hva f*** skal jeg gjøre?=(

[Gjest knust]

hei alle sammen.

jeg og forloveden har vært sammen ett år men alt er så vanskelig. vi er i ett avstands forhold og dette er i bunn og grunn svært vanskelig fra før av, begge har hver sine jobber og vi sees som regel i helgene. men begge vil bo sammen. men jeg veit med meg selv at jeg ikke vil bo 3 timer unna mamma og 4 timer unna resten av familien. tror rett og slett ikke jeg hadde klart det!

vi har hatt ups and downs som alle andre par men det virker liksom som om ingenting skal gå veien. han jobber i "familie" bedriften så han kommer seg jo ingen vei med det første i hvertfall. aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. elsker han mer enn noe annet men det er så vanskelig med avstanden og det sliter på oss begge:(

vil dele livet mitt med han men jeg vet ikke om det er sånn det er ment å bli...

noen råd? vær så snill?

[Gjest Gjest]

hei alle sammen.

jeg og forloveden har vært sammen ett år men alt er så vanskelig. vi er i ett avstands forhold og dette er i bunn og grunn svært vanskelig fra før av, begge har hver sine jobber og vi sees som regel i helgene. men begge vil bo sammen. men jeg veit med meg selv at jeg ikke vil bo 3 timer unna mamma og 4 timer unna resten av familien. tror rett og slett ikke jeg hadde klart det!

vi har hatt ups and downs som alle andre par men det virker liksom som om ingenting skal gå veien. han jobber i "familie" bedriften så han kommer seg jo ingen vei med det første i hvertfall. aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. elsker han mer enn noe annet men det er så vanskelig med avstanden og det sliter på oss begge:(

vil dele livet mitt med han men jeg vet ikke om det er sånn det er ment å bli...

noen råd? vær så snill?

Har du tenkt og henge i skjørtekanten til mor di hele livet,bygg deg ett eget liv og la de leve sitt.

Sånn er det,når man er gammel nok så flytter man ut av redet,man bygger ikke sitt eget i sine foreldre sitt.

Get a life!

[Gjest til deg]

Skjønner deg godt. Har nettopp flyttet nærmere familien, etter å ha bodd 12 timers reise fra dem i alle år.

Kan dere bo i hans by i noen år, før han kan trekke seg litt ut av "familie" bedriften (ser ut som om du sier han bare må være der en stund?), før dere flytter tilbake til din by?

[Stefan]

hei alle sammen.

jeg og forloveden har vært sammen ett år men alt er så vanskelig. vi er i ett avstands forhold og dette er i bunn og grunn svært vanskelig fra før av, begge har hver sine jobber og vi sees som regel i helgene. men begge vil bo sammen. men jeg veit med meg selv at jeg ikke vil bo 3 timer unna mamma og 4 timer unna resten av familien. tror rett og slett ikke jeg hadde klart det!

vi har hatt ups and downs som alle andre par men det virker liksom som om ingenting skal gå veien. han jobber i "familie" bedriften så han kommer seg jo ingen vei med det første i hvertfall. aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. elsker han mer enn noe annet men det er så vanskelig med avstanden og det sliter på oss begge:(

vil dele livet mitt med han men jeg vet ikke om det er sånn det er ment å bli...

noen råd? vær så snill?

Det er jo her dere virkelig får testet kjærligheten. Hva er viktigst? At dere er sammen, eller at dere bor i nærheten av familie? Det er jo mulig at man kan prøve seg frem litt også. Du kan forsøke å bo hos ham en stund, og så kan han forsøke å bo hos deg? Eller dere kan finne noe sånn i midten? Dersom det er ment å bli vil det også dukke opp løsninger. Lykke til!

[Gjest min erfaring]

..er at menn stort sett er fornøyd hvor som helst sålenge de har en god stol , fungerende kaffemaskin og TV.

Jenter derimot er langt mer kresne. For dem så er det viktigste ofte at de bor i nærheten av mamma. De kan bo andre steder i studiesituasjon men når tiden kommer for familieforøkelse så vil de "hjem".

Skjønner det godt, jenter tar tradisjonelt mest vare på barn og det er skummelt med en baby i huset og mamma er tryggheten selv

Det er regelen sålenge det finnes jobber på jentas hjemplass er min erfaring.

Det er ihvertfall noe gutter MÅ tenke på når det gjelder valg av partner.

Hvis jeg skal besøke kompisene jeg vokste opp sammen med må jeg bruke fly i 3 av 4 tilfeller. Men det er jo forskjellen på en kompis og en kjæreste. Man kan bo fra hverandre i årevis og fremdeles være kompiser. Det fungerer ikke med kjærester..

I TS tilfelle så er ikke mannen flyttbar og hun er ikke klar for å klippe navlestrengen. Da må en gi seg. Erfaring tilsier at mannen her må bytte jobb og flytte. Men det lureste kanskje vil være at TS flytter og blir mer selvstendig og heller satser på å ta med seg mann "hjem" senere da hun er mest flyttbar nå.

Jeg og kona fikk ei jente som første barn. Det var kona veldig glad for. Og grunnen var at da var sjangsen størst for at vi fikk barnebarn i nærheten når vi ble gamle.

Det hadde jeg aldri tenkt på men jeg ser jo at det stemmer i 80% av tilfellene

[Gjest fraflyttet]

Skjønner deg godt. Har nettopp flyttet nærmere familien, etter å ha bodd 12 timers reise fra dem i alle år.

Kan dere bo i hans by i noen år, før han kan trekke seg litt ut av "familie" bedriften (ser ut som om du sier han bare må være der en stund?), før dere flytter tilbake til din by?

Hva hvis han ikke vil bo så langt unna sin familie da? Det virker som om mange mener at menn ikke har det samme forholdet til sin familie og familietradisjoner og at det derfor er uproblematisk at han flytter langt unna.

Jeg bor ti timer unna min familie, og det går helt fint det. Vi bor fem minutter unna min manns familie, men han hadde ikke hatt problemer med å flytte til mitt hjemsted hvis jeg hadde ønsket det - noe jeg ikke gjør.

[Gjest fraflyttet]

Jeg og kona fikk ei jente som første barn. Det var kona veldig glad for. Og grunnen var at da var sjangsen størst for at vi fikk barnebarn i nærheten når vi ble gamle.

Det hadde jeg aldri tenkt på men jeg ser jo at det stemmer i 80% av tilfellene

Jeg er et unntak der da, eneste jente og flyttet ti timer unna. Brødrene mine derimot bor med familien kun minutter unna mine foreldre. De bor på bygda et sted og foretrekker bygdelivet mens jeg er et bymenneske. Kunne sikkert valgt nærmeste by men sånn ble det nå engang ikke.

[Gjest Gjest]

3 t er jo ikke langt da

Jeg bor minst 150 mil fra mine foreldre og 45 mil fra svigers.

Kan være veldig behagleig å ha litt avstand til familien i perioder av livet for begge parter. Slik at en blir mer selvstendig og kan styre sitt eget liv.

Kunne aldri tenkt meg å bodd for nærme hverken mine eller hans familie.. selv om vi går godt overens med dem begge...

Men etter at vi fikk unger,, vil jeg nok tro at de hadde blandet seg litt vel mye inn i barneoppdragelsen alle 4. Også med hva vi gjør og ikke gjør. Hvordan vi prioriterer hvorden VI skal leve ets.

Det har sine bakdeler og å ha familien nærme.

Hadde et forhold til en mann (nåja,, mann og mann,, så mammadalt han var) i 20 årene. Bodde bare 15 min fra mamman sin,,, han var nok mer hjemme hos mamman sin på ettermiddagen en hos oss. Og lagde jeg ikke den maten han likte,, løp han over til mamma og fikk mat der.. Konstant innblanding fra moren hvordan jeg vasket hus, hvordan vi prioriterte, hvordan jeg ordnet med blonster ets ets. Ofte kom hun og bare over og "tok over" leiligheta,, for jeg gjorde ikke god nokk jobb i forhold til hennes "maler".

Himmel og hav for en mammagutt den karen var.

En trenger litt avstand til foreldrene sine når en blir voksne,,, for å bli voksen og selvstendig selv.

[Gjest Gjest]

Det der med familiebedrift er ganske tricky saker. Men er det en jobb han kunne fått andre steder så ser jeg ikke problemet.

Problemet med noen jeg kjenner er at han jobber i foreldrenes bedrift og må klare seg på luselønn i en virksomhet som egentlig ikke fortjener livets rett. Eneste grunnen til at han jobber der er at han ikke kan jobbe noe annet sted fordi det ville nok foreldrene hans tatt sin død av. Familien på 6 sliter økonomisk pga hans luselønn og mor som jobber i helsevesnet og har den høyeste lønnen.

Er dette derimot en ok jobb typen din har, så er det jo ikke det samme problemet, men det er ofte vanskelig å bryte ut av en familiebedrift. Det blir heller aldri lettere å bryte ut. Så enten kan han gjøre det nå og dere kan starte livet sammen et sted dere begge er komfortable med, ellers må du regne med at han kanskje kommer til å jobbe i denne bedriften så lenge foreldrene er i live.

Dere har kjent hverandre i ett år, ser hverandre nesten aldri og er forlovet? Tror kanskje dere burde prøve å leve sammen før dere river opp hus og heim for å satse på forholdet.

[Hilde Christina]

Vil du dele livet ditt med ham eller med familien din?

3 timer er jo absolutt ikke mye, spesielt ikke når du er voksen. Jeg ville flyttet til ham om du virkelig føler at forholdet er noe du vil satse på. Mamma kommer alltid til å være 3 timer unna vet du......

[Gjest TS]

takk for alle svar og råd=)

jeg har ikke noe problem med å flytte vekk fra moren min. var ikke det jeg mente med det jeg skrev. men vi kunne jo kanskje møttes ett sted på halvveien. han sier selv at han må fortsette i bedriften til faren i hvertfall i ett år til men så kan han bryte ut, men faren hans er litt spesiell så jeg vet ikke helt om det blir ett år eller 5 år. og jeg kommer ikke overens med familien hans og jeg hadde ikke orka og bodd i nærheten av de. nå høres Jeg veldig egoistisk ut men sånn er det bare.

jeg vil dele livet mitt med denne personen så tror ikke dette på noen måte er slutten for oss.. så bare litt svart på det i går. men nå har jeg nettopp fått jobb her og han sitter fast med jobb der han bor så vi kommer nok til å fortsette forholdet sånn det er nå i hvertfall ut året.. så får vi håpe ting kommer i orden til slutt=) finner nok en løsning.

men tusen takk for alle gode svar=D