Dere som ikke vil ha barn

[Gjest Gjest]

Hehe. Jeg vedder på at 90% av dere kommer til å ha ett eller flere barn innen fem år.

Jeg ble sterilisert så snart jeg var myndig, så jeg tror ikke det du. :gjeiper:

[Gjest Gjest_Mimosa_*]

Jeg starta tråden "Finnes det en god grunn til å få barn?" for ei ukes tid siden. For min del er det fortsatt tusen fler og bedre argumenter MOT å få barn enn for.

Jeg skjønner ikke hvordan noe kan veie opp alle de negative sidene.

Har personlig ikke bestemt meg for om jeg skal få barn i framtiden eller ikke.

[Gjest Gjest_Tonje_*]

Jeg ble sterilisert så snart jeg var myndig, så jeg tror ikke det du. :gjeiper:

Du kan vel ikke bli sterilisert før du er minst 25 år da.

[Gjest Gjest]

Normalt sett ikke, men siden jeg er bærer av en alvorlig sykdom var det ikke noe problem å få det gjort før den tid.

[Gjest Gjest]

Du kan vel ikke bli sterilisert før du er minst 25 år da.

Ja for det finnes jo ikke andre land her i verden med andre regler, da.

[aline]

Leit å se at du har hatt en trøblete oppvekst aline

Jeg har egentlig hatt en fin oppvekst, men ett trøblete forhold til min far. men takk, det har jo gått utover oppveksten også, selv om bortsett fra pappa har jeg hatt det fint.

[aline]

Hehe. Jeg vedder på at 90% av dere kommer til å ha ett eller flere barn innen fem år.

så du tror rett og slett at flesteparten av oss som svarer at vi ikke er så glad i barn, bare lyver da eller? Eller er du blant de som mener at man på magisk vis begynner å bli glad i barn fordi man blir 30?

Jeg hørte maaaange ganger ting som "bare vent til du blir 30, DA får du lyst på barn!" Og de hadde delvis rett, i ett halvt års tid hadde jeg lyst på barn. Nå er jeg snart 35 og har ikke lyst på barn fremdeles. I løpet av ett 35 år langt liv, har jeg altså hatt 6 mnd der jeg hadde lyst, også vet liksom andre at jeg bare tuller og sikkert kommer ti å få barn snart?

nei, jeg er riktignok blant de som håper jeg får lyst på barn før det er for sent, men jeg har ikke særlig til overs for folk som ikke respekterer at andre ikke har lyst på barn. For svar som ditt, og de jeg har møtt i mange år, er for meg rimelig respektløse.

Endret 22. mars 2009 av aline

[Gjest Golden Girl]

Nå er vel jeg litt "på siden" til å svare på denne tråden, siden vi nå prøver å få barn. Men jeg syns fortsatt det er skremmende til tider, hva er det vi begir oss ut på... Jeg er ikke særlig glad i barn, men forestiller meg at det blir annerledes med egne barn som man selv oppdrar.. Men jeg har "motforestillinger" eller hva jeg skal kalle det, og da tenker jeg på belastning på parforholdet, at småbarnsforeldre alltid er slitne og i konstant underskudd på søvn, og skriking, bæsjebleier og uendelig klesvask... Jeg kommer heller aldri til å bli noen typisk "soccermom".

Likevel kjenner jeg at jeg er klar for det, det føles riktig. Tror det blir fint. Kosen og gleden, og jeg tror livet vil bli rikere på en annen måte. Men ikke sånn å forstå at jeg må ha barn for å bli lykkelig. Jeg tror på å gjøre det beste ut av den situasjonen man er i, barn eller ikke.

Endret 22. mars 2009 av Golden Girl

[aline]

Jeg tror på å gjøre det beste ut av den situasjonen man er i, barn eller ikke.

helt enig.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det blir som å spørre noen om hvorfor de ikke liker fisk, hvorfor de liker blå farge bedre enn lilla... Det er bare sånn.

Hvorfor vil ikke jeg ha den nyeste og feteste merscedesen som finnes? Hvorfor vi jeg ikke ditt, hvorfor vil jeg ikke datt? Man går ikke alltid rundt å gjør seg opp en mening om absolutt alt.

Hvorfor vil ikke jeg ha barn? Det er bare slik! Jeg føler ikke og har aldri følt noen lyst til å få barn. Kan forklare det like lite som jeg kan forklare hvorfor jeg ikke vil ha alt mulig annet som jeg ikke vil ha.

For noen er barn meningen med livet.. Vel, ikke for meg.

[MarianneE]

Overrasket over hvor mange gjennomtenkte årsaker dere har, på en måte.

Dere som ikke vil ha barn har tydelig tatt et veldig bevist valg, og det står det respekt av.

Jeg har barn nå, men hadde ikke vi fått Veslejenta hadde det ikke vært verdens største krise.

Spørsmål:

Dere som ikke ønsker egene barn, føler dere at dere ofte må forsvare valget deres, eller blir sett ned på på en måte av oss som har barn.

Har hørt mange som ikke ønsker barn føler seg stemplet som egoistiske, bare derfor jeg lurer.

[Gjest Mea Culpa]

Overrasket over hvor mange gjennomtenkte årsaker dere har, på en måte.

Dere som ikke vil ha barn har tydelig tatt et veldig bevist valg, og det står det respekt av.

Jeg har barn nå, men hadde ikke vi fått Veslejenta hadde det ikke vært verdens største krise.

Spørsmål:

Dere som ikke ønsker egene barn, føler dere at dere ofte må forsvare valget deres, eller blir sett ned på på en måte av oss som har barn.

Har hørt mange som ikke ønsker barn føler seg stemplet som egoistiske, bare derfor jeg lurer.

Naa er det ikke ofte jeg blir spurt om jeg skal ha barn saa fra venner og familie opplever jeg ikke mye press og mas. Men her paa forumet og i media faar man jo ofte foelelsen av at som kvinne maa du ha lyst paa barn. Man er liksom ikke hel uten. Og som barnloes forventes man gjerne aa skulle jobbe mer enn moedre, og man har ingen god grunn til aa vaere sliten. Det vet man jo ingenting om naar man ikke har barn ...

Men alt dette er ting jeg hoerer eller leser, og ikke noe jeg selv har faatt foele paa kroppen enda.

[Gjest Gjest]

Spørsmål:

Dere som ikke ønsker egene barn, føler dere at dere ofte må forsvare valget deres, eller blir sett ned på på en måte av oss som har barn.

Har hørt mange som ikke ønsker barn føler seg stemplet som egoistiske, bare derfor jeg lurer.

Egentlig bare her inne i lignende tråder at jeg føler meg stempla som egoistisk Men ikke så mye ellers. Men det er jo de som sier at det valget står det respekt av når jeg forklarer hvorfor (ustabilt temperement i arv fra mor), men så lyser det igjennom at de egentlig mener "fy f... for en kald person du er".

[Gjest Gjest]

De som ikke får barn bidrar til bærekraftig utvikling, mens de som får barn er egoistiske fordi de vil se kloninger av seg selv.

[Gjest Jennifer not a soccer mum]

Nå er vel jeg litt "på siden" til å svare på denne tråden, siden vi nå prøver å få barn. Men jeg syns fortsatt det er skremmende til tider, hva er det vi begir oss ut på... Jeg er ikke særlig glad i barn, men forestiller meg at det blir annerledes med egne barn som man selv oppdrar.. Men jeg har "motforestillinger" eller hva jeg skal kalle det, og da tenker jeg på belastning på parforholdet, at småbarnsforeldre alltid er slitne og i konstant underskudd på søvn, og skriking, bæsjebleier og uendelig klesvask... Jeg kommer heller aldri til å bli noen typisk "soccermom".

Likevel kjenner jeg at jeg er klar for det, det føles riktig. Tror det blir fint. Kosen og gleden, og jeg tror livet vil bli rikere på en annen måte. Men ikke sånn å forstå at jeg må ha barn for å bli lykkelig. Jeg tror på å gjøre det beste ut av den situasjonen man er i, barn eller ikke.

Bra innlegg. Enig i at det ser skremmende ut! Bleier, vask, skrik og styr...hvor blir det av parforholdet og romantikken + ferier og pleie forholdet i alt dette?

Får jeg mann og barn håper jeg ikke alt det andre forsvinner!

[Gjest Gjest]

For min del er det fortsatt tusen fler og bedre argumenter MOT å få barn enn for.

Jeg skjønner ikke hvordan noe kan veie opp alle de negative sidene.

Har personlig ikke bestemt meg for om jeg skal få barn i framtiden eller ikke.

Enig med deg.

[Gjest Gjest]

Jeg er glad i barn. Har faktisk en jobb som involverer barn i svært stor grad og det koster meg ingenting å tilby meg å være barnevakt en kveld eller en helg innimellom.

Men jeg innser at jeg trolig ikke kommer til å få barn.

Jeg har slitt mye med angst og noe depresjon, og da spesielt fødselsangst (det bunner ned til ulike erfaringer med helsevesenet, ikke frykt for smertene). Dette gjør at jeg blir fysisk dårlig av tanken på å være gravid og ikke minst føde. Fysisk sett er heller ikke helsen min god. Dette kan bli sterkt forverret av en graviditet. Adopsjon er svært vanskelig å få til for single, og jeg har i tillegg en økonomi som vanskeliggjør det.

Så ja, jeg vurderer sterkt å sterilisere meg. Nå har jeg nettopp vært gjennom et samlivsbrudd og en rekke andre livskriser, og avventer det hele litt. Men i løpet av 1 til 2 år så innser jeg at jeg bør være ansvarlig nok til å få det gjennomført. Leve med muligheten for å bli gravid i flere 10 år til er rett og slett direkte idiotisk om jeg har mer eller mindre bestemt meg for å ikke få barn. Da vil jeg heller ende opp med at jeg om en 5 års tid ender opp med å være i en situasjon hvor barn er ønsket og forsvarlig, og da heller gå veien om refertilisering eller kunstig befruktning. Kan jeg (vi) ikke ta meg (oss) råd til det så er sannsynligvis ikke barneønsket sterkt nok til at det bør gjennomføres uansett.

Det er egentlig i korte trekk det. Jeg er åpen om det i omgangskretsen, og har fått et par hevede blikk, men med tanke på hvor tabu sterilisering virker til å være i dag så har jeg valgt å være helt og fullt ærlig om temaet dukker opp. For det er trist at de som helt og fullt har bestemt seg ikke "tør" sterilisere seg av ulike årsaker men heller velger ulike prevensjonsmetoder som både gir bivirkninger og lettere svikter.

[Gjest barnløs]

Selv vil jeg veldig gjerne ha barn, men vil understreke at jeg respekterer dere som ikke vil ha barn. Bare er nysgjerrig på hvorfor?

Jeg ser at flere enn meg ikke vil ha barn av ulike årsaker.Jeg har også bestemt meg for å ikke få barn.Jeg er snart 30 år ,utlending og helt alene her i Norge.Jeg hadde norsk mann og det var derfor jeg flyttet til Norge,men vi ble skilt etter noen år .Jeg ble værende her pga jobb.Gud skje lov at vi ikke fikk barn sammen !!!

Situasjonen er slik at jeg egentlig ikke kan ha barn.Som sagt så har jeg ikke familie her og derfor ingen avlastning i tilfelle jeg får barn...og når jeg ser hvor mange samlivsbrudd det skjer så blir jeg skremt.Det er helt uaktuelt for meg å bli alenemor i et fremmed land .Jeg ville aldri klart dette...Økonomien min er heller ikke bra,jeg klarer meg så vidt men denne lønna jeg får ,og jeg må ha 2 jobber ...i tillegg har helsa ikke vært så bra i det siste heller,jeg har vært sykemeldt pga utbrenthet og depresjon.Så jeg kan dessverre ikke påta meg sånn et så stort ansvar som barn innnebærer.Jeg ville ikke blitt en god mor....

Javisst hadde jeg lyst på barn da jeg var yngre(rundt 20 ),men dengang så jeg ikke ting realistisk...jeg trodde at jeg ville finne meg en mann og at alt ville vært rosenrødt og at vi ville vært sammen for evig og ville fått 1 barn.Men nei,etter hvert som årene gikk,innså jeg at dette dessverre ikke er slik....

Men det er også flere grunner:Graviditet og fødsel virker avskrekkende for meg.....og jeg tror ikke jeg ville klart å gjennomføre en graviditet.I tillegg har jeg heller ikke tålmodighet og tåler for all del ikke å konstant gå rundt uten tistrekkelig søvn når jeg allerede er utbrent og trenger enda mer hvile....

[aline]

Overrasket over hvor mange gjennomtenkte årsaker dere har, på en måte.

Dere som ikke vil ha barn har tydelig tatt et veldig bevist valg, og det står det respekt av.

Jeg har barn nå, men hadde ikke vi fått Veslejenta hadde det ikke vært verdens største krise.

Spørsmål:

Dere som ikke ønsker egene barn, føler dere at dere ofte må forsvare valget deres, eller blir sett ned på på en måte av oss som har barn.

Har hørt mange som ikke ønsker barn føler seg stemplet som egoistiske, bare derfor jeg lurer.

Jeg følte jeg ble mer utsatt for spørsmål og mas tidligere, nå tror jeg "folk" har gitt opp....

Neida, det har vel mer med at jeg i en utviklingsprosess har endret hvem jeg omgåes, så alle de (for det var ganske mange) som spurte og gravde og maste om jeg ikke skulle finne meg mann, få barn, hus, bil etc, har på en måte blitt kuttet ut av min omgangskrets og blitt erstattet med voksne, respektfulle mennesker som aksepterer at jeg ønsker noe annet en dem, og at dersom jeg noensinne får barn, så kommer det IKKE av at de maser på det.

Men jeg har måttet gå endel runder i meg selv, fordi jeg har blitt møtt av mange som overhode ikke er skrudd sammen med samme ønsker og tanker om eget liv og hva man vil med det, som jeg selv har. Det har vært mange spørsmål, og mange som ikke forstår hvorfor, så det har vært naturlig å gå i seg selv og komme frem til hvorfor jeg er som jeg er. Dermed har det blitt ett veldig bevisst bilde på hva jeg vil og ikke vil, og en god aksept for meg selv og mine valg.

Det har også åpnet for en mulighet, før ville jeg ikke ha barn, punktum! Nå tenker jeg ihvertfall at jeg gjerne skulle møte en som fikk meg til å ville ha barn.

Livet mitt er fullverdig uten barn, men dersom jeg en dag skulle møte en som ønsker seg barn, og han er en jeg kunne tenke meg å ha barn med, så er det idag en mulighet for at det kan skje.

[Gjest Elfrida]

Min grunn til å ikke få barn: Jeg har aldri hatt lyst på barn. Altså ingen spesiell grunn. Men jeg ser virkelig ingen grunn til å sette barn til verden bare fordi noen andre mener at jeg burde, når jeg ikke ønsker det selv, og heller ikke har en partner som ønsker barn.

Nå vet jeg ikke hvor gammel dere er, men tror dere ikke at det kanskje blir et savn når "alle" andre i vennegjengen begynner å få barn?

Nei, tvert i mot. Nå er det snart for sent uansett, så da blir det kanskje en slutt på maset.

Dere som ikke ønsker egene barn, føler dere at dere ofte må forsvare valget deres, eller blir sett ned på på en måte av oss som har barn.

Nei, ikke ofte. Men når det skjer er det gjerne sånn 'stakkars deg som ikke forstår hvor fantastisk det er å få barn'-aktig holdning. Jeg tror faktisk at jeg forstår litt av hvor fantastisk det er. Jeg har sett mange blant både familie og venner få barn, jeg kjenner barna godt og syns det er helt fantastisk jeg også! De lærer ting, forstår mer og mer, har spennende tanker og et helt annet perspektiv på ting. Jeg syns det er fint at folk som har mulighet til å gi barn en god oppvekst og har lyst på barn, får barn! Men jeg får ikke lyst til å få mine egne av den grunn, sånn er det bare.