Single kvinne som får barn

[Arkana]

Jeg har også en venninne som har valgt denne måten å få barn på. Jeg synes det er helt greit. Det viktigste er at et barn er ønsket og elsket.

[Gjest gjest # 3]

Leste du i det hele tatt det jeg skreiv? Jeg skreiv at så lenge barnet hadde det bra, så er det ikke noe problem. For deg er det et problem, da er det ikke ok. Men for andre barn vokser opp med kun mamma eller kun pappa og som har det bra, som selv ikke føler at det er noe problem, ja da er det som sagt ikke noe problem.

Selv har jeg lest en del om temaet homofile og barn, og ser en tendens til det at disse barna uttrykker at de har hatt en fin oppvekst, og at det ikke har vært ett problem. Men selvsagt stiller saken seg annerledes for barn som f.eks. bor hos n av foreldrene på grunn av en skillsmisse. Da har man en helt annen bakgrunn og andre forventninger til foreldre.

Og så er det rimelig arrogant av det å tro at jeg ikke har opplevelser på dette området. Hva vet du om det?

Ja, jeg leste det du skrev, men du leste tydeligvis ikke det jeg skrev. Det var at det går an å ha det bra, men at det fortsatt kan være et problem i den forstand at det har stor betydning i forhold til egen identitet. For mange kan det også være et savn å ikke ha en far, selv om man har det veldig godt på alle andre områder. Jeg sa også at flertallet av barn som vokser opp slik vil synes at det er problematisk å ikke ha noen far. Noen tenker ikke på det i hele tatt, men dette er et mindretall.

Ut i fra hvor lite reflektert du skriver om dette, fremstår det som sannsynlig at du ikke har noen erfaringer selv.

Du vil sette dine egne behov foran det som er til det beste for et barn. Deg om det.

[Gjest Gjest]

Hvis man likevel vil ha barn, men ingen mann har - hvorfor skal man på død og liv sette til liv enda et barn? Hvorfor kan man ikke "ta av de som allerede er

Hvor mener du man får tak i sånne? Dette er jo ren fantasi. Det sitter ikke masse foreldreløse barn rundt omkring som man kan "ta".

[Gjest Gjest]

Jeg snakker ikke om å adoptere kun for å hjelpe et barn. Jeg snakker om de menneskene som virkelig vil ha barn. I det tilfelle synes jeg en ihvertfall skal prøve, selv om det er utrolig vanskelig å få dette til, får en begynner å få barn ved hjelp av sæddonorer etc.

Hvorfor skal man ta den tunge dyre veien og være med å lage ennå lengere køer for dem som ikke har noe annet valg, når man i stedet kan velge en enklere og rimeligere løsning og heller unne dem som ikke kan lage egene barn å få de få "tilgjengelige" adoptivbarna?

[Gjest Stjernedryss]

Ja, jeg leste det du skrev, men du leste tydeligvis ikke det jeg skrev. Det var at det går an å ha det bra, men at det fortsatt kan være et problem i den forstand at det har stor betydning i forhold til egen identitet. For mange kan det også være et savn å ikke ha en far, selv om man har det veldig godt på alle andre områder. Jeg sa også at flertallet av barn som vokser opp slik vil synes at det er problematisk å ikke ha noen far. Noen tenker ikke på det i hele tatt, men dette er et mindretall.

Ut i fra hvor lite reflektert du skriver om dette, fremstår det som sannsynlig at du ikke har noen erfaringer selv.

Du vil sette dine egne behov foran det som er til det beste for et barn. Deg om det.

Du skriver at du hadde det bra samtidig som at du skriver at det var et stort problem. Hadde du en bra barndom eller hadde du ikke? De færreste har det optimalt, men livet er da verdt å leve likevel.

[Gjest AnneShirley]

Du vil sette dine egne behov foran det som er til det beste for et barn. Deg om det.

Er det virkelig en ting som er "det beste" for alle barn? Og kan man ikke få barn i det hele tatt om man ikke når dette spesifike målet?

Endret 22. mars 2009 av AnneShirley

[Gjest Gjest]

Du skriver at du hadde det bra samtidig som at du skriver at det var et stort problem. Hadde du en bra barndom eller hadde du ikke? De færreste har det optimalt, men livet er da verdt å leve likevel.

Man kan da ha hatt en bra barndom selv om det har vært enkelte problemer. Det er få ting her i verden som er sort/hvitt. Livet er absolutt verdt å leve likevel. Mitt poeng var å understreke at dette er ikke noe er burde ta lett, slik det virker som enkelte her gjør. Man bør tenke nøye i gjennom det, og høre på hva folk med erfaring har om å om dette, og ikke la sine egne ønsker om barn være den eneste faktoren.

Det er mange barn som ikke har en optimal barndom, men jeg synes det blir en stor forskjell situasjoner der forutsetninger brister (foreldre som selv om de vil ikke greier å leve sammen f.eks.) og situasjoner der en tar et valg på forhånd på vegne av barnet.

[Gjest AnneShirley]

Man kan da ha hatt en bra barndom selv om det har vært enkelte problemer.

Denne setningen tror jeg oppsummerer "en vanlig barndom" slik de fleste har opplevd det.

Det er mange barn som ikke har en optimal barndom, men jeg synes det blir en stor forskjell situasjoner der forutsetninger brister (foreldre som selv om de vil ikke greier å leve sammen f.eks.) og situasjoner der en tar et valg på forhånd på vegne av barnet.

Så du mener at alle som på forhånd vet at de ikke kan tilby en "optimal barndom" (hvordan vil du forresten definere en "optimal barndom"?) burde la være å få barn?

- alle som ikke har perfekt helse burde la være å få barn?

- alle som blir gravide utenom fast forhold burde ta abort?

osv.

[Gjest Gjest]

Denne setningen tror jeg oppsummerer "en vanlig barndom" slik de fleste har opplevd det.

Så du mener at alle som på forhånd vet at de ikke kan tilby en "optimal barndom" (hvordan vil du forresten definere en "optimal barndom"?) burde la være å få barn?

- alle som ikke har perfekt helse burde la være å få barn?

- alle som blir gravide utenom fast forhold burde ta abort?

osv.

1. Fullt så enkelt er det nok ikke. Dette med identitet er veldig viktig. Det jeg sier er at dette er et viktig moment, som ganske enkelt velger å overse.

2. Nei, det har jeg ikke sagt. Det jeg har sagt er at man skal tenke seg godt om før man velger å få barn, spesielt hvis en ikke har alle forutsetninger til stede.

Nok en gang, mitt poeng er bare å få folk til å tenke nøye over problemstillingen.

[Gjest Sativa]

Interessant med så mange forskjellige innspill.

Jeg vet ihvertfall at i favnen til venninnen min så ligger det nå et lite barn, med en mamma som elsker det over alt på jord og som er lykkelig over endelig å ha fått drømmen sin oppfylt.

Det blir spennende å se hvordan fremtiden blir for de to. Kanskje dukker det opp en mann i huset ettehvert også, hvem vet

[Gjest Gjest_Lesbisk_*]

Ja, jeg leste det du skrev, men du leste tydeligvis ikke det jeg skrev. Det var at det går an å ha det bra, men at det fortsatt kan være et problem i den forstand at det har stor betydning i forhold til egen identitet. For mange kan det også være et savn å ikke ha en far, selv om man har det veldig godt på alle andre områder. Jeg sa også at flertallet av barn som vokser opp slik vil synes at det er problematisk å ikke ha noen far. Noen tenker ikke på det i hele tatt, men dette er et mindretall.

Ut i fra hvor lite reflektert du skriver om dette, fremstår det som sannsynlig at du ikke har noen erfaringer selv.

Du vil sette dine egne behov foran det som er til det beste for et barn. Deg om det.

Du leser fremdeles ikke det jeg skriver, du leser kun det du vil. Om du hadde lest det så du forstått at jeg ikke vil sette mine egne behov framfor hva som er det beste for et barn. Ut fra det du skriver evner du tydeligvis ikke å ta til deg informasjon, ei heller å reflektere over det som er fakta.

[Gjest Gjest]

Du leser fremdeles ikke det jeg skriver, du leser kun det du vil. Om du hadde lest det så du forstått at jeg ikke vil sette mine egne behov framfor hva som er det beste for et barn. Ut fra det du skriver evner du tydeligvis ikke å ta til deg informasjon, ei heller å reflektere over det som er fakta.

Det er din mening, og jeg har min. Når det gjelder deg mener jeg at du ikke evner å se lenger enn din egen nese. Takk for meg.

[Gjest Gjest_Lesbisk_*]

Det er din mening, og jeg har min. Når det gjelder deg mener jeg at du ikke evner å se lenger enn din egen nese. Takk for meg.

Tydeligvis ser jeg mye lengre enn deg.

Om din barndom er så heslig på grunn av mangel på far så må du si fra til din mor og ordne opp med henne, ikke gå rundt å tro at alle dine følelser og hendelser stemmer for alle andre. Les noen forskningsresultater, åpne øynene, undersøk, få litt empirisk erfaring fra andre enn deg selv.

Ha din mening du, helt ok, men det gjør det selvsagt ikke til en sannhet som stemmer med realitetene.

[Gjest AnneShirley]

Dette med identitet er veldig viktig. Det jeg sier er at dette er et viktig moment, som ganske enkelt velger å overse.

Og da mener du det er mer problematisk å ha "ukjent far" og vokse opp sammen med kun sin biologiske mor, i forhold til å være adoptert å ikke vokse opp med noen biologiske foreldre?

Nei, det har jeg ikke sagt. Det jeg har sagt er at man skal tenke seg godt om før man velger å få barn, spesielt hvis en ikke har alle forutsetninger til stede.

Jeg lurer fremdeles på hva "alle forutsetninger" er.

Og jeg tror faktisk at de som har gått til det skrittet å hente sæd fra en sædbank har tenkt seg veldig godt om. Det høres slett ikke ut som en ting man gjør uten grundig overveielse.

[Strix]

Et barn burde være et resultat av at to mennesker elsker hverandre.

Hvis man likevel vil ha barn, men ingen mann har - hvorfor skal man på død og liv sette til liv enda et barn? Hvorfor kan man ikke "ta av de som allerede er her" men ikke har foreldre og som trenger det så sårt?

Det burde EGENTLIG være ganske logisk. En kvinne mangler mann til å lage barn. Et barn der ute mangler en kvinne til å være moren h*ns. Men NEIDA. Fryktelig viktig og få tak i "ny vare".

Det er som andre har nevnt i denne tråden mange flere par som ønsker å adoptere enn hva det er barn som blir "frigitt" til adopsjon. En ting er at det finnes mange foreldreløse barn på barnehjem og lignende, men langt nær alle disse kan adopteres.

Og om en kvinne som er fruktbar og kan la seg befrukte med en enkel inseminasjon, er ikke det bedre enn at hun stiller seg i køen sammen med andre som kanskje ikke har sjanse til å få egenproduserte barn og MÅ adoptere.

Enslige får vel heller ikke adoptere?!

For å svare på det ts spør om... Jeg syns ikke det er noe galt i å gjøre det, men jeg kunne aldri gjort det selv. Det har vel med å gjøre at mitt ønske om barn og det å bli en familie kom etter at jeg møtte min mann.

[Gjest AnneShirley]

Og om en kvinne som er fruktbar og kan la seg befrukte med en enkel inseminasjon, er ikke det bedre enn at hun stiller seg i køen sammen med andre som kanskje ikke har sjanse til å få egenproduserte barn og MÅ adoptere.

Det synes jeg også. Jeg synes faktisk det er "dårlig gjort" å oppta plass i adopsjonskøen dersom man har andre muligheter enn adopsjon.

[Gjest Gjest]

Og da mener du det er mer problematisk å ha "ukjent far" og vokse opp sammen med kun sin biologiske mor, i forhold til å være adoptert å ikke vokse opp med noen biologiske foreldre?

Jeg lurer fremdeles på hva "alle forutsetninger" er.

Og jeg tror faktisk at de som har gått til det skrittet å hente sæd fra en sædbank har tenkt seg veldig godt om. Det høres slett ikke ut som en ting man gjør uten grundig overveielse.

Nei, jeg mener ikke det. Veldig mange adopterte har problemer med nettopp dette. Dette må selvfølgelig være verre enn det jeg har opplevd, men alternativet til å disse barna ikke blir adoptert, er at de vokser opp på barnehjem. Da har de det tross alt bedre som adoptert, i de fleste tilfeller.

Jeg tviler ikke på at de fleste tenker seg godt om. Jeg ville bare påpeke disse aspektene ved å bli satt til verden slik. Dessverre har jeg sett eksempler blant bekjente på at ikke alle gjør det.

Folk får gjøre som de vil, men på spørsmål om hva en synes om dette, må det være lov til å svare selv om man ikke er enig med majoriteten.

[Gjest AnneShirley]

men alternativet til å disse barna ikke blir adoptert, er at de vokser opp på barnehjem. Da har de det tross alt bedre som adoptert, i de fleste tilfeller.

Her har du nok missforstått grundig. Det er IKKE mangel på adoptivforeldre. Det er derimot lange køer. Så alternativet for barna du mener disse kvinnen burde adoptere er å bli adoptert av andre -oftest et par som har adopsjon som eneste muligheter til å bli foreldre.

Folk får gjøre som de vil, men på spørsmål om hva en synes om dette, må det være lov til å svare selv om man ikke er enig med majoriteten.

Problemet er at du baserer din mening på ting som ikke er fakta.

[Nigo-san]

Et barn burde være et resultat av at to mennesker elsker hverandre.

Hvis du drar det argumentet helt ut, så burde vi ikke fått barn i det hele tatt, skilsmissestatistikken tatt i betraktning...

Neida, det var litt flåsete av meg. Jeg er forsåvidt enig i at det er det beste utgangspunktet, men det er ikke det eneste. Heller ikke det eneste gode. For eksempel tror jeg at en kvinne som har tatt et aktivt valg om å få barn alene, etter mange overveielser, kan være bedre rustet enn mange par som snubler ut i uløkka og krangler seg videre gjennom tilværelsen.

Det å vokse opp uten far har allikevel vært et problem. De aller fleste som har vokst opp under slike forhold vil si akkurat det samme.

Jeg har full respekt for dine opplevelser og dine argumenter i denne tråden, selv om jeg ikke er enig, men lurer på hvordan i all verden du vet at de aller fleste barn opplever det problematisk? De få jeg kjenner som har vært i denne situasjonen har sagt at det var rimelig uproblematisk- men de tilhører vel en bitteliten minoritet, de da.

Jeg har også en venninne som har valgt denne måten å få barn på. Jeg synes det er helt greit. Det viktigste er at et barn er ønsket og elsket.

Så enkelt og genialt kan det faktisk sies.

Det viktigste er å være ønsket og elsket. At familiekonstellasjonen ikke er 100% optimal, synes jeg egentlig høres ut som de aller fleste familier jeg kjenner. Enten en ung alenemor, eller en stygg skilsmisse, eller en dominerende far eller en martyr-mor, eller en alkoholisert bestefar, eller et uventet dødsfall, eller en tante på psykiatrisk sykehus, eller en fetter som sitter i fengsel, eller verdens mest egoistiske søster, eller økonomiske problemer.

Å få barn er i bunn og grunn en risikosport uansett forutsetninger. Det eneste jeg kan være sikker på er at de kommer til å finne NOE å saksøke meg for i voksen alder

[Gjest Gjest]

Dette må selvfølgelig være verre enn det jeg har opplevd, men alternativet til å disse barna ikke blir adoptert, er at de vokser opp på barnehjem. Da har de det tross alt bedre som adoptert, i de fleste tilfeller.

Igjen så har du gått glipp av noe.

Det er så mange som vil adoptere her i landet versus så få som kan adopteres bort til de som vil adoptere her i landet at det blir lange, lange køer. Og det er mange regler man må ta hensyn til. Det er ikke for morro skyld at man venter to til tre-fire år på en tildeling. Selv med ganske tøffe regler for hvem som får og ikke får lov så er det såpass mange. Det sier deg vel litt?

Det er ikke slik at hvis f.eks jeg og mannen min velger å få hjemmelaget barn fremfor et adoptert et, så sender vi ett foreldreløst barn ut i bushen for å klare seg alene. Det eneste det betyr er at for de som ville vært etter oss i køen så tar det litt kortere tid.

Du har nok sett mange dokumentarer om overfylte barnehjem og hvor trist det er, og det er sant. Slike ting finnes. Og det er grusomt. Men det er ikke slik at disse barna sitter og venter på at en enslig kvinne i Norge skal få finger ut av rævva og ta de med seg hjem. Det er ikke slik det fungerer. Flesteparten av de barna du ser i slike dokumentarer er ikke frigitt for adopsjon til utlandet. Hvis det er en regel du har problemer med, så blir det en helt annen diskusjon.

Ingen av oss nekter for at det hadde vært flott om flere barn ble adoptert. Problemet er bare at det ikke er så lett som du åpenbart tror det er.

De barna vi kan adoptere til Norge, de blir adoptert. Tro du meg. Hvis du ikke tror meg så syns jeg du skal ta deg en tur til adopsjonsforumet til ønskebarn. Kanskje du lærer en ting eller to.