en ufør kjæreste..

[Gjest Gjest]

Det var meg som skrev om "fullstendig turnoff" over. Det er mulig jeg hørtes hard ut, men det er slik jeg føler det. Det er mange grunner til det;

1. Det følger ofte med en sløv livsstil, som absolutt ikke passer sammen med min når jeg er utearbeidende.
   
2. Flere jeg kjenner personlig som er uføretrygdede, er fullstendig i stand til å arbeide, men har valgt dette av praktiske årsaker/latskap. Jeg får derfor assosiasjoner til denslags.
   
3. Jeg er ikke interessert i å bruke masse tid på å følge opp/passe på en syk person. Det er nok stress å få et liv med jobb og familie til å gå ihop uansett.
   
4. Det følger gjerne dårlig økonomi med uføretrygd, og med den livsstilen jeg ønsker, må man ha to gode inntekter.
   

Det hadde selvsagt vært noe annet dersom jeg allerede var sammen med en person, og denne deretter ble ufør. Dersom man elsker denne og vil være sammen av andre grunner, så tar man da også med uførheten. Men jeg ville ikke med åpne øyne gått inn i et forhold til en som allerede var der.

gud så selvmotsigende du er. les hva du skriver

[Gjest Gjest]

Det var meg som skrev om "fullstendig turnoff" over. Det er mulig jeg hørtes hard ut, men det er slik jeg føler det. Det er mange grunner til det;

1. Det følger ofte med en sløv livsstil, som absolutt ikke passer sammen med min når jeg er utearbeidende.
   
2. Flere jeg kjenner personlig som er uføretrygdede, er fullstendig i stand til å arbeide, men har valgt dette av praktiske årsaker/latskap. Jeg får derfor assosiasjoner til denslags.
   
3. Jeg er ikke interessert i å bruke masse tid på å følge opp/passe på en syk person. Det er nok stress å få et liv med jobb og familie til å gå ihop uansett.
   
4. Det følger gjerne dårlig økonomi med uføretrygd, og med den livsstilen jeg ønsker, må man ha to gode inntekter.
   

Det hadde selvsagt vært noe annet dersom jeg allerede var sammen med en person, og denne deretter ble ufør. Dersom man elsker denne og vil være sammen av andre grunner, så tar man da også med uførheten. Men jeg ville ikke med åpne øyne gått inn i et forhold til en som allerede var der.

Sløv livsstil? Passe en syk?

Spørsmålet var ikke hvordan en stiller seg til late personer,men til uføre.

Dårlig økonomi,man trenger to gode inntekter til din livsstil....Gud forby at du måtte ramle opp i en uføreposisjon.

Innlegg redigert, se reglene.

vimse-mod.

Endret 11. mars 2009 av vimse

[Gjest Naria]

Du kan bli syk da du minst aner det. Hva om du blir det i etableringsfasen med ektefelle og barn. er det turn off? bye,bye og skillsmisse?

Det er noe helt annet om kjæresten min blir ufør mens vi er sammen, enn om han er det helt fra starten av. Jeg ville aldri ha involvert meg med en rullestolbruker, men om kjæresten min nå hadde havnet i rullestol hadde jeg ikke dumpet han av den grunn.

[Gjest akademiker]

Det er noe helt annet om kjæresten min blir ufør mens vi er sammen, enn om han er det helt fra starten av. Jeg ville aldri ha involvert meg med en rullestolbruker, men om kjæresten min nå hadde havnet i rullestol hadde jeg ikke dumpet han av den grunn.

*slår seg selv i hodet*

[Gjest miss bie]

Jeg ville aldri i livet blitt sammen med en som er ufør! Økonomi, jobbsituasjon, pleie, folk som er gal i hodet osv, det er mange grunner. Men mitt absolutt største ankepunkt er at jeg liker å reise, og vil at min livspartner skal dele den interessen, og at vi skal reise sammen overalt i verden. Det er ikke mulig med en partner i f.eks rullestol, et psykiatrisk kasus som kan klikke når som helst, evt har angst og ikke vil treffe folk, en som plutselig kan trenge medisinsk hjelp mens vi er tre dagers marsj inne i jungelen osv.

Å reise er faktisk så viktig for meg at jeg vil ha en FRISK partner. Dersom jeg har vært gift i 15 år og partneren så havner i rullestol stiller saken seg annerledes, men jeg velger min livsmake, og jeg vil ha en frisk person uten vedheng. Jeg vil ha en som kan jobbe entusiatisk, som kan ta vare på barna våre uten forbehold, som ikke må ha behandling/rehabilitering e.l fra tidlig i forholdet av. Det er helt greit at mange av dere er uenige, men det er vel fordi dere føler dere truffet. Det må være lov å si at jeg prioriterer friskhet på lik linje med at andre velger etter religion eller hårfarge.

[Gjest Jente38]

Jeg ville aldri i livet blitt sammen med en som er ufør! Økonomi, jobbsituasjon, pleie, folk som er gal i hodet osv, det er mange grunner. Men mitt absolutt største ankepunkt er at jeg liker å reise, og vil at min livspartner skal dele den interessen, og at vi skal reise sammen overalt i verden. Det er ikke mulig med en partner i f.eks rullestol, et psykiatrisk kasus som kan klikke når som helst, evt har angst og ikke vil treffe folk, en som plutselig kan trenge medisinsk hjelp mens vi er tre dagers marsj inne i jungelen osv.

Å reise er faktisk så viktig for meg at jeg vil ha en FRISK partner. Dersom jeg har vært gift i 15 år og partneren så havner i rullestol stiller saken seg annerledes, men jeg velger min livsmake, og jeg vil ha en frisk person uten vedheng. Jeg vil ha en som kan jobbe entusiatisk, som kan ta vare på barna våre uten forbehold, som ikke må ha behandling/rehabilitering e.l fra tidlig i forholdet av. Det er helt greit at mange av dere er uenige, men det er vel fordi dere føler dere truffet. Det må være lov å si at jeg prioriterer friskhet på lik linje med at andre velger etter religion eller hårfarge.

Så absolutt enig i dette.

[Gjest Lily1]

Til alle dere som sier at dere ikke ville blitt sammen med en ufør/syk kjæreste...

Dette er ikke kritikk av deres valg eller syn, jeg har full respekt for at dere mener som dere gjør!

Jeg har bare et spørsmål som jeg grunner over, fordi jeg selv ikke har samme syn.

Er dere helt inneforstått med at hvis dere selv blir syke/uføre kan dere risikere å leve et liv som ufrivillig single fordi andre har samme syn som dere selv?

Eller tror dere at dere stiller i en annen kategori enn alle andre uføre, og kan ha mye å tilby i et forhold, selv om dere ikke er yrkesaktive?

Jeg er selv ufør, og mener selvsagt at uføre kan ha mye å tilføre forholdet, selv om det ikke er på det økonomiske plan.

Det samme mente jeg da jeg var frisk, og giftet meg med en ufør mann... en mann som noen få år senere fikk den operasjonen han ventet på, og ble arbeidsfør igjen.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg ville aldri i livet blitt sammen med en som er ufør! Økonomi, jobbsituasjon, pleie, folk som er gal i hodet osv, det er mange grunner. Men mitt absolutt største ankepunkt er at jeg liker å reise, og vil at min livspartner skal dele den interessen, og at vi skal reise sammen overalt i verden. Det er ikke mulig med en partner i f.eks rullestol, et psykiatrisk kasus som kan klikke når som helst, evt har angst og ikke vil treffe folk, en som plutselig kan trenge medisinsk hjelp mens vi er tre dagers marsj inne i jungelen osv.

Å reise er faktisk så viktig for meg at jeg vil ha en FRISK partner. Dersom jeg har vært gift i 15 år og partneren så havner i rullestol stiller saken seg annerledes, men jeg velger min livsmake, og jeg vil ha en frisk person uten vedheng. Jeg vil ha en som kan jobbe entusiatisk, som kan ta vare på barna våre uten forbehold, som ikke må ha behandling/rehabilitering e.l fra tidlig i forholdet av. Det er helt greit at mange av dere er uenige, men det er vel fordi dere føler dere truffet. Det må være lov å si at jeg prioriterer friskhet på lik linje med at andre velger etter religion eller hårfarge.

Tror du har litt forutinntatte meninger om hvordan folk som er uføre er, hva de trenger i hverdagen, og hvor mye innvirkning sykdommen vil ha for et samliv.

Mange har en ok hverdag ettersom de kan gjøre ting i sitt eget tempo, og sånn sett redusere innvirkningen sykdommen får. Selv har jeg kroniske nakkesmerter etter skade, og merker stress, konsentrasjon osv fører til mer smerter og dårligere form. For meg nytter det ikke med fem-dagers jobbuke, men to dager går greit, da kan jeg fungere så og si normalt, og har god kontroll på smertene.

Jeg liker også å reise, og det at jeg har smerter går greit på reiser også, har som regel mindre smerter da, ettersom jeg som regel reiser til varmere strøk. Jeg kan reise på alle mulige måter, altså jeg ligger ikke bare på ei strand!

For vårt samliv hadde skaden min stor innvirkning før jeg ble sykemeldt, når har den liten. Jeg har selvsagt endel smerter, men de er moderate og har kortere varighet enn før. Som par har vi det altså bedre nå. Jobben min førte også til lange dager med overtid, nå får familien mer fokus.

[Gjest Gjest]

En ufør kan da være langt mer bemidlet og ha både eiendommer og formue og leve det "glade liv" enn en hardt arbeidende som hverken har formue eller noe annet, og som heller ikke får det - til tross for sine laaange akademiske utdanninger.

[Gjest Gjest]

I så godt som alle diskusjoner om uføre så kommer det kommentarer om at "jeg kjenner uføre som godt kunne jobbet, men de gjør det ikke av latskap". Jeg må bare si to ting til sånt:

1: Er dere klar over hvor mange UFRIVILLIG uføre det er her i landet? Folk som KAN og VIL jobbe, men som ikke klarer å finne en arbeidsplass som er villige til å legge til rette for dem sånn at de kan håndtere jobben med sitt handikap. Løsningen fra NAV blir da å uføretrygde disse menneskene.

2: Er dere klar over hvor ydmykende det kan være å fortelle venner og familie inngående om sitt handikap? Særlig dersom det er basert på psykiske lidlelser eller annet usynlig handikap? Mange uføre velger å ta på seg ei tapper maske og late som at de er langt friskere enn de er. Istedet for å si at "jeg kan ikke være med på ...., jeg er ikke frisk nok", så finner de på unnskyldninger om at de er så travle med andre ting at de framstår som langt mer friske og aktive enn de egentlig er.

Selvsagt finnes det late snyltere som ikke burde motta uføretrygd. Men i diskusjoner som denne så ser man at enkelte mener det gjelder et stort flertall, og det er kjempetrist å se.

Hilsen ei som ikke er ufør, men som var skremmende nær pga en sykdom som gjorde det vanskelig å få jobb.

[Gjest Gjest]

Det er noe helt annet om kjæresten min blir ufør mens vi er sammen, enn om han er det helt fra starten av. Jeg ville aldri ha involvert meg med en rullestolbruker, men om kjæresten min nå hadde havnet i rullestol hadde jeg ikke dumpet han av den grunn.

Å, hallo. Er du 17?

Dere som "vet" at naboen / fetteren / dama til kompisen er frisk nok til å jobbe selv om de er ufør: Dere -vet- det ikke. Uansett hva de har fortalt dere, så kan det være en annen årsak, en personlig årsak de ikke vil at andre skal bry seg med!

[Gjest ufrivillig ufør]

Jeg er ufør, og merker mange av fordommene som kommer fram i denne tråden. Min sykdom er ikke synlig, jeg må holde meg hjemme, og ofte senga de verste dagene. Ingen ser det.

Men, jeg har god økonomi, og hvis jeg planlegger godt, kan jeg fint reise. Er aktiv i hverdagen. Planlegging er nøkkelordet. Noe som krasjer veldig i tiden hvor impulsivitet riktignok er veldig "in". Men som arbeidstager fungerer jeg ikke i det hele tatt.

Når jeg treffer potensielle kjæresteemner er det alltid vanskelig. Hva skal jeg si? Hva gjør jeg? Hva arbeider jeg med? For der er fordommer der ute, vanvittig mange.

[Gjest Gjest]

Jeg blir da også betegnet "vanskeligstilt". Til tross for at jeg har lang profesjonsutdanning, fast jobb og jobber mer enn gjerne overtid. Men skal jeg f.eks ha lån i bank er det blankt avslag. Da må jeg søke boligkontoret i kommunen som de andre "vanskeligstilte".....og der risikerer jeg også å havne mellom to stoler.

[Gjest Naria]

Å, hallo. Er du 17?

Nei.

[Gjest Gjest]

Til alle dere som sier at dere ikke ville blitt sammen med en ufør/syk kjæreste...

Dette er ikke kritikk av deres valg eller syn, jeg har full respekt for at dere mener som dere gjør!

Jeg har bare et spørsmål som jeg grunner over, fordi jeg selv ikke har samme syn.

Er dere helt inneforstått med at hvis dere selv blir syke/uføre kan dere risikere å leve et liv som ufrivillig single fordi andre har samme syn som dere selv?

Er det ingen som kan svare på dette?

[Gjest miss bie]

Jeg kan skrive svar. Er fullstendig klar over at jeg kan bli single for livet dersom jeg blir ufør, men da har jeg jo alle dere som syns det er kjekt å være sammen med en ufør å falle tilbake på :gjeiper:

Jeg er også klar over at dersom en blir ufør etter flere års ekteskap, så er det ikke sikkert ekteskapet holder, og jeg har for lengst tenkt at sånn er det, og en får ta det som det kommer. Det forandrer premissene mye for et forhold, og i likhet med andre ting er det klart det kan endre forholdet og gjøre det umulig å leve sammen. Det er mange ting som kan endre grunnlaget for parforhold, deriblandt uførhet. (barnedødelighet, sykdom, utroskap, økonomi, seksuelle avvik, ulykker osv.)

Å være single er ikke verdens undergang, man kan faktisk ha et veldig bra liv uten å ha samboer eller ektefelle.

[Eremitten]

De uføre er en veldig heterogen gruppe. Du har alt fra personer som sitter foran tv-en dagen lang fordi de sparket tåa inn i dørkarmen for 10 år siden, til personer som har mer eller mindre alvorlige sykdommer/skader og jobber det de kan og lever livet fullt ut.

[Gjest ærlig]

Jeg synes mange av argumentene mot uføre er helt på trynet. Uføre gir dårligere økonomi bla, bla, bla og er en belastning bla, bla, bla. Si meg: Hva er dette for noe tøv?

Personlig har jeg vært en enslig forsørger i ti år (er ikke ufør). Årsaken er at "den store kjærligheten" ikke har dukket opp. Ja, jeg er kresen. Men faktisk ikke så kresen at jeg fordømmer uføre.

I ti år har jeg klart meg alene økonomisk. Og jeg har vært både "mann og dame" i min lille familie. Det er skrekkelig slitsomt, men jeg har valgt dette selv.

Om min ooo store kjærlighet hadde vært ufør, så ville det IKKE ha vært økonomisk belastende. Tvert imot. Jeg ville trolig ha fått det BEDRE. Selvfølgelig er ikke en ufør (som regel) rik. Men han BIDRAR. Og det teller mye mot å være kun en som betaler hus, hjem og alle regninger alene. Det vil uansett gjøre en positiv forskjell.

Og hvorfor er en ufør en belastning? Sannsynligheten er liten for at den såkalte kjærligheten finnes på en psykiatrisk instutisjon eller på et pleiehjem ( det er ikke der jeg er på sjekker`n for å si det sånn) og som voksen og oppegående, så finner man som regel en som klarer seg selv (noe de fleste voksne uføre gjør).

Og jeg er også sikker på at en ufør da kan gjøre en stor forskjell også praktisk (mot å være enslig). Personlig er jeg til tider luta lei av å mekke bil, snekre, male, klippe plen osv alene. Og så lenge man ikke finner noen på et pleiehjem, så er nok vedkommende rimelig oppegående til tross for eventuelle fysiske problemer. Og selv om man eksempelvis er lam i bena (for å sette det på spissen), så er man da vel ikke lam i hodet?

En partner finner man som regel på grunnlag av kjærlighet, så disse snodige argumentene er helt tåpelige, spør dere meg. Det er helt klart mange små "prinsesser" her på "Kvinneguiden". Er lykkelig for at jeg ikke går etter en partner på grunn av materalismen/ det praktiske),for da hadde jeg aldri overlevd en krise. Da kan man likesågodt gjenninnføre fornuftsekteskap igjen - der foreldrene velger ut den partneren som gir mest lykke i form av velstand.

[Gjest uføre meg]

Dårlig økonomi med ufør kjæreste?

Det kommer jo alt an på hvordan man har ordnet seg!

Jeg, for eksempel, har jobbet i stat og kommune all min dag, og har i tillegg privat uføreforsikring.

Har innvilget tidsbegrenset uførestønad for 3 år, i 50%, og da går jeg faktisk opp i "lønn" tilsammen pr mnd.

Er klar over at utbetaling fra NAV blir mindre enn nå ved varig uførhet, men ikke så veldig mye. Jeg har jo likevel min private forsikring, som gir utbetaling hver mnd, pluss utbetaling fra statens pensjonskasse.

Oppfordrer alle til å tegne en privat uføreforsikring, dere vet aldri om/når dere trenger den!

[Gjest Gjest_fiffi_*]

Jeg er sammen med en kar som er varig ung uføre nå på 5. året, men har egentlig aldri fått vite eksakt grunn til at han er det.

Han var det ikke i førsten, men fikk ordnet seg det ved hjelp av familie og "gamle papirer." Han vet egentlig ikke selv hva som står i papirene en gang!? Har nevnt noe om at han er senlært.. Er det uføregrunn nok i seg selv?

Har tatt det opp utallige ganger, for han er frisk og fin og flink til å jobbe, men har ikke så lett for å komme ut i arbeidslivet.. Før det fikk han hjelpfra sosialen.. Vet han har hatt en mindre bra oppvekst, og de fleste i familien han er uføretrygdet..

MEN, siden han påstår ovenfor meg at han er frisk og fin og oppegående, ikke "dum" på noen som helst måte, så har vi hatt noen diskusjoner og småkrangler fordi jeg jobber ræva ta meg for å tjene penger, mens han bare får og får... og får mer... trygda hans pluss bostøtta, pluss etterbetalinger, pluss bil, pluss honnør og diverse, det irriterer meg at han tar i mot dette mens han sier til meg at han ikke feiler noe!

Jeg vet jo at det er noe, og jeg vet det er et ømfintelig tema for han, men ja, mange ganger irriterer jeg meg over å være i et forhlod med en uføre, fordi han nekter for at han egentlig trenger det..