å avslutte et forhold

[Gjest Gjest_stinemor_*]

Vanskelig å formulere meg slik at dere forstår dette uten at det blir for langt. Kan kanskje lett feiltolkes, for vanskelig å få fram alt som det er, men skal forsøke..

(ble litt langt.Beklager!.. håper noen orker å lese likevel..)

Har vært sammen med samboeren min i 5 år.

I mars i fjor ble jeg gravid. Det var ikke helt planlagt, men vi bestemte oss i fellesskap for å gjennomføre svangerskapet. ungen var hjertelig velkommen. Selv om vi i perioder hadde hatt det turbulent var ikke abort noe alternativ.

Vi har slitt tidligere også, men det var først etter at jeg ble gravid at ting for alvor ble skikkelig vanskelig. Han fikk et større behov for å gå på byn alene (eller med gutta), flørte ,drikke og danse. I og for seg ok, men det var måten han gjorde det på og intensjonene hans som frustrerte meg.

Vi er begge unge. Han er nå 24 og jeg 25.

Han har fått for seg at han har gått glipp av mye av ungdomstiden. Ikke fått "ristet skikkelig fra seg".

... Jeg er "drømmedama"men han har ikke fått "tullet nok rundt".

Har tatt han i å være på sexdate-nettforum, utveksle mobilnummer med jenter på byn, flørte på sms og nettet.. ja.. og tillitten er derfor på mange måter brutt.

turene på byen kan gjerne koste han dyrt og han prioriterer feil.

Prioriterer å kose seg på byn og bruke masse penger der framfor å finne på ting med den lille familien sin foreks.

Han har også hatt tendenser til å være voldelig.

Vokste opp i en voldelig heim og har tatt mye etter. Kan være kjempesnill og god, men blir han stresset (presset oppi et hjørne) kan han klikke. Går til behandling for dette nå.Det står det jo respekt av.

Jeg har tålt masse. Vært redd for han, trippet for han, tillitten er svekket, føler meg ikke elsket nok.. jeg har for det meste tatt ansvaret for datteren vår på nå 5 mnd. Det er mye kaos. Glad i han , men vet ikke om jeg orker mer. Selv om godt mellom oss akkurat nå, så vet jeg innerst inne at nye nedturer snart kommer.. :-(

Jeg har nå møtt eksen min. Var sammen da jeg var 18 år. Tenkt på han siden og han visst nok på meg. Han er 30 nå. Han er i forhold, men tenker visst masse på meg. Vi har møttes og snakket endel ganger nå i det siste. Ingen ting seksuelt, bare masse snakk. Han er visst i tenkeboksen. Tenkt på meg i flere år, og jeg på han (men jeg har forskyvet det).. Han vurderer gå fra henne. Han vet hvordan jeg har det og skulle ønske jeg kunne komme meg ut og få det bedre... Han vil gjerne se meg sammen med seg..

Drømt om oss.. en gang i framtiden?!..Kunne ikke "hoppet fra barnefaren og over på gamlekjæresten", men kanskje med tiden.. Har sterke følelser for han..

Nå har jeg kjempet lenge i det forholdet jeg er i. Vært i berg og dalbane i lang, lang tid. Prøver og prøver for å få ting til å fungere, men når nedturen kommer så blir det alltid en skikkelig vond opplevelse. Tar så mye energi fra meg.

Hadde jeg ikke hatt barn hadde dette vært enkelt.

Er en kampperson og føler at jeg bør kjempe for forholdet i og med jeg har henne. Men hva om forholdet ikke er bra for meg?

Og faren skulle jo også gjerne sett han kunne få tid til å riste av seg litt.

Ble langt dette..

Er bare så mange tanker oppi toppen nå. Så usikker, frustrert, lei meg, glad , har dårlig samvittighet... *sukk*

Måtte bare få det ut et sted der jeg kunne være anonym og kanskje høre hva dere der ute mener og hvordan dere ser dette..

[Gjest Gjest]

For meg høres det ut som om du vil ha en velsignelse for å bryte forholdet med din nåværende for å kunne hoppe videre til din eks. Vel eksen din har kjæreste, han må nok finne ut av det først, du har en kjæreste og dermed må du også finne det ut selv. Ut fra det du skriver (som er din del av sannheten) burde du egentlig satt deg ner å prate med din nåværende å si at han er på vei å miste deg. Mer hjelp kan du nok ikke få av meg...

[Gjest TS stinemor]

For meg høres det ut som om du vil ha en velsignelse for å bryte forholdet med din nåværende for å kunne hoppe videre til din eks. Vel eksen din har kjæreste, han må nok finne ut av det først, du har en kjæreste og dermed må du også finne det ut selv. Ut fra det du skriver (som er din del av sannheten) burde du egentlig satt deg ner å prate med din nåværende å si at han er på vei å miste deg. Mer hjelp kan du nok ikke få av meg...

Ikke ute etter velsignelse fra dere nei, men forstår om jeg ble oppfattet slik.

Ingen planer om å hoppe fra min samboer og tilbake til min eks. Kunne ikke falt meg inn å gjort det slik, men hvem vet hva som hadde skjedd med tiden..

Forholdet jeg er i har vært vanskelig lenge. Han har vært periodevis voldelig (går nå i samtaleterapi pga dette) , sløser med penger, tullet med andre jenter via nett og på byn.. ja... Har slengt mye dritt i tryne på meg på alle måter, likevel elsker han meg. Han "glemmer" mens jeg "gjemmer". Klarer ikke la slikt gå meg forbi. Nå har vi barn sammen, så må tenke til det beste for henne også. Det ideelle er jo en mamma og pappa som er sammen og elsker hverandre, men det er jo ikke bare bra å henge sammen om det kun er ungen som holder en igjen?!...

Nå har jeg altså møtt min "gamle eks" og begynt å tenke. Grusomt å føle slikt kaos som jeg gjør nå.. Tenker ikke bare på meg sammen med min eks, men også på hvordan jeg hadde hatt det med meg selv om jeg ikke var i det forholdet jeg er.. Tillot ikke at jeg tenkte på denne måten tidligere.

Prøver snakke med samboeren. Fortelle at jeg føler meg usikker på "oss", han bare overhører. Sier "vi har det jo bra".. Går ikke an å diskutere med han...

Hva med alt han har sagt til meg om at han ønsker flørte på byn, skulle ønske han kunne få riste fra seg.. Er det bare glemt nå som jeg faktisk begynner å vise tvil til forholdet.

Er så usikker.

De som kjenner til situasjonen min. (mamma og min bestevenninne) ber meg om å vurdere å bryte. De vet hvordan jeg har hatt det og hvordan han har vært mot meg, men jeg vil jo så gjerne gjøre det "rette" for alle parter, ikke minst for barnet vårt.

Som sagt, jeg har probleme med å glemme hvordan han har behandlet meg og vil slite med tillitten i tiden framover. men er jo innmari glad i han og han er tross alt far til mitt barn.

*uff* mye tankekaos bare dette.. godt få det ut et sted, men er kanskje vanskelig å gi meg gode svar på dette "rotet".

[Gjest Gjest_Tine_*]

Det beste for barnet er at foreldrene er lykkelige. Barn fanger veldig fort opp foreldrenes sinnstemning så jeg tror barnet ditt vil få det bedre med en lykkelig alenemor enn en mor som er ulykkelig sammen med far....

[Chakoya]

Kjære trådstarter!

Forstår din frustrasjon godt jeg. Hadde vel reagert på samme måte om jeg følte jeg satt fast slik du gjør nå.

Jeg ville tatt en alvorlig alvorsprat med din nåværende samboer. Ser at du har prøvd, men kanskje ikke sagt det hardt eller tydelig nok til at han forstår alvoret av det du sier?

Du kan ihvertfall prøve en gang til ved å si akurat det du føler?

Ikke bare si det forsiktig med at ''vi har problemer'' men si kanskje heller...

''For meg er det slik at.... Jeg føler...... Fra min side det er.....''

Osv...

Din samboer bør ta mer ansvar for barnet sitt enn han gjør, i følge det du beskriver, mener jeg. Dette er også ting som på lang sikt kan skape mer frustrasjon og sinne. Om det allerede ikke har gjort det.

Dette med din tidligere kjæreste vil jeg du skal tenke over litt.

For eksempel, hva var grunnen til at dere gikk fra hverandre før?

Er det muligheter for at det kan bli bra mellom dere osv?

Ofte er det slik når man har det vanskelig og ser en person som bryr seg inni bildet, spesielt en man har hatt følelser for før at man glemmer hvorfor ting ble som dem ble da dem gikk fra hverandre.

Det kan ofte være lurt å ha i bakhodet hvorfor ting ble som dem ble, og se an om ting muligens kan ha forandret seg siden den gang.

Husk til sist:

Det er du som må vurdere hvor mye du kan ofre før det går deg på helsen løs.

Om din nåværende samboer ikke ser ut til og ville prøve og forstå eller gi deg tid må du vurdere om dette er noe du kan leve med, og eventuelt hvordan det vil være for deres barn.

Jeg ville kanskje ha prøvd samlivsterapi eller familierådgivning eventuelt om dette er noe du eventuelt ville prøvd og ''redde''.

Om du ikke mener det er verdt det, tror jeg du vet hvilken retning du selv vil gå. Det er bare snakk om motet til å gjøre det og arbeidet som venter.

Føler med deg i situasjonen du nå sitter i. Det er ikke så lett.

Uansett, lykke til!

Endret 22. april 2009 av Chakoya

[Gjest Gjest]

gresset er dessverre ikke grønnere på den andre siden...

kjemp for det du har!

[girlypai]

Kjære trådstarter!

Forstår din frustrasjon godt jeg. Hadde vel reagert på samme måte om jeg følte jeg satt fast slik du gjør nå.

Jeg ville tatt en alvorlig alvorsprat med din nåværende samboer. Ser at du har prøvd, men kanskje ikke sagt det hardt eller tydelig nok til at han forstår alvoret av det du sier?

Du kan ihvertfall prøve en gang til ved å si akurat det du føler?

Ikke bare si det forsiktig med at ''vi har problemer'' men si kanskje heller...

''For meg er det slik at.... Jeg føler...... Fra min side det er.....''

Osv...

Din samboer bør ta mer ansvar for barnet sitt enn han gjør, i følge det du beskriver, mener jeg. Dette er også ting som på lang sikt kan skape mer frustrasjon og sinne. Om det allerede ikke har gjort det.

Dette med din tidligere kjæreste vil jeg du skal tenke over litt.

For eksempel, hva var grunnen til at dere gikk fra hverandre før?

Er det muligheter for at det kan bli bra mellom dere osv?

Ofte er det slik når man har det vanskelig og ser en person som bryr seg inni bildet, spesielt en man har hatt følelser for før at man glemmer hvorfor ting ble som dem ble da dem gikk fra hverandre.

Det kan ofte være lurt å ha i bakhodet hvorfor ting ble som dem ble, og se an om ting muligens kan ha forandret seg siden den gang.

Husk til sist:

Det er du som må vurdere hvor mye du kan ofre før det går deg på helsen løs.

Om din nåværende samboer ikke ser ut til og ville prøve og forstå eller gi deg tid må du vurdere om dette er noe du kan leve med, og eventuelt hvordan det vil være for deres barn.

Jeg ville kanskje ha prøvd samlivsterapi eller familierådgivning eventuelt om dette er noe du eventuelt ville prøvd og ''redde''.

Om du ikke mener det er verdt det, tror jeg du vet hvilken retning du selv vil gå. Det er bare snakk om motet til å gjøre det og arbeidet som venter.

Føler med deg i situasjonen du nå sitter i. Det er ikke så lett.

Uansett, lykke til!

signeres fult og helt!

men de går i samlivsterapi (mins jeg leste) i hvertfall får han hjelp..

men hva hjelper det hele hvis det ikke er på bedringens vei, men på stedet hvil.

jeg er heeeelt i mot at en mor og far skal være sammen på en og hver bekostning bare pågrunn av et barn.

du må også tenke at du må bryte med han før han ødelegger din selvtillit fullstendig. pass på at det ike går for langt, dersom han ikke prøver å bedre forholdet.

det er dessverre pent lite du kan gjøre, for hele ansvaret ligger så og si på hans skuldre. dersom han ikke gjør noe med seg selv og sitt egostiske behov så må du bare finne en grense for deg, slik at klarer å beholde din selvrespekt.

syntes også du skal glemme eksen litt nå. se på han som kun en venn nå. han har dame, du har type. han hadde gått for lengst dersom han ikke hadde hatt følelser for henne. dere har begge følelser for deres partnere, da blir det HEEEEELT feil i mine øyne å innlede et forhold fordi dere også har følelser for hverandre.

han bør i hvertfall være fullstendig over henne, og du over din type før dere innleder noe. og hvis det går for fort i svingene så kan det by på problemer. frem og tilbake og usikkerhet er kjennetegn ved at man farer for fort.

DU må sette deg ned med din samboer, legge kortene på bordet.

skjerper han seg ikke nå, så gidder du ikke mer.

sett foten ned hardt, ikke la deg blir hersja med lenger.

sett rammene og regler for hvordan DU vil ha det i dette samlivet. still han gjerne ansvarlig, spør han hva han kan gjøre for at DERE TO OG TRE skal få det bedre. husk at dere også er et kjæreste par og skal gjøre kjæreste ting, ikke bare mamma- pappa roller og rutiner... viktig å pleie kjærligheten... hvis han er villig til det da!

og spør han gjerne av hva han ønsker av deg ( ikke sånn tette.. la meg gjøre som jeg vil, la meg drekke meg drita hver helg... men at han kan kreve koselige ting som bedrer forholdet deres.)

ved at dere setter ønsker for hverandre, så ansvarliggjør dere hverandre for et bedre samliv..

for å sette det på spissen, kanskje hans motiv for å drikke og rømme bort er fordi han opplever deg nå som masete og kjeftete feks. og hvis du "slutter" med det, så kanskje han vil være hjemme med dere.. ( skape refleksjoner rundt en egens handlinger og hva det kan føre til av handling hos den andre...)

du kan jo spøre om hans motiver bak handlingene hans..

dersom han er helt uinteressert eller ikke viser bedring så har du ihvertfall prøvd.

da ønsker han ikke å kjempe for forholdet, og han har meldt seg ut.

da er det bae for deg å pakke tingene dine og begynne på blanke ark med din datter. du er ikke den første, og ihvertfall ikke den siste til å gjøre det.

og da tror jeg du kommer til å bli mye mer lykkeligere.. uten bekymringer, angst og deprisjoner over en type du ikke kan stole på. har du fritatt deg for det.

[Gjest stinemor TS]

Takk for flere reflekterte tilbakemeldinger.

Som dere sier. Ja jeg må glemme eksen, i allefall på den måten, for en periode. Men det er godt å ha en venn å støtte seg på når det er tøft og så får vi se hva framtiden evt bringer når det gjelder han og meg...

Til deg som lurer på hvorfor det ble slutt:

Vi var unge og usikre. Ble aldri et skikkelig forhold. Han bodde i nordland jeg på østlandet, så dro han til Afganistan , jobber høyt i forsvaret nå. Slik endte det. Holdt kontakten i alle år, men fikk kjæreste "annenhver gang". ble aldri mer oss.

Men glemmer det nå..

Har barn med en mann som jeg er utrolig glad i. Eneste er hans umodenhet og de problemene det byr på samt hans problemer med å, i perioder, miste kontroll over sinnet sitt. Han går i terapi for dette nå. Gjerne to ganger i uka. Tanken er parterapi etterhvert via familievernkontoret, men står i "ventekø".

Kan jo nevne en episode fra i dag.

Han har hatt to helt "gode dager". Skjerpet seg og vært hjelpsom og snill. Men så plutselig farer han opp for en bagatell. Manglet reservenøkkelen til bilen. Mente jeg hadde brukt den da jeg i stad var ute med bilen, fordi han "så det" og at jeg nå hadde rotet den bort. "jævla kjerring " som jeg var.. Jeg protesterer og sier at jeg brukte de vanlige nøklene.. Han klikker da i vinkler. Kjefter høylytt og kaster en sko mot meg. Treffer taket, han ber mer rydde opp i rotet og farer ut for å lete etter nøkkelen jeg har mistet.. Jeg sitter helt stille i sofaen når han får dette anfallet sitt. Datteren vår ligger foran meg, forskrekket over pappans roping. JEg sier ingenting for å unngå gjøre situasjonen verre.

Etter 5 minutt kommer han tilbake. leter sint rundt i leiligheten og finner reservenøklene i jobbuksen sin. (så det var altså hans egen feil...). Han unnskylder seg. kysser meg i panna,er flau, men HERREGUD hvem oppfører seg sånn? Er det rart jeg er frustrert?

Forvirret og lei meg og så fortvilet.

vil så gjerne tro at sinnemestringsterapien skal hjelpe, men men neimen ikke..

Dagens epiode fikk meg til å tenke litt ekstra kan man si.

[Luckyme]

Skjønner deg veldig hvordan du har det. Er sammen med en lignende mann, og det er utrolig slitsomt. Ville bare gi deg en klem og håper du får en fin dag