Fortsette forholdet eller gå?

[Gjest sliten og usikker]

Her er saken, kort fortalt:

Jeg og sambo har to felles barn som vi begge elsker over alt annet. Tidligere var dette noe vi følte for hverandre også. Helt til han var utro. Da jeg fikk vite det, var vårt minste felles barn ikke fylt 1 år enda (nå 6 år). Han mente jeg var "for mye mamma", og hadde søkt trøst og nærhet hos en annen - noe som endte i en graviditet og et "utroskapsbarn".

Vi valgte å fortsette forholdet, og har barnet hans hos oss en dag i uka og annenhver helg.

Jeg har hatt mange tunge stunder etter dette, og snakket med psykolog om det - uten at jeg føler det har blitt noe bedre. Sliter med dårlig selvtillitt. Og nå også dårlig sex-lyst (vi har ikke hatt sex siden før jul en gang...). Sambo er veldig tålmodig, og han er overbevist om at vi skal klare dette og at alt skal gå bra. Han sier han elsker meg og at han vil at vi skal bli gamle sammen.

Problemet er at jeg sliter med "utroskapsbarnet" og den innvirkningen barnet har på meg - jeg føler mest bare at barnet er "i veien". Jeg vet selvfølgelig at barnet er uskyldig oppi alt dette, men likevel føler jeg det sånn. Barnet er en konstant påminnelse om hva som har vært - og alt det såre og vonde som skjedde da. Sambo vet at jeg føler det sånn, og det er tungt for han, men han mener likevel at vi skal klare det.

Akkurat nå holder jeg ut, fordi jeg ikke vil at våre to felles barn skal bli nødt til å bo "èn uke her og èn uke der", dersom jeg går fra sambo. Og det er vel mest det som har holdt oss sammen, i mine øyne, i de siste 5 årene. Jeg er glad i sambo, selvfølgelig - han er jo far til våre to barn - og han var "den eneste ene" for meg før utroskapen skjedde. Nå føler jeg vel egentlig mest at han er en venn. Jeg trekker meg unna når det kommer til nærhet og sex. Har ikke lyst...

Jeg sliter med å velge mellom å bli eller gå. Tror ikke jeg kommer til å takle å ha ungene bare annenhver uke, samtidig som jeg sliter med å ha et kjæreste-forhold til sambo. Så hva gjør jeg? Tar mest hensyn til ungene, som jeg har gjort til nå? Eller skal jeg tenke mest på meg selv - og gå? Våre to felles barn er like avhengige av både meg og sambo (han er en fantastisk far), og jeg tror de kommer til å bli knust dersom jeg velger å gå fra han.... Det er nettopp dette som holder meg tilbake - samtidig som jeg har en fantasi om at "det skal ordne seg til slutt" og vi skal leve lykkelig sammen resten av livet.... Men hvor lenge skal jeg prøve?

Nei, huff, dette ble langt. Vet ikke hva jeg vil med dette, egentlig. Det er nok mest bare et hjertesukk fra en sliten meg.....

[miss~Audrey]

Her er saken, kort fortalt:

Jeg og sambo har to felles barn som vi begge elsker over alt annet. Tidligere var dette noe vi følte for hverandre også. Helt til han var utro. Da jeg fikk vite det, var vårt minste felles barn ikke fylt 1 år enda (nå 6 år). Han mente jeg var "for mye mamma", og hadde søkt trøst og nærhet hos en annen - noe som endte i en graviditet og et "utroskapsbarn".

Vi valgte å fortsette forholdet, og har barnet hans hos oss en dag i uka og annenhver helg.

Jeg har hatt mange tunge stunder etter dette, og snakket med psykolog om det - uten at jeg føler det har blitt noe bedre. Sliter med dårlig selvtillitt. Og nå også dårlig sex-lyst (vi har ikke hatt sex siden før jul en gang...). Sambo er veldig tålmodig, og han er overbevist om at vi skal klare dette og at alt skal gå bra. Han sier han elsker meg og at han vil at vi skal bli gamle sammen.

Problemet er at jeg sliter med "utroskapsbarnet" og den innvirkningen barnet har på meg - jeg føler mest bare at barnet er "i veien". Jeg vet selvfølgelig at barnet er uskyldig oppi alt dette, men likevel føler jeg det sånn. Barnet er en konstant påminnelse om hva som har vært - og alt det såre og vonde som skjedde da. Sambo vet at jeg føler det sånn, og det er tungt for han, men han mener likevel at vi skal klare det.

Akkurat nå holder jeg ut, fordi jeg ikke vil at våre to felles barn skal bli nødt til å bo "èn uke her og èn uke der", dersom jeg går fra sambo. Og det er vel mest det som har holdt oss sammen, i mine øyne, i de siste 5 årene. Jeg er glad i sambo, selvfølgelig - han er jo far til våre to barn - og han var "den eneste ene" for meg før utroskapen skjedde. Nå føler jeg vel egentlig mest at han er en venn. Jeg trekker meg unna når det kommer til nærhet og sex. Har ikke lyst...

Jeg sliter med å velge mellom å bli eller gå. Tror ikke jeg kommer til å takle å ha ungene bare annenhver uke, samtidig som jeg sliter med å ha et kjæreste-forhold til sambo. Så hva gjør jeg? Tar mest hensyn til ungene, som jeg har gjort til nå? Eller skal jeg tenke mest på meg selv - og gå? Våre to felles barn er like avhengige av både meg og sambo (han er en fantastisk far), og jeg tror de kommer til å bli knust dersom jeg velger å gå fra han.... Det er nettopp dette som holder meg tilbake - samtidig som jeg har en fantasi om at "det skal ordne seg til slutt" og vi skal leve lykkelig sammen resten av livet.... Men hvor lenge skal jeg prøve?

Nei, huff, dette ble langt. Vet ikke hva jeg vil med dette, egentlig. Det er nok mest bare et hjertesukk fra en sliten meg.....

Så trist å lese Høres ut som en veldig vanskelig situasjon du har kommet opp i. Og det er absolutt ikke din feil! Det var hans valg å gå bak ryggen din, og å si at "du var for mye mamma" høres utrolig umodent og lite forståelsesfullt ut.

Jeg tror kanskje jeg hadde valgt å gå, istedet for å gå rundt og ha det vondt og konstant minnes på utroskapet ved dette nye barnet. Hvorfor skal du lide på grunn av hans svik resten av ditt liv, når det finnes så mange der ute som setter pris på deg og behandler deg slik du fortjener? Husk at mennesker har en iboende frykt for forandring, men at det i de fleste tilfeller gjør at du får det bedre. Alle store forandringer jeg har foretatt i mitt liv har bare gjort livet mitt tusen ganger bedre, og jeg tenker alltid i ettertid hvorfor gjorde jeg det ikke før? Det er jo fordi det ukjente er skummelt, og man vet ikke helt hva som venter en.

Du sier du holder igjen på grunn av barna, men det kan da ikke være bra å ha en mamma som er ulykkelig heller?

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Ikke enkelt. Har vært i en ganske lik situasjon selv. Valgt til slutt å gå. Det var mye vondt med bruddet, bl.a. deling av hus og barn. Men nå går det bra, og ting har gått seg til. Det som avgjorde valget var at jeg var ung og orket ikke tanken på at jeg aldri mer skulle få føle disse følelsene som du beskriver at du ikke lenger har hos din mann.

[Gjest Gjest]

Man bør gå. Ja visst er det alltid vondt å gå, samme hvor dårlig forholdet er; mennesket er dessverre et vanedyr. Men når man har gått, går det bare en vei: framover.

Lykke til!

[Gjest Hilde K S]

Gå. Sånn som du har det nå, kan du ikke ha det resten av livet. Dette vet du, ikke sant? Du trenger bare bekreftelse på at valget du står på terskelen til å ta er riktig.

Barn takler en skilsmisse og endringene det medfører, så lenge de voksne er til stede for dem og fanger opp deres tanker rundt bruddet og deres liv videre.

Tiden etter bruddet vil bli en emosjonell berg og dalbane, men det roer seg etterhvert. Vit at lykkeblaffene vil komme.

[Gjest Gjest_hoi_*]

Her trenger du litt perspektiv.

Det er faktisk bare et forhold. Det finnes så mye, mye mer som er viktigere enn et forhold. Selv når man har barn sammen: Langt mye er viktigere enn å ha foreldre som bor sammen.

Det er ikke rart du ikke blir bedre hos psykolog når du går på akkord med din selvrespekt bare for å slippe et brudd.

[*netta*]

ja jeg skjønner ikke hvordan du har holdt ut men jeg skjønner redselen for og gi opp og gå videre... men du MÅ tenke på deg selv i denne situasjonen ellers kommer du til å bli sliten veldig sliten

[Ethereal]

Jeg kan garantere deg at barna dine mye heller vil at du skal gå, enn at du skal være i et ulykkelig forhold hvor du ikke har det bra med deg selv.

Hvis du ikke føler at ting blir noe bedre, og du sliter med dette, så vet hvertfall jeg hva jeg hadde gjort. Livet er for kort til å pine seg gjennom et ekteskap man ikke er fornød med, bare pga barna.

[Gjest Gjest]

Huff..for en situasjon han har skapt...så leit..

Du har sannelig vært sterk til nå...tror ikke jeg hadde taklet det like bra..du har virkelig mye karakter...mye mer enn han har...det har han jo allerede bevist..

Høres ikke ut som om dere har hatt sjans til å bygge en ny grunn..noe som han hadde måtte bidra til noe voldsomt for at noen skal ha mulighet til å komme over noe slikt..

Hadde ikke takla å hatt en utroskap unge i hus..uansett om barnet er uskyldig..og det er nok en løsning mange dessverre har valgt gjennom tidene..vet om slike tilfeller.

Ellers må man klare å bygge nye minner og nye bånd til barnet...som er sterkere enn de gamle minnene..,noe som godt skal gjøres..da man har mora med i bildet også..

Synes det blir for villt at elskerinner går henn og blir gravide..hva slags menneske er så idiotisk og hensynsløs..det er sannelig verre enn utruskapen..og man kan faktisk styre det...og nei det betyr ikke at mannen er uskyldig heller...

Synes virkelig at du fortjener bedre enn det du har fått av det menneske som skulle vært deg nærmest....lurer på om han går til psykolog for å bearbeide smerten han har påført deg?..og som oftest gjør det ikke det....

[Gjest Gjest]

Her er det bare å gå. Med god samvittighet. En fin sommer!

[Gjest sliten og usikker]

Tusen takk for svar.

På en måte gjør det vondt å se at alle mener jeg burde gå, selv om jeg regnet med det. Jeg og sambo har vært sammen i over 11 år, så dette er forferdelig vanskelig. Jeg er jo glad i han, men ikke lenger som en kjæreste. Jeg vurderer sterkt å fortsette å være i forholdet, til våre to barn har blitt større, og forstår mer. Jeg hater å tenke på at de skal lide for det han har gjort. Jeg vet jo at det sannsynligvis vil gå bra med dem, men man vet jo aldri. Jeg tror faktisk ikke de vet at jeg sliter i forholdet, for jeg og sambo har et godt forhold sånn foruten sex-delen.

Dersom jeg velger å gå, kan jeg bli nødt til å selge huset (jeg står som eier, men han har vel krav på sin del ettersom han har vært med på å betale de månedlige utgiftene på huset?). Dessuten jobber jeg rund-turnus, som blir vanskelig å kombinere med at jeg blir alene med ungene annenhver uke. Økonomisk blir jeg nok å klare meg fint. Det er mye å tenke på....

[Lucie]

Jeg vil bare si at jeg forstår deg veldig godt. Det er ikke bare å gå, selv om all fornft tilsier det.. jeg lever også i et forhold hvor jeg egentlig ikke ser noen fremtid, men det er utrolig vanskelig å gå fra noen som man jo er glad i, en som man har levd 1/3 av livet sitt sammen med, og man har barn sammen med.

Jeg har vel egentlig ingen gode råd, men vil bare gi deg en klem.

[Gjest qwertyuiopå]

Hva med samlivsterapi?

[Gjest Gjest]

Uff, så vanskelig!

Det er ikke bare å gå nei, et samliv er SÅ mye mer enn sex.

Og så blir jo du litt den "slemme" her, som får dårlige følelser overfor barnet. Mannen angrer, og det er selvfølgelig politisk ukorrekt å bebreide barnet - du burde være den storsinnede som tar stakkaren under dine vinger og sørger for harmoni i heimen. Men det er ikke mulig å reparere alt, bare blåse på så forsvinner det.

Har dere prøvd samlivsterapi? Det hjelper jo ikke for deg å gå til psykolog når det er de omkring deg som er problemet. Det er ikke du som har skapt problemet, men det er du som får lide for det. Barnet har heller ikke godt av å vokse opp et sted hvor det ikke er velkomment, og du kan IKKE bestemme over dine egne følelser. Du må ikke ha skyldfølelse for det du kjenner, selv om det er "negative" følelser.

[lulle]

Vil først av alt si at jeg føler med deg. Kan også forstå at det er vanskelig å være "stemamma" for din manns utroskapsbarn. Du forteller noe om at det er vanskelig å ha dette barnet i helgene osv. Det skjønner jeg kjempegodt. Kom bare på en ting,.. dersom du velger å bli i forholdet. Kan du be mannen din være sammen med barnet et annet sted enn hjemme hos dere? Eks. at han disse helgene bor hos foreldrene sine, eller leier seg en leilighet? Kanskje det ville gjort hverdagen din lettere om du slapp å være stemamma.

[Gjest Gjest]

Vil først av alt si at jeg føler med deg. Kan også forstå at det er vanskelig å være "stemamma" for din manns utroskapsbarn. Du forteller noe om at det er vanskelig å ha dette barnet i helgene osv. Det skjønner jeg kjempegodt. Kom bare på en ting,.. dersom du velger å bli i forholdet. Kan du be mannen din være sammen med barnet et annet sted enn hjemme hos dere? Eks. at han disse helgene bor hos foreldrene sine, eller leier seg en leilighet? Kanskje det ville gjort hverdagen din lettere om du slapp å være stemamma.

Det syns jeg var et dårlig forslag. Skal dette barnet gjemmes bort, og hva med forholdet mellom søsknene? Og selv om det var utroskapen og barnet som har utløst dette så er vel hovedproblemet hennes at hun ikke lenger har kjærestefølelser for mannen og de vil vel ikke komme tilbake selv om hun slipper å se barnet hans?

TS, du har tilgitt mannen din for sidespranget og nå må du ta et valg. Vil du leve i et fornuftsekteskap uten "slike" følelser for ham eller tror du at du på sikt vil få et bedre liv uten ham? Dette handler ikke lenger om hans utroskap men om dine følelser for ham og hva du (og han) kan leve med og leve uten.

[lulle]

Det syns jeg var et dårlig forslag. Skal dette barnet gjemmes bort, og hva med forholdet mellom søsknene? Og selv om det var utroskapen og barnet som har utløst dette så er vel hovedproblemet hennes at hun ikke lenger har kjærestefølelser for mannen og de vil vel ikke komme tilbake selv om hun slipper å se barnet hans?

TS, du har tilgitt mannen din for sidespranget og nå må du ta et valg. Vil du leve i et fornuftsekteskap uten "slike" følelser for ham eller tror du at du på sikt vil få et bedre liv uten ham? Dette handler ikke lenger om hans utroskap men om dine følelser for ham og hva du (og han) kan leve med og leve uten.

Det var aldri snakk om å gjemme bort barnet. Far kan evt ha de andre barna med seg - i hvertfall noe av tiden. Det var snakk om å gi råd om en alternativ samlivsform som gjorde at TS skulle klare å fortsette å bo sammen med mannen for at bio barna skulle ha en samlet familie. TS har tilgitt mannen sin - ja, men det er jo tydelig at følelsene ikke er med. Jeg skjønner ikke at barnet på død og liv skal være TS ansvar på samværshelgene. Det er faktisk mannen som er far og dermed har ansvar.

Kjenner faktisk fraskilte med nye familier som har samvær med barn fra tidligere forhold på en egen plass, uten at den "nye" familien er såveldig inkludert.

[Gjest sigrun]

Det var aldri snakk om å gjemme bort barnet. Far kan evt ha de andre barna med seg - i hvertfall noe av tiden. Det var snakk om å gi råd om en alternativ samlivsform som gjorde at TS skulle klare å fortsette å bo sammen med mannen for at bio barna skulle ha en samlet familie. TS har tilgitt mannen sin - ja, men det er jo tydelig at følelsene ikke er med. Jeg skjønner ikke at barnet på død og liv skal være TS ansvar på samværshelgene. Det er faktisk mannen som er far og dermed har ansvar.

Kjenner faktisk fraskilte med nye familier som har samvær med barn fra tidligere forhold på en egen plass, uten at den "nye" familien er såveldig inkludert.

Du kunne jo rise bort sjølv, og la faren ha alle barna når utrobarnet kommer på samvær.

[I Grosny]

Her er saken, kort fortalt:

Jeg og sambo har to felles barn som vi begge elsker over alt annet. Tidligere var dette noe vi følte for hverandre også. Helt til han var utro. Da jeg fikk vite det, var vårt minste felles barn ikke fylt 1 år enda (nå 6 år). Han mente jeg var "for mye mamma", og hadde søkt trøst og nærhet hos en annen - noe som endte i en graviditet og et "utroskapsbarn".

Vi valgte å fortsette forholdet, og har barnet hans hos oss en dag i uka og annenhver helg.

Jeg har hatt mange tunge stunder etter dette, og snakket med psykolog om det - uten at jeg føler det har blitt noe bedre. Sliter med dårlig selvtillitt. Og nå også dårlig sex-lyst (vi har ikke hatt sex siden før jul en gang...). Sambo er veldig tålmodig, og han er overbevist om at vi skal klare dette og at alt skal gå bra. Han sier han elsker meg og at han vil at vi skal bli gamle sammen.

Problemet er at jeg sliter med "utroskapsbarnet" og den innvirkningen barnet har på meg - jeg føler mest bare at barnet er "i veien". Jeg vet selvfølgelig at barnet er uskyldig oppi alt dette, men likevel føler jeg det sånn. Barnet er en konstant påminnelse om hva som har vært - og alt det såre og vonde som skjedde da. Sambo vet at jeg føler det sånn, og det er tungt for han, men han mener likevel at vi skal klare det.

Akkurat nå holder jeg ut, fordi jeg ikke vil at våre to felles barn skal bli nødt til å bo "èn uke her og èn uke der", dersom jeg går fra sambo. Og det er vel mest det som har holdt oss sammen, i mine øyne, i de siste 5 årene. Jeg er glad i sambo, selvfølgelig - han er jo far til våre to barn - og han var "den eneste ene" for meg før utroskapen skjedde. Nå føler jeg vel egentlig mest at han er en venn. Jeg trekker meg unna når det kommer til nærhet og sex. Har ikke lyst...

Jeg sliter med å velge mellom å bli eller gå. Tror ikke jeg kommer til å takle å ha ungene bare annenhver uke, samtidig som jeg sliter med å ha et kjæreste-forhold til sambo. Så hva gjør jeg? Tar mest hensyn til ungene, som jeg har gjort til nå? Eller skal jeg tenke mest på meg selv - og gå? Våre to felles barn er like avhengige av både meg og sambo (han er en fantastisk far), og jeg tror de kommer til å bli knust dersom jeg velger å gå fra han.... Det er nettopp dette som holder meg tilbake - samtidig som jeg har en fantasi om at "det skal ordne seg til slutt" og vi skal leve lykkelig sammen resten av livet.... Men hvor lenge skal jeg prøve?

Nei, huff, dette ble langt. Vet ikke hva jeg vil med dette, egentlig. Det er nok mest bare et hjertesukk fra en sliten meg.....

Oppsummering: Du bor sammen med din x. Du elsker han ikke, men han er din venn. Hvis det er en ok situasjon , så kan dere fortsette å bo sammen.

Dere kan jo bryte seksuelt, men bo i "kollektiv". Problemene kommer først hvis du får deg kjæreste. Det gjør kanskje vondt for en eventuelt ny kjæreste å vite at du deler seng med din x.

Hvis dere kan bo som gode venner , så er jo det best for barna. Men da må det være ett reellt vennskap.

[Gjest Gjest]

Hei.

Først vil jeg si at jeg føler med deg. Gikk for ikke så lenge siden fra min samboer gjennom ti år og det er ikke noe å skryte av, men tro meg, det er verd det.

Så over til mitt råd. Min søster var nesten i samme situasjon som deg for syv år siden, sett bort fra barnet fra forholdet. Hun brukte mange år på å tenke over dette som det. Om hun burde vente til ungene ble større osv. Om du virkelig kommer til å gå engang så ikke vent til ungene blir større. Det er mye verre for en tenåring å gå gjennom at foreldrene skiller seg enn når de er små.

For min søster var de lei seg i begynnelsen, men du aner ikke hvor fort de tilpasset seg og hvor bra de har det nå. De storkoser seg og har det bedre enn noen gang. Selv om de var små så merker de at alt ikke er perfekt hjemme.

Mine foreldre skilte seg når jeg var åtte år og det gikk også helt fint. Jeg er da vant til det og det blir naturlig. Hadde det skjedd når jeg var fjortis hadde jeg sikkert følt at verden gikk under.

Tenk på deg selv. Ungene dine har det mye bedre når du har det bra. Og selv om alt ser mørkt ut så har du ett liv du skal leve du også og det er opp til deg om du vil leve mens du kan. Ungene dine tilpasser seg garantert.

Jeg kan garantere deg at du vil få det mye bedre med deg selv av å tenke på deg selv.

Det er vertfall mitt råd.