Tror hele tiden at nå skal det bli fint igjen

[Gjest utlogga]

Har vært sammen med kjæresten i 4 og et halvt år. Bodd sammen i to. Vi har stadig noen dårlige perioder, men vi klarer å ordne opp, og da tenker jeg at "nå var det siste gangen vi hadde en sånn dårlig periode. Nå er vi lykkelige igjen".Også går det en lang stund der vi bare har det bra. Og da tenker jeg på barn og bryllup og en fin fremtid med han. Men så skjer det plutselig noe. Ofte en liten bagatell, som blir blåst opp til noe mye større, og da kommer det masse negative tanker. Har tenkt på å gjøre det slutt mange ganger i slike perioder. Har bare lyst å fnne meg en og bli forelsket i på nytt, som jeg kan få det fint og stabilt med. Akkurat nå er vi en slik periode, og jeg har dratt hjem til foreldrene mine denne helgen for å få litt pusterom. vi har begge sagt at vi vil finne ut av det igjen. Men er veldig negativ nå. Vi er 23 og 24 år, og jeg føler jeg må ta en valg snart om å bli eller ikke. Synes det er vanskelig å tenke meg et liv uten han, men mange ganger er det også vanskelig å tenke meg et liv med han. Tror jeg kan få mange tunge stunder. Men det vet man jo aldri. Vi er like på mange områder, men også veldig ulike på noe. Jeg kunne jo utbrodert mye mer her om hvilke problemer vi har, men det er ikke poenget egentlig. Vi kan få små filleting til å bli store. det er ikke utroskap eller vold inne i bildet, bare så det er sagt. Hva hadde dere gjort, eller tenkt?

[Gjest Gjest]

jaja, slik er livet. Enten lærer dere å leve sammen på godt og ondt eller så skiller dere vei. Thats it...Egoismen lenge leve.

[Gjest jnysingel]

Hei , Kjære deg!

Akkurat sånn har jeg også hatt det, over lengre tid... Etter lang tid med berg og dalbane, og hinting til min kjære, ble det bestemt at vi skulle gå hvert til vårt.

Jeg hatt mitt livs verste uker, frustrasjon, ensomhet, tap av livsgnist, savn og ja, you name it!

Vi er jo fremdeles glad i hverandre - men det kunne ikke fortsette slik, uansett hvor vondt dette er.. Nå merker jeg hverdagen smått om senn er tilbake, og jeg føler meg mer fri og gladere jente enn jeg var!

Klart jeg savner min kjære, og vil gjerne ha en kjæreste snart igjen, men uansett, om vi finner tilbake til hverandre, eller jeg finner en ny mann- så trengte jeg virkelig dette - kjenne det vonde på kroppen - og komme sakte, men sikkert tilbake som en mye sterkere og gladere jente!

Dette ble kanskje litt krunglete, men innlegget ditt traff meg veldig og jeg følte for å svare på det!

Klem fra en glad, optimistisk jente - som håper og tror på Kjærligheten

[Lissi]

Jeg har også fått kjent på kroppen i 3 år å leve i et berg og dalbaneforhold og det sliter enormt på kroppen. Man fyller kroppen med stresshormoner, og jeg ble syk av det.

Om nedturene kommer tilbake hele tiden så er det nok tvilsomt at dette vil forsvinne på sikt.

Det er bedre å ha vondt noen uker, enn i mange år!

Singel, sommer og sol!

[leirbål]

Jeg ville vurdert samlivs rådgiving først. Hvis det virker er det jo topp, og hvis ikke hadde jeg gått.

For å leve sånn resten av livet, og kanskje få barn også er ikke så greit.

[Gjest LonelyAngel]

Du sier dere får perioder med krangling, men også perioder hvor alt er bra.

Hviken periode har dere mest av?

Jeg tror det er ytterst sjeldent å være sammen med en person uten å krangle. Alle jeg kjenner (også meg) har perioder med kjæresten hvor vi krangler.

Hva med å sette dere ned å løse disse små problemene DERE gjør større?

[Gjest Wind]

Dere blåser små bagateller opp til store ting? Hva med litt samlivsterapi for å lære seg å takle de små tingene før de utvikler seg til store krangler?

[Gjest Gjest]

Samlivsrådgivning for et par på 23 og 24 som ikke en gang har barn sammen?

Det får da være måte på!

Nei, TS, gjør det slutt og lev ungdomslivet. Hvorfor kaste bort 20-åra i et halvgodt forhold?

[Chakoya]

Samlivsrådgivning for et par på 23 og 24 som ikke en gang har barn sammen?

Det får da være måte på!

Nei, TS, gjør det slutt og lev ungdomslivet. Hvorfor kaste bort 20-åra i et halvgodt forhold?

Selv unge folk på 23 og 24 trenger kanskje enkelte ganger litt veiledning i livet for å finne frem til ting. Det gjør vi alle. Vi alle har fått råd opp gjennom livet.

Til trådstarter:

Er du innerst inne glad i kjæresten din og vil at dette skal fungere synes jeg du ihvertfall skal kjempe til siste mulighet.

-> Som andre foreslår, samlivsterapi kan være en god ting.

Dere har vært sammen i over 4 år og det er fort gjort at ting går i glemmeboka etter mer enn 4 år. Kanskje var forholdet deres annerledes for eksempel for 2 år siden eller 3 år siden. Kanskje behøver dere bare litt nye råd om hvordan dere skal takle konflikter. Dere kan jo eventuelt teste ut å gå på kurs for å lære om kommunikasjon? Det å kommunisere på riktig måte er veldig viktig for begge 2.

[Hilde Christina]

Jeg tror jeg ville lett etter en person du kan få et stabilt forhold til fremfor å ha berg- og dalbaneforhold hele veien. Har vært i ett selv, og det er ufattelig slitsomt både fysisk og psykisk.

Dere er jo så unge, hvorfor ikke være fri en stund og se hvordan du liker det? Er dere meant to be ender dere vel opp sammen til slutt uansett

[Gjest Gjest_isa_*]

Hei kjære deg. Jeg har vært sammen med min kjære i 4 år, vi har bodd sammen i 2 og et halvt år. jeg er 23, han 25.

Jeg ble litt satt ut da jeg leste innlegget ditt, jeg er i akkurat samme situasjon. Helt ødelagt. Han er helt fantastisk, men så innser jeg hvor forskjellige vi egentlig er og hvor ulike ting vi ønsker ut av livet. Men det er et altfor stort steg å ta.. jeg har vanskeligheter med å tenke så langt som et brudd.. virker veldig urealistisk..

Kunne gjerne tenkt meg å snakke mer med deg. hadde vært godt å snakket med noen som er i akkurat samme situasjon?

klem fra isa

[Gjest Papirkurven]

Samlivsrådgivning for et par på 23 og 24 som ikke en gang har barn sammen?

Det får da være måte på!

Nei, TS, gjør det slutt og lev ungdomslivet. Hvorfor kaste bort 20-åra i et halvgodt forhold?

Jeg er 24, har klare bryllups- og babyplaner jeg. Føler ikke at det å kaste bort 20-åra mine, jeg. Det er ikke for alle å dra på byen, feste og farte rundt.

Samlivsrådgivning bør vel tas ved behov, ikke ved en viss alder?

[Gjest gjeste-gjest]

Jeg er 24, har klare bryllups- og babyplaner jeg. Føler ikke at det å kaste bort 20-åra mine, jeg. Det er ikke for alle å dra på byen, feste og farte rundt.

Samlivsrådgivning bør vel tas ved behov, ikke ved en viss alder?

Jeg også var der du er nå ved din alder. Et sånt halveisbra samboerskap, men følte meg helt klar for bryllup og barn med han. Helt til jeg en dag var på fest uten han og nesten ente opp med å kysse en annen...da gikk det opp for meg at dette var dødt...Og nå, 5 år etterpå er jeg helt ufattelig glad for at jeg ikke fikk barn på den tiden - for det hadde uansett ikke fungert med oss...og jeg ville endt opp som alenemor (ikke noe galt i det heller, men ikke noe jeg ønsker).

Husk at det skjer mye med spesielt oss kvinner rundt den alderen du er nå. Vi tenker gjerne som du gjør på barn etc etc...og hvor vi er i livet og hva vi vil med livet, mens det er heller fåtallet av gutter som er der såpass "tidlig" i livet...de vil gjerne "leve" litt først (jeg snakker ikke om alle, men mange - det er alltid unntak:))

Så mitt råd til deg er å ta livet med ro..du har masser av tid til å få barn og gifte deg...og dette er ting man bør gjøre med den man er heeelt sikker på at man vil bli med - et stabilt og trygt forhold. Ta litt tid fra hverandre og tenk på hva DU vil med livet ditt...ikke hva dere eller han vil, men DU!! Er ikke du lykkelig og fornøyd, blir ikke dere lykkelige og fornøyd:)

[Gjest Papirkurven]

Jeg også var der du er nå ved din alder. Et sånt halveisbra samboerskap, men følte meg helt klar for bryllup og barn med han. Helt til jeg en dag var på fest uten han og nesten ente opp med å kysse en annen...da gikk det opp for meg at dette var dødt...Og nå, 5 år etterpå er jeg helt ufattelig glad for at jeg ikke fikk barn på den tiden - for det hadde uansett ikke fungert med oss...og jeg ville endt opp som alenemor (ikke noe galt i det heller, men ikke noe jeg ønsker).

Husk at det skjer mye med spesielt oss kvinner rundt den alderen du er nå. Vi tenker gjerne som du gjør på barn etc etc...og hvor vi er i livet og hva vi vil med livet, mens det er heller fåtallet av gutter som er der såpass "tidlig" i livet...de vil gjerne "leve" litt først (jeg snakker ikke om alle, men mange - det er alltid unntak:))

Så mitt råd til deg er å ta livet med ro..du har masser av tid til å få barn og gifte deg...og dette er ting man bør gjøre med den man er heeelt sikker på at man vil bli med - et stabilt og trygt forhold. Ta litt tid fra hverandre og tenk på hva DU vil med livet ditt...ikke hva dere eller han vil, men DU!! Er ikke du lykkelig og fornøyd, blir ikke dere lykkelige og fornøyd:)

Har da aldri påstått at jeg ikke er lykkelig og fornøyd. Har aldri hatt det så bra jeg!

Og vi bor i henholdsvis Trondheim og Oslo, så vi har mye tid fra hverandre hvor vi bare kan prate.

Imidlertid er alle planer ihvertfall 2 år frem i tid og barn ihvertfall 3 år, helst 4, så vi finner vel ut av det.

[leirbål]

Jeg stusser litt over at så mange tror du automatisk får det bedre i et nytt forhold.

Jeg vet av erfaring ofte er det kommunikasjon det går på, ikke at det er feil partner.

Så når du sier dere er lykkelige, ville jeg meldt dere på et samlivskurs med fokus på kommunikasjon.

vi har gått på dette, og er veldig fornøyd.

http://www.level-samliv.no/?vis=artikkel&a...&magasin=ja

Vi lærte samtaleteknikker, og å sette ord på forventninger vi har til ulike ting.

Vi oppdaget at de kranglene jeg startet oftest var basert på at jeg trodde og håpet ting skulle bli som jeg hadde tenkt (ubevisst), og ble skuffet når det ikke skjedde.

Nå sier jeg hva jeg ønsker, og vi snakker om det er realistisk eller ei.

Mange krangler forebygget.

Samlivs rådgiving er ikke aldersbetinget, som noen sier. Jeg vil heller si at det skulle vært et fag i skolen, som seksualitet er det.

[Gjest Oscar]

Man finner aldri en person man kan være i et forhold med der man ikke har gode og dårlige perioder.

Når det stormer som verst her hjemme tenker jeg på de gamle klisjene:

Det som ikke knekker dere styrker dere.

Eller:

Etter den dypeste bølgedalen kommer den høyeste bølgetoppen

[Caramela]

Vi lærte samtaleteknikker, og å sette ord på forventninger vi har til ulike ting.

Vi oppdaget at de kranglene jeg startet oftest var basert på at jeg trodde og håpet ting skulle bli som jeg hadde tenkt (ubevisst), og ble skuffet når det ikke skjedde.

Nå sier jeg hva jeg ønsker, og vi snakker om det er realistisk eller ei.

Mange krangler forebygget.

Det er dét jeg gjør ja!! Det er akkurat sånn det er her til tider! Takk, nå vet jeg mer hva som må gjøres :)

Endret 2. april 2009 av Caramela