han har jo rett til å vite det..!

[Gjest ts]

Jeg er samboer på 5. året med en som er uføretrygdet.

Alle disse årene har jeg egentlig aldri fått ordentlig greie på hvorfor han er trygdet, han vet det i grunn ikke helt selv.

Det er et meget ømfintlig tema for han, da han "ikke er syk/gæern,adhd" osv, som stadig blir brukt som skjellsord om han i familien hans, som forresten også er trygdet av diverse grunner.

Samboeren min er lit "treig." Altså, han funker helt fint, jeg elsker han og alt, men ser jo at han er litt treigere enn andre når det gjelder fler ting.

Har anntatt at det har hatt med den tøffe oppveksten hans, mangel på skolegang osv..

Det tok et par år før han innrømmet at han er senlært, (noe jeg anntok kom av mangel på skole) og at det var litt av grunnen til uføretrygden, men helt ærlig så vet han ikke eksakt grunnen til at han er det! Han snakker om papirer fra langt tilbake som mor hans har hvor det står han er senlært i følge han selv, men jeg tror ikke han vet hva som egentlig står i de!

I dag fikk han noen papirer i fra nav, masse tekst ang en søknad osv, så jeg fikk lov til å lese gjennom det.

Hvor det står, svart på hvitt at hans medisinske papirer sier at han er lett psykisk utviklingshemmet.

Dette vet jeg at han ikke vet, jeg kjenner både han og familien hans rimelig godt. Og Jeg forstår om mor hans har latt være si det til han for å "skåne" han fra, tja, å ha det skriftlig at han er "anderledes." Slekta hans er en sinnsyk slekt rett og slett, så jeg kan på en måte se hva hun har tenkt..

MEN.. Jeg sitter her med papirene ved siden av meg og tenker... Jeg lot være å lese høyt hva det sto ang. det da jeg vet han ville reagert noe voldsomt!

Blånektet for at han har den diagnosen rett og slett!

Tror han ville foretrukket å få grisejulig til at spydde blod i stede for å innrømme det! For han er ikke "gæern!!"

Og det er han selvfølgelig ikke! Som sagt, jeg elsker han for den han er, verdens fineste mann!

Men jeg sitter her nå og aner ikke om jeg skal lese hele brevet for han eller ikke. Han leser ikke så godt selv.

Han har jo rett i å vite hva som står, det er jo hans brev, men på en annen side så vet jeg at det vil knuse han!

Så tenker jeg at om ikke det hadde vært for meg, så hadde han aldri lest alt selv og heller aldri fått greie på noe mer enn det han vet.

Mor hans har holdt det hemmelig for han hele tiden, og tror det vil bli hardt for han å ta til seg det nå! Han føler seg jo ikke anderledes på noen som helst måte, og er redd for at det vil ødelege litt av det fine mennesket han er!

Er det noen her som har noen gode råd å komme med?

Bør jeg ta det opp med han, eller la han fortsette å nyte livet i uvitenhet?

Hjelp?

[Gjest Wacmoc]

jeg syntes du bør si det.. Tenk deg om situasjonen var omvendt da.. At han leste et brev som var til DEG og lot være å si noe som sto i brevet. å¨"bruke" det at han ikke er flink til å lese mot han blir feil for meg. Ikke missforstå, mener ikke det at du er slem eller noe. Men jeg syntes du skal fortelle han hva som står som om han kunne lest det selv.. Det var adressert til han, hans navn på konfolutten, og det var til HAN. Derfor har han rett til å få vite hva som står i brevet.. Selv om han ikke vil inrømme dette for seg selv og andre, og ikke vil innse det, så bør du fortsatt fortelle det.. Det kan ha mye å si for framtid o.l.

Selv om du helst vil "skåne" han fra sannheten fordi du vil han godt, så kanskje det er best å si det som det er, ettersom at det er han det gjelder?

[leirbål]

Jeg ville ikke ha sagt det. Jeg vil tro at han innerst inne har en mistanke om det.

Men som du sier, han vil ikke takle å få det bekreftet.

Det er greit med ærlighet, men det er alltid greit å ta hensyn.

Hva vil det gavne ham å få vite det?

Han har uføretrygden sin. Han har deg som elsker ham. Han har laget seg sin egen diagnose som han kan leve med, og som ikke er helt feil.

Jeg elsker forloveden min for små løgner av typen: du er enda slankere og penere enn vanlig i dag, når jeg har mensen og føler meg pyton.

Dette er jo bare en liten ting for meg. Men for samboeren din vil det ødelegge enormt mye av selvtilliten hans. Og jeg kan ikke se at det vil gjøre ham noe godt.

La ham leve med "diagnosen senlært", og være lykkelig med det.

[Gjest Illiya]

Jeg ville ikke ha sagt det. Jeg vil tro at han innerst inne har en mistanke om det.

Men som du sier, han vil ikke takle å få det bekreftet.

Det er greit med ærlighet, men det er alltid greit å ta hensyn.

Hva vil det gavne ham å få vite det?

Han har uføretrygden sin. Han har deg som elsker ham. Han har laget seg sin egen diagnose som han kan leve med, og som ikke er helt feil.

Jeg elsker forloveden min for små løgner av typen: du er enda slankere og penere enn vanlig i dag, når jeg har mensen og føler meg pyton.

Dette er jo bare en liten ting for meg. Men for samboeren din vil det ødelegge enormt mye av selvtilliten hans. Og jeg kan ikke se at det vil gjøre ham noe godt.

La ham leve med "diagnosen senlært", og være lykkelig med det.

Enig i denne!

Det å fortelle han at det står at han er lettere psykisk utviklingshemmet vil kanskje føre til mindreverdighetskomplekser, både i forhold til deg og til andre.

Det trenger han ikke.

[Gjest ts]

Tusen takk for svar, begge to!

Dere har poeng begge to, og det er det som er så vanskelig for meg at jeg tenker på akkurat det dere begge har sagt her!

Samboeren min har kjempet for å komme ut av et dårligt miljø hva slekten angår, han har kjempet seg vekk fra dårlige "venner" og rusmiljø, han har ofte blitt stempla som "mindre smart" og gæern, vært nær ved å ta sitt eget liv, men nå har han endelig kommet opp og fram her i livet!

Han har oppnådd mye på de årene vi har vært sammen, og endelig opparbeidet seg litt sunn respekt, og jeg er redd for at den sannheten vil slå han i bakken! At han kommer til å føle seg mindreverdig igjen!

Han har det endelig BRA! Hvorfor spenne bein på han når han endelig har klart å reise seg opp, liksom..

Men som du sier, Wacmoc, han har rett til å vite! Kanskje det vil hjelpe til med å forstå mye mer om seg selv osv..

Uff, er så usikker!

Er det noen jeg kan kontakte eller noe? Kanskje nav kan ta en samtale med han eller noe om jeg får han til å ta en tur dit for å diskutere søknaden..

Jeg vet ikke jeg..?

[Gjest ts]

Illiya, ser du hadde rukket å legge til et innlegg! Tusen takk, du fikk frem noe av det jeg sitter å tenker på.

[tingeling]

Bare en tanke: er du sikker på at diagnosen er korrekt?

[Gjest Gjest]

Skjønner at du syntes dette er vanskelig, men det rører meg å "se" respekten og kjærligheten din for han.

Jeg syntes for det første det er unødvendig at mennesker får diagnoser på tilstander de ikke får gjort noe med. Hvorfor kan man ikke godta at folk presterer forskjellig. Selvfølgelig er det greit med diagnose der det er mulig å medisinere eller andre ting må tilrettelegges, men hva får man gjort om man er mindre eller mer intelligent enn andre?

For det andre er jeg skeptisk til hvordan det testes. Kanskje er ikke testen holdbar i dag? For det tredje vet jeg at relasjonsskader i barndommen kan ha samme symptomer som lettere psykisk utviklingshemming, fordi disse barna har vært understimulert fra de var små. De har ikke blitt lært eller fått omsorg som andre barn, de er ikke dumme. Og da er ikke diagnosen riktig.

Jeg hadde vært veldig skeptisk til å si noe, men du kjenner kjæresten din så du må ta ditt valg.

[Ritz]

Jeg vil råde deg til å ikke fortelle han dette, jeg vil tro det vil føre til mange vonde og triste tanker hos han og ikke usannsynlig vil han føle seg mindre verdt, dum osv, med å ha en slik diagnose hengende over seg.

At han er "litt treg" eller "henger litt etter" på enkelte ting, vil nok være mye lettere enn å ha en diagnose på det, noe som kan føles som et slags stempel...

Diagnoser kan være en lettelse, men det kan også være et fryktelig nederlag når man har en diagnose, et navn på det fordi man "er sånn og slik".

[Gjest Gjest_mann_*]

Jeg er for generell åpenhet. Men i dette tilfellet er jeg faktisk imot.

Når han har det bra, har deg (han er heldig der) og lever fint med diagnosen senlært så er det greit mener jeg.

De færreste er rakettforskere og alle har forskjellige ting de er gode og dårlige på. Og folk innfinner seg med det.Kjenner idioter som er flink i matte, men hva hjelper det når man oppfører seg som svin.

Så dette ville jeg bare ha glemt, det har ingen praktisk betydning alikevel. Hva skulle han kunne endre med den kunnskapen??

Pakk budskapet inn i bomull, ta dere en pizza og en kald cola i sofan og kos dere foran Tv`en ikveld. Tenk heller hvor fint dere har det sammen. og ta vare på hverandre.

Ha en fin kveld.

[Ethereal]

Jeg ville ikke sagt det i første omgang. Selv om det er å gå bak ryggen hans, ville jeg vurdert å tatt en telefon til moren hans og snakket litt om dette, da hun er klar over diagnosen. Rett og slett bare for å høre hva hun syns du skal gjøre, og om dette er noe dere burde gjøre i fellesskap. I slike tilfeller mener jeg at familien har mer de skulle ha sagt enn samboer. Det beste hadde vært å latt dette bli mellom han og moren, men jeg skjønner at det er vanskelig grunnet den familiesituasjonen der ord som adhd blir brukt som skjellsord. Jeg kjenner meg ærlig talt litt igjen.

[Gjest ts]

Takk for alle svar!

Vil bare få si at jeg er veldig enig i det du skriver her;

For det tredje vet jeg at relasjonsskader i barndommen kan ha samme symptomer som lettere psykisk utviklingshemming, fordi disse barna har vært understimulert fra de var små. De har ikke blitt lært eller fått omsorg som andre barn, de er ikke dumme.

Det er nettopp dette jeg har trudd er tilfelle her, så hvorvidt diagnosen er riktig kan jeg ikke si noe om.

Det er hans oppvekst jeg og samboer har snakket om når temaet uføre har vært oppe, og jeg har full forståelse og respekt for at han "er som han er" fordi han har stått på egne bein siden barnehagealder.

Det er det jeg ønsker at vi fortsatt kan tro på, og ønsker ikke ødelegge dette med noen papirer som sier noe annet.

Jeg vurderte faktisk også å kontakte moren hans, men det er vanskelig å forholde seg til så ustabile, nevrotiske og depressive mennesker, så jeg tror jeg lar det ligge. Å snakke med rusmissbrukere er ikke det jeg ønsker, selv om det er moren hans.

Jeg tror faktisk at jeg vil gjøre som mann her sier; Papirene hans blir liggende i en skuff sammens med resten, og ønsker han å gå gjennom den en dag får han gjøre det!

Frem til det tar vi livet med ro og fortsetter å kose som oss!

Takk igjen for alle innspill, kjente jeg trengte noen raske råd for hvordan jeg skulle takle dette!