Hvordan takler man egentlig forbanna drittunger

[Gjest sarah elise]

Vet ikke om jeg har lagt dette riktig, men..

Altså, jeg jobber med barn, både barnehage og barneskolebarn!

Og jeg gremmes over hvor mange barn det er blitt nå de senere årene som ikke eier respekt overhode hverken for andre barn eller oss voksne!!

Er så forbanna lei, og trenger virkelig hjelp til hvordan jeg skal takle disse djevelungene de få timene jeg passer de av gangen!

Her jeg jobber har jeg ingen dyktige pedagoger å forholde meg til, dette er mer en åpen barnepass, og på langt nær å jobbe som i barnehage.

Disse ekstreme ungene er utrolig rappkjefta, voldsomme, frekke, ufordragelige, voldelige, ja, værste sorten, virkelig.

De går bevisst i gang med ting de vet de ikke får lov til, oppfører seg stygt mot andre barn, sloss, sparker etter, slenger dritt, ødelegger materiale, osv osv...

Det nytter ikke snakke "normalt" til de og forklare hvorfor de ikke får gjøre slik! De flirer meg opp i ansiktet, håner meg, hermer etter meg, stikker av når jeg prøver sette meg ned for å snakke med de!

De kommer med de værste utsagn som " ehæhæhæ, trynet ditt ser ut som et sprengt kondom!" "Det gamle blæretrynet ditt er så stygt!" "Du er så feit at reva de dekker hele trynet ditt!" Osv osv.. Mens de ler så de griner når jeg prøver å få kontakt med de.

Det hjelper hvertfall ikke å bli skikkelig sinna og brøle til de, jeg har klikka en gang da jeg virkelig så rødt, og gud som ungene kosa seg!

Og noe må jeg gjøre, jeg kan ikke ignorere de heller for de kan skade både seg selv og andre!

Vi har regler her som må følges!!

Svarer slik som at de gjør som de vil, og fortsetter.. Ungene er såppas store så nytter ikke "ta tak i de" for å ta de vekk fra en situasjon, de stikker av når jeg kommer mot de mens de brøler "Aaahahahahaha, du kanke ta meg!" osv, og fortsetter faenskapen i andre enden av rommet!

Jeg vet jo de gjør det for å få oppmerksomhet, (Dritkult ikke sant) men tenk deg en svær gutt på 10 år som kliner til deg, sparker deg (HARDT) Og flirer så snørr og tårer spretter av fornøyelse ut av de råtne øynene når jeg blir sint og sier jeg får vondt og at han må slutte!

Som sagt, ungene er forholdsvis store, gjerne rundt 9, 10, 11 år gamle, og å flytte de og sette de i gang med noe annet funker ikke!

De gjør som de selv vil, non stop!

Har prøvd å snakke vanlig til de, har klikka (Brøla nok er nok,) har prøvd å få interessen deres over på andre aktiviteter, prøvd med "straff" ala nå får du sitter her å leke rolig til du klarer å leke ordentlig, men de stikker av straks du har snudd deg halveis rundt og finner det hele utrolig festlig! Ja, jeg roser de masse når de en sjelden gang gjør noe bra, men problemet her er altså at jeg, jente på 30 år blir overkjørt av noen små drittunger!

Helt utrolig!!

Det er tydelig mangelvare på oppdragelse fra heimen, og foreldre har somregel ikke annet å si enn at de har problemer med det samme hjemme...

I følge foreldre er det ikke ting som adhd o.l som kan spille inn, selv om vi har disse også her. De er engler i forhold til disse...

Å prøve å oppdra så store barn på to timer to dager i uka går jo ikke, så går gjennom samme greia hver gang de er der!

So, what to do????

Gi de en hærlig, forfriskene leskedrikk med sovepiller i??

[absinthia]

Kanskje du bør skifte jobb?

[Gjest Gjest]

Er du barnehagetante? er selv lærer men er det ingen assistenter der som kan være der mens du tar deg en kaffe?

[Gjest Gjest]

Har bare ett råd til deg jeg: få deg en ny jobb før denne tar livet av deg !!!!!!

[Gjest Gjest]

De to foregående har indirekte gitt svaret: Det finnes ingen løsning. Kom deg bort.

[Gjest Gjest]

De to foregående har indirekte gitt svaret: Det finnes ingen løsning. Kom deg bort.

Eh, tre nå...

[Gjest ts]

Ja, det var en utblåsning etter en ekstra slitsom dag på jobb!

Jeg elsker å jobbe med barn, har jobbet i barnehage i vel snart ni år, men har aldri vært borti noe liknende, og sliter med å takle disse ungene!

Dette er ikke en barnehage, mer en åpen barnepass.

Jeg kommer ikke til å skifte jobb da jeg stortrives ellers, problemet er kun disse ungene vi ikke har kontroll på!

Hvordan takler man slike?

I følge foreldrene er det omtrent slosskamp hjemme, så selvfølgelig klarer de ikke oppføre seg her heller..

Det her gjelder ikke bare meg, det gjelder oss alle som jobber her. Ingen har noe mer utdannelse enn vanlig "barnehageassistent."

Og ikke har vi mulighet til "ta en kaffe" som du så kjekt skriver, i stede for å komme med råd om hvordan det går ann å takle disse!?

Jeg ønsker ikke bare stikke av, jeg ønsker lære meg hvordan jeg kan ta tak i dette problemet, men får ikke hjelp i fra overordnede..

Jeg har jobbet med dyktige pedagoger i mange år, og lært meg hvordan takle normale "Problembarn," men disse er ekstreme!

Selvfølgelig finnes de en sjef her, men h*n engasjerer seg lite i det som foregår her og er somregel opptatt..

Vi er kun en barnepass, og driver ikke på samme måte som en barnehage..

Helt ærlig, er det noen der ute som har erfaring med slike barn? Hvordan takler dere det?

[Gjest *Mim*]

Jeg vet hvor utrolig provoserende det kan være.

Hvis dette er så ekstreme barn som du beskriver, bør de ha et støtteapparat rundt seg. Om foreldrene ikke takler dem bør de ha hjelp. Disse ungene skal ut i samfunnet, og må lære seg annen oppførsel. Det skal ikke være ditt hovedansvar, men kanskje du kan få veiledning av PPT?

[Gjest Gjest]

Hadde et par tre slike tilfeller på SFOen jeg jobbet på for noen år siden. Jeg var ikke den rette for jobben med de guttene for å si det sånn. Vet ikke hvordan det er med stemmeleiet ditt, men der jeg jobbet var det ei dame med myndig røst og opptreden som de gutta hadde litt mer respekt for en veike lysrøstede meg, pluss en mann som var som menn flest; grov røst, sterk og autoritær. Pluss at de fikk inn en mann til. Det ble litt bedring i løpet av den tiden jeg var der. Sluttet noen måneder etterpå så vet ikke hvordan det gikk....

[Gjest ts]

Ah, *Mim*, takk for klemmen

Jeg er fullstendig enig i at disse ungene (og foreldrene) trenger kyndig hjelp, men vi har desverre ikke mulighet til å ta opp dette med foreldre på samme måte som barnehage/skole har.

Jeg er sikker på at de har de samme problemer på skole/barnehage, har fått tilbakemeldinger på dette, så det gjelder ikke bare hos oss.

Selv om sjefen vår er utdannet førskolelærer, må jeg innrømme h*n virker ganske "fersk." Det hjelper ikke med en tittel om man ikke er interessert i barna og jobben.

Jeg mener absolutt at vi burde ha en spes.ped her minst et par ganger i uka da vi har barn med spesielle behov til tider, men som sagt fungerer vi kun som en barnepass og har ansatte etter det..

Men er det mulig at ppt kan holde foredrag/ kurser for oss?

Det var ingen dum ide, skal se om ikke jeg får det igjennom.

Jeg gjør alt jeg kan for å gjøre jobben min (og de andres) best mulig, og noen trenger å ta i et tak her!

Takk for tips!

[Gjest ts]

Hadde et par tre slike tilfeller på SFOen jeg jobbet på for noen år siden. Jeg var ikke den rette for jobben med de guttene for å si det sånn. Vet ikke hvordan det er med stemmeleiet ditt, men der jeg jobbet var det ei dame med myndig røst og opptreden som de gutta hadde litt mer respekt for en veike lysrøstede meg, pluss en mann som var som menn flest; grov røst, sterk og autoritær. Pluss at de fikk inn en mann til. Det ble litt bedring i løpet av den tiden jeg var der. Sluttet noen måneder etterpå så vet ikke hvordan det gikk....

Problemet her er at disse ungene ikke har respekt for noen av oss som jobber her.

Jeg er blandt de med lengst erfaring med barn, har ikke problemer med "normale" problembarn, men disse takler heller ikke jeg.

De respekterer meg ikke, og ikke de andre her heller!

Jeg tror også det hadde hjulpet betraktelig å få inn en voksen mann her, da fler av de som jobber her er unge jenter uten erfaring!

Problemet er tatt opp med sjef, men går visst i glemmeboksen, selv om det blir tatt opp på ny.

Jeg ønsker å gjøre noe, og når ikke jeg får hjelp fra sjef, lurer jeg på om det er noe annet jeg kan gjøre da jeg ønsker å bedre dette!

Takker for svar!

[Gjest Gjest]

Gi dem en stor og god bjørneklem og si at du er glad i dem. Hjelper ikke det så hjelper nok ingenting.

[Gjest ts]

Gi dem en stor og god bjørneklem og si at du er glad i dem. Hjelper ikke det så hjelper nok ingenting

Uff, ja, skulle så gjerne ønske at det var løsningen, men det holder dessverre ikke her!

Jeg vet det høres ille ut, men jeg overdriver ikke!

Jeg blir lykkelig av å jobbe med unger, jeg blir ulykkelig av å jobbe med unger jeg vet trenger ekstra oppfølging og som ikke får det!

Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre mer for å få ting til å fungere bedre hos oss, derfor spør jeg her om råd om det er noen med bakgrunn og erfaring som kan komme med tips til hva jeg som ansatt kan gjøre for å bedre forholdene her jeg jobber hvor sjefen ikke tar tak selv!

[Gjest Gjest]

Jeg jobber også med små djevelunger Få unger, men mange diagnoser og lidelser. Jeg har valgt å fokusere på å ta NOEN kamper, og heller overse andre ting.

For eksempel så var det et barn som kasta snø på meg hver gang jeg hadde inspeksjon. Prøvde å forklare at dette liker jeg ikke - vennligst slutt!! Må presisere at hun ikke gjorde dette på en leken måte, det var kun for å plage meg. Til slutt dynka jeg henne i snøen, en real snødåp. To runder i løpet av to dager. Etter dette slutta hun, men jeg observerte at hun fortsatte med de andre lærerne som ikke klarte å sette grenser. Ikke særlig gøy å få snøball i øyet altså

Nå går det jo ikke an å bruke denne metoden i alle tilfellene, men akkurat her funket det.

Videre, hvis en unge er stygg og ufin mot meg, så overser jeg vedkommende - h*n blir som luft for meg. Helt til vedkommende kan henvende seg til meg på en normal måte. De fleste liker ikke å bli totalt oversett.

Ellers vet jeg ikke...godt at det er flere som er i samme båt. Som deg så trives jeg tross alt i jobben min, men det hender jeg ser misunnelig på dem som kan "slappe av " på kontoret sitt. Trøster meg med at jeg sikkert hadde sovna i en slik jobb.

[Zzyzx]

Hadde det vært meg så hadde foredrene fått beskjed om at barnet deres var uønsket på stedet. Enkelt og greit. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er et alternativ.

[Gjest Gjestepedagog]

Jeg synes ikke det høres ut som du egner deg for å være helt ærlig.

[mysan]

Jeg kjenner hvordan det koker inni meg når jeg leser om disse plagsomme ungene du har rundt deg. Jeg tar egentlig hatten av for alle som orker å jobbe med unger.

Ellers tror jeg at det er ofte er det at begge foreldrene jobber ute og får for liten tid sammen med ungene sine, som er hovedproblemet. De fleste takler det sikkert helt fint og får greie unger allikevel, men jeg tror for mange sliter med dårlig samvittighet og at dette gir seg utslag i manglende grensesetting, fordi "vi er jo så lite sammen, og da skal vi kose oss".

Jeg så forresten et program på tv for ikke så lenge siden. Jeg husker ikke hva programmet het, eller hva det handlet om sånn egentlig, men det jeg husker var at det ble sagt at i dag skal alt foregå på ungenes premisser. Foreldrene går så opp i "foreldrerollen" at de setter seg selv til side, og fostrer dermed noen bortskjemte egoister av noen unger.

Endret 9. april 2009 av mysan

[Gjest Gjest]

Vet ikke om jeg har lagt dette riktig, men..

Altså, jeg jobber med barn, både barnehage og barneskolebarn!

Og jeg gremmes over hvor mange barn det er blitt nå de senere årene som ikke eier respekt overhode hverken for andre barn eller oss voksne!!

Er så forbanna lei, og trenger virkelig hjelp til hvordan jeg skal takle disse djevelungene de få timene jeg passer de av gangen!

Her jeg jobber har jeg ingen dyktige pedagoger å forholde meg til, dette er mer en åpen barnepass, og på langt nær å jobbe som i barnehage.

Disse ekstreme ungene er utrolig rappkjefta, voldsomme, frekke, ufordragelige, voldelige, ja, værste sorten, virkelig.

De går bevisst i gang med ting de vet de ikke får lov til, oppfører seg stygt mot andre barn, sloss, sparker etter, slenger dritt, ødelegger materiale, osv osv...

Det nytter ikke snakke "normalt" til de og forklare hvorfor de ikke får gjøre slik! De flirer meg opp i ansiktet, håner meg, hermer etter meg, stikker av når jeg prøver sette meg ned for å snakke med de!

De kommer med de værste utsagn som " ehæhæhæ, trynet ditt ser ut som et sprengt kondom!" "Det gamle blæretrynet ditt er så stygt!" "Du er så feit at reva de dekker hele trynet ditt!" Osv osv.. Mens de ler så de griner når jeg prøver å få kontakt med de.

Det hjelper hvertfall ikke å bli skikkelig sinna og brøle til de, jeg har klikka en gang da jeg virkelig så rødt, og gud som ungene kosa seg!

Og noe må jeg gjøre, jeg kan ikke ignorere de heller for de kan skade både seg selv og andre!

Vi har regler her som må følges!!

Svarer slik som at de gjør som de vil, og fortsetter.. Ungene er såppas store så nytter ikke "ta tak i de" for å ta de vekk fra en situasjon, de stikker av når jeg kommer mot de mens de brøler "Aaahahahahaha, du kanke ta meg!" osv, og fortsetter faenskapen i andre enden av rommet!

Jeg vet jo de gjør det for å få oppmerksomhet, (Dritkult ikke sant) men tenk deg en svær gutt på 10 år som kliner til deg, sparker deg (HARDT) Og flirer så snørr og tårer spretter av fornøyelse ut av de råtne øynene når jeg blir sint og sier jeg får vondt og at han må slutte!

Som sagt, ungene er forholdsvis store, gjerne rundt 9, 10, 11 år gamle, og å flytte de og sette de i gang med noe annet funker ikke!

De gjør som de selv vil, non stop!

Har prøvd å snakke vanlig til de, har klikka (Brøla nok er nok,) har prøvd å få interessen deres over på andre aktiviteter, prøvd med "straff" ala nå får du sitter her å leke rolig til du klarer å leke ordentlig, men de stikker av straks du har snudd deg halveis rundt og finner det hele utrolig festlig! Ja, jeg roser de masse når de en sjelden gang gjør noe bra, men problemet her er altså at jeg, jente på 30 år blir overkjørt av noen små drittunger!

Helt utrolig!!

Det er tydelig mangelvare på oppdragelse fra heimen, og foreldre har somregel ikke annet å si enn at de har problemer med det samme hjemme...

I følge foreldre er det ikke ting som adhd o.l som kan spille inn, selv om vi har disse også her. De er engler i forhold til disse...

Å prøve å oppdra så store barn på to timer to dager i uka går jo ikke, så går gjennom samme greia hver gang de er der!

So, what to do????

Gi de en hærlig, forfriskene leskedrikk med sovepiller i??

Jeg tror ikke, og håper ikke du er utdannet til å jobbe med barn.

Hva tror du det skal ha seg at du ikke får respekt?

Du skriver: det nytter ikke å snakke normalt til de! men hva er unormalt og hjelper det?

Ungene har funnet en svak sjel her, og det er deg.

Hadde jeg hatt noen som deg til mine barn, og skjønte at du ikke var skikket til jobben.......jeg hadde klagd på deg.

Ikke alle passer til jobben de hr fått.

[absinthia]

Jeg tror at det kan lette arbeidsforholdene dine, dersom du finner ut hva værstingene" interesserer seg for og bruker det til å finne på aktiviteter som passer dem før du skal være sammen med dem - spør dem gjerne til råds. Har erfaring med at fysisk slitsomme ting er bra!

Det nytter ikke å forvente at de plutselig en dag, skal begynne å oppføre seg, bare fordi an kjefter - disse barna har antagelig fått så mye kjeft at de er blitt døve for det. Dette betyr ikke at de ikke skal få reaksjoner på det de gjør. De vet også at de voksne ikke har lov til å ta fysisk igjen, så de kan tillate seg en del ting, uten at de får igjen med samme mynt.

De samme metodene som fungerer på vanskelige hester og hunder egner seg også på mennesker, - bare de blir oversatt til menneskepedagogikk. - Det er igrunn det samme som står i pedagogikkbøkene mine, som det som ståri dyrepsykologibøkene, så lenge som ikke tar det helt bokstavelig. Det hjelper dog å lære seg til å ha et dominant kroppsspråk og stemmebruk til både dyr og mennesker. Ser man usikker ut, så tar de deg ved første anledning. (Funker også på vanskelige voksne mennesker )

Jeg går ikke rundt med dette dominante kroppsspråket til vanlig, men tar det i bruk når det trengs - og det ser ut til å funke - dessuten føler jeg meg også større og tøffere og det gjør nok også sitt.

[Gjest ts]

Takk, absinthia, mye klokt du kommer med her.

Har du noen tips til gode pedagogikkbøker jeg kan lese mer om kroppspråk osv som du nevner? Det hørtes interessant ut!

Og nei, jeg er ikke en veldig dominerende og type, så hadde trengt noen tips for å utvikle meg mer på det området..

Må bare få svare på de som mener jeg er uegnet, og ikke passer i jobben osv..

Jeg har jobbet med barn i barnehagealder i mange år, og må bare få si jeg elsker jobben min, og har ikke hatt noen problemer med barn i denne alderen, overordnede og foreldre har vært veldig fornøyd med arbeidet mitt, og jeg vet jeg er dyktig der.

Som jeg skriver, er det stor forskjell fra å gå i fra denne gruppen barn, til store gutter på opp til elleve års alder som aldri har hatt noe form for respekt hverken for foreldre, lærere, andre osv.

Det er disse guttene jeg har problemer med. Jeg kjenner jo selv at jeg har vanskeligheter med å takle de, og derfor ønsker jeg å bedre meg og få hjelp og råd til nettopp til dette.

Kan ikke helt se at jeg ikke egner meg til jobben, da jeg gjør en glimrende jobb ellers, men har da altså problemer med noen visse typer barn.

Det at jeg er uegnet til akkurat å takle akkurat disse er jeg jo rimelig enig i! Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem, det er jo nettopp det jeg skriver her!!

Hvordan kan jeg bli flinkere til dette er jo spørsmålet mitt!

Jeg tror ikke, og håper ikke du er utdannet til å jobbe med barn.

Hva tror du det skal ha seg at du ikke får respekt?

Du skriver: det nytter ikke å snakke normalt til de! men hva er unormalt og hjelper det?

Ungene har funnet en svak sjel her, og det er deg.

Hadde jeg hatt noen som deg til mine barn, og skjønte at du ikke var skikket til jobben.......jeg hadde klagd på deg.

Ikke alle passer til jobben de hr fått

Vel, spørsmålet mitt er, hvordan hadde du tatt tak i dette problemet?

Du som skrev dette, vær så snill å si meg hvordan du takler slike unger, når du kun ser de to dager i uken, to timer av gangen!? Hva hadde du gjort? Vil du svare på det i stede?