Samlivsbrudd og barnefordeling

[Smule]

Hei! Jeg er en fersk mor som trenger litt råd fra noen med erfaring!! Samboeren og jeg skal ha en pause i forholdet. Dvs at vi flytter fra hverandre og starter på nytt hver for oss, men treffer ikke andre i mellomtiden. Vi har en liten jente på 6 mnd som vi begge ønsker det beste for.

Det er jeg som har fått svekkede følelser for samboeren og har bedt om denne pausen. Dette er vi enige om at er det beste. Vi begge ønsker å ha et godt samarbeid, men det oppstår gnisninger ift barnefordelingen. Hittil har vi tatt det oss imellom uten å involvere mekler. Jeg har bodd litt hos foreldrerne mine.

Det som er vondt for oss begge er å være fra jenta vår, ingen vil det. Samboeren krever 50 prosent, ellers vil ikke samarbeidet fungere godt lenger. Også må vi dele permisjonen min og jeg må få meg jobb for å kunne betale for bolig. Jeg sliter med å innse alt sammen. Vet at det er like ille for far å være fra barnet, men jeg klarer det rett og slett ikke. Hva mener dere med erfaring er det beste?

Finnes det noen lover ift dette? Bør jeg kontakte noen, advokat? Skal det være en som har hovedansvaret når barnet er så lite? Hvis jeg skulle si hva jeg mener er best så hadde det vært at jeg som er mor sammen med barnet mest. Hittil er det jeg som har tatt meg av det meste selv om samboeren fint klarer dette. Tenker at samboeren kan ha henne to kvelder og evt netter iløpet av hverdagene og en hel dag og natt i helga. Jeg må kansje jobbe uansett? Dette er vondt, men mest av alt fordi jenta vår mister stabilliteten. Vurderer å forbli i forholdet og bo med en person jeg ikke føler noe for, fordi alt annet virker for tøft.

Hvordan skal jeg klare meg økonomisk. Hadde håpet å ha tulla hjemme (ikke i barnehage) de første to/tre årene, men skjønner nå at den drømmen ikke vil gå i orden hvis forholdet til samboeren tar slutt.....

Trenger litt hjelp jeg

[Gjest Gjest]

Det er ingen med vettet i behold som hevder at 50/50 ordning er bra for et barn som er under ett år. Det må du ikke finne på å gå med på.

Men du har heller ingen større rettigheter enn far i utgangspunktet. Dere må bli enige. En rett vil ikke dømme delt omsorg, og den vil antagelig dømme omsorgen til deg, siden det er du som har vært hjemme, men det beste er jo å unngå retten.

For all del - ikke flytt!!!!!!! Hvis du flytter ut, må du i så fall ha med barnet. Da må samboeren din signere flyttemeldingen. Hvis han ikke gjør det, må du bli boende, ellers har du i praksis gitt fra deg omsorgen.

Jeg anbefaler at du kontakter en advokat, og får hjelp til å gjøre dette riktig. Du trenger ikke å fortelle samboeren at du har gjort det, men du trenger råd om hvilke regler som gjelder, fra en som faktisk kjenner reglene og praksisen. Ikke stol på det vi sier, dette er for viktig for å overlate til fremmede på et nettsted.

Men jeg gjentar: Ikke flytt ut uten barnet.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei.

Enig med forrige svar: ikke flytt. Selv om det er sånn for barn født etter 2006 at begge har foreldre rett, er rettspraksis ofte en annen. Som regel får moren hoved ansvaret fordi det som regel er hun som har vært hjemme med barnet mest.

50/50 er uheldig for små barn- de trenger mer stabiltet enn det.

Du bør undersøke med NAV hva du kan få i overgangsstønad når du ikke er i arbeid. Du kan jo heller satse på noem ekstra vakter på et sykehjem eller noe i helgene når barnet er hos faren. (selvsagt med forutsetning for at du liker den type arbeid. De har alltids behov for folk i kommune helse tjenesten).

Jeg ville derfor prioritert følgende SNAREST:-snakke med NAV og rådføre deg med advokat (JURK er forøvig en gratis juridisk rådgivningstjeneste for kvinner).

Lykke-lykke til. Med de beste ønsker for dere alle tre

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg er en fersk mor som trenger litt råd fra noen med erfaring!! Samboeren og jeg skal ha en pause i forholdet. Dvs at vi flytter fra hverandre og starter på nytt hver for oss, men treffer ikke andre i mellomtiden. Vi har en liten jente på 6 mnd som vi begge ønsker det beste for.

Det er jeg som har fått svekkede følelser for samboeren og har bedt om denne pausen. Dette er vi enige om at er det beste. Vi begge ønsker å ha et godt samarbeid, men det oppstår gnisninger ift barnefordelingen. Hittil har vi tatt det oss imellom uten å involvere mekler. Jeg har bodd litt hos foreldrerne mine.

Det som er vondt for oss begge er å være fra jenta vår, ingen vil det. Samboeren krever 50 prosent, ellers vil ikke samarbeidet fungere godt lenger. Også må vi dele permisjonen min og jeg må få meg jobb for å kunne betale for bolig. Jeg sliter med å innse alt sammen. Vet at det er like ille for far å være fra barnet, men jeg klarer det rett og slett ikke. Hva mener dere med erfaring er det beste?

Finnes det noen lover ift dette? Bør jeg kontakte noen, advokat? Skal det være en som har hovedansvaret når barnet er så lite? Hvis jeg skulle si hva jeg mener er best så hadde det vært at jeg som er mor sammen med barnet mest. Hittil er det jeg som har tatt meg av det meste selv om samboeren fint klarer dette. Tenker at samboeren kan ha henne to kvelder og evt netter iløpet av hverdagene og en hel dag og natt i helga. Jeg må kansje jobbe uansett? Dette er vondt, men mest av alt fordi jenta vår mister stabilliteten. Vurderer å forbli i forholdet og bo med en person jeg ikke føler noe for, fordi alt annet virker for tøft.

Hvordan skal jeg klare meg økonomisk. Hadde håpet å ha tulla hjemme (ikke i barnehage) de første to/tre årene, men skjønner nå at den drømmen ikke vil gå i orden hvis forholdet til samboeren tar slutt.....

Trenger litt hjelp jeg

For det første er jeg enig i at barn bør ha de samme mulighetene til samvær med far som med mor.

Jeg er også enig i at samværsordningen i de aller fleste tilfellene (90% ?) er avgjørende for en god dialog og samarbeid i tiden som kommer etter bruddet.

Jeg vil derfor oppfordre på det varmeste til å komme frem til en samværsavtale som alle parter kan akseptere.

Når det er sagt er det et mindretall som velger 50% samvær/omsorg når barnet er så lite, og ja - jeg er enig i at far bør få sin obligatoriske tid (fødselspermisjon) sammen med barnet.

Men 50/50 er veldig krevende for foreldre med så lite barn. Årsaken er at barn i denne alderen glemmer veldig fort. Det betyr i praksis at barnet bør ha jevnlig samvær med begge foreldrene i korte perioder de første 2 årene. For mange foreldre tilsier dette ca 2 dager hver.

Mange foreldre velger derfor andre løsninger. En løsning er at barnet bor mest (40% av tiden ?) hos den ene forelderen, men har OFTE besøk av den andre forelderen. Ulempen er at den som blir "besøksforelder" ikke føler seg verdsatt og akseptert som fullverdig forelder. En blir med andre ord tildelt ansvar men ikke rettigheter.

Jeg forseslår likevel at dere velger en samværsavtale som tilsier f.eks. annenhver helg + 1 dag pr uke + annhver jul (deles i 2 ?), annetvert nyttår (deles i 2 ?), annehver vinterferie, påske og høstferie (alle deles i 2 ?) annenhver bursdag og 17.mai, etc, etc. Sommerferien er imidlertid vanskelig å dele på denne måten, så der må nok barnet akseptere at det må være 2 uker borte fra hver av dere.

Skriv en avtale hos en oppegående mekler. MEN TA MED HVER ENESTE DETALJ I AVTALEN. Det medfører at klokkeslett for henting/bringing skal være med. Det samme mht hvem som skal hente/bringe. Også dette med å være hjemme med syke barn må være med. Det samme gjelder f.eks. hvem som skal hente/bringe klær og utstyr som er gjenglemt.

ALT DETTE FÅR DERE HJELP TIL AV MEKLINGSKONTORET.

Men for at far skal kunne akspetere avtalen må han muligens få en slags lovnad om felles omsorg på et senere tidspunkt. Hvordan samværet fordeles (f.eks. antall dager hos hver av dere) kan avklares senere. Det som er viktig nå er at samarbeidet glir greit fra begynnelsen. Hvis en av dere forlanger å få styre alt fra første dag vil det bli en kime til evig konflikt. Inngå derfor en samværsavtale som tilsier 50/50 etter noen få år, men at detaljene utformes senere. Samarbeidet vil gå så mye bedre de neste 18 årene om dere begge må gi og ta, og det er barnet som vil lide mest av en løsning som skaper konflikter.

Selv opplevde jeg felles omsorg før uttykket var brukt i norsk språk, og både min søster og jeg er evig taknemlig for at vi fikk en slik mulighet. Det er en krevende samværsform den første tiden det praktiseres, men du vil også være glad for den avlastningen du får når denne dagen kommer. Hvis samarbeidet knuses nå vil det bli veldig vanskelig å få det til å fungere senere.

Ftt

[Smule]

Tusen takk for alle svar!! Godt å få råd fra deg som har opplevd foreldre som har gått fra hverandre selv.

Vi må helt tydelig til mekling. Akkurat nå er jeg hos foreldrene mine med tulla. Skal egentlig levere henne hos pappaen i morgen også tenke han å ha henne til tors/fre. Dette kommer ikke til å skje nå, men vi kan jo heller ikke bo sammen.

Alt dette er veldig mye verre fordi jeg i tillegg ikke har innsett helt hva det er jeg holder på med. Blir så sint for ting samboeren kaller meg at jeg gjorde det slutt i sinne, men det føles ikke feil allikevel, har vurdert det lenge. Nå har vi altså pause, ble enige om at vi må prøve det først. Tenk om jeg gjør en enorm tabbe!! Hovedgrunnen til at jeg tviler på pausen er at jeg er redd for at vi glir mer fra hverandre og at jeg mister alt det trygge. Mister også muligheten til å være hjemme med tulla til hun er tre år, å kunne bo fint og mister tilogmed den verdifulle permisjonen. Samboeren er innstilt på å være hjemme med tulla 50 prosent fra nå av. Han har det veldig fint ift jobb, ender sikkert ikke med å tape noe på det også har han god råd til advokat og har en ressurssterk far til å hjelpe han. Føler meg helt alene med mine klomsete foreldre som støtte jeg.... Og fri rettshjelpadvokat er sikkert ikke like heldig som en godt betalt en?

[Gjest Gjest]

Og fri rettshjelpadvokat er sikkert ikke like heldig som en godt betalt en?

Alle advokater må gi fri rettshjelp til klienter som fyller kravene. Du velger selv hvem du vil bruke.

[Rosenrød]

Er det bare meg som føler det blir feil at det alltid er mor som alle mener bør ha hovedomsorgen? Jeg synes fedre burde ha like stor rett, jeg.

[Rosalie]

Er det bare meg som føler det blir feil at det alltid er mor som alle mener bør ha hovedomsorgen? Jeg synes fedre burde ha like stor rett, jeg.

Jeg er enig med deg, men når barnet er såpass lite er det vanskelig å gjennomføre med tanke på amming.

[Gjest Gjest_pasta_*]

HVORFOR skal far ha 50% av permisjonen!!!!!!!!!!!!!!!!! han har krav på 6 uker dersom du har opparbeidet perm penger! Du må IKKE gi i fra deg din perm!! Ta advokat! dette hadde jeg aldri gått med på...

[Rosalie]

HVORFOR skal far ha 50% av permisjonen!!!!!!!!!!!!!!!!! han har krav på 6 uker dersom du har opparbeidet perm penger! Du må IKKE gi i fra deg din perm!! Ta advokat! dette hadde jeg aldri gått med på...

Det er ikke hennes perm. Men deres perm å dele! Hvorfor skal ikke far få 50% av permisjonen?

[Rosenrød]

Enig med Wadjet, synes det er mange egoistiske damer her inne....Men det er kanskje som å banne i kirka å si det.

[Gjest Gjest]

Er det bare meg som føler det blir feil at det alltid er mor som alle mener bør ha hovedomsorgen? Jeg synes fedre burde ha like stor rett, jeg.

Ingen har sagt noe om alltid.

Men barnet er seks måneder, og mor har vært hjemme.

[Rosenrød]

Ja, men mor vil jo også ha resten av permisjonen, og vil ikke la far få en halvpart av denne!

Endret 30. mars 2009 av Rosenrød

[Gjest Gjest]

Ja, men mor vil jo også ha resten av permisjonen, og vil ikke la far få en halvpart av denne!

De skal flytte fra hverandre!

Barnet er knyttet til mor, fordi mor har vært hjemme. Skal mor så bare flytte, og overlate barnet til far, for at det skal være rettferdig for far? Barnet er vel ingen pakke, som skal slenges hit og dit med foreldrenes behov for rettferdighet som fremste rettesnor.

Til og med "Far til 2" foreslår jo ikke det.

[Wildrose]

Hei. Det er nok ikke helt vanlig med 50/50 fordeling når barnet er så lite. Ta kontakt med familieevernkontoret, mer konfliktløsende enn advokat. Dere kan forøvrig har fellesforeldreansvar selvom barnet er hos deg i hovedsak.Altså du har hovedomsorgen. Lykke til.

[Rosenrød]

Jeg skjønner at barnet er lite og at det derfor blir vanskelig med femti prosent hver. Det som jeg ikke liker og som JEG leser ut fra ts sitt første innlegg, er at hun ønsker mye (mest mulig) tid med barnet, dette fordi hun ikke orker å være borte fra det. Dette blir da på bekostning av fars tid med barnet, slik jeg leser hennes innlegg.

I tillegg til dette vil hun ikke dele permisjonen sin med far, noe som jo er mulig å gjøre, slik at også far og barn kan knytte tettere bånd.

Etter å ha lest mange innlegg her på KG, føler jeg at dette er litt typisk oss damer, det er liksom VI som mødre som skal ha "førsteretten" til barn ved samlivsbrudd, fars ønsker kommer ofte i annen rekke. Jeg vil tro at mange barn kan ha et like fint liv med far som hovedforsørger, som med mor.

[Gjest Gjest_mick_*]

50/50 når det er snakk om en baby ville jeg aldri gått med på. Det har med tilknytning å gjøre, mor har vært hovedomsorgsperson hele livet (6 mnd) og det er ikke riktig å røske opp i dette. I tillegg kan det bli problemer om barnet blir ammet.

Går det an å la far få tilbringe tid med barnet ofte i stedet, eller fungerer det ikke i praksis? Jeg mener ikke at far ikke klarer å ta vare på barnet sitt, men tenker mer på arbeidstider, avstander, forholdet dere i mellom osv.

Det er aldri moro å måtte dele 50/50 uansett hvor gamle barna er, men det er noe man må noen ganger, og man kommer seg igjennom det. I starten er det bare tøft og vanskelig, men etter hvert lærer man seg å sette pris på litt tid alene også. Det blir ikke noe enklere om man går rundt og synes synd på seg selv.

[Gjest Gjest]

Etter å ha lest mange innlegg her på KG, føler jeg at dette er litt typisk oss damer, det er liksom VI som mødre som skal ha "førsteretten" til barn ved samlivsbrudd, fars ønsker kommer ofte i annen rekke. Jeg vil tro at mange barn kan ha et like fint liv med far som hovedforsørger, som med mor.

Jeg skal ikke gå inn på en diskusjon om hvorvidt dette er typisk. Det er ikke relevant her. Det som er relevant her, er hva som er best for dette barnet.

Bare det at far i det hele tatt foreslår en 50/50 deling for et seks måneder gammelt barn, og i tillegg sier at noe annet vil gå ut over samarbeidet, sier meg at han ikke har barnets beste i fokus her.

[Gjest Gjest]

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1577643.ece

[Rosenrød]

Jeg ser absolutt at det kan være en fordel for barnet å bo mest hos en av foreldrene sine, men jeg mener fremdeles ikke at det MÅ og BØR være hos mor.