Jeg hater barn...

[Gjest TS]

Hei!

Jeg har et alvorlig problem, eller, en bekymring kan jeg kanskje si. Sannheten er den at jeg hater barn. Jeg kan ikke fordra dem, og når de gråter på buss og t-bane har jeg mest lyst å skyte meg selv, ungen eller begge to, selv om jeg såklart aldri ville gjort det. Og når jeg sier hate, så mener jeg HATE. Dette er veldig vondt for meg å innrømme, for jeg er kjent som kjempesnill ellers, og jeg vil virkelig bli en bra mor når den tid kommer. Et barn fortjener et godt hjem, og en god mor. Men, jeg vet ikke om jeg kan bli det!

Barn irriterer meg bare veldig, rett og slett, og jeg synes de er totalt uinteressante. Jeg har ingenting til overs for dem i det hele tatt, og når andre jenter snakker om babyene sine må jeg virkelig fake interesse for å ikke falle helt ut av samtalen. Jeg synes de støyer, snakker med skjærende stemme, er plagsomme og rett og slett forferdelig kjedelige. En gigantisk byrde. I tillegg viser jo studier at personer uten barn er lykkeligere. Og jeg vil jo ikke føle det slik! Jeg vil være en av de jentene som synes babyer er søtere enn hundehvalper, og som gleder seg til å bli mamma.

Nå som jeg i tillegg har klart å bli gravid etter prevensjonssvikt og abortgrensa er utgått (og abort hadde vært uaktuelt likevel, siden jeg ikke hadde klart å ta livet av et barn), så sitter jeg jo her da, og lurer på hvordan i all verden dette skal gå. Jeg er veldig omsorgsfull av meg, og kjæresten, som gleder seg veldig til å bli far, sier at han er helt sikker på at jeg blir en kjempegod mor. Men...han vet jo ikke noe om at jeg hater barn da.

Jeg kunne godt tenke meg å bli helgemamma, hvis jeg bare hadde fått barnet i små doser i gangen kunne det gått bra. Men, da mister jeg jo kjæresten igjen.... Crap.

Er det håp for meg egentlig? Vil det såkalte morsinstinktet kicke inn etter hvert? Vil jeg slutte å hate barn når jeg får mitt eget? Er det noen av dere som har vært slik som meg som kan fortelle om hvordan det gikk etter fødselen?

[Michelin]

Jeg kan ikke fordra dem, og når de gråter på buss og t-bane har jeg mest lyst å skyte meg selv, ungen eller begge to, selv om jeg såklart aldri ville gjort det. Og når jeg sier hate, så mener jeg HATE.

Nå som jeg i tillegg har klart å bli gravid etter prevensjonssvikt og abortgrensa er utgått (og abort hadde vært uaktuelt likevel, siden jeg ikke hadde klart å ta livet av et barn)

Er du seriøs? Dette skurrer i mine ører, du hater barn, men hadde ikke klart å ta abort... Merkelig merkelig merkelig....

[Gjest annen gjest]

Er du seriøs? Dette skurrer i mine ører, du hater barn, men hadde ikke klart å ta abort... Merkelig merkelig merkelig....

Synes ikke det er så merkelig. Det er stor forskjell på å hate barn og drepe barn.

[Michelin]

Synes ikke det er så merkelig. Det er stor forskjell på å hate barn og drepe barn.

Så du kaller å ta abort å drepe barn?? Da dreper du vel tross alt mange potensielle barn ved å bruke prevensjon også da. Snevert.

[Gjest Gjest]

Går vel greit å bli helgemamma. Du skriver at pappaen til ungen gleder seg, så han kan vel tillegges hovedomsorgen. Slik du fremstiller situasjonen kan det jo hende det også er det beste for ungen.

Dere kan greit ha et forhold uten at dere bor sammen.

[Gjest mortil2]

Jeg må vel egentlig si meg litt enig i de andre her.... om du hater barn, og sier selv at du ikke tror du kan bli en god mor... hvorfor vil du da beholde barnet?

Når jeg leser innlegget ditt virker det ikke som du er særlig voksen... unskyld at jeg sier det, men at noen, uansett virkelig kan HATE barn.. ser jeg ikke..

Om du oppriktig mener det du skriver, ville jeg tatt kontakt med noen som kunne hjelpe meg.. og med det mener jeg en psykolog, eller lege. Vet man at man hater barn, slik du skriver at du virkelig mener HATE, vil de heller ikke beholde barnet...

Håper du finner ut av det. Og lykke til.

Endret 5. april 2009 av mortil2

[Gjest Purple Haze]

Barn er små mennesker. Hater du mennesker?

Du sier du er omsorgsfull, så da tror jeg ikke du hater mennesker.

Prøv å fokusere på de positive sidene ved deg selv, og tenk at det klarer du å benytte deg av i forhold til ditt eget barn.

Jeg kjenner ei som er akkurat som deg, hun liker ikke barn i det hele tatt. Men med hennes eget barn ble det annerledes.

Lykke til

[Gjest TheGuy]

Høres ut som du forsterker ditt eget hat som et resultat av vegring. Du er ærlig mot deg selv, men litt ekstra brutal mot deg selv, og håper på en tilbakemelding om at dette skal gå bra allikevel.

Morsinstinktet kan nok kicke inn ordentlig, ja, men det hadde kanskje vært lurt å få hjelp til å mestre redselen, både over å miste gamle muligheter, og alt som kan gå galt som mamma?

[Gjest Christiania]

Barn irriterer meg bare veldig, rett og slett, og jeg synes de er totalt uinteressante. Jeg har ingenting til overs for dem i det hele tatt, og når andre jenter snakker om babyene sine må jeg virkelig fake interesse for å ikke falle helt ut av samtalen. Jeg synes de støyer, snakker med skjærende stemme, er plagsomme og rett og slett forferdelig kjedelige. En gigantisk byrde. I tillegg viser jo studier at personer uten barn er lykkeligere. Og jeg vil jo ikke føle det slik! Jeg vil være en av de jentene som synes babyer er søtere enn hundehvalper, og som gleder seg til å bli mamma.

Jeg kunne godt tenke meg å bli helgemamma, hvis jeg bare hadde fått barnet i små doser i gangen kunne det gått bra. Men, da mister jeg jo kjæresten igjen.... Crap.

Jeg tror nok at mange føler det samme som deg, men det snakkes ikke om, da det er tabu.

Mange av de sukkersøte jentene som går gravide later mye som om alt er sukkersøtt også. Det er litt kvalmt.

Men mange er nokså realistiske også, at de forstår at ikke de elsker noe de ikke har blitt kjent med ennå. Jeg tror morskjærliighet er noe som eventuelt blir til etterhvert med tiden. Man må jo utvikle en relasjon først, og den tar det tid å etablere.

Jeg ville derfor ikek ha hoppet i taket av glede over noe jeg ikke kjente. Men snakket du med meg om et år fra barnet kom, ville jeg sikkert ha elsket det!! Og det ville sikkert ha blitt større og større år for år.

Når det er sagt, er det mange drittunger å¨se rundt om kring. Andres drittunger. I butikken, på trikken, osv. er det mange bråkete, masete irriterende unger. Men når man får sitt eget barn tror jeg dette oppleves annerledes! Da vil du helt sikkert elske barnet ditt, mens andre kanskje står og ser irritert på deg når barnet ditt slår seg vrang på et offentlig sted.

[Cata]

Jeg må vel egentlig si meg litt enig i de andre her.... om du hater barn, og sier selv at du ikke tror du kan bli en god mor... hvorfor vil du da beholde barnet?

Vel, hun skriver jo at abortgrensa er utgått så hun kan ikke få tatt abort heller.

Til trådstarter: Jeg skjønner panikken veldig godt, for jeg ville trolig hatt det samme selv. Tror rett og slett du må snakke med kjæresten om dette her og se på mulighet for at han kan ha hovedomsorgen for barnet - i allfall til det blir litt større. Sannsynligvis kommer du til å like barnet bedre når det vokser til og blir så stort at du kan kommunisere med det på skikkelig vis, så hvis han kan holde stillingen de første årene så ...

En annen mulighet er jo å adoptere bort barnet.

[Gjest Gjest]

Jeg har stor respekt for beslutningen din om å beholde barnet selv om du sier du hater barn; jeg synes du er modig og jeg tror at du kommer til å bli glad i barnet ditt.

Jeg kan godt forstå hva du mener; noen barn er aldeles ufyselige, frekke og uoppdragne. Jeg hadde også tidligere bestemt meg for at jeg ALDRI skulle ha barn pga alle de bortskjemte drittungene jeg så som løp rundt uten antydning til oppdragelse, men jeg har endret mening nå og vil gjerne ha barn når den tid kommer.

Jeg kan ikke fordra når familiemedlemmer kommer bort til meg i familieselskaper og nærmest forlanger at jeg skal dikke på og dulle med avkommet deres, men vet at jeg kommer til å være skikkelig hønemor når jeg en gang får min egen. Det er stor forskjell på egne unger og andres unger, hehe

[cilja]

Kanskje best å adoptere bort barnet ditt til noen som ønsker seg barn?

[tingeling]

Jeg synes det er flott at du er ærlig med deg selv om dette. Samtidig er du nå i denne situasjonen og det kommer et barn som fortjener å bli elsket av mamman sin. Jeg vil råde deg til å ta kontakt med feks Amathea, kan hende de kan hjelpe deg med noen å snakke med eller vet hvor du kan henvende deg. Morskjærligheten kommer nok. Leste du forresten forrige ukes A-magasin? Husker ikke hva hun heter, damen som gikk ut og sa at hun ikke liker barn, og egentlig aldri burde fått barn, men som likevel elsker datteren sin.

Siden tror jeg at det er lurt at du og pappan deler på permisjonen. Kanskje du kan ta de første 6 ukene og siden begynne å jobbe en dag i uken eller mer. Tror det er veldig viktig at du sørger for å ha voksenkontakt i permisjonen slik at du ikke bare blir gående alene med en baby. Selv er jeg ikke en av dem som kunne være hjemmeværende. Jeg er i permisjon nå, og koser meg, men det er fordi jeg sørger for å møte noen hver dag. Ofte møter jeg venner som er i jobb for en rask lunsj. Da blir det lite baby-prat.

Heldigvis går det fint an å være en god mor og elske barna sine, selv om man ikke synes toppen av lykke er å bygge lego eller ligge å kikke på et speil sammen med et spedbarn.

Men snakk med pappan til barnet ditt og fortell at du synes dette blir vanskelig siden du aldri har vært veldig opptatt av barn. Bli enige allerede nå at han skal være en meget tilstedeværende far.

Lykke til!

[suzie]

Jeg ble også gravid etter et arbeidsuhell første gangen. Jeg hatet nok ikke barn, men hadde et litt likegyldig forhold til dem, da det ikke fantes barn rundt meg i overhode, verken venner eller familie hadde barn. Det var mest sånne som laget bråk på bussen.

Men med graviditeten ble instinktene sakte men sikkert vekket, og med fødselen slo de ut med full kraft. Det lille forsvarsløse vesenet var babyen min, og jeg har aldri følt en så voldsom følelsesrus noen gang. Nesten som en ekstrem forelskelse. Vet at det ikke er slik for alle, men for min del var det slik. Og er så uendelig glad for barnet mitt, og er bare takknemlig for at ting ble som de ble. Og jeg har verdens nydeligste gutt - som også hadde en runde med skriking på bussen som baby:)

[Gjest Gjest]

Går vel greit å bli helgemamma. Du skriver at pappaen til ungen gleder seg, så han kan vel tillegges hovedomsorgen. Slik du fremstiller situasjonen kan det jo hende det også er det beste for ungen.

Dere kan greit ha et forhold uten at dere bor sammen.

Enig, du kan jo fint være en helgemamma. Papper tar i større grad over ansvaret for barna sine (heldigvis for barna), og det er ikke noe i veien for at faren har hovedomsorgen og ansvaret i det store og hele, mens du er der f..eks. annenhver helg og i enkelte ferier/etter avtale når det passer dere.

Det kan gå utmerket fint! Vi er alle forskjellige, og hvert par bør finne sin vei og sin løsning. Ingen andre kan si at det er feil.

[Piper]

Jeg tror nok at mange føler det samme som deg, men det snakkes ikke om, da det er tabu.

Mange av de sukkersøte jentene som går gravide later mye som om alt er sukkersøtt også. Det er litt kvalmt.

Men mange er nokså realistiske også, at de forstår at ikke de elsker noe de ikke har blitt kjent med ennå. Jeg tror morskjærliighet er noe som eventuelt blir til etterhvert med tiden. Man må jo utvikle en relasjon først, og den tar det tid å etablere.

Jeg ville derfor ikek ha hoppet i taket av glede over noe jeg ikke kjente. Men snakket du med meg om et år fra barnet kom, ville jeg sikkert ha elsket det!! Og det ville sikkert ha blitt større og større år for år.

Når det er sagt, er det mange drittunger å¨se rundt om kring. Andres drittunger. I butikken, på trikken, osv. er det mange bråkete, masete irriterende unger. Men når man får sitt eget barn tror jeg dette oppleves annerledes! Da vil du helt sikkert elske barnet ditt, mens andre kanskje står og ser irritert på deg når barnet ditt slår seg vrang på et offentlig sted.

Så du sitter med fasiten på hvordan alle skal føle deg, for det er helt umulig for noen å føle noe annet enn det du gjør? Du blir kvalm av de som mener det er sukkersøtt, men har ikke de lov til å mene det? Du forstår de som tenker som deg, og de er i dine øyner realistiske.

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg elsket alle mine barn før de kom ut, men kjærligheten til dem ahr bare blitt sterkere og sterkere med årene. Jeg ville gjort alt for de da de var inne i magen min, og er det sukkersøtt i dine øyne så får det være det.

Til ts:

Jeg tror kanskje du kan forandre mening når du får barnet ditt på magen, men føler du fortsatt det samme når barnet har kommet bør du kanskje vurdere om du er riktig å ha i livet til barnet ditt. Barn merker fort om de ikke er ønsket, selv om du kanskje ønsker med hele deg at du skulle følt noe annet.

Det er kanskje en mulighet å adoptere bort barnet også, om både du og faren blir enige. Nå virker det jo slik at han gleder seg, og da er kanskje ikke det et alternativ. Uansett så ønsker jeg deg lykke til, og håper du får en kjærlighet til barnet ditt som bare en mor kan ha.

[Gjest Poker face]

det er ikke unormalt at man ikke er så glad i barn før man får sin egen. sånn har de fleste det. men så voldsomt som du sier. herregud...

jeg har faktisk aldri brydd meg når unger skriker på t-banen eller buss. hvis det er så plagsomt for deg, så ta lappen!

jeg håper virkelig innsingtene kommer til deg snart

Innlegget er endret iht reglene. -jolie (mod)

Endret 5. april 2009 av jolie

[LilleBille]

Husk at det er stor forskjell på dine barn og andres unger.

Du behøver ikke ubetinget like alle unger - for å kunne bli glad i dine egne. Jeg synes fortsatt ikke alle andres unger er helt topp - og har ofte lyst til å kaldkvele bråkete unger på fly etc. - men det betyr ikke at jeg ikke elsker mine egne over alt på jorden.

(Og jeg hadde ikke voldsomt lyst på barn - før jeg fikk mine)

[Mamma1]

Syns det blir litt merkelig å bruke ordet "hater" For meg er det en umulighet å hate noen jeg ikke har ett eller annet slags forhold til, som en hel gruppe med mennesker.

Jeg liker ikke barn, men har tre selv, og jeg elsker dem. Jeg liker forsåvidt de barna jeg kjenner (de fleste) men generellt så liker jeg ikke barn. De er bråkete, grinete, frekke osv.

Men det blir faktisk noe helt annet med ditt eget, tro det eller ei:)

[LillAmalie]

Hvor gammel er du ?? Og har studier vist at kvinner som ikke har barn er lykkeligere??? Er det sant??