Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Gjest_Frustrert frue_*]

Hei, jeg er dypt fortvilet og vet ikke helt hva jeg skal gjøre..er fast bruker, men logger meg ut for denne..

Jeg har vært sammen med samboeren min i ca 4 år, har alltid hatt det fint sammen, men med opp og nedturer som i de fleste andre forhold.

Vi fikk en datter for et par mnd siden og vi var lykkelige. Nå er det slik at han jobber, mens jeg er hjemme i permisjon sammen med babyen og et barn jeg har fra før (10år)

Absolutt alt husarbeidet faller på meg. Dette er det kranglene våre alltid har handlet om. Men, dum som jeg var, så trodde jeg at det ville bedre seg etter at vi var barn, at han da forsto at han måtte yte sin del også.

Om jeg spør om han kan hjelpe meg litt i huset en dag så gjør han ting halvveis, som regel så gjør han da bare en ting. (Rydder inn i oppvaskmaskina, men tørker ikke av benken, setter på ny vaskemaskin, men henger opp bare litt av det som var der fra før evt henger ikke opp noe)

Jeg har sagt fra til han at dette ikke går, jeg orker ikke dette. Alt ansvaret med datteren min ligger på meg, men han kjører henne på aktivitet en gang i uka. Han er flink med babyen, men det meste faller på meg der også- han skifter vel en bleie kanskje hver dag, eller annenhver.. Dette plager meg nok ikke i like stor grad som det manglende husarbeidet.

Han spiller en del pc-spill og tv-spill, mens jeg føler meg snart som en slave. Jeg blir så sint, og i dag slo det meg: vil jeg ha det sånn resten av livet? Jeg får litt panikk ved tanken, for jeg vil ikke mista han, men jeg orker ikke tanken på å gå rundt å være sliten og sur resten av livet heller..

Hadde han enda tatt i et tak når det gjelder utearbeid, eller bilarbeid, men heller ikke der. Bilen går til den nesten faller fra hverandre før det det skjer noe.

Jeg blir så fortvilet, for jeg kjenner at følelsene mine for han er i ferd med å forandre seg.. Jeg får ikke lyst på han noe mer når det er på denne måten, han er liksom ikke mann mer, viss dere forstår hva jeg mener. Ikke orker jeg å gjøre noe koselig eller spesielt for han lenger heller-.-.

What to do?

[Gjest Gjest frustrert frue]

etter at vi fikk bran- skal det stå der oppe..

[Gjest Gjest-frustrert frue]

barn- for pokker...litt stresset, unnskyld.

[Gjest Gjest]

Hei, jeg er dypt fortvilet og vet ikke helt hva jeg skal gjøre..er fast bruker, men logger meg ut for denne..

Jeg har vært sammen med samboeren min i ca 4 år, har alltid hatt det fint sammen, men med opp og nedturer som i de fleste andre forhold.

Vi fikk en datter for et par mnd siden og vi var lykkelige. Nå er det slik at han jobber, mens jeg er hjemme i permisjon sammen med babyen og et barn jeg har fra før (10år)

Absolutt alt husarbeidet faller på meg. Dette er det kranglene våre alltid har handlet om. Men, dum som jeg var, så trodde jeg at det ville bedre seg etter at vi var barn, at han da forsto at han måtte yte sin del også.

Om jeg spør om han kan hjelpe meg litt i huset en dag så gjør han ting halvveis, som regel så gjør han da bare en ting. (Rydder inn i oppvaskmaskina, men tørker ikke av benken, setter på ny vaskemaskin, men henger opp bare litt av det som var der fra før evt henger ikke opp noe)

Jeg har sagt fra til han at dette ikke går, jeg orker ikke dette. Alt ansvaret med datteren min ligger på meg, men han kjører henne på aktivitet en gang i uka. Han er flink med babyen, men det meste faller på meg der også- han skifter vel en bleie kanskje hver dag, eller annenhver.. Dette plager meg nok ikke i like stor grad som det manglende husarbeidet.

Han spiller en del pc-spill og tv-spill, mens jeg føler meg snart som en slave. Jeg blir så sint, og i dag slo det meg: vil jeg ha det sånn resten av livet? Jeg får litt panikk ved tanken, for jeg vil ikke mista han, men jeg orker ikke tanken på å gå rundt å være sliten og sur resten av livet heller..

Hadde han enda tatt i et tak når det gjelder utearbeid, eller bilarbeid, men heller ikke der. Bilen går til den nesten faller fra hverandre før det det skjer noe.

Jeg blir så fortvilet, for jeg kjenner at følelsene mine for han er i ferd med å forandre seg.. Jeg får ikke lyst på han noe mer når det er på denne måten, han er liksom ikke mann mer, viss dere forstår hva jeg mener. Ikke orker jeg å gjøre noe koselig eller spesielt for han lenger heller-.-.

What to do?

Du blir nok ikke mindre sliten hvis du dumper han. Da blir du alene med alt ansvaret og alle utgiftene. Det er heller ikke lett å finne en ny mann som passer inn i en etablert familie med to barn.

Jeg synes du skal jobbe med dine egne holdninger. Sett pris på det han gjør. Senk kravene. La han få litt fred. Hvis du maser og er sur kan han miste følelsene for deg. Kanskje det blir han som velger å forlate deg?

[Gjest Gjest]

Jeg tror du må ta deg en prat med mannen. Jeg vet dette er vanskelig, for jeg har vært der selv.

Hvis du ikke vil miste ham, er den eneste muligheten å komme til enighet. Og at begge oppfølger sin del av avtalen. Du er ingen slave for ham, og det skal du heller ikke være. At du tar mer husarbeid når du allikevel er hjemme er greit nok, men da må han ta sin del av ansvaret på andre måter.

Og for å kommentere det andre svaret du har fårr her, så tror jeg ikke det blir verre å være alene. Da slipper du i det minste å irritere deg over at han bare roter, og ikke gjør noe for å rydde, og kan bruke den energien på noe annet

[Gjest Gjest trådstarter]

Ja, jeg er ikke redd for å være alene, det har jeg vært før. Og det er som du sier, da slipper man i hvertfall å irritere seg over slike ting.. Men jeg er veldig glad i han og vil at dette skal fungere.

Jeg har prøvd utallige ganger å snakke med han. Jeg har bedt og grått, har gått så langt som å si at dette ikke går og at jeg ikke kan leve slik.. Da blir det bedre noen dager før alt er tilbake ved det samme.. Har til og med prøvd å sette opp en plan, men han er lite interessert. Han klager ofte over at han er sliten og har lite energi. Men likevel.. Han har vært hos legen, de finner ikke noe galt. Anbefaler han bare å trene, noe han ikke gjør.

Jeg ser ingen utvei, alt står i stampe, og jeg liker ikke meg selv når jeg er sur, har det ikke noe godt med meg selv.

Noen dager går det fint at jeg gjør alt, jeg våkner kl 5.30 og tar meg av babyen, gjør husarbeid og gjør innkjøp, lager middag og støvsuger eller vasker gulvene.

Andre dager er jeg sliten pga mangel på søvn og huset flyter av hundehår, klesvask og oppvask.

Jeg har sagt til han at viss han er med og tar i et tak en time hver lørdag eller fredag ettermiddag så hadde det vært fint. Kanskje han i tillegg kunne satt på en oppvaskmaskin og en vaskemaskin en gang i løpet av uka. Samt å støvsuge trappa (jeg klarer ikke pga senebetennelse) Da hadde jeg vært fornøyd. Jeg krever ikke mer- er det urimelig?

Jeg vet ikke hva jeg skal si til ham, hvordan jeg skal få ham til å forstå at dette ikke går..

[Gjest Gjest]

Du blir nok ikke mindre sliten hvis du dumper han. Da blir du alene med alt ansvaret og alle utgiftene. Det er heller ikke lett å finne en ny mann som passer inn i en etablert familie med to barn.

Jeg synes du skal jobbe med dine egne holdninger. Sett pris på det han gjør. Senk kravene. La han få litt fred. Hvis du maser og er sur kan han miste følelsene for deg. Kanskje det blir han som velger å forlate deg?

For noe pisspreik!

For det første er det ikke sant at man blir mindre sliten alene, hvis alternativet er et forhold av denne typen. Han gjør jo ingenting!

Dette har jeg vært i selv, og jeg kan forsikre om at det aller mest slitsomme av alt, er å være alene om ansvaret og arbeidet samtidig som man må se på en latsabb som ikke bidrar. Få ut latsabben, og det verste slitasjemomentet forsvinner. Man må fortsatt gjøre alt selv, men forventer i det minste ikke noe annet.

Senke kravene og la ham få fred? Og gjøre alt selv? Hva slags forhold er det? Stakkars mann liksom, ham kan man jo ikke forvente noe av.

Fortsett sånn, og du ser på ham som ett av barna. Har man lyst på sex med ett av barna sine? Nei. Istedenfor blir man en sur kjerring, deprimert og sint.

Familievernkontoret. Nå. Og vis ham at du mener alvor, hvis han ikke vil miste dere.

[Gjest Gjest trådstarter]

Godt råd. Tusen takk. Ja sex har forekommet en gang etter fødsel, har jo ikke lyst på ham mer. Utrolig trist, men det kommer jo av at han ikke bidrar.

Hva gjør man på familievernkontoret og hvor henvender man seg?

Jeg har nok blitt ei sur kjerring. Jeg har en to mnd gammel baby og får aldri noe hjelp fra mannen. Jo, han kan ta seg av babyen, kose og leke og slik. men han kan ikke ta noe av ansvaret fra mine skuldre slik at jeg også kan slappe av med god samvittighet..

Nå står han forresten opp tror jeg. Jeg og babyen har vært oppe siden 05.14.

[Gjest Gjest]

For noe pisspreik!

For det første er det ikke sant at man blir mindre sliten alene, hvis alternativet er et forhold av denne typen. Han gjør jo ingenting!

Dette har jeg vært i selv, og jeg kan forsikre om at det aller mest slitsomme av alt, er å være alene om ansvaret og arbeidet samtidig som man må se på en latsabb som ikke bidrar. Få ut latsabben, og det verste slitasjemomentet forsvinner. Man må fortsatt gjøre alt selv, men forventer i det minste ikke noe annet.

Senke kravene og la ham få fred? Og gjøre alt selv? Hva slags forhold er det? Stakkars mann liksom, ham kan man jo ikke forvente noe av.

Fortsett sånn, og du ser på ham som ett av barna. Har man lyst på sex med ett av barna sine? Nei. Istedenfor blir man en sur kjerring, deprimert og sint.

Familievernkontoret. Nå. Og vis ham at du mener alvor, hvis han ikke vil miste dere.

Kvinner med slike holdninger som du viser her er det et mareritt å bo sammen med. Som å bo sammen med en streng mor.

[Gjest Gjest]

Hva gjør man på familievernkontoret og hvor henvender man seg?

http://www.bufetat.no/?module=Articles;act...enFolder;ID=243

[Gjest Gjest]

Det er sånn at man blir mindre sliten alene enn å måtte ta etter en mann hele livet. For man blir utrolig sliten av frustrasjonen og de følelsene som følger med. Er du alene så har du noe å forholde deg til. Og det er lettere å akseptere. Iblant er det ikke alltid det fysiske som er slitsomt, men det mentale.

Jeg har det sånn at jeg tar ALT her i huset. Mannen jobber og det respekterer jeg. Men slurv og rot HATER jeg. Vi har vært sammen i 14 år. Da jeg brakk ankelen så satt jeg med operert fot i 3 mnd. Jeg fikk helt hetta. Jeg faktisk satt midt på gulvet i en stol og moppet gulvene. Han vasket TO ganger, jeg hadde hjemmehjelp en gang i uken. Jeg blir så forbanna av å tenke på det, for han hjalp ikke en dritt her, tilogmed når jeg var ufør. Men jeg har liksom godtatt han da. Pisker han litt igang og noen ganger fører det til krangler. Men det får så være. Føler at alt blir tatt for gitt. Jeg har tenkt flere ganger å forlate han pga dette, det går jo selvsagt ikke an for vi har jo barn. Han har kommet seg langsomt. Uansett, IKKE aksepter at dette er din "jobb". Alle burde ta sin egen drit og rot.

[fruenge]

et forhold skal ikke være slik du beskriver. jeg forstår godt at du er oppgitt. Når er du nok og inne i en periode hvor hormonene raser pga fødsel og etterdønninger, men du skriver jo at det var slik før og.

Jeg er av den oppfatningen at noen er late, menn og kvinner, og det er det vanskelig å gjøre noe med. MAn kan ikke forandre personlighet på folk.

Så få du spørre deg selv om du klarer å ha de slik reste av livet eller ei.

Jeg vet hva jeg hadde svart.

[Gjest Gjest]

Ser at du allerede har prøvd å prate ut. Her tror jeg du må være enda hardere, og f.eks bare vaske dine egen og barnets klær, skift sengtøy kun på "din" side av senga, lag kun mat til deg selv og barna osv...hørses kanskje barnslig ut men kanskje er det det som skal til?? Familiekontoret høres også ut som en god løsninig!

Lykke til uansett hva det er du bestemmer deg for

[Gjest Gjest]

Kvinner med slike holdninger som du viser her er det et mareritt å bo sammen med. Som å bo sammen med en streng mor.

Og menn med slike holdninger som trådstarters er som å bo med en ekstra unge.

Hvorfor skal man være så takknemlig for i det hele tatt å ha en mann at man finner seg i hva som helst?

[Gjest Gjest_Lotte_*]

Uffda - jeg hadde aldri kunnet leve med en sånn mann. Sier ikke at skilsmisse er en god løsning - det må da kunne gå an å snakke sammen - hvis ikke - søk hjelp.

Ingen voksne mennesker tror at husarbeidet gjør seg selv - og ingen kan trives med å bo med rot og skitt rundt seg hjemme.

Mitt råd er å søke hjelp - hvis ikke så hadde jeg seriøst vurdert å bo for meg selv. Det er bedre å vite at man må gjøre alt selv enn å irritere seg over en partner som ikke bidrar - det siste tapper en for krefter mer enn å gjøre selve jobben.

[Gjest Miley]

Du blir nok ikke mindre sliten hvis du dumper han. Da blir du alene med alt ansvaret og alle utgiftene. Det er heller ikke lett å finne en ny mann som passer inn i en etablert familie med to barn.

Jeg synes du skal jobbe med dine egne holdninger. Sett pris på det han gjør. Senk kravene. La han få litt fred. Hvis du maser og er sur kan han miste følelsene for deg. Kanskje det blir han som velger å forlate deg?

Klart det blir enklere om hun dumper han. Da må hun bare rydde opp etter to unger og hun slipper frustrasjonen.

Jeg ville ikke senket mine forventninger, for han er ikke et barn (dessuten har man forventninger til barn og) og det er ingen fysisk årsak til at han ikke skal kunne bidra på lik linje. Hvorfor skal han slippe unna bare fordi han har lyst? Bør ikke trådstarter slipper for at hun har lyst?

Jeg ville nok satt hardt mot hardt. Gitt ham beskjed om hvor skapet sto, gitt ham arbeidsoppgaver og ikke utført dem om så klærne hans gikk selv i vaskemaskinen. Utrivelig blir det nok, men hvor trivelig er det med en mann som tror han an slippe unna daglige gjøremål bare fordi han har lyst?

[Gjest singel lesbe]

Hei.

Jeg har noen tanker... Du skriver at du spør om han kan hjelpe deg med husarbeidet.

Når du sier dette, hva er det han hører da? "Dette er mitt ansvar, kan du _hjelpe meg_?"

Hvem sitt ansvar er husarbeid, barn og alt som hører med?

Det er begges ansvar. Det må han innse.

Hvordan kan han innse det? Aner ikke.

Men, istedet for å spørre ham om han kan hjelpe deg, så tror jeg det er lurt å prøve å finne et kompromiss mht ditt og hans behov for ryddighet. For meg høres det ut som om du må ha huset litt for mye på stell, hvis det er sånn at du støvsuger så og si hver dag - hundehår til tross. Han høres ut som en vanlig slabbedask. Hvis dere finner ut av et sånt kompromiss, så prøv å ikke styre samtalen, slik at du derigjennom også tar rollen som den ansvarlige.

PS: Dere kan børste hunden når dere skal kose med den, så får den både kos og det blir mindre hundehår.

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg har noen tanker... Du skriver at du spør om han kan hjelpe deg med husarbeidet.

Når du sier dette, hva er det han hører da? "Dette er mitt ansvar, kan du _hjelpe meg_?"

Hvem sitt ansvar er husarbeid, barn og alt som hører med?

Det er begges ansvar. Det må han innse.

Hvordan kan han innse det? Aner ikke.

Men, istedet for å spørre ham om han kan hjelpe deg, så tror jeg det er lurt å prøve å finne et kompromiss mht ditt og hans behov for ryddighet. For meg høres det ut som om du må ha huset litt for mye på stell, hvis det er sånn at du støvsuger så og si hver dag - hundehår til tross. Han høres ut som en vanlig slabbedask. Hvis dere finner ut av et sånt kompromiss, så prøv å ikke styre samtalen, slik at du derigjennom også tar rollen som den ansvarlige.

PS: Dere kan børste hunden når dere skal kose med den, så får den både kos og det blir mindre hundehår.

Dette var gode råd!

[Gjest Gjest]

Min var slik som du beskriver.

Irriterte meg så lenge jeg var hjemmeværende. Tenkte som så at "jeg har jo hele dagen på meg,, så da går det på en måte greit"

Forsøk å still litt mindre krav til hvordan det ser ut rundt meg.

Er ikke så farlig om klesvasken ikke ble tatt den dagen. Delte gjerne opp annenvær dag til klesvask, så fikk får du fri for det annenhver dag.

Jeg ordnet meg en benk på vaskerommet. Vasket og brettet klær og fordelte det pr prson. Så fikk han hente selv (ble ofte tomt for klær i skapet før han fant ut at det kanskje var smart å hente de,,, men men,, gjelder å ha stor nok benk)

Litt rot her og der skader ikke. Det trenger ikke være perfekt til en vær tid.

(jeg er litt bevist på hva som er mitt rot og hans rot. Hans rot lar jeg ligge. Blir haugene store nok ser han det .. ellers så kommenterer andre det og da sier du bare at det er hans saker... kanskje han blir litt flau)

Noen tips iallefall.

Jeg hvet det er vanskelig.. og jeg var ikke flink selv på den tiden.

Selv etter at jeg og begynnte jobbe fortsatte jeg å gjøre alt arbeidet. Unga var større og ikke like morsom å leke med. Unger som trasser er jo ikke like gøy.

Tok ALT

Joa.. endte jo som det fort kan gjøre,, jeg gikk på en skikkelig smell og fikk både fysiske og psykiske problemer.

Endte med å bli langtids sykemeldt over flere år og klarte ikke gjøre noe i huset.

Tok jo ikke veldig lang tid før alt fløt fullstendig over. Kaos over alt.

En kan jo bare tenke klesvask som ikke blir tatt på 3 uker, ingen som rydder etter seg, ingen som støvsuger, ingen som vasker, ingen som rydder opp etter matet ets. Så ut som en slagmark her.

Gjett om JEG hadde dårlig samvittighet (dum som jeg var) for at det så slik ut her. Var utrolig flau da vi fikk besøk. Men jeg hadde ikke mulighet til å gjøre noe selv. Og alt rotet gjorde at jeg også ble utrolig deprimert,, alt krøp på en måte inn på meg.

Det gikk utrolig nok et helt år før det ble endring. Da etter en megakrangel som nesten endte med brudd.

Etter det endret mye seg. Nå bidrar alle sammen og alt er ikke lengre bare opp til meg.

Det kom jo frem at jeg var blidt så vant med å gjøre alt at jeg engentlig ikke tenkte over hva jeg gjorde.

Han tenkte heller ikke noe på det, var så vant med at det "var min jobb" at det ikke falt han inn at han kunne bidra.

Har jo vist seg at ungene også kan bidra. Den yngste er 8 år og klarer faktisk både å støvsuge, vaske bad og rydde han også. Blir jo ikke "perfekt" men det viktigste er at han får prøvd seg.(så lurer jeg å gjør resten når han ikke ser det)

Men.. selvfølgelig,,, det er ikke så veldig lurt å la det gå så langt som jeg gjorde. Det er ikke å annbefale.

Gjør det som må gjøres i uken. Uten at du må "jobbe deg fordervet".

Det som blir igjen må gjøres i helgen og la det bli en familie rydding i huset.

Da kan du sette ungene til småting de mestrer.

Alle får vær sine oppgaver, da blir det litt vanskeligere for han å si nei.

(Når ungene er store nok, sier de i fra og kommenterer manglende tiltak av pappa.. det gjør våre)

[Gjest Gjest trådstarter]

Ja, jeg trenger ikke at det er perfekt rundt meg.. Det er faktisk ganske rotete her.. Det er faktisk så ille at svigerbestemor sa at hun ikke forsto at folk orket å bo så rotete.. Jeg syns ikke det er så ille, men noen rom er helt kaos (vaskerom, boder, gjesterom) Ellers er det generelt litt rot overalt, masse klesvask og hundehår. Så jeg må ikke ha det på stell, men det er jo greit at babyen kan være på gulvet uten at hun blir dekket av hår..

Hadde et forslag om at vi kunne ta en time lørdag formiddag alle sammen, slik at jeg også kunne få slappet av. Men det var ikke særlig interessant, han sa ikke nei, men vi får se hva som skjer.

Jeg skal fra nå av la hans rot ligge og se hva som skjer. På soverommet må jeg jo rydde opp etter han, ellers blir det fullt med støv og der sover babyen også..

Nei, han fatter nok ikke at det er et felles ansvar. Han har tilogmed innrømmet at han ser på det som mitt ansvar. Selv om jeg har prøvd å forklare/snakke om det mange ganger så er det fortsatt mitt ansvar, både ute og inne og å vaske bilen.

Jeg er usannsynlig drittlei, har konstant dårlig samvittighet og prøver å holde det såpass i orden her at vi kan ha besøk. Datteren min tar rommet sitt selv og skifter på egen seng, hun er også flink til å bidra med andre ting:)