignende. Jeg har også alltid spilt fotball, hadde jeg ikke gjort det tror jeg det ville vert vanskeligere. Aktivitet og følelsen av mestring er viktig! Jeg har også en fantastisk kjæreste og venner. Så jeg sjønner det liksom ikke!!! Jeg vet jo at det er opp til en selv å få vekk angsten. Men allikevel, jeg har så mange rundt meg som er der for meg hele tiden, det bør jo være veldig bra i forhold til det å bli frisk. Men så er jo mitt største problem hypokondri så det med å stole på folk er vanskelig. Jeg stoler ikke på noen når de sier jeg er frisk for jeg føler meg syk da jeg ofte får kvelningsfornemmelser. Akkurat nå er jeg redd det er noe galt med lungene og pusten. Den tanken er veldig irrasjonell! For jeg springer jo på fotballbanen i timesvis mange ganger i uken, det kan jo ikke da være noe gale med lungene mine!?!?!?! Men kroppen min sjønner ikke hva jeg sier om at det ikke er noe galt og fremdeles skiller ut de ekle symptomene som gjør at jeg føler kvelningsfornemmelser. Jeg går på Cipralex, tar 2 tabletter hver dag. 20 mg tror jeg det blir. Jeg skal også gå til Wilhelmsen på hypokonder klinikken så ofte han kan ta i mot meg. Tredje gangen blir nå 22 mai.

Føler du av og til at du får kvelningsfornemmelser?? At du ikke får nok pust liksom?? At det er tungt å puste inn??

Mange spørsmål, men det er ganske greit når du finner noen som har de samme symptomene. Da er du vertfall ikke alene.

[Gjest Gjest_vesla_*]

hei!

jeg har ikke slik sterk angst som det blir beskrevet her, men jeg har selv vært psykisk syk i 9 år. etterhvert fant de ut at jeg er schizofren og jeg har mye problemer med spiseforstyrrelser.

jeg har i perioder hatt mye depresjoner og angst.

jeg har ikke flydd så "mye" til legen, men jeg har jo gått ukentlig til behandler og vært innlagt i to år, så jeg skal kanskje ikke si så mye, hehe!

men, jeg har periodevis tendenser til å få for meg at jeg har svulster o.l

og jeg er veldig ambivalent og jeg trigger frem en angst i meg selv. de schizofrene problemene mine er veldig svake pga mye medisiner. men jeg er redd for at helseaperatet ikke skal tro på meg så ubevist får jeg små "psykoser" som ikke er psykoser, men rett og slett angst. det er jeg som lager de ubevist.

jeg har en veldig forståelsesfull kjæreste, gode foreldre,familie, venner, behandlingsapperat,medisiner. altså jeg har alt jeg trenger, enda er det ikke bra nok. jeg er 24 år.

jeg tenkte veldig over det TS skrev om at du har så mye støtte og løper rundt på fotballbanen, jeg er likedann. nå er det ikke samme dødsangst, men ganske ofte føler jeg meg som en hypokonder - jeg MÅ ha et problem, jeg kan ikke godta at jeg har en god dag, som man kan ha.

du har jo vært syk siden du var 7. jeg har vært "offentlig" syk siden jeg var ca 15, men før det var det flere år med vondt i magen ol.

jeg tilater rett og slett ikke meg selv å ha en bra dag.

er veldig ærlig mot verden om at jeg er syk.

dette ble ikke noe svar eller at jeg har det likt som deg. men jeg kjenner meg MYE igjen. på en litt annen måte.

[Geir-Anders]

Kvelningsfornemmelse slik som det du beskriver,med det at en liksom ikke får nok pust og at det er tungt å puste inn...

Svaret er ja,alt det du spurte om omkring dette med pusten kjenner jeg meg meget godt igjen i,muligens at det også er derfor at at en del av behandlinga er å lære mennesker som splages med angst,å få riktig pusteteknikk...

Selv om det er lettere sagt enn gjort...

[primavelle]

hei!

jeg har ikke slik sterk angst som det blir beskrevet her, men jeg har selv vært psykisk syk i 9 år. etterhvert fant de ut at jeg er schizofren og jeg har mye problemer med spiseforstyrrelser.

jeg har i perioder hatt mye depresjoner og angst.

jeg har ikke flydd så "mye" til legen, men jeg har jo gått ukentlig til behandler og vært innlagt i to år, så jeg skal kanskje ikke si så mye, hehe!

men, jeg har periodevis tendenser til å få for meg at jeg har svulster o.l

og jeg er veldig ambivalent og jeg trigger frem en angst i meg selv. de schizofrene problemene mine er veldig svake pga mye medisiner. men jeg er redd for at helseaperatet ikke skal tro på meg så ubevist får jeg små "psykoser" som ikke er psykoser, men rett og slett angst. det er jeg som lager de ubevist.

jeg har en veldig forståelsesfull kjæreste, gode foreldre,familie, venner, behandlingsapperat,medisiner. altså jeg har alt jeg trenger, enda er det ikke bra nok. jeg er 24 år.

jeg tenkte veldig over det TS skrev om at du har så mye støtte og løper rundt på fotballbanen, jeg er likedann. nå er det ikke samme dødsangst, men ganske ofte føler jeg meg som en hypokonder - jeg MÅ ha et problem, jeg kan ikke godta at jeg har en god dag, som man kan ha.

du har jo vært syk siden du var 7. jeg har vært "offentlig" syk siden jeg var ca 15, men før det var det flere år med vondt i magen ol.

jeg tilater rett og slett ikke meg selv å ha en bra dag.

er veldig ærlig mot verden om at jeg er syk.

dette ble ikke noe svar eller at jeg har det likt som deg. men jeg kjenner meg MYE igjen. på en litt annen måte.

Men takk for at du skrev likevel

Det er godt å lese at også du har mange gode folk rundt deg. Det er viktig! Jeg er kjemperedd for å spy! Når jeg er dårlig i magen føler jeg ofte at jeg må spy. Det er pyton!

Jeg skjønner godt hva du mener, det føles som om viss ikke jeg har angst en dag, leter jeg etter den, som om at den MÅ være der. Kan ikke leve med eller uten. På den måten tror jeg vi gjør oss sykere enn vi er. Vi må lære oss å tenke på alle vi har rundt oss og at vi faktisk ikke har det så galt likevel. Tenk deg om da.......Er det ikke flott?? :rødme:

[Geir-Anders]

Hei Primavelle.

Andre plager jeg har i forbinndelse med angsten,er blandt annet kan ikke ta ting på sparket,slik som f.eks en bytur,sammenkomster osv,dette må planelegges i god tid,ellers er d meget stor sannsynlighet,for at d rett og slett skjerer seg...

Bare en skal på Buss,Butikk med mer og d ikke er planelagt,så slår brekninga til for fullt,som om magesekken rett og slett vil vrenges...

Vet da svarte hvordan en skal få forklart d,følelse av at en kollapser,lammelser i form at en ikke får bena til å fungere,osv...

Depressjon pådro jeg meg da jeg var 19 grunnet arb.ulykke hvor livet rett og slett ble snudd opp ned,var 24 da angsten kom inn i bildet,da grunnet innbrudd samt usanne rykter,slik som deg så stoler heller ikke jeg på noen

Endret 8. mai 2009 av Geir-Anders

[Gjest Gjest]

det snører seg i halsen, jeg blir kortpustet og føler jeg blir kvalt. Jeg føler liksom jeg ikke får nok pust! Er det noen andre som har det slik med halsen???

det er angsten som "kveler" deg. det gir deg ihvertfall en følelse av det. fordi angsten stivner deg og pustingen din.

angst kan sammenlignes med en skrekk, frykt og man blir så redd at man ikke tror man takler dette.

når du får angst eller panikk, så knyter det seg i brystet ditt fordi du begynner å hyperventilere. du puster ikke rolig og dermed ikke helt ned i lungene dine.

og når du puster så fort og kort, så får heller ikke hjernen din nok oksygen. noe som gjør deg svimmel.

så pusteproblemene dine kommer av at du blir så redd, og at du poster så fort og kort, og at du føler at du ikke mestrer denne situasjonen. prøv å tenk gjennom hvordan du puster neste gang du får angst. det er utrolig viktig å lære deg riktige puste teknikker hvor du ligger på ryggen, og puster lange og dype drag. ta et laaangt drag slik at du føler at lungene dine ligger i magen. pust inn slik at magen går ned. så pust så dypt at magen går utover. gjør dette flere ganger.. dype sakte, og lange magadrag.. og slik lærer du å puste riktig når panikken prøver å ta deg igjen.

og du løsner opp angst som har satt seg rundt hjertet ditt.. det er disse knutene som gir denne spenningen i kroppen.

test soneterapi. solarplexus er et punkt under foten som representerer knutene rundt hjertet ditt.. knutene får man ved kortpustet og angsten. det er viktig å løsne disse knutene, for det frigjør deg for noe av stresset og angsten som blir sittende igjen i kroppen.

jeg kan garantere at dersom du eller en annen hadde trykket hardt på dette punktet under foten din, så hadde du fått vondt.