Jeg er mindre intelligent. Derfor er jeg fortsatt singel.

[Ibenholt]

Jeg har alltid hatt problem med selvtillit, fordi jeg er uselvstendig og har vanskelig for å stole på egne avgjørelser. Dette er en del av det å bli voksen, det skjønner jeg, men jeg vet likevel med meg selv at jeg har skånet meg for mye, fått for lite utfordringer og jeg sitter ofte som en skremt liten fugl som jeg håper ingen ser.

Jeg kaver, fordi jeg føler jeg skjønner veldig lite, og jeg er pissredd ansvar. Jeg sliter med skolen, og jeg har nettopp sluttet i en ekstrajobb på siden fordi jeg ikke mestret det og ble sliten av hele opplegget. Oppgjøret ble et problem, og jeg brukte lang tid på bare det å telle penger. Mega prestasjonsangst vil jeg kalle det, og jeg blir ofte helt handlingslammet. Jeg trenger ofte at noen holder meg i hånden, nesten...i alt jeg gjør. Og jeg må ta ansvar for å gjøre noe med det.

Uansett.. det er vondt å ha det sånn, fordi jeg vet jeg ikke har de egenskapene som skal til for å tilegne meg selvtillit. Jeg har alltid fått greie resultater på skolen, men det er jo fordi jeg har brukt mye tid på det.. likevel mangler jeg elementær kunnskap, som jeg nå som jeg er eldre opplever som svært vanskelig, da jeg stadig kommer bort i ting jeg ikke vet fra før, som kanskje folk som er yngre enn meg vet.

Det er ingen god følelse å gå rundt med, og føle at folk gjør narr av meg når de sier jeg er flink. Fordi jeg vet hvor tynt det ligger an. Jeg tar meg veldig nær av det, å bli korrigert..eller rettet på. Og jeg holder på å skamme meg ihjel, fordi jeg ikke føler jeg lærer av egne feil. Men jeg fortsetter å begå samme feilene. Når det gjelder alt.

I tillegg forelsker jeg meg veldig lett... det gjerne i eldre menn, fordi det er betryggende at de har mer erfaring enn meg. Så vet jeg at jeg blir forlatt, ofte fordi jeg ikke er på samme nivå. Dette blir jeg enda mer nedbrutt av, og det går ut over psyken, da jeg føler jeg aldri kommer til å få meg en kjæreste jeg ønsker meg, fordi jeg er for uintelligent, rett og slett.

Er det slik at noen bare er dumsnille, har mindre evne til å heve seg over andre, og ender opp alene, fordi de blir sosialt utstøtt? I tilfelle har dette skjedd med meg... og her er det helt forferdelig.

Måtte bare spørre..eller få det ut. Fordi jeg har det beintøft på grunn av dette. Utad er jeg veldig lite beskjeden, tar meg ofte til rette.. men jeg har det virkelig ikke bra, og kjemper for å skjule hvor dårlig det er stelt med meg. Det er så flaut å være meg at jeg dør innvendig hver dag, da jeg ikke oppfyller kravene som blir stilt.. eller som jeg stiller til meg selv.

Endret 30. mars 2009 av Lanalia

[Gjest Tira]

Jeg tror ikke noe på at du er dårligere utrustet enn andre. Hvis du presterer dårlig noen ganger kan det være kun på grunn av at du ikke tror du klarer det. Ut fra innlegget ditt skjønner jeg at du er intelligent, fordi du uttrykker deg godt. Om du ikke har kunnskap om allverdens ting er vel ikke det farlig, for det er det mange andre som ikke har heller. Jeg selv bryr meg ikke om å kunne altmulig. Bedre å lære seg skikkelig et tema som man er spesielt interessert i. Og da gjør man det for sin egen del. Du må nok bli mer egoistisk og blåse en lang marsj i hva andre skulle synes om deg. Tror at hvis du tenker at det er helt greit å ikke være smart også, så vil du slappe mer av og greie å konsentrere deg.

[Gjest Gjest]

Tror ikke du er uintelligent, men meget selvkritisk.

Hvis du snur det på hodet så kanskje det ikke er så farlig å være den som ikke kan alt. Folk generelt elsker å fortelle andre hvordan ting henger sammen og hva som er riktig. Snu det til din fordel, si noe sånt som; Du, dette har jeg veldig liten greie på. Kan du forklare meg litt om det?

Men godta deg selv for den du er, du er mer enn bra nok!. La nå andre tro hva de vil, og la det være dems problem, ikke gjør det til ditt.

Håper ting ordner seg for deg.

[Gjest Gjest]

Dette er jo bare krav som du selv stiller og ikke krav som samfunnet stiller til deg. Du sier du klare deg greit på skolen, men at du må streve for det. Da er du i all fall ikke lite intelligent, for du klarer deg jo, det hadde du ikke gjort om du var lite intelligent.

Kan det hende at du har noen form for lærevansker? Har du noen gang vært i kontakt med PPT? Det finnes verbale lærevankser, som dysleksi, og nonverbale lærevansker som har mer med det at det er vanskelig å se helheten i ting og sette deler sammen til en helhet (slik som det å telle penger). Dette sier jeg fordi jeg selv har dysleksi, og mye av det du skriver minner om tanker jeg kan ha hatt om meg selv. Jeg har måttet bruke lang tid, og måttet pugge om og om igjen ting som andre kan lese en gang over og så kunne. Jeg mangler også en del elementær kunnskap, slik som gegrafi (jeg klarte aldri å pugge og huske navn på noen steder, kan så vidt hoevdstad i Sverige og Danmark), jeg slet litt med matte etter hvert (fordi jeg leste oppgavene feil, leste av tallene feil i regnestykkene og brukte lang tid på å lese av oppgavetekst), jeg kan generellt veldig dårlig navn på personer etc gjerne slik helt emementære historiske personer som Nelson Mandela feks fordi jeg aldri klarte å lære meg navna og skille hvem som var hvem fra hverandre når jeg leste. Dermed er det ganske mye jeg faktisk ikke kan.

Likevel vet jeg at jeg er veldig intelligent. Når jeg faktisk tar meg tid til å lese ting skikkelig så både lærer og forstår jeg mer enn de fleste. Jeg er flinkere til å skjønne overordnede begreper og teorier enn mange andre, jeg er flinkere til å se logiske sammenhenger og lærer derfor lett teoretisk kunnskap etc. Jeg har nå seks års videre utdanning på universitetet, med toppkarakterer. Så dum er jeg ikke, selv om jeg enda føler meg ganske teit når jeg tydelig ikke kan ting som hvem Koffi Annan eller Yassir Arafat er. Jeg vet kanskje hvem de er i teorien (altså at en eller annen har vært viktig for Palestina eller FN) og kan gjerne historien bak personene, men å lære meg de faktisk enavna etc gav jeg fort opp. Jeg klarer heller ikke nå å nå tak i navna (måtte spørre min mann). Jeg kunne heller ikke jobbe stort ved siden av skolen, fordi skolen tok opp for mye tid. Det at du er inteligent nok til å da ikke slutte på skolen og heller jobbe viser jo at du egentlig er ganske smart også. Det at du klarer å jobbe med skolearbeidet, selv om det går treigt viser også at du er ganske smart.

Det er altså fullt mulig å være både intelligent og oppegående selv om man ikke her fått med seg alt i innlæringsfasen. Du sier jo også at du oppdager nye ting du ikke kan, og slik vil det alltid være, det er alltid rom for mer læring.

Tankene som du beskriver høres for meg veldig ut som typiske tanker ved depresjon. Er dette noe du kan ha tenkt selv også? Hvordan er humøret ditt ellers? Hvordan er søvnen din? Hvordan er vennskapene dine? Kanskje du burde tenke over om det kunne være interessant å se om du kunne finne litt ut av disse tankene dine sammen med noen? Det at du sier at du forelsker deg så lett, og i menn som du kanskje egentlig ikke passer sammen med forteller meg at du kanskje har noe dysfunksjonelle relasjonsmønster, og det er absoludt et utgangspunkt for å søke samtaler med feks en psykolog.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Synes du virker glup jeg.

[Hilde Christina]

Synes ikke du virker uintelligent i det hele tatt jeg. Og se deg rundt i verden.. Det er mange stokk dumme mennesker der ute som lever i forhold og har det flott, så det ligger ikke på intelligens.

Hva med å prate med noen? Psykolog f.eks.?

[Guinevere]

Har noen over tid sagt til deg at du er dum? Slikt setter spor, og hvis det er slik du har fått idéen om at du er dum, kan det godt hende at du ubevisst har begynt å oppføre deg deretter også, altså at du har blitt mindre og mindre selvsikker og at det er dét som har påvirket diverse prestasjoner i negativ retning. Ikke for at du var mindre intelligent i utgangspunktet (det er ingenting i innlegget ditt, hverken det du skriver eller måten du skriver det på, som får meg til å tenke at du er mindre intelligent!), men for at du av en eller annen grunn har begynt å TRO at du er det, og så har du kommet inn i en ond sirkel. Kanskje er det noe du kan gjøre for å komme ut av den?

Å bli korrigert på en konstruktiv måte, er bra, og det er noe som skjer med oss alle av og til. Tenk på det som noe positivt som du kan bruke til å lære av de feilene du gjør, men IKKE ta til deg usaklig kritikk.

Og hva angår det å finne seg kjæreste: For det første tror jeg som sagt ikke du er dum, altså har du alle muligheter til å finne deg en intelligent kjæreste. For det andre, dersom du HADDE vært mindre intelligent, så tror jeg faktisk du hadde fått deg en kjæreste da også! Jeg er helt enig med det som står i forrige innlegg, det er mange stokk dumme mennesker som har kjæreste og er lykkelige med livet.

[Gjest vajklrg]

du har iallefall en stor evne til å gå inn i deg selv, og å analysere.

sistnevnte er ikke så bra for selvtilliten din, men det beviser at du absolutt har evner du selv ikke ser.

du trenger å korrigere hele tankemønsteret ditt - og jeg anbefaler deg å oppsøke terapeut/psykisk sykepleier e.l.

ikke fordi du er unormal, men fordi du fortjener å innse hvor oppegående du faktisk er!

alle ser meg som en meget utadvendt, akademisk smart kvinne(og alt det der) - men de skulle bare visst hva jeg kan tenke om meg selv til tider.

forskjellen er at jeg viser det ikke utad, og jeg forteller meg selv at det jeg tenker selvsagt er tull.

selvfølgelig er du bra!