Vente hvor lenge?

[Gjest Gjest]

Jeg har et slags forhold til en kvinne som har vart over noen måneder. Vi tok nettopp en pause for en lita stund siden for å ikke stresse inn i et kjæresteforhold. Det vil si vi inledde et kjæresteforhold først, men hun ble stresset og ville ikke definere forholdet. Vi tok det mer med ro, men møtes fortsatt til koselige stunder og slikt. Dette er både godt og vondt, jeg liker henne (hun sier hun er glad i meg og forelsket etc) men føler at det at vi tok en pause tok litt luften av den fine tiden, jeg vil jo at hun skal være min. Hvor lenge bør jeg vente til hun skal få rimelig tid å finne ut hva hun vil på? Jeg har jo ikke heller lyst å være en slags fyr mellom forholden heller. Av og til føles det nesten som om jeg bare burde bryte opp? Alt dette gjør meg meget usikker på henne...

Hvor lang tid brukte dere på å bli kjennt med partneren deres før dere kalte hverandre for kjærester?

Er to- tre måneder alt for kort tid for dette?

[Gjest Gjest_hei_*]

hm... jeg tror vi brukte mellom 3-8 mnd på å definere det, å som du ser så er jo det og et ganske langt tidsperspektiv så.

Men jeg har jo og opplevd f.eks min beste venninne. Ble sammen med kjæresten(hennes nåværende mann), og de ble kjærester med EN gang, og ventet barn et par mnd senere, og nå er han 5 år og de venter nummer to

Prøver bare å sette ting i perspektiv. Vi er alle individer, ergo forskjellig.

Ta deg tid til å vente, eller la henne være i fred. Kanskje det siste er løsningen her?

[Gjest Gjest]

Typen min og jeg brukte ca en måned på å bli kjent. I den perioden var vi bare venner, og ikke noe mer. Men følelsene var der hele tiden! En dag spurte jeg han hvor vi var på vei, og fra den dagen var vi rett og slett kjærester :rødme:

Men folk er forskjellige, og noen trenger laaang tid på å komme dit hvor man tør å slippe alle følelsene til. Har stor medfølelse med deg TS! Det kan være grusomt når man ikke vet hvor man har den andre, og kanskje føler man vil ting mer... Mitt beste råd er å kjenne etter hva hjertet ditt sier. Hvis du kjenner et rungende JAAA, så kan det være verdt å vente og gi henne muligheten til å bli klar. Er det for mye tvil og uvisshet som ikke går bort, så kan det være dere har noen ting å nøste opp i før det blir bra. Husk at vi alle har en forhistorie som preger måten vi møter nye mennesker på.

Uansett, lykke til! Det ordner seg for snille gutter, sies det

[Gjest Gjest]

Ta deg tid til å vente, eller la henne være i fred. Kanskje det siste er løsningen her?

Hmmm... ja, men det er ikke akkurat sånn at jeg ringer henne ned eller kontakter henne hele tia, hun ringer meg minst like ofte. Hun vil jo selv være med meg, sier det hele tia og er ofte hjem til meg eller vil at jeg skal til henne. Vi har jo meget god kontakt og hun liker klart å prate med meg, vi snakker ofte i telefon i timesvis. Hun har altså ikke bett om å være ifred eller sendt noen slags signaler som tyder på DET. Men har bare blitt usikker på situasjonen egentlig, det ble en omdefinering, hun sier at alt kjennes bedre nå siden vi ikke har lagt noe faste rammer eller slikt. Men det føles ikke bedre for meg. For meg føles det som om jeg er noe midlertidlig som hun liker godt men ikke tilstrekkelig. Kanskje er det bare i hodet mitt... Var veldig sikker og trygg på henne først, men det forsvant liksom med denne "omdefinering" av våres forhold...

[Tiarra]

Typen min og jeg brukte ca en måned på å bli kjent. I den perioden var vi bare venner, og ikke noe mer. Men følelsene var der hele tiden! En dag spurte jeg han hvor vi var på vei, og fra den dagen var vi rett og slett kjærester :rødme:

Men folk er forskjellige, og noen trenger laaang tid på å komme dit hvor man tør å slippe alle følelsene til. Har stor medfølelse med deg TS! Det kan være grusomt når man ikke vet hvor man har den andre, og kanskje føler man vil ting mer... Mitt beste råd er å kjenne etter hva hjertet ditt sier. Hvis du kjenner et rungende JAAA, så kan det være verdt å vente og gi henne muligheten til å bli klar. Er det for mye tvil og uvisshet som ikke går bort, så kan det være dere har noen ting å nøste opp i før det blir bra. Husk at vi alle har en forhistorie som preger måten vi møter nye mennesker på. Uansett, lykke til! Det ordner seg for snille gutter, sies det

Kunne aldri skrive bedre råd!

Kjæresten var hodestups forelsket i meg i starten av forholdet. Min forelskelses grad var mye lavere enn hans. Det tok meg 2 måneder før jeg kom dit han var. Mens det bremset seg noe for han. Nettopp fordi han ble selv redd hvor dette bar hen, men ville være sammen med meg og være kjærester (han spurte meg rett ut om jeg ville være kjæresten hans etter de 2 mnd, og var han mye "roligere" enn før) Men jeg visste jeg ville ham og ble. Etter 1-2 pauser er vi like her og vil være kjærester.