Single kvinne som får barn

[Gjest Sativa]

Jeg har ei venninne som nettopp har fått barn.

Hun er single, og har derfor vært i utlandet og blitt befruktet med sæd fra anonym sæddonor.

Selv synes jeg dette er en fin løsning, men det viser seg at mange ikke deler min oppfatning. Hvofor ikke? Hva synes du om denne måten å få barn på?

[Gjest Gjest]

Jeg synes det høres fryktelig klinisk og robotaktig ut.

Det er mye bedre å vite hvem faren er!

Derfor ville jeg heller ha satset på en mann jeg kjente til, og spurt ham om han ville bli far til mitt barn dersom jeg tok meg av alt og han ikke behøvde å bidra med noe (slik menn liker: ansvarsløshet)!

[Gjest Gjest]

Jeg synes det høres fryktelig klinisk og robotaktig ut.

Det er mye bedre å vite hvem faren er!

Derfor ville jeg heller ha satset på en mann jeg kjente til, og spurt ham om han ville bli far til mitt barn dersom jeg tok meg av alt og han ikke behøvde å bidra med noe (slik menn liker: ansvarsløshet)!

Jeg har oppvokst slik, i den forstand at min mor og min far hadde et forhold i 5 år før jeg kom til, mens min far var gift, med en dame som han helst ikke ville være gift med, av en rekke ulike grunner. Min mor hadde et sterkt ønske om å få barn, det hadde ikke min far, men gikk med på dette mot å ikke ha noe ansvar, praktisk eller økonomisk.

Selv om jeg har hatt en fin barndom og en flott familie rundt meg, har det ikke vært lett å vokse opp slik. Heldigvis for meg fikk jeg kontakt med min far før han døde, og vi hadde god kontakt selv om han bodde langt unna. Både det, og det at jeg etter han døde har fått vite mye om hans familie og slekt, har betydd mye for meg i form av å få en forståelse for hvem jeg er.

Med den erfaringen jeg har, ville jeg aldri satt et barn til verden på denne måten. Nå er jeg over 30 og har veldig lyst på barn, så det er ikke det det står på. Poenget er at da ville jeg ha satt mine ønsker foran det som ville være det beste for et barn.

[Nigo-san]

Jeg synes det høres fryktelig klinisk og robotaktig ut.

Det er mye bedre å vite hvem faren er!

Derfor ville jeg heller ha satset på en mann jeg kjente til, og spurt ham om han ville bli far til mitt barn dersom jeg tok meg av alt og han ikke behøvde å bidra med noe (slik menn liker: ansvarsløshet)!

"Klinisk og robotaktig" er etter mitt syn å foretrekke her... jeg hadde i alle fall hatt lettere for å forklare min sønn eller datter at "mamma hadde ingen å få barn med, så derfor dro hun til et sykehus og fikk pappafrø derfra", enn å forklare at "mamma spurte Petter om å være pappaen din, og det ville han, men bare hvis han slapp å se deg eller ha noe ansvar for deg. Du kan få se et bilde av Petter, men du må ikke tro han er pappaen din, for juridisk sett er han bare den teknisk-biologiske faren som har fraskrevet seg rettigheter og ansvar"...

Hvis jeg var single og følte at tiden var i ferd med å renne ut, så hadde valget stått mellom sæddonor ELLER et hyggelig homsepar som faktisk ville være tilstede som far/fedre. At det skal være så mye mer klinisk og robotaktig med en ukjent sæddonor enn en kjent sæddonor (og altså ikke "pappa"), forstår jeg ikke. Men sånn alt i alt er jeg positiv til at kvinner som har et sterkt ønske om å få barn kan få gjennomført dette på alternative måter.

[Mirabella76]

Eg synst det er heilt ok å gjera det, viss ein har passert 30 og fortsatt er singel. Men eg synst det ville ha blitt litt feil å valgt å få barn på denne måten viss ein er i begynnelsen av 20-åra, for då har ein jo fortsatt mange år på seg til å finna ein mann å få barn med!

Sjølv vart eg mamma for aller første gang for 4 månader sidan, og eg hadde då nettopp fylt 32 år. Eg hadde kome til å fått barn ved hjelp av anonym sæddonor, om eg ikkje hadde funne ein mann å få barn med "i tide". Faktisk tenkte eg seriøst på det då eg nærma meg 30 - og hadde eg fortsatt vore singel etter at eg hadde fylt 30, så hadde eg nok benytta meg av denne muligheten ja. Eg har alltid visst at eg ville ha barn - og det at eg ikkje hadde funne ein mann eg ville ha barn saman med, hadde ikkje stoppa meg i å få oppfylt min store draum!

Klart at barn helst bør få veksa opp saman med både ein far og ei mor som er glade i kvarandre - men eg trur på ingen måte at eit barn tar skade av å kun veksa opp saman med ei mor som elskar han/henne over alt på jord, og som har kontakt med besteforeldre, tanter, onklar o.l. i tillegg. Det at eit barn veks opp i ei "vanleg" familie, betyr heller ikkje at alt er heilt perfekt. Mange foreldre kranglar alltid, og barna hadde hatt mykje bedre av at foreldra skilte lag. Ingen barn er sikra ein god og trygg oppvekst, sjølv om dei veks opp i ein tradisjonell familie der mor, far og barn bur saman. Den som trur det, tar grundig feil!

Endret 21. mars 2009 av Mirabella76

[Gjest Sativa]

Jepp, jeg har skjønt at det er denne "pappadelen" som noen kan ha problemer med.

Det med at selve befruktningen er robotaktig osv er jeg ikke enig i. Dvs ser ikke problemet med det. Kan ikke se for meg at alle samleiene som er utført i befruktningsøyemed er spesielt hete og erotiske hver eneste gang

[Gjest gjest # 3]

Jepp, jeg har skjønt at det er denne "pappadelen" som noen kan ha problemer med.

Det med at selve befruktningen er robotaktig osv er jeg ikke enig i. Dvs ser ikke problemet med det. Kan ikke se for meg at alle samleiene som er utført i befruktningsøyemed er spesielt hete og erotiske hver eneste gang

Hvordan det rent fysisk foregår er ikke så veldig interessant for min del. De fleste jeg kjenner av voksne mennesker vil helst tenke at foreldre har hatt sex de gangene som rent praktisk kreves for at de og eventuelle søsken har blitt til.

Som sagt, jeg skjønner absolutt ønsket om å bli mor, og jeg har absolutt en forståelse av at barn som vokser opp med mor og far også ikke alltid har en lett oppvekst.

Jeg viser bare til det jeg har sagt over, og påpeker at en som ikke har vært i en slik situasjon ikke har forutsetning for å forstå hva dette innebærer

Jeg vet at det ikke er lett for enslige å adoptere, men jeg synes ihvertfall at man skal prøve denne veien først. Da hjelper man i hvertfall at barn som trenger det, som allerede er satt til verden. For min del blir det uetisk å skulle bruke hundretusenvis av kroner uten å ha prøvd denne muligheten først.

[Gjest Sativa]

Vet ikke hvordan det er med andre, men jeg personlig hadde følt at barnet var mer "mitt" ved bruk av sæddonor framfor adopsjon. Siden man bærer frem barnet selv.

Jeg tror egentlig at adopsjon er mye dyrere, koster ikke det flere hundre tusen? Og så må man vel vente lenge på papirarbeid osv. Jeg tror det kostet 5 - 6 tusen pr inseminasjon.

Men jeg er selvfølgelig enig i at flere skulle fått adoptere, det er jo så mange barn som virkelig trenger det.

[Gjest fubba]

Jeg vet at det ikke er lett for enslige å adoptere, men jeg synes ihvertfall at man skal prøve denne veien først. Da hjelper man i hvertfall at barn som trenger det, som allerede er satt til verden. For min del blir det uetisk å skulle bruke hundretusenvis av kroner uten å ha prøvd denne muligheten først.

Det er langt flere som vil adoptere enn det er barn som kan adopteres.

Det er mange barn som trenger et hjem, det er sant, men det er dessverre ikke bare å reise å hente seg ett.

Det er lang kø, og det er mange om beinet. Det tar lang tid, og det blir bare verre og verre.

Det er dyrt også. Dyrere enn sæddonasjon i de aller fleste tilfeller.

"Insemination inkl. anonym donorsæd" koster 4.000 danske kroner hos Stork Klinikk. Selvsagt blir det dyrere om man trenger IVF, noe over 40 000 for en 3pack, sist gang jeg hørte om det.

Å adoptere kan komme opp i 100.000 (jeg "tilhørere" et den forum for barnløse, og det er ofte summer oppe i dette som blir nevnt når det er snakk om pris.)

For å ikke snakke om at å adoptere et barn med "da hjelper jeg i alle fall et barn" i tankene ikke vil hjelpe på søknaden din. Hvis du sier noe slik under en av forstamtalene så vil det garantert slå ut negativt.

Å adoptere for å redde er som å ta med seg hjem en katt bare for å unngå at den blir avlivet. Det må ligge mer enn det bak. Mye mer. Du har nødt til å ønske deg katten, ønske deg et liv med den. Ikke bare ønske at den skal ha det bedre. Hvis ikke kommer både du og katten til å ha det fælt med hverandre. (Ja, jeg vet at dette er en håpløs forenkling, men noen ganger så må man forenkle for at det skal bli åpenbart.)

For min del blir det uetisk å slenge seg på adoptiv-karusellen fordi du "vil hjelpe et barn", og dermed gjøre køen lengre for de som virkelig ønsker seg et barn.

Det er som sagt en lang kø, med mange håpefulle. Og det er ikke noe man bør gi seg ut på med mindre der er noe man virkelig vil, noe man kjenner at man brenner litt for.

Ja, også er det en del land som rett og slett ikke tillater enslige å adoptere. Hjelper ikke det heller.

[Gjest ?]

Hvem skal betale farsbidraget for ungen? Du og jeg?

[Gjest Charming]

Et barn burde være et resultat av at to mennesker elsker hverandre.

Hvis man likevel vil ha barn, men ingen mann har - hvorfor skal man på død og liv sette til liv enda et barn? Hvorfor kan man ikke "ta av de som allerede er her" men ikke har foreldre og som trenger det så sårt?

Det burde EGENTLIG være ganske logisk. En kvinne mangler mann til å lage barn. Et barn der ute mangler en kvinne til å være moren h*ns. Men NEIDA. Fryktelig viktig og få tak i "ny vare".

Endret 22. mars 2009 av Charming

[Gjest Gjest]

Hvem skal betale farsbidraget for ungen? Du og jeg?

Skattebetalerene her på berget....

[MarianneE]

Jeg synes det er helt OK.

Så lenge hun er istand til å ta vare på barnet på en kjærlig og ansvarlig måte er det viktigere enn hvordan barnet ble unfanget.

edit;

men det er kanskje ingen løsning jeg personlig ville valgt

Endret 22. mars 2009 av MarianneE

[Gjest Gjest]

Jeg synes det høres fryktelig klinisk og robotaktig ut.

Det er mye bedre å vite hvem faren er!

Derfor ville jeg heller ha satset på en mann jeg kjente til, og spurt ham om han ville bli far til mitt barn dersom jeg tok meg av alt og han ikke behøvde å bidra med noe (slik menn liker: ansvarsløshet)!

En mann som går med på dette er idiot. PLutselig finner kvinnen ut at hun trenger barnebidraget og så er mannen fucked i 18 år.

[Gjest Gjest_Lesbisk_*]

Jeg har ei venninne som nettopp har fått barn.

Hun er single, og har derfor vært i utlandet og blitt befruktet med sæd fra anonym sæddonor.

Selv synes jeg dette er en fin løsning, men det viser seg at mange ikke deler min oppfatning. Hvofor ikke? Hva synes du om denne måten å få barn på?

Jeg er lesbisk og har tanker om å gjøre det samme, men ikke før jeg får en partner. I utgangspunktet synes jeg det er helt ok det som din venninne gjorde. Så lenge barnet har det bra med henne, så er det ikke noe problem. Kanskje finner din venninne en partner og da vil barnet ha to foreldre.

Det å få barn er noe som de aller fleste ønsker seg, og noen gjør altså som de venninne, får ekstra hjelp for å få oppfylt det ønske. Ingenting galt i det.

[Gjest Gjeste Blondie65]

"Klinisk og robotaktig" er etter mitt syn å foretrekke her... jeg hadde i alle fall hatt lettere for å forklare min sønn eller datter at "mamma hadde ingen å få barn med, så derfor dro hun til et sykehus og fikk pappafrø derfra", enn å forklare at "mamma spurte Petter om å være pappaen din, og det ville han, men bare hvis han slapp å se deg eller ha noe ansvar for deg. Du kan få se et bilde av Petter, men du må ikke tro han er pappaen din, for juridisk sett er han bare den teknisk-biologiske faren som har fraskrevet seg rettigheter og ansvar"...

Hvis jeg var single og følte at tiden var i ferd med å renne ut, så hadde valget stått mellom sæddonor ELLER et hyggelig homsepar som faktisk ville være tilstede som far/fedre. At det skal være så mye mer klinisk og robotaktig med en ukjent sæddonor enn en kjent sæddonor (og altså ikke "pappa"), forstår jeg ikke. Men sånn alt i alt er jeg positiv til at kvinner som har et sterkt ønske om å få barn kan få gjennomført dette på alternative måter.

Jeg er helt enig i dette. Heller en sæddonor fra bank eller en "avtale" med en kjekk mann med ansvarsfølelse og vilje til å være far enn en ikke-tilstedeværende kjent donor.

Hadde jeg vært 10 år yngre og singel hadde jeg ganske sikkert gjort dette selv da mitt ønske om å få barn alltid har vært svært sterkt.

[Gjest imli]

"Klinisk og robotaktig" er etter mitt syn å foretrekke her... jeg hadde i alle fall hatt lettere for å forklare min sønn eller datter at "mamma hadde ingen å få barn med, så derfor dro hun til et sykehus og fikk pappafrø derfra", enn å forklare at "mamma spurte Petter om å være pappaen din, og det ville han, men bare hvis han slapp å se deg eller ha noe ansvar for deg. Du kan få se et bilde av Petter, men du må ikke tro han er pappaen din, for juridisk sett er han bare den teknisk-biologiske faren som har fraskrevet seg rettigheter og ansvar"...

Hvis jeg var single og følte at tiden var i ferd med å renne ut, så hadde valget stått mellom sæddonor ELLER et hyggelig homsepar som faktisk ville være tilstede som far/fedre. At det skal være så mye mer klinisk og robotaktig med en ukjent sæddonor enn en kjent sæddonor (og altså ikke "pappa"), forstår jeg ikke. Men sånn alt i alt er jeg positiv til at kvinner som har et sterkt ønske om å få barn kan få gjennomført dette på alternative måter.

Hehe, helt enig.

tror også at å få barn med en venn på den måten kan føre til masse problemer. Selv om han sier at han ikke vil ha noe med ungen å gjøre, kan han ombestemme seg, dere kan bli uvenner og den kan utvikle seg til den drakampen om ungen. Nei, da er sæddonor å foretrekke gitt. Ikke noe drømmemåte å få barn på, men skal ikke utelukke at jeg hadde gjort det selv dersom jeg var enslig og barnløs og over 30.

[Gjest imli]

Et barn burde være et resultat av at to mennesker elsker hverandre.

Hvis man likevel vil ha barn, men ingen mann har - hvorfor skal man på død og liv sette til liv enda et barn? Hvorfor kan man ikke "ta av de som allerede er her" men ikke har foreldre og som trenger det så sårt?

Det burde EGENTLIG være ganske logisk. En kvinne mangler mann til å lage barn. Et barn der ute mangler en kvinne til å være moren h*ns. Men NEIDA. Fryktelig viktig og få tak i "ny vare".

Å adoptere som enslig er så og si umulig.

[Gjest gjest # 3]

For min del blir det uetisk å slenge seg på adoptiv-karusellen fordi du "vil hjelpe et barn", og dermed gjøre køen lengre for de som virkelig ønsker seg et barn.

Det er som sagt en lang kø, med mange håpefulle. Og det er ikke noe man bør gi seg ut på med mindre der er noe man virkelig vil, noe man kjenner at man brenner litt for.

Les det jeg skriver over en gang til. Jeg snakker ikke om å adoptere kun for å hjelpe et barn. Jeg snakker om de menneskene som virkelig vil ha barn. I det tilfelle synes jeg en ihvertfall skal prøve, selv om det er utrolig vanskelig å få dette til, får en begynner å få barn ved hjelp av sæddonorer etc.

Så lenge barnet har det bra med henne, så er det ikke noe problem.

.

Jeg har hatt og har fortsatt en fantastisk mor. Det å vokse opp uten far har allikevel vært et problem. De aller fleste som har vokst opp under slike forhold vil si akkurat det samme. Det er rimelig arrogant av deg som ikke ha opplevd dette å si at det ikke er noe problem. Det er ganske merkelig å se hvordan noen folk resonerer når de har en egeninteresse i en problemstilling.

DET ER INGEN MENNESKERETT Å FÅ BARN!

[Gjest Gjest_Lesbisk_*]

Jeg har hatt og har fortsatt en fantastisk mor. Det å vokse opp uten far har allikevel vært et problem. De aller fleste som har vokst opp under slike forhold vil si akkurat det samme. Det er rimelig arrogant av deg som ikke ha opplevd dette å si at det ikke er noe problem. Det er ganske merkelig å se hvordan noen folk resonerer når de har en egeninteresse i en problemstilling.

DET ER INGEN MENNESKERETT Å FÅ BARN!

Leste du i det hele tatt det jeg skreiv? Jeg skreiv at så lenge barnet hadde det bra, så er det ikke noe problem. For deg er det et problem, da er det ikke ok. Men for andre barn vokser opp med kun mamma eller kun pappa og som har det bra, som selv ikke føler at det er noe problem, ja da er det som sagt ikke noe problem.

Selv har jeg lest en del om temaet homofile og barn, og ser en tendens til det at disse barna uttrykker at de har hatt en fin oppvekst, og at det ikke har vært ett problem. Men selvsagt stiller saken seg annerledes for barn som f.eks. bor hos n av foreldrene på grunn av en skillsmisse. Da har man en helt annen bakgrunn og andre forventninger til foreldre.

Og så er det rimelig arrogant av det å tro at jeg ikke har opplevelser på dette området. Hva vet du om det?