enebarn.

[Gjest Gjest]

Jeg synes dere selvfølgelig skal velge hva dere synes selv, uten innblanding fra andre.

Selv har jeg (vi!) bare ett barn, men det er av helt andre grunner enn deg/dere.

Jeg har en søster, og vi er veldig nært knyttet til hverandre (bare noen få år mellom oss). Har ofte tenkt på hvordan det hadde vært uten henne, hun er min beste venninne! Vi er veldig like på mange måter, har lik smak osv. Jeg er dessuten glad jeg ikke er enebarn fordi jeg bor langt unna foreldrene våre, mens hun bor i nærheten og kan følge dem opp bedre nå når de er eldre. Min mann er enebarn, og alt "står og faller på ham" når det er noe. Vi har også ofte dårlig samvittighet når vi skal reise bort (ferier etc.) på grunn av at han er enebarn...

[Jade]

Det må da være opp til hver enkelt om de får 0 eller 1 eller flere barn.

JEG er glad jeg har søsken. Jeg ville aldri i livet byttet de bort med bedre økonomi gjennom oppveksten, eller større arv når foreldrene mine går bort (bortsett fra at jeg ikke hadde vært født, da). Jeg er glad jeg har mine søsken, både nå, og når jeg ikke har mine foreldre lengre. Jeg er også glad for at vi har stor familie med masse søskenbarn og tanter/onkler. Og jeg ser gleden de fleste har av søsknene og familien sin. Både de gamle (som får masse besøk!) og de unge!

Et enebarn kan nok sosialisere seg, og få masse venner. Men når han blir eldre, og foreldrene faller fra, og han ikke har kone og egen familie? Tenk så fint å hatt søsken og nieser/nevøer! Slippe å "henge seg på" venners familieselskaper i høytiden, osv (eller sitte alene hjemme). Heldigvis er det nok mange som får så tette venner, at de like gjerne kunne vært familie!

Vi har flere barn. Både fordi vi ønsker dem for oss, og fordi vi ønsker dem for hverandre. Vi har begge flere søsken, som igjen skal ha flere barn, og jeg håper disse søsknene og søskenbarna blir like "nære" som vi selv opplever med våre.

Men dette er vårt valg, basert på egne ønsker og erfaringer. Klart enebarn kan få det fint og ha et godt nettverk om de ønsker det. Og klart barn med søsken kan ha det fælt og være ensom.

Og jeg er helt med på at hvis man kun ønsker ett barn, så er det ikke noe vits å få flere, bare fordi venner, familie og naboer synes det er riktig.

Endret 24. mars 2009 av Jade

[Brukernavn]

Sitat:"de skulle gjerne hatt søsken å støtte seg på nå. De har jo hverandre, men de har ingen å dele barndomsminner med".

Sitat: "Et annet aspekt er at jeg har sett mange usedvanlig bortskjemte enebarn, som kanskje hadde hatt godt av å "få slipt kantene litt" ved å ha søsken som de måtte dele oppmerksomheten med. Det er vel ikke til å komme vekk i fra at man kan bli litt vel egosentrisk, dersom all oppmerksomhet fra alle rundt kretser om dette ene barnet..."

Dette fortjener en liten kommentar. For det første er det ikke sikkert at søsken er der som støtte i en tung situasjon (f.eks pleietrengende foreldre, dødsfall etc). Ofte er det den ene av søsknene som "får" ansvaret for sine foreldre, mens de andre gjør lite (sett dette gjennom mannen min sin side og min egen mor).

For det andre er det ikke alltid at søsken vil være der for deg for å mimre om gammelt og kjært. Det er ikke sikkert at de har samme oppfatning av barndommen når alt kommer til alt. Når foreldrene er borte er det ikke sikkert at søsknene faktisk ønsker kontakt lenger.

Å bli en egoist (og ellers sånn passe ufordragelig) kan man fint bli selv om man har søsken. Det kommer faktisk an på foreldrene og oppdragelsen. Jeg har vært borti mange med søsken hvor foreldrene har hatt den innstillingen at "nei, ungene har søsken så de er så vant til å dele og da er alt så flott". Beklager, feil.

Det er ikke meningen å kuppe tråden er, men enkelte ting blir litt for naivt til å stå uimotsagt.

Hilsen mammaen til et enebarn som IKKE er egoist, og en søster som garantert vil bli alene om alt når den tid kommer.

[Arwen]

Enig i dette.

En av grunnen er at vi ikke vil at frøkna vår skal bli aleine her i verden når jeg og pappan hennes går bort. Eller at hun skal bli sittende med alt ansvaret for oss aleine den dagen vi blir gamle.

jeg skulle gjerne fått flere enn et barn, men dessverre er det usikkert om det er mulig Håper 2010 blir mitt år med helsa på plass og knøtt i magen, men hvis det ikke blir sånn er jeg strålende fornøy med det barnet jeg har og gidder ikke stresse eller sørge veldig hvis jeg ikke får fler.

[Gjest Gjest]

Min samboer og jeg velger også å få bare ett barn sammen. Nå har riktignok han to fra før, så barnet vårt blir ikke egentlig enebarn. Men samboerens barn er så mye eldre enn vårt barn at de ikke vil få felles barndomsminner å snakke om, og vårt barn vil i praksis vokse opp som enebarn. Det blir da vår oppgave å sørge for at barnet får masse sosialisering med andre barn og at vi ikke står på pinne for barnet hvert sekund av dagen (bortskjemming).

Jeg er helt enig med ts i at man ikke kan få barn nr to kun ut fra et ønske om å gi første barnet et søsken. Det blir en for dårlig motivasjon. Selvsagt er det greit å ville gi barnet sitt søsken, men da bør man også oppriktig selv ønske seg et ekstra barn og alt som følger med av våkenetter, bleieskift, gråtetokter osv.

Så godt som alle jeg kjenner sier dessuten at "livet med ett barn var en drømmetilværelse, straks nr. to kom så ble det slitsomt". Det er noe man bør ha i tankene dersom man allerede er sliten med bare ett barn i huset og man kjenner at man ikke har så mye overskudd.

Jeg synes generelt folk bør bli mindre opphengt i valgene andre mennesker gjør. Det virker litt som om mange ikke blir fornøyd før alle passer inn i A4-tilværelsen. Får man bare ett barn er man egoistisk, får man ingen barn er man enda mer egoisitisk, får man for mange barn så kan man umulig klare å gi alle den oppfølgingen de trenger osv. Hva med å bare stole på at hver enkelt gjør de valgene som passer best for dem? Og så gjør man selv de valgene som passer best for oss.

[Vulpes]

Nei, det synes jeg dere skal få bestemme selv.

Men jeg må innrømme at jeg selv er utrolig glad for at jeg har 5 søsken. Da blir jeg aldri alene, selv når mamma og pappa dør, og selv om jeg kanskje ikke har stiftet familie ennå når den tid kommer. Da vil jeg jo likevel ha mine 5 søsken, som jeg har et veldig godt forhold til

Også tror jeg nok at de fleste barn egentlig har godt av å vokse opp med en eller flere søsken... - men det er ikke noe must for å bli et velfungerende menneske, så klart.

[Gjest Gjest]

Mange har et godt forhold til sine søsken og kunne ikke tenkt seg et liv uten dem. Andre har et dårlig forhold til søsken og kunne nok godt sett for seg at livet ikke hadde vært noe dårligere uten dem.

Det er litt naivt av dem som tror at søsken automatisk får stor glede av hverandre resten av livet. Det kan gå flere veier. Søsken kan elske hverandre, hate hverandre eller være likegyldige til hverandre. Samboeren min har et nært og godt forhold til sine søsken, jeg har et dels dårlig og dels likegyldig forhold til mine søsken.

Jeg har ei venninne som er enebarn og som iblant savner søsken. Jeg pleier å spørre henne om hun vil overta et av mine søsken (jeg gir dem gjerne bort), og hun takker pent nei og smiler fornøyd over at hun er enebarn.

[Crow Jane]

For det første er det ikke sikkert at søsken er der som støtte i en tung situasjon (f.eks pleietrengende foreldre, dødsfall etc). Ofte er det den ene av søsknene som "får" ansvaret for sine foreldre, mens de andre gjør lite (sett dette gjennom mannen min sin side og min egen mor).

For det andre er det ikke alltid at søsken vil være der for deg for å mimre om gammelt og kjært. Det er ikke sikkert at de har samme oppfatning av barndommen når alt kommer til alt. Når foreldrene er borte er det ikke sikkert at søsknene faktisk ønsker kontakt lenger.

Det er ikke meningen å kuppe tråden er, men enkelte ting blir litt for naivt til å stå uimotsagt.

Hmm....det er i hvert fall sikkert at dersom man er egenbarn får man ingen søsken å prøve å dele ansvar eller minner med. Uansett utfall av søskenfoholdet.

Det er nemlig ikke sikkert man havner på kant med sine søsken heller. Selv har jeg kontakt med ett av mine to søsken.

Enkelte ting blir litt for bastante til å stå uimotsagt...

[Modic]

Hmm....det er i hvert fall sikkert at dersom man er egenbarn får man ingen søsken å prøve å dele ansvar eller minner med. Uansett utfall av søskenfoholdet.

Det er nemlig ikke sikkert man havner på kant med sine søsken heller. Selv har jeg kontakt med ett av mine to søsken.

Enkelte ting blir litt for bastante til å stå uimotsagt...

[Gjest Gjest]

Hmm....det er i hvert fall sikkert at dersom man er egenbarn får man ingen søsken å prøve å dele ansvar eller minner med. Uansett utfall av søskenfoholdet.

Jepp, et genialt argument for å få mer enn ett barn! De må jo få PRØVE hvordan det er å ha søsken.

[LukaFrost]

Jeg er helt enig med ts i at man ikke kan få barn nr to kun ut fra et ønske om å gi første barnet et søsken. Det blir en for dårlig motivasjon.

For meg vil dette være en av de absolutt viktigste grunnene til å få nr 2. Kommer nr 1 vil vi nok prøve på nr2. Jeg kunne ikke tenke meg å gå inn for å få bare et barn hvis vi skal ha barn.

Vi er så forskjellige.

[Gjest Gjest]

For meg vil dette være en av de absolutt viktigste grunnene til å få nr 2. Kommer nr 1 vil vi nok prøve på nr2. Jeg kunne ikke tenke meg å gå inn for å få bare et barn hvis vi skal ha barn.

Vi er så forskjellige.

Jo, men du ønsker vel selv også barn nr to? Det er ikke bare noe du "skaffer" av hensyn til nr. 1. Som en valp...

[Gjest Gjest]

hvorfor kan ikke folk være i fred med sine valg enten de vil ha ett eller fem barn?

Et annet aspekt er at jeg har sett mange usedvanlig bortskjemte enebarn, som kanskje hadde hatt godt av å "få slipt kantene litt" ved å ha søsken som de måtte dele oppmerksomheten med. Det er vel ikke til å komme vekk i fra at man kan bli litt vel egosentrisk, dersom all oppmerksomhet fra alle rundt kretser om dette ene barnet...

ikke så rart at folk reagerer på utsagn som dette spør du meg... det om folk blir bortskjemte, frekke og vanskelig å samarbeide med har mer med hvordan foreldrene oppdrar dem og personlighetstrekk generelt enn om de hadde søsken eller ikke.

[Mirabella76]

Eg har sjølv 4 søsken, og er veldig glad for det! Måtte vore veldig ensomt å vore enebarn. Eine kusina mi er enebarn. No er faren hennar død, og mora hennar begynnar å bli gammal. Ho har jo vennar såklart, men når mora ikkje lever lenger, så har ho ingen heilt nær familie. Kusina mi har heller ikkje mann eller barn, og har fylt 40, så det blir nok ingen barn på henne heller. Eg synst iallfall det virkar litt kjipt, sjølv om kusina mi sjølv har valgt å ikkje få barn. Må jo iallfall bli ensomt når ho blir eldre og åleine, sjølv om ho sikkert ikkje opplever det slik akkurat no.

Såklart må kvar enkelt få bestemma kor mange barn dei vil ha, og om dei i det heile tatt vil ha barn. Men eg veit iallfall at eg personlig ikkje ville ha likt å vera enebarn. Eg og mannen min har ei jente på 4 mnd, og kjem til å gjera alt me kan for å gi henne søsken!

Endret 24. mars 2009 av Mirabella76

[Gjest fsth]

litt merkelige argumenter her for å skulle ha søsken..

det er slett ikke alle søsken som deler barndomsminner, eller støtter seg på hverandre når noen går bort i familien.

man har gjerne sin egen familie og/eller venner man støtter seg på langt mer enn familie.

dessuten er det jo ikke slik at man får et tungt ansvar når foreldrene eldes, vi har jo tross alt eldrehjem/omrosrgsboliger - og utover dette trenger jo ett eller flere barn kun å besøke foreldrene sine så ofte eller så sjeldent som de selv vil.

det er dessuten helt tåpelig å sette barn til verden fordi man vil at noen skal passe på en når en selv blir gammel.

selv har jeg flere søsken, og er samboer med en som var enebarn.

jeg har ikke noen spesielt nær kontakt med mine søsken, ei eller mine foreldre.

vi er også veldig forskjellige som personer, så det er jo ikke slik at vi sitter og mimrer om barndommen......

meg og samboeren har ingen preferanser for det ene eller det andre, og det kunne ikke falle meg inn å mene noe om hvorvidt andre vil ha ett eller flere barn.

selv er jeg glad hvis jeg får en, og så får man ta det derfra.....

hvorfor ikke være lykkelig for det man allerede har istedetfor å dømme andre for hva de ikke har?

[LukaFrost]

Jo, men du ønsker vel selv også barn nr to? Det er ikke bare noe du "skaffer" av hensyn til nr. 1. Som en valp...

Jeg skrev at det var en av de viktigste grunnene til å få nr 2. Altså ser jeg flere grunnner til å få nr 2.

[Gjest Gjest]

det er dessuten helt tåpelig å sette barn til verden fordi man vil at noen skal passe på en når en selv blir gammel.

Det vil jeg ikke si. Det er ikke lenge siden dette var en av de store grunnene til å få barn selv her i landet. Flere steder i verden er det fremdeles det. Og det er stor forskjell på å bli "tatt vare på".

Min mor er alene nå, og tar gått vare på seg selv. Det hindrer ikke meg og søsteren min i å passe på henne også.

[Gjest antigartner]

Det er rart hvor mange som mener de har rett til å legge seg opp i hvor mange barn som er "riktig" å få!

Velger man å forbli barnløs provoseres mange av det.

Har man først fått barn, begynner tydeligvis gnålet med når nestemann skal komme.

Velger man å få flere enn gjennomsnittet (vanligvis flere en 2 eller 3), så er heller ikke dette lett å svelge for enkelte.

Det finnes heller ikke veldig høflige svar å komme med. Jeg, som barnløs, har valgt å føyse vekk spørsmålene med noe slikt som at "vi liker best å øve oss, vi "

[Gjest Gjest]

Det er deres valg hvordan dere vil ha deres familie. Og hvorvidt dere vil ha flere barn kan være et valg dere tar senere. Få førstemann først, og ta så avgjørelsen på om han/hun skal få søsken. Dere har jo god tid til å finne ut av det!

Jeg synes det generelt er en uting at folk skal blande seg borti alt mulig. Som regel er det ikke de nærmeste (foreldre, søsken, bestevenner) som spør og graver om veldig personlige ting, det er heller litt fjernere slektninger, foreldres venner osv. De har jo virkelig ikke noe med det! Selv er jeg fornøyd med å "bare" være samboer, men blir av og til spurt om samboeren min og jeg har tenkt å gifte oss og få barn snart. I det siste har jeg begynt å svare litt svevende: "Vi får se." Det var ei som ikke ville gi seg med det, som spurte om vi hadde snakket om et eventuelt giftermål osv. Da så jeg henne i øynene og sa: "Det ser jeg på som en privatsak, som kun angår han og meg. Jeg skal nok si fra hvis det skjer noe." Da skjønte hun at hun kanskje ikke hadde rett til å vite alt som foregår mellom andre personer... Frekke spørsmål kan godt få noen frekke svar. Sist gang tanten min kom inn på om jeg skulle ha barn osv. begynte jeg å spørre litt om hennes eget ekteskap, og forholdene til sønnene hennes. Da fikk hun fort andre ting å tenke på... :-P

Du får si at dere tar en ting av gangen. Hva dere blir enige om, dere imellom, er deres sak.

[Gjest Emera]

Sitat"Ærlig talt,skal vi liksom få fler barn KUN får å gi henne et søsken?"

Ja, det syns jeg. Det gjorde vi, og vi angrer ikke ett sekund. Storebror har aldri virket så lykkelig før, og vi ser virkelig hvor mye søsken betyr.

Hvis mange andre argumenter taler sterkt imot å få flere barn, da KAN ikke det du sier her være eneste grunn. Det blir bra kategorisk å si at DU mener DE skal få flere barn fordi DU fikk flere barn. :klø: Man må evne å se lenger enn til sin egen nesetipp, Jens.