en ufør kjæreste..

[Gjest abc1980]

Folk aner ikke hva de snakker om når de avfeier folk som er uføre.

Selv går jeg på avklaringspenger etter 10 års sykdom. Tok utdannelse (bachelor) jobbet i et par år men sykdommen stoppet det atter igjen. For å være ærlig tror jeg mange som blir uføre har kjempet mer en andre for nettopp ikke bli ufør. Skole, arbeid, så arbeidsutprøving, tvil på seg selv, se evnene man har som man ikke får brukt. Evner har jeg, men som sagt så preger sykdommen deg. Man klarer ikke å amputere noe som ligger der. Man velger ikke å bli ufør, men man må kjempe for å bli det.

Er i et fohold selv, med hus, stor hage etc. Det er jeg som sørger for at ting blir gjort i hage, hjem etc. tross for smerter. Så man trenger ikke være ufør for å være lat. Tro meg jeg har problemer med å utføre disse oppgavene. Vurderer hvis det blir brudd å bli sammen med ei som er ufør, rett og slett oppsøke en date. Dette for å ha det godt, ikke for å ha en fin fasade. Hvis jeg kunne få det fint i en liten leilighet med noen som elsket meg for den jeg er, så er det bedre en reiser, gull og røkelse. selv har jeg hus ved vannet, en flott eiendom som har sol fra morgen til kveld. Klaging må man regne med, har aldri møtt en frisk som ikke klager over diverse lyter.

Konklusjon

Mange uføre har en vanskelig livserfaring som mange ikke fatter. Dette kan være en berikelse rett og slett. Ikke en byrde.

Bare noen setninger for å få ut frustrasjon...

[Gjest abc1980]

Synes det skulle bli startet en dating tjeneste for oppegående uføre! Hvor friske og uføre kunne mingle, i stedet for at folk sitter på vær sin tue og er ensomme.

[Gjest Valiumsjunkie]

Jeg har en venninne som har ME. Jeg ville aldri hatt en partner med ME, eller som sliter psykisk eller fysisk. Først og fremst fordi det legger så stor demper på min egen livskvalitet.

Hvis de først har en fysisk lidelse kommer gjerne de psykiske greiene snikende på. Jeg vil ikke være den som skal ta tak i problemene. Hun jeg kjenner vil at folk på en måte skal "lese" henne, hun blir frustrert fordi ingen skjønner henne. Men hun sier jo ingenting heller fordi hun ikke vil være til belastning! Det ironiske her er at det er enda mer slitsomt når hun bare går rundt og overlater følingen til oss andre. Hun tar ikke ansvar for å formidle dagsformen sin selv. Jada, kanskje hun ikke synes det er så stas, men det er enda mer belastende for oss rundt om vi hele tiden skal sniffe oss frem til dagsformen eller hvor mye hun orker. Jeg føler meg ærlig talt som en støttekontakt.

Noe en annen nevner er at det er begrenset hvor impulsiv man kan være med diverse lidelser. Har mang en gang fått beskjed om "sorry, orker ikke i dag". Javel. Da skal jeg bare være en god venninne og godta det. Men om jeg ville orket dette fra en partner - ALDRI.

Dere som blir sinte for at det er lite nyanser her, mener dere virkelig at brukere skal utbrodere alle tenkelige OM og MEN med alle de forskjellige lidelsene som finnes? Da blir listen milelang. Jeg er fullstendig klar over at alle har sin egen historie og at det er vanskelig å bås-sette, men hvis det skal være på den måten kan man like gjerne slutte å diskutere temaet og for øvrig mange temaer ellers i hverdagen.

[Gjest Skogmann]

Folk legger seg for lett ned. Selv har jeg to ødelagte knær og kroniske ryggsmerter. Det stopper meg ikke fra å ha full jobb, sykle birken, trene styrke, gå på ski, drive med jakt og fiske osv. Folk synes alt for lett synd på seg selv, og velger den enkle løsningen, nemlig å legge seg ned og sutre. Skal selvsagt ikke skjære alle over en kam. Mange har det sikkert så ille at de faktisk må være uføre,men alle jeg kjenner som er det er noen latsabber som bare dasser rundt, og ikke gidder trene eller være aktive fordi det gjør litt vondt.

[Majott]

Folk legger seg for lett ned. Selv har jeg to ødelagte knær og kroniske ryggsmerter. Det stopper meg ikke fra å ha full jobb, sykle birken, trene styrke, gå på ski, drive med jakt og fiske osv. Folk synes alt for lett synd på seg selv, og velger den enkle løsningen, nemlig å legge seg ned og sutre. Skal selvsagt ikke skjære alle over en kam. Mange har det sikkert så ille at de faktisk må være uføre,men alle jeg kjenner som er det er noen latsabber som bare dasser rundt, og ikke gidder trene eller være aktive fordi det gjør litt vondt.

Hadde det vært så ille med deg som det du beskriver, ville du ikke vært i stand til å sykle birken og gjøre alt det andre. Du har antagelig ikke særlig mye smerter. Greit at du har kroniske smerter i ryggen, det er det mange av oss som har uten at vi legger oss ned. Vi snakker bare ikke om det fordi det ikke er så viktig. Det påvirker oss ikke noe særlig, akkurat som med deg.

De som har sterkere smerter og helt ødelagte knær hadde ikke kunne hatt ditt aktivitetsnivå.

[Gjest abc1980]

Folk legger seg for lett ned. Selv har jeg to ødelagte knær og kroniske ryggsmerter. Det stopper meg ikke fra å ha full jobb, sykle birken, trene styrke, gå på ski, drive med jakt og fiske osv. Folk synes alt for lett synd på seg selv, og velger den enkle løsningen, nemlig å legge seg ned og sutre. Skal selvsagt ikke skjære alle over en kam. Mange har det sikkert så ille at de faktisk må være uføre,men alle jeg kjenner som er det er noen latsabber som bare dasser rundt, og ikke gidder trene eller være aktive fordi det gjør litt vondt.

Kan hende du har litt vondt. Folk har også forskjellig smerteterskler. Selv har jeg trosset svikt i bein og kropp, smerter etc i årevis. men man kan ikke i det lange løp holde det gående ved å trosse, man må leve med det man har. ingen skal si at jeg er en latsabb, selv om det kan se slik ut nå. Spiller ingen rolle hva man tidligere har gjort, det er nuet som teller. Blir du syk, så mister du kone, jobb, opparbeidet form og annet. Spiller ingen rolle hvor mye man arbeidet før, fantastisk ektemann man var, overtids arbeid, trening, sosial med mer. Nået teller, spesielt for oss som er vokst opp i nyere tid holder ma ikke sammen i tykt og tynt. Siden det er slik må samfunnet ta mer ansvar for folk som blir syke, vi har bidratt og ender i stikken. Kan ikke være meningen at ærlige rederlige folk skal havne på fattigkassen. Spesielt oss unge som har vist at vi har prøvd gjennom skole, arbeid etc. For å være ærlig synes jeg samfunnet skulle kostet på seg å bygge "aldershjem" for unge. dvs yngrehjem. Det å være syk også måtte ha usikkerheten med økonomi etc gjør deg i hvertfall ikke frisk.

Ps. Birken går ikke hver uke heller...

Blir jo ikke bedre av birken når man har problemer med det hverdagslige.

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en kar som er varig ung uføre nå på 5. året, men har egentlig aldri fått vite eksakt grunn til at han er det.

Han var det ikke i førsten, men fikk ordnet seg det ved hjelp av familie og "gamle papirer." Han vet egentlig ikke selv hva som står i papirene en gang!? Har nevnt noe om at han er senlært.. Er det uføregrunn nok i seg selv?

Har tatt det opp utallige ganger, for han er frisk og fin og flink til å jobbe, men har ikke så lett for å komme ut i arbeidslivet.. Før det fikk han hjelpfra sosialen.. Vet han har hatt en mindre bra oppvekst, og de fleste i familien han er uføretrygdet..

MEN, siden han påstår ovenfor meg at han er frisk og fin og oppegående, ikke "dum" på noen som helst måte, så har vi hatt noen diskusjoner og småkrangler fordi jeg jobber ræva ta meg for å tjene penger, mens han bare får og får... og får mer... trygda hans pluss bostøtta, pluss etterbetalinger, pluss bil, pluss honnør og diverse, det irriterer meg at han tar i mot dette mens han sier til meg at han ikke feiler noe!

Jeg vet jo at det er noe, og jeg vet det er et ømfintelig tema for han, men ja, mange ganger irriterer jeg meg over å være i et forhlod med en uføre, fordi han nekter for at han egentlig trenger det..

Hvorfor er du sammen med han da? Det må jo være en grunn til at han betenker seg for å la deg vite grunnen til uføre?

Anonym poster: 8bf55ac4813935f9585cb966caf8877a

[AnonymBruker]

Folk aner ikke hva de snakker om når de avfeier folk som er uføre.

Selv går jeg på avklaringspenger etter 10 års sykdom. Tok utdannelse (bachelor) jobbet i et par år men sykdommen stoppet det atter igjen. For å være ærlig tror jeg mange som blir uføre har kjempet mer en andre for nettopp ikke bli ufør. Skole, arbeid, så arbeidsutprøving, tvil på seg selv, se evnene man har som man ikke får brukt. Evner har jeg, men som sagt så preger sykdommen deg. Man klarer ikke å amputere noe som ligger der. Man velger ikke å bli ufør, men man må kjempe for å bli det.

Er i et fohold selv, med hus, stor hage etc. Det er jeg som sørger for at ting blir gjort i hage, hjem etc. tross for smerter. Så man trenger ikke være ufør for å være lat. Tro meg jeg har problemer med å utføre disse oppgavene. Vurderer hvis det blir brudd å bli sammen med ei som er ufør, rett og slett oppsøke en date. Dette for å ha det godt, ikke for å ha en fin fasade. Hvis jeg kunne få det fint i en liten leilighet med noen som elsket meg for den jeg er, så er det bedre en reiser, gull og røkelse. selv har jeg hus ved vannet, en flott eiendom som har sol fra morgen til kveld. Klaging må man regne med, har aldri møtt en frisk som ikke klager over diverse lyter.

Konklusjon

Mange uføre har en vanskelig livserfaring som mange ikke fatter. Dette kan være en berikelse rett og slett. Ikke en byrde.

Bare noen setninger for å få ut frustrasjon...

Enig! Evnene kan være der, viljen og ønsket likeså. Men det hjelper ikke mye når kroppen ikke spiller på lag. Jeg er selv ufør, og jeg kjempet imot til jeg møtte veggen. Jeg skulle ønsket at jeg hadde akseptert at ting var som de var litt tidligere, så kanskje jeg hadde fått noen flere år med god samvittighet.

Anonym poster: 8bf55ac4813935f9585cb966caf8877a

[AnonymBruker]

Tror du har litt forutinntatte meninger om hvordan folk som er uføre er, hva de trenger i hverdagen, og hvor mye innvirkning sykdommen vil ha for et samliv.

Mange har en ok hverdag ettersom de kan gjøre ting i sitt eget tempo, og sånn sett redusere innvirkningen sykdommen får. Selv har jeg kroniske nakkesmerter etter skade, og merker stress, konsentrasjon osv fører til mer smerter og dårligere form. For meg nytter det ikke med fem-dagers jobbuke, men to dager går greit, da kan jeg fungere så og si normalt, og har god kontroll på smertene.

Jeg liker også å reise, og det at jeg har smerter går greit på reiser også, har som regel mindre smerter da, ettersom jeg som regel reiser til varmere strøk. Jeg kan reise på alle mulige måter, altså jeg ligger ikke bare på ei strand!

For vårt samliv hadde skaden min stor innvirkning før jeg ble sykemeldt, når har den liten. Jeg har selvsagt endel smerter, men de er moderate og har kortere varighet enn før. Som par har vi det altså bedre nå. Jobben min førte også til lange dager med overtid, nå får familien mer fokus.

Her er jeg igjen, 3 år etter.

Jeg måtte gi opp å jobbe 2 dager i uka. Dette fordi jeg ofte måtte bytte dager i forhold til dagsform. Det var vanskelig for meg å ha to faste dager i uka, ettersom jeg kunne ha mye smerter den dagen jeg skulle på jobb, men være smertefri to dager etter.

Jeg jobbet fram til mai 2009, etter det har jeg ikke jobbet. På slutten vekslet jeg også mellom å jobbe en full dag, og to halve, og til slutt bare to halve dager.

Føler at jeg har gjort mitt beste for å kunne være i jobb. Arbeidsgiver gjorde også sitt beste i forhold til tilrettelegging, men det gikk ikke. Arbeidsgiver var også avhengig av forutsigbarhet, i forhold til at arbeidsoppgaver ble gjort, at det var nok bemanning osv.

Ikke kom og fortell meg at jeg legger meg for fort ned! For jeg har gjort det jeg kunne gjøre for å være i jobb, selv det å kunne jobbe LITT!

Jeg kunne fortsatt ha jobbet litt, men det er ingen arbeidsgiver som vil ha meg, til tross for at jeg har lang utdannelse og god kompetanse. Jeg er for uforutsigbar, det er ingen som kan ha en arbeidstaker som kan jobbe litt nå og da, men som ikke kan møte til bestemte tider.

Jeg har nå fått varig uføretygd. Det fikk jeg ganske fort, ettersom skaden min var såpass påviselig, og fordi min arbeidsevne var godt utprøvd.

Hvordan livet mitt er nå?

Kroppen bruker endel energi på å takle smerter, så jeg har et lavere energinivå enn før. Jeg har perioder med smerter og perioder uten, hvor jeg er omtrent som før. Min skade vises ikke, så ingen ser at det er noe som feiler meg. Når jeg har smerter, går jeg på halv maskin, så jeg orker ikke så mye da. Men jeg opplever at jeg er mer stabil nå enn da jeg var i jobb. Smertene er ikke så sterke og langvarige, ettersom jeg kan legge opp dagen selv. En lærer seg å finne en balanse, porsjonere ut energien der den trengs.

Jeg savner arbeidslivet, både de faglige utfordringene og den sosiale biten. Jeg er for ustabil mht smertene til å gå ut i jobb igjen enda, men håper det kan la seg gjøre med tiden.

Forholdet mitt er bra, skaden min har ikke innvirket noe særlig der. Jeg klarer ikke alt husarbeidet, så vi har vaskehjelp av og til. Jeg gjør litt hver dag, men ikke grovrengjøring. Mannen min kommer hjem til ferdig middag hver dag, og han slipper husarbeid. Jeg leser mye og følger med i tiden, så jeg henger ikke bakpå der heller.

Jeg sykler ikke Birken, men jeg trener styrke og går mye i fjellet for å holde meg i form. Dette er med på å holde smertene unna også, så det må jeg gjøre.

Jeg er mye alene, ettersom alle andre er på jobb. Men har gode venner jeg holder kontakt med.

Økonomisk har jeg det fint. Jeg hadde hatt god lønn i mange år da jeg ble syk, og fikk også utbetalt endel forsikringspenger da jeg ble ufør, samt at jeg hadde en dyr forsikring som gir meg månedlige utbetalinger fram til jeg er 67 år. Jeg har mer utbetalt pr mnd enn mange av dere andre som skriver her, så jeg ville nok ikke vært en økonomisk belastning for noen av dere.

Jeg føler forresten at det er jeg som sitter fast med en mann som må jobbe. Jeg kan bo hvor som helst i verden, og ha det bra økonomisk, men her sitter jeg i det kalde nord pga kjærligheten. Her er det faktisk JEG som har mange muligheter, men som ikke kan gjøre noe med dem pga av min mann som er bundet her.

Bare for å si at en ufør også kan oppleve at en arbeidsfør partner kan være en begrensning

Jeg kommer til å bli her også pga han, men hadde jeg vært singel, hadde jeg flyttet utenlands.

Anonym poster: bb36765980869c0bc5cb70712d22c77b

Anonym poster: bb36765980869c0bc5cb70712d22c77b

[AnonymBruker]

Folk legger seg for lett ned. Selv har jeg to ødelagte knær og kroniske ryggsmerter. Det stopper meg ikke fra å ha full jobb, sykle birken, trene styrke, gå på ski, drive med jakt og fiske osv. Folk synes alt for lett synd på seg selv, og velger den enkle løsningen, nemlig å legge seg ned og sutre. Skal selvsagt ikke skjære alle over en kam. Mange har det sikkert så ille at de faktisk må være uføre,men alle jeg kjenner som er det er noen latsabber som bare dasser rundt, og ikke gidder trene eller være aktive fordi det gjør litt vondt.

Tviler på at historien din stemmer, for med de plagene ville du ikke klart noe av det du sier du gjør.

Anonym poster: 8bf55ac4813935f9585cb966caf8877a

[Gjest Skogmann]

Hadde det vært så ille med deg som det du beskriver, ville du ikke vært i stand til å sykle birken og gjøre alt det andre. Du har antagelig ikke særlig mye smerter. Greit at du har kroniske smerter i ryggen, det er det mange av oss som har uten at vi legger oss ned. Vi snakker bare ikke om det fordi det ikke er så viktig. Det påvirker oss ikke noe særlig, akkurat som med deg.

De som har sterkere smerter og helt ødelagte knær hadde ikke kunne hatt ditt aktivitetsnivå.

Neivell. Har i hvert fall to ødelagte korsbånd (ikke opererte), ødelagte menisker og artrose i begge knær. Ring meg når du finner noe som er mer invalidiserende. Men sjarmerende med personangrepet ditt. Virkelig lavmål

[Gjest Skogmann]

Kan hende du har litt vondt. Folk har også forskjellig smerteterskler. Selv har jeg trosset svikt i bein og kropp, smerter etc i årevis. men man kan ikke i det lange løp holde det gående ved å trosse, man må leve med det man har. ingen skal si at jeg er en latsabb, selv om det kan se slik ut nå. Spiller ingen rolle hva man tidligere har gjort, det er nuet som teller. Blir du syk, så mister du kone, jobb, opparbeidet form og annet. Spiller ingen rolle hvor mye man arbeidet før, fantastisk ektemann man var, overtids arbeid, trening, sosial med mer. Nået teller, spesielt for oss som er vokst opp i nyere tid holder ma ikke sammen i tykt og tynt. Siden det er slik må samfunnet ta mer ansvar for folk som blir syke, vi har bidratt og ender i stikken. Kan ikke være meningen at ærlige rederlige folk skal havne på fattigkassen. Spesielt oss unge som har vist at vi har prøvd gjennom skole, arbeid etc. For å være ærlig synes jeg samfunnet skulle kostet på seg å bygge "aldershjem" for unge. dvs yngrehjem. Det å være syk også måtte ha usikkerheten med økonomi etc gjør deg i hvertfall ikke frisk.

Ps. Birken går ikke hver uke heller...

Blir jo ikke bedre av birken når man har problemer med det hverdagslige.

Det handler da om å ta ansvar selv også. Hva mener du med svikt i knærne f.eks? Har du ødelagte korsbånd? Jeg har møtt flere som ikke har gjort som de skulle i etterkant av korsbåndskade og derfor blitt invalidisert. Selv har jeg røket begge, samt menisker og gud vet hva. Jeg har imidlertid tatt det seriøst, gjort det jeg skulle og kommet meg noenlunde tilbake i normal form, selv om jeg selvfølgelig aldri kan komme opp til det potensialet jeg hadde tidligere.

[Gjest Skogmann]

Tviler på at historien din stemmer, for med de plagene ville du ikke klart noe av det du sier du gjør.

Anonym poster: 8bf55ac4813935f9585cb966caf8877a

Ja, her ser man hvorfor folk legger seg ned. Du aner tydeligvis svært lite om skade, opptrening og hva kroppen er i stand til. Jeg har ødelagt begge korsbånd, men etter riktig og lang rehabiliteringsfase så går jeg nå i fjellet, jogger, sykler LANGT, går på ski, står slalom og spiller ballidrett (dog endel mer forsiktig enn tidligere)

Skaff deg kunnskap før du slenger ut spy som dette.

[Majott]

Neivell. Har i hvert fall to ødelagte korsbånd (ikke opererte), ødelagte menisker og artrose i begge knær. Ring meg når du finner noe som er mer invalidiserende. Men sjarmerende med personangrepet ditt. Virkelig lavmål

Beklager, mente det ikke som personangrep.

Arbeidsevnen din er visst ikke preget av dette da, ettersom du er så aktiv og i full jobb.

Eksmannen min har de samme plagene. Han er også i full jobb, trener aktivt, og står på ski om vinteren.

Å sitte i rullestol er heller ikke invalidiserende. En kan godt være i jobb selv om beina svikter, og det er det mange som er.

Hva som er invalidiserende kan være ulikt fra person til person. At du kan være i full jobb er jo fint. Men du skal ikke dømme andre som ikke kan være det. Og det gjør du jo når du sier at andre legger seg ned for lett.

[AnonymBruker]

Ja, her ser man hvorfor folk legger seg ned. Du aner tydeligvis svært lite om skade, opptrening og hva kroppen er i stand til. Jeg har ødelagt begge korsbånd, men etter riktig og lang rehabiliteringsfase så går jeg nå i fjellet, jogger, sykler LANGT, går på ski, står slalom og spiller ballidrett (dog endel mer forsiktig enn tidligere)

Skaff deg kunnskap før du slenger ut spy som dette.

Så fint da dersom det virkelig er tilfelle at du er oppegående til tross for alle smerter etc etc.. Mitt kunnskapsnivå har du ikke peil på. Dessverre er din holdning meget ødeleggende for de av oss som faktisk må legge oss ned.

Anonym poster: 8bf55ac4813935f9585cb966caf8877a

[AnonymBruker]

1. Hvordan vet du at det ofte følger med "en sløv livsstil"? Kjenner du så mange uføre? Flere her i tråden (og i den som ble linket til) sier de slett ikke ligger og drar seg på sofaen selv om de er uføre.

Nei det er sant. Jeg kjenner to stk voksne damer i hjembygda mi som er uføre. Hu ene har oppdratt to unger, beisa hele huset uten hjelp og driver en hel gård med hester, kuer, griser og sauer. Men jobbe, nei det kan hun visst ikke... Den andre damen, moren til ei barndomsvenninne, skryter stadig på facebook om at hun har gått lange turer til fots eller med ski på beina, at hun gleder seg til å passe på de små barnebarna sine hele helga, at hun har vært og hjulpet datteren sin med male huset osv osv. Men jobbe, nei det kan hun visst ikke...

Så du har rett i det. De to uføretrygda damene jeg kjenner er MYE mer aktive på fritida enn det jeg orker etter å ha vært på jobb....

Anonym poster: ad16a6e17b918bc429f6ea97b47c87df

[AnonymBruker]

Ja, her ser man hvorfor folk legger seg ned. Du aner tydeligvis svært lite om skade, opptrening og hva kroppen er i stand til. Jeg har ødelagt begge korsbånd, men etter riktig og lang rehabiliteringsfase så går jeg nå i fjellet, jogger, sykler LANGT, går på ski, står slalom og spiller ballidrett (dog endel mer forsiktig enn tidligere)

Skaff deg kunnskap før du slenger ut spy som dette.

Jeg er anonym post49, som nettopp er blitt ufør.

Hadde jeg hatt BARE smerter i en avgrenset del av kroppen, hadde det vært mye lettere for meg. Jeg har en stor nakkeskade, som påvirker meg på andre måter også. Så jeg blir veldig provosert når du sier at ettersom du har ditt og datt, med mye smerter, og likevel klarer det ene og det andre, så bør andre klare det også. Og ikke legge seg ned så lett. Jeg har ikke lagt meg ned lett, bare så du vet det!

Langvarige smerter i seg selv er tøft. Og de fører også til nedsatt energinivå, ettersom kroppen bruker energi til å takle smertene.

Men når smertene påvirker kroppen på andre måter, synes jeg for min del at det er verre. Jeg synes at isolerte smerter på visse punkt på kroppen er helt greit. Men når smerten gir meg tåkesyn, svimmelhet i den grad at jeg ikke kan kjøre bil, slapphet, samt dårlig allmenntilstand, så er det verre enn å ha vondt i et kne eller vondt i ryggen.

Jeg har også ryggsmerter, men det er ingenting mot disse nakkesmertene som gir masse greier utover bare å være vondt.

Men nå er det ikke oss denne debatten dreier seg om, her har både du og jeg latt oss gli ut. Det dreier seg jo om vi som er uføre er attraktive partnere eller ikke.

Jeg mener at jeg er det, på lik linje med andre. På mange måter vil jeg kanskje være en bedre partner også.

Anonym poster: bb36765980869c0bc5cb70712d22c77b

[Gjest *Maja*]

Nei det er sant. Jeg kjenner to stk voksne damer i hjembygda mi som er uføre. Hu ene har oppdratt to unger, beisa hele huset uten hjelp og driver en hel gård med hester, kuer, griser og sauer. Men jobbe, nei det kan hun visst ikke... Den andre damen, moren til ei barndomsvenninne, skryter stadig på facebook om at hun har gått lange turer til fots eller med ski på beina, at hun gleder seg til å passe på de små barnebarna sine hele helga, at hun har vært og hjulpet datteren sin med male huset osv osv. Men jobbe, nei det kan hun visst ikke...

Så du har rett i det. De to uføretrygda damene jeg kjenner er MYE mer aktive på fritida enn det jeg orker etter å ha vært på jobb....

Anonym poster: ad16a6e17b918bc429f6ea97b47c87df

Nå er det noe som kalles psykisk lidelse også. Forskjell på det og fysisk syk.

[AnonymBruker]

Nei det er sant. Jeg kjenner to stk voksne damer i hjembygda mi som er uføre. Hu ene har oppdratt to unger, beisa hele huset uten hjelp og driver en hel gård med hester, kuer, griser og sauer. Men jobbe, nei det kan hun visst ikke... Den andre damen, moren til ei barndomsvenninne, skryter stadig på facebook om at hun har gått lange turer til fots eller med ski på beina, at hun gleder seg til å passe på de små barnebarna sine hele helga, at hun har vært og hjulpet datteren sin med male huset osv osv. Men jobbe, nei det kan hun visst ikke...

Så du har rett i det. De to uføretrygda damene jeg kjenner er MYE mer aktive på fritida enn det jeg orker etter å ha vært på jobb....

Anonym poster: ad16a6e17b918bc429f6ea97b47c87df

Skjønner ikke at jeg gidder, men ok. Fortsatt anonym post 49.

Jeg går også lange turer i fjellet flere ganger i uka. Det hjelper meg til å holde mitt aktivitetsnivå på flere plan, samt at det holder smertene på avstand. Å gå i kupert terreng er god helsehjelp.

Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg nok vært langt dårligere nå, så det hjelper meg til å fungere.

Jeg skriver ikke noe om mine plager på fb. Jeg er ikke den typen.

Jeg kan også passe barn, men da tar jeg da hensyn til meg selv. Jeg kan f.eks ta meg meg barn ut i skogen, hva er så strevsomt med det? Der kan jeg sitte på en stubbe mens ungene holder på rundt omkring med å lage bondegård eller noe. Eller vi kan være hjemme og bake eller gjøre andre rolige ting. Når en holder barn opptatt med rolige ting, så klarer en da det.

Unger blir urolige og flyr omkring når de kjeder seg, og ikke noe skjer.

Jeg kan også male huset, men da bruker jeg sikkert et halvt år på det, ettersom det er slike bevegelser som trigger smerter hos meg. Men jeg hadde klart det om jeg fikk nok tid. Andre kan gjøre det på ei helg.

Som det er for meg, legger jeg opp dagen etter hva jeg klarer. Noen ganger mer, noen ganger mindre.

Anonym poster: bb36765980869c0bc5cb70712d22c77b

[Sulosi]

Det er og forskjell på å male eget hus i ett tempo som passer helsa og det å yte på jobb i ett tempo som passer andres helse. Og, har man lav uføretrygd så har man valget mellom å male selv eller å la huset forfalle og hvem vet om personene ligger strak ut og verker etter å ha presset kroppen for å male huset.