dårlig søskenforhold

[Gjest gninnot]

Broren min og jeg har aldri hatt noe godt forhold, skulle ønske vi var bestevenner slik jeg ser at andre er med sine søsken. Det er kun to år som skiller oss og vi har noen felles venner. Nå er saken den at jeg ikke takler dette søskenforholdet - eller mangelen på det. Han sier stadig sårende ting til meg og oppfører seg som om jeg er en uvitende verdiløs jente. Jeg har holdt meg vekk fra han så godt som mulig de siste årene for å beskytte meg selv. Nå har han derimot blitt pappa og jeg ønsker å tilbringe mest mulig tid med tantungen min, og dama hans som har blitt min nye gode venninne.

Det er bare oss to i søskenflokken og jeg vil dermed være den supertanta og lære tantungen min å kjenne. Innså nettopp etter en sårende kommentar at å være med nevøen min kommer bare til å gjøre at jeg setter meg selv i posisjoner der han sårer meg gang på gang. Hadde dette vært et hvilket som helst annet menneske enn broren min ville jeg kuttet kontakten med en gang, men nå kan jeg ikke gjøre det med tanke på tantungen min og at jeg ønsker at han skal ha meg i livet sitt og tror det også kan være bra for han i forhold til det motsatte. Hva gjør jeg? Hvordan finner jeg balansen?

[Gjest syrran]

Jeg har en bror som det der, og jeg gidder ikke ha kontakt "for barnas del" en gang.... Jeg er ikke uvenn med han, altså, men jeg har ikke noe venneforhold heller. Og så klarer jeg ikke respektere kona hans som deler hus med en slik dust, så jeg har ikke særlig kontakt med henne heller.

Du får velge hva du synes er best for deg, tror jeg. Å få slengt "kommentarer" og "bli ydmyket" i dine tantebarns påhør - er det verdt det? Neppe.

[Gjest gninnot]

Takk for svar. Skjønner ikke hvordan du har klart det jeg. Tenker litt på det at mora til ungen er fra et sted langt vekk, så noen god kontakt med tante/onkel der blir det trolig ikke. Ettersom det bare er oss to søsken blir hans barn min eneste mulighet til å være tanta som ungen alltid kan stole på. Kjæresten min har ingen søsken så jeg kan jo ikke bli "tante" på den måten heller. Det verste med det hele er egentlig at folk aldri ser hvordan han behandler meg, for det meste skjer i det skjulte, dermed får jeg heller ikke noe støtte fra noen. Har prøvd å forklare det for folk som ikke har sett det, men har sett meg såret, men alle kommer med unnskyldninger og sier at "det var nok bare sånn og sånn".

[Gjest syrran]

Forresten, en pussig ting til: Etter at jeg sluttet å bry meg om han for noen få år siden, og heller begynte å ta litt igjen - eller i det minste ikke lenger godta at han snakket slik til meg. Jeg begynte å svare på en ordentlig og skikkelig høflig måte. Når han f.eks. kom til mamma (det er der vi møtes) og vrengte utav seg "åja du har tatt turen hit", så sa jeg "god dag, sier man først, når man møtes". Og da ble han jo litt paff, for dette var uvant.

Ja altså, jeg sluttet å godta at han snakket slik til meg.

Og det pussige er, at nå er det han som unngår meg.

[Gjest gninnot]

Har alltid så mange gode svar osv på lager noen minutter etter at jeg har fått noe slengt etter meg, men da er det jo for sent. Kom en stund med noe a la "høflig å si god dag", men hjalp ikke. Han kommer alltid med svar tilbake så jeg sitter igjen som "taperen". Har prøvd å fortelle han at han sårer meg, men han mener det er min plikt å bli litt tøffere. Jeg vet at vi har hatt noen gode stunder og samtaler innimellom opp gjennom årene, bl a når foreldrene våre skilte seg, men de blir hele tiden overskygget av stygge kommentarer og oppførsel. Han sier at jeg ikke er voksen og moden, i motsetning til han, mens jeg faktisk er den som har tatt ansvar i hus og ikke minst tar hensyn til folks følelser.

[Rosalind]

Huff, dette er ikke greit. Jeg har også en sånn bror. Og også han har fått barn. Forskjellen er at han har skjøvet det meste av familien fra seg, og jeg trøster meg derfor med at "det ikke bare er meg". Det er ikke enkelt, for jeg ønsker jo å ha et forhold til barna og moren deres. Dette forsterkes ytterligere av at han mener det er resten av verden som er slemme, selv om han har sagt ting som dersom det kom fra hvilken som helst annen person hadde kvalifisert til totalbrudd. Nå merker jeg at jeg skyver enhver anledning jeg evt kan ha med henne og barna vekk, selv om jeg ikke ønsker det. Og det er så ufattelig trist.

Er det en grunn til at han er sånn mot deg eller er det ut av det blå? Hvordan er forholdet til resten av familien?

[Gjest gninnot]

På en måte godt å høre at jeg ikke er den eneste med en sånn bror, føler meg så alene blant masse venninner med supre søskenvennskap.

Jeg har gått gjennom hele barndommen vår oppi hodet, og finner rett og slett ikke noen klar grunn. Da jeg var rundt fem år hang jeg en del i hælene på kameratene hans og han fordi det ikke fantes andre venner jeg kunne ha på min alder i nabolaget. Var igrunn også svært sjenert på mine yngre dager og hadde problemer med å bli kjent med nye folk. Kameratene hans hadde ikke noe imot å ha meg på slep og det varte ikke over så lang tid. Ellers har jeg alltid vært den som har fått beskjed av foreldrene om å gi meg i alt av søskenkrangler for å unngå konflikt. Også senere har jeg alltid tilpasset meg broren min sine ønsker fordi familien har ment det har vært best da broren min nok er familiens stabeist. Jeg forstår virkelig ikke hvordan vi har endt opp sånn. I noen år "meldte han seg ut" av familien, var mye med venner og minst mulig hjemme, men etter at han skulle bli pappa har han trekt mer mot familien igjen (naturlig nok) og har et godt forhold med alle. Jeg har alltid elsket å være med familien og levd etter den filosofien at den er det viktigste. Hadde kanskje vært lettere for meg å takle at han var slik mot meg hvis jeg visste at jeg hadde sviktet han eller gjort noe galt noen gang..

[Gjest Gjest12]

Jeg har en eldre søster som alltid har vært både mentalt og fysisk stygg med meg. Og en tvillingbror som jeg aldri har hatt så mye kontakt med, noe jeg ønsker, men de er begge så enormt egoistiske og setter seg selv først i en hver anledning.

Søsteren min har fått barn og har holdt ungene fra meg om vi har komt i en diskusjon eller en uenighet. Etter sistemann kom var hun veldig imøtekommende og hyggelig, helt til jeg sluttet si ja til å sitte barnevakt. Mor min er akkurat lik og tar alltid min søsters side.

Jeg har en fantastisk far som alltid er der for meg, men han er den eneste jeg har, og jeg er redd jeg sliter han ut.

Hvordan kan jeg takle dette på mest mulig fornuftig måte, og samtidig ta vare på min far?