Arbeidslivssjokk..

[Gjest Gjest_Trist_*]

Etter mange år som student har jeg nå begynt i jobb, 100 %.

Og jeg tror jeg har fått meg en eller annen form for arbeidslivssjokk, om det er noe som heter det.

De siste ukene har jeg grått når jeg kommer hjem fra jobb, jeg er så sørgelig sliten! Hadde gledet meg sånn til å jobbe på "ordentlig", og kanskje jeg hadde urealistiske forventniger til arb.livet.

Jeg er sliten av stresset/maset/kjøret, og klarer ikke helt å finne meg til rette - som ny skal jeg være ydmyk og lærevillig, men samtidig flink og tøff og sterk..og det er så mye å sette seg inn i..og som elev/student har jeg jo valgt de jeg omgås selv, mens nå er jeg prisgitt mine kolleger - og det er slett ikke alle som er like hyggelige.

Jeg føler meg så ensom!

Er det noen som har kjent noe som dette?

Og er det "vanlig" i overgangen til arb.livet?

Jeg får helt panikk med tanke på at det er 45 år til jeg skal gå av med pensjon.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde det akkurat slik som du beskriver nå da jeg gikk ut i praksis, er enda ikke ferdig å studere. jeg var ikke bare sliten da jeg kom hjem, jeg var helt utmattet, måtte bare gå å legge meg og sov og sov...masse nye folk å forholde seg til, og alle var ikke like hyggelige som du også beskriver, jeg tenkte at jeg hadde aldri kom til å ta en slik jobb når jeg var ferdig utdannet, men tro det eller ei, det gikk seg til og ble etterhver gøy, en må bare komme inn i rutinene og bli litt kjent med stedet. og ja det kan ta litt tid, men det vil gå

Hvilken bransje er du i og hvor gammel er du?

[Gjest Gjest]

Jeg syns faktisk det er slik ennå jeg. Etter noen år i arbeidslivet. Men kommer nok veldig an på om man har kolleger man har god kjemi med. Angrer på at jeg slutter der jeg faktisk hadde god kontakt med enkelte! Man skal jo tross alt være på jobb i mange timer pr. dag. Men egentlig tror jeg vel helst jeg hadde trives bedre med å jobbe selvstendig.

[Gjest Gjest]

Det er sannsynlig at du enten vil komme bedre inn i det etterhvert eller at du bør bytte arbeidssted om en stund. Jeg hadde det som deg i en periode - kollegaene og sjefene mine krevde mye av meg, jeg var opptatt av å gjøre en god jobb og ble til tider sliten og frustrert. Jeg fant ut at jeg skulle suge all lærdom og erfaring ut av den jobben og så finne meg et annet sted å jobbe. Det har jeg nå gjort, og selv om det stilles enda høyere krav til meg her jeg nå jobber er hverdagen annerledes. Her er folk stort sett veldig hyggelige. :-)

[Gjest Ung kvinne]

Jeg har hatt det presis som deg.

Jeg har jobbet veldig mye ubetalt overtid for å bli ferdig med arbeidsoppgavene mine. Har en litt negativ sjef.

Jeg har grått mye og bekymret meg fryktelig mye.

Tror ikke det er helt uvanlig. Litt godt å høre at en ikke er alene.

[Cata]

Skjønner godt hva du mener. Da jeg begynte i jobb etter endt studie hadde jeg konstant mageknip i 3 måneder fordi jeg var nervøs og utilpass og ikke helt stolte på meg selv. Det var jo en million ting som skulle læres, og selv om kollegene var hyggelige så skulle jeg jo finne min plass i miljøet.

Senere har jeg opplevd det samme ved jobbytter, men det blir mindre og mindre "sterkt" jo eldre jeg blir. Jeg vet jo det går seg til etterhvert.

Utviklet forøvrig dette tidsskjemaet som jeg har "verifisert" ved å spørre andre nyansatte opp gjennom årene:

0-3 mnd: Man er i konstant småpanikk og lurer på hvilken planet man har havnet på og hva man skal gjøre der.

3-6 mnd: Panikken har fortatt seg og man begynner å finne ut hva man skal drive med og hvordan. Man har imidlertid fått taket på rutineoppgaver og klarer å løse en del mer krevende ting på grei måte. Man er blitt kjent med kolleger og har i stor grad glidd inn i miljøet.

6-12 mnd: Man behersker jobben. Fremdeles kan man måtte spørre om enkelte ting, men i det store og hele har man oversikten.

Etter 12 mnd.: "In control and capable" (selv om man aldri blir 100% utlært i en jobb.)

[Gjest Stjernedryss]

Jeg hadde det sånn i mine første jobber. Kravene var så store, og alle var så voksne i forhold til meg. I dag er jeg 25 år og takler arbeidslivet mye bedre enn når jeg prøvde meg for første gang som 19-20 åring. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jeg føler meg i hvertfall mye mer klar for arbeidslivet nå enn deg jeg gjorde før studietiden min for fire år siden. Jeg tror det rett og slett bare er sånn at man må bruke litt tid på å tilbpasse seg arbeidslivet pluss at det kan være veldig vanskelig å være yngre og litt mer usikker enn kollegene.

[Gjest Gjest_Amelie_*]

Jeg har vært flere år i samme bransje. En tøff bransje, med nye mennesker daglig, mye reising, store krav og mye overtid.

Det første året var vanvittig vanskelig. Jeg hatet jobben min, tenkte hver dag på å slutte. Jeg var så sliten, og hadde mange vonde tanker om å ha valgt feil utdannelse og feil jobb. Da klokka passerte 16 var jeg ferdig, men visste at resten av teamet jobbet utover kvelden.

Andre året var det ups and downs. Innimellom følte jeg meg på topp, andre ganger hatet jeg jobben min. Jeg jobbet i større grad med mennesker jeg likte, hadde overskudd til overtid og visste når jeg måtte sette ned foten for hva jeg ønsket å jobbe med.

I dag, femte året mitt, elsker jeg jobben. Jeg har utfordrende og spennede dager, lærer noe nytt hver dag, møter så mange interessante og spennende mennesker. Jeg styrer i stor grad hva jeg ønsker å jobbe med. Jeg jobbe rmer overtid enn noen gang, men jobben gir meg overskudd, og selv om jeg jobber fra jeg står opp til jeg legger meg er jeg på topp igjen dagen etterpå. Jeg hater å være hjemme fra jobben, og finner ofte frem jobb i helgene siden jeg synes det er gøy. Nå når jeg skal bli mamma skal svangerskapsperminsjonen deles 50-50, for å være borte fra jobben et helt år det orker jeg ikke tanken på

Håper det var litt oppmuntrende for deg. Kanskje har du ikke funnet jobben for deg, men kanskje er det bare oppstarten som er vanskelig. Min teori er at det første året i ny jobb, særlig etter en lang utdannelse der du ofte kommer ut i veldig utfordrende arbeidsmiljøer, er forferdelig vanskelig.

Lykke til videre

[Gjest Gjest]

Jeg visste om dette før jeg skulle ut i "det virkelige arbeidslivet" så jeg startet treningen ved å utsette meg for de tøffeste oppgavene og de menneskene som var mest kjipe med meg i det tredje studieåret.

I dag kan ingen røre meg og siden jeg jobbet 24//7 det første året er jeg blitt uslåelig på mitt område, selvinsikt og selvtillit har jeg også.

Hater baksnakking og stygge mennesker, trekker meg fort unna slike arb miljøer- opptatt av å løfte mennesker og ha det bra!

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Skjønner godt hva du mener. Da jeg begynte i jobb etter endt studie hadde jeg konstant mageknip i 3 måneder fordi jeg var nervøs og utilpass og ikke helt stolte på meg selv. Det var jo en million ting som skulle læres, og selv om kollegene var hyggelige så skulle jeg jo finne min plass i miljøet.

Senere har jeg opplevd det samme ved jobbytter, men det blir mindre og mindre "sterkt" jo eldre jeg blir. Jeg vet jo det går seg til etterhvert.

Utviklet forøvrig dette tidsskjemaet som jeg har "verifisert" ved å spørre andre nyansatte opp gjennom årene:

0-3 mnd: Man er i konstant småpanikk og lurer på hvilken planet man har havnet på og hva man skal gjøre der.

3-6 mnd: Panikken har fortatt seg og man begynner å finne ut hva man skal drive med og hvordan. Man har imidlertid fått taket på rutineoppgaver og klarer å løse en del mer krevende ting på grei måte. Man er blitt kjent med kolleger og har i stor grad glidd inn i miljøet.

6-12 mnd: Man behersker jobben. Fremdeles kan man måtte spørre om enkelte ting, men i det store og hele har man oversikten.

Etter 12 mnd.: "In control and capable" (selv om man aldri blir 100% utlært i en jobb.)

Tidskjemaet passer veldig fint, det er akkurat sånn jeg har hatt det hver gang jeg har skiftet jobb.

Kolleger får man ikke gjort noe med, men heldigvis er det et fåtall man har dårlig kjemi med. Stort sett finner jeg alltid noen jeg går godt sammen med, men samtidig trenger man ikke være perlevenner for å jobbe sammen.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg også veldig igjen. Jeg har riktignok vært veldig heldig med miljø, alle kollegene mine er veldige hjelpsomme og hyggelige. Men det visste jeg ikke i starten og mye virket skummelt. Dessuten forventer kollegene og overordnete at jeg løser oppgavene mine selv, de har ikke tid til å holde meg i hånda og hjelpe meg med alt.

Kanskje det mest skremmende var at jeg ble gitt ansvar så tidlig. Med ansvar kan man gjøre feil, og det bekymret meg. Dessuten at det ble forventet mye av meg.

Men nå går det bedre. Er fortsatt dager jeg ikke gleder meg til å dra på jobb. Men stort sett er jeg veldig fornøyd med jobben.

Og husk at man skal leve med jobben i mange år. Du trenger utfordringer for å trives. Det er bare i starten det føles som så enormt mye å lære.

[Sheherasade]

Jøje meg!!! :hakeslepp:

Jeg MÅ jo bare spørre hva i all verden for slags bransjer dere jobber i! Jeg har vært i arbeidslivet i fire år, og har hatt vært innom fire ulike arbeidssteder (vært i samme jobb nå i et og et halvt år), og på alle stedene har det vært veldig bra. Koselige kolleger, god innføring i oppgavene og åpenhet for at jeg kan spørre.

Det er klart man er litt usikker i begynnelsen, men det har vel aldri vært så ille som noen av dere beskriver det som. Det er vel først og fremst dere jeg lurer på hva dere jobber med.

Endret 28. mars 2009 av Sheherasade

[Gjest Tanita]

Hadde det likt deg, ts, de tre første ukene i første jobben jeg hadde (ikke det med gråtinga men at bl eveldig sliten). Tror det er helt normalt, å få det inn i systemet/rutinen.

Endret 28. mars 2009 av Tanita

[Gjest Jente38]

Min første erfaring med arbeidslivet var et helvete: Jeg fikk jobb i forsikringsbransjen på en avdeling med bare kvinner. Maken til baksnakking og intriger har jeg aldri opplevd, koblet med ekstremt dårlig opplæring og ble overlatt til meg selv mestepraten av tiden. Stress nivået mitt gikk gjennom taket, da jeg 8 timer daglig ble satt til å selge forikringer som jeg ikke engang ante noe om. Selvsagt bare kjeft å få, fordi "jeg spurte kollega om for mye hjelp". Jeg var fersk og livredd hver dag. Grudde meg å gå på jobb.

Det toppet seg en fredag ettermiddag, da jeg banket på døra til avdelingssjefen og ba henne pent om å sende meg på kurs eller gi meg bedre opplæring. Hun ble rasende. Skjeldte meg ut etter noter og sa "at hun var fristet til å fike til meg". Så presterte hun å fortelle meg at "alle" damene på avdelingene ikke kunne fordra meg, fordi jeg var "altfor hyggelig og høfflig".

Jeg sa opp jobben på flekken, snudde meg på hælen og gikk rett ut av døra.

Dette skjedde for 15 år siden, men skrekkopplevelsen av mitt aller første møte med yrkeslivet, sitter ennå i kroppen!

[Gjest Gjest]

Jøje meg!!! :hakeslepp:

Jeg MÅ jo bare spørre hva i all verden for slags bransjer dere jobber i! Jeg har vært i arbeidslivet i fire år, og har hatt vært innom fire ulike arbeidssteder (vært i samme jobb nå i et og et halvt år), og på alle stedene har det vært veldig bra. Koselige kolleger, god innføring i oppgavene og åpenhet for at jeg kan spørre.

Det er klart man er litt usikker i begynnelsen, men det har vel aldri vært så ille som noen av dere beskriver det som. Det er vel først og fremst dere jeg lurer på hva dere jobber med.

Det er nok en del akademikere som svarer her inne. Juss, finans, revisjon, medisin, konsulenter....

Uansett hvor god opplæring man får og hvor snille kollegaene er, er det en betydelig større arbeidsmengde, møte med krevende kunder og enorme krav til kunnskaper og ferdigheter, enn i de fleste andre jobber.

Er selv i en slik stilling, og har skrevet et av innleggene over. Men i løpet av studietiden har jeg hatt 3-4 andre, mindre krevende jobber. Herunder butikkansatt, barnehageansatt, bankansatt (både i "butikk" og på hovedkontor)... Og jeg skal love at ingen av disse mindre krevende jobbene kunne sammenliknes med det første møtet med en tyngre jobb.

[Gjest Ung kvinne]

Jøje meg!!! :hakeslepp:

Jeg MÅ jo bare spørre hva i all verden for slags bransjer dere jobber i! Jeg har vært i arbeidslivet i fire år, og har hatt vært innom fire ulike arbeidssteder (vært i samme jobb nå i et og et halvt år), og på alle stedene har det vært veldig bra. Koselige kolleger, god innføring i oppgavene og åpenhet for at jeg kan spørre.

Det er klart man er litt usikker i begynnelsen, men det har vel aldri vært så ille som noen av dere beskriver det som. Det er vel først og fremst dere jeg lurer på hva dere jobber med.

Jeg skrev et kort innlegg lenger opp om min grusomme start.

Er i mediabransjen.

[Cata]

Jøje meg!!! :hakeslepp:

Jeg MÅ jo bare spørre hva i all verden for slags bransjer dere jobber i! Jeg har vært i arbeidslivet i fire år, og har hatt vært innom fire ulike arbeidssteder (vært i samme jobb nå i et og et halvt år), og på alle stedene har det vært veldig bra. Koselige kolleger, god innføring i oppgavene og åpenhet for at jeg kan spørre.

Det er klart man er litt usikker i begynnelsen, men det har vel aldri vært så ille som noen av dere beskriver det som. Det er vel først og fremst dere jeg lurer på hva dere jobber med.

Akademiker. Første jobb var i industrien - der jeg skulle jobbe en del med oppgaver mot kunder, innen et område som utdanningen ikke hadde forberedt meg så veldig godt på. Samtidig hadde min forgjenger byttet jobb 3 mnd før jeg ble ansatt så det var ingen internopplæring å få. Jeg måtte lære meg jobben selv. Når du da kommer direkte fra skolebenken og vet at en feilbedømmelse (innen noe du ikke kan veldig godt) i verste fall kan koste bedriften ti-tusenvis eller hundretusenvis av kroner, så virker ikke det positivt på nattesøvnen.

I slike tilfeller hjelper det med gode kolleger, men like forbasket sitter du der med ditt navn på rapporten dersom det blir noen riv ruskende gale konklusjoner.

Endret 28. mars 2009 av Cata

[Sheherasade]

Min første erfaring med arbeidslivet var et helvete: Jeg fikk jobb i forsikringsbransjen på en avdeling med bare kvinner. Maken til baksnakking og intriger har jeg aldri opplevd, koblet med ekstremt dårlig opplæring og ble overlatt til meg selv mestepraten av tiden. Stress nivået mitt gikk gjennom taket, da jeg 8 timer daglig ble satt til å selge forikringer som jeg ikke engang ante noe om. Selvsagt bare kjeft å få, fordi "jeg spurte kollega om for mye hjelp". Jeg var fersk og livredd hver dag. Grudde meg å gå på jobb.

Det toppet seg en fredag ettermiddag, da jeg banket på døra til avdelingssjefen og ba henne pent om å sende meg på kurs eller gi meg bedre opplæring. Hun ble rasende. Skjeldte meg ut etter noter og sa "at hun var fristet til å fike til meg". Så presterte hun å fortelle meg at "alle" damene på avdelingene ikke kunne fordra meg, fordi jeg var "altfor hyggelig og høfflig".

Jeg sa opp jobben på flekken, snudde meg på hælen og gikk rett ut av døra.

Dette skjedde for 15 år siden, men skrekkopplevelsen av mitt aller første møte med yrkeslivet, sitter ennå i kroppen!

Herregud. Det er det sykeste jeg har hørt. Du er "altfor hyggelig og høflig"???

Hva med verneombud og fagforeninger??? Fantes ikke det på arbeidsplassen?

[Gjest Jente38]

Herregud. Det er det sykeste jeg har hørt. Du er "altfor hyggelig og høflig"???

Hva med verneombud og fagforeninger??? Fantes ikke det på arbeidsplassen?

Joda, det fantes.

Avd-sjefen mente at jeg "smisket" med mine kollega. De var hennes venner, fikk jeg beskjed om! Nyttet ikke å klage til vermeombudet. Hva skulle de gjøre med saken? Fordi faren til avd-sjefen eide hele selskapet. Derfor turde ingen å ta affære.

Det er det verste som noensinne har hendt meg på et arbeidssted. Var en svært traumatisk opplevelse. I dag har jeg en flott jobb og jeg har stor kompetanse, men er fremdeles drevet av en irrasjonell frykt for å ikke være "flink nok", takket være skrekkopplevelsen for 15 år siden.

[Gjest MissBella]

Første fulltidsjobben min begynte jeg i når jeg var 18 år. Tøft men også spennende. Jeg husker godt de første ukene. Jeg kunne ikke fordra sjefen min. Hun rettet på alt jeg gjorde og forklarte nøyaktig hvordan jeg skulle og ikke skulle gjøre ting. Husker jeg gruet meg til å gå på jobb. Plutselig en dag fikk jeg høre at hun hadde fått tilbud om jobb et annet sted og sluttet. Jeg vurderte tiden fra den dagen jeg begynte til hun sluttet om jeg skulle si opp men glad hun forsvant i stedet fordi det ble mye bedre etter at jeg fikk ny sjef. Jeg var ung og greit å få kritikk men måten hun gjorde det på, var helt forferdelig. Så etter det hadde jeg det mye bedre på den arbeidsplassen.