Når venner hinter om selvmord

[Gjest ts pasta]

Om jeg blir brukt ?

Ja, den tanken har slått meg.

Innerst inne så tror jeg (og det er skummelt å skrive det) at det er et oppmerksomhetsbehov.

Alt holdes skjult for alle andre enn meg.

Angående psykologen, så har jeg fått vite at h*n syns det er fryktelig vanskelig å åpne seg, så det kan godt være psykologen ikke vet stort.

Men, psykologen hadde ment at det var en veldig god ide å fortsette med samtalene.

Jeg er selvfølgelig livredd for å si noe feil, gjøre noe feil eller hva som helst som kan tippe vektskåla i helt feil retning.

Som andre har nevnt så har jeg ikke annen kompetanse til dette enn min tidligere egne psykiske ti år lange sykdom som jeg nå er frisk av.

Jeg prøver å bruke min egenerfaring til å finne ut litt om hva som foregår i hodet og har til en viss grad litt innsikt da jeg har vært der selv, men det er ikke helt enkelt, for folk er jo forskjellige.

Jeg kom meg aldri på jobb i dag fordi jeg lå og grublet hele natten, og da jeg i morgentimene i dag fikk beskjed om at h*n skulle til byen en tur, så var tbanen det eneste som sto i hodet på meg.

Det var like før jeg tok og kjørte de ti milene og ble der, men jeg har også en jobb å passe på, og jeg kan ikke være der hele tiden for å passe på at h*n ikke gjør noe dumt.

Jeg fikk en sms i dag tidlig om at "Jeg er her enda".

Som jeg prøvde å si til h*n, så vil ikke jeg få greie på det engang, hvis h*n velger å dø, for jeg har ikke kontakt med familien og vet ikke om de kommer til å kontakte meg.

Så hver dag nå så går jeg og gruer meg til å få en sms eller ikke få svar hvis jeg ringer, for da tenker jeg hele tiden på "hva nå?"

Denne personen var der for meg da jeg var syk, så jeg har ikke tenkt å svikte nå.

Vi har kjent hverandre i ti år, og jeg vet at hvis h*n vil dø, så er det ingenting jeg kan få gjort.

Jeg syns det er skummelt at h*n har planlagt hvordan det evt. skal skje, men sa i natt før lovnadene om å ikke gjøre det at "har ikke bestemt meg for noenting enda"

Det var når jeg begynte å delvis true med å ta diverse telefoner, at disse lovnadene om å la være kom.

Jeg vet h*n er ufattelig glad i den lille, men også ufattelig sliten og føler seg som en dårlig forelder som ikke strekker til.

Jeg vet h*n er ensom, ringer meg flere ganger om dagen og prater om vær og vind og alt mellom himmel og jord, så det er kun på sms at disse detaljene om hvordan det egentlig er, kommer.

Bortsett fra samtalen vi hadde tidligere i kveld, men da ble jo alt bagatellisert.

Jeg er der inne så mye jeg kan, nesten hver eneste helg jeg har mulighet. Men, når det kun er på melding at vi kan virkelig prate om det, så er det begrensa hvor enkelt det er å komme frem til noe konkret.

Men, det er så vanskelig når alt jeg foreslår, sier og forteller om hvordan bedre situasjonen preller av som vann på gåsa.

Jeg er også redd for å velte resten av livet til denne stakkaren ved å ta disse telefonene, for den stoltheten er sterk, jeg husker jo det også fra da jeg selv var syk.

Det er jo noe med at hvis man ikke vil motta hjelp så nytter det ikke for andre å prøve å hjelpe heller, men jeg føler meg som et hjelpeløst vitne til at livet raser, og det er bare jeg som vet det...

Dette er også en person som nærmer seg førti år, så det er ikke bare for meg å overta kontrollen på livet heller og ringe gud og hvermannsen for å gripe inn i noe jeg egentlig ikke får tak på.

Nei, jeg vet ikke jeg. Takker for alle råd og tips, men jeg føler ikke at jeg kan ta disse telefonene helt enda, jeg føler jeg da tråkker over en grense i et voksent menneskes liv over noe jeg ikke har noe med. Jeg er jo også redd disse telefonene kan føre til selvmord.

Jeg er også litt tilbakeholden med å involvere meg altfor mye.

I dette vennskapet har det tidligere vært servert mange løgner, som gjør at jeg ikke stoler helt på vedkommende. Disse løgnene nektes det for til krampa tar en, men jeg vet det har forekommet oftere enn jeg setter pris på for å si det sånn.

Jeg snur ikke ryggen til en som har hjulpet meg så mye, men jeg tror jeg på en eller annen måte må få frem at jeg faktisk ikke kan hjelpe, og at det ikke hjelper å klage til meg uten å aktivt selv prøve å gjøre noe med det.

Det er brutalt å si, men kanskje det nytter.

Eller kanskje ikke, det er jo det jeg ikke er sikker på, og som jeg syns er så skummelt.

Hva om noe jeg sier eller ikke sier, min metode eller fremgangsmåte fører til det selvmordet ?

Trekker jeg meg unna og sier han får oppsøke fagfolk kan det utløse noe, og sitter jeg der og jatter med så kan det også føre i gal retning.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre annet enn å høre på og være der så godt jeg kan her jeg sitter ti mil unna.

[Gjest Gjest_Trine_*]

Jeg mener at dette er såpass alvorlig at du kan ringe 113 og melde fra om selvmordsfare. I hvert fall hvis du igjen får meldinger hvor hun detaljert snakker om hvordan hun skal gjøre det. Når hun er så konkret i tankene, så er et selvmord faretruende nært, eller et selvmordsforsøk, faretruende nært, etter mine erfaringer.

Klart at det at hun har et barn, holder henne igjen. Men likevel, er man syk nok, vil ikke engang det stoppe en i et desperat øyeblikk.

Håper du får sagt fra til noen, slik at du slipper å ha dette ansvaret alene. Du kan risikere at hun blir sint på deg- men kanskje det er verdt å risikere. Går det ikke an å få kontakt med familien hennes?

[Gjest TS pasta]

Familien er i utlandet for tiden.

Nå, etter siste samtale er jeg heller frustrert.

Alt er bare velstand nå, og når jeg sier at enten ringer h*n psykologen i morgen og sier at det haster med en time NÅ, eller så ringer jeg 113 og får de til å hente h*n.

Da får jeg bare latter til svar og masse vitsing om at de kommer bare til å ringe å høre hvordan det står til, og da kommer de til å hente meg isteden. Ha ha, det er kjempemorsomt.

Jeg fikk en lovnad om å ringe psykologen i morgen, men jeg tror nå ikke noe på at den telefonen blir tatt.

Det er jo nytteløst å prøve å prate til en som bare ler alt sammen bort, plutselig så var disse konkrete tankene om å hoppe foran tbanen noe h*n hadde tenkt på "et par ganger", og at det ikke var så ille hele tiden, at h*n ikke vil plage familien med det mens de er på ferie osv.

H*n mente at det ikke var så kritisk at h*n trenger akutt hjelp, og sier det ikke blir noe hopping nå.

Jeg fikk h*n til å love å snakke med familien når de kommer hjem.

Alt som sto i alle disse meldingene i natt er plutselig som blåst bort for solen i dag.

Og jeg klarer ikke få fatt i om dette bare er oppmerksomhetsbehov eller om situasjone virkelig er så fryktelig som disse meldingene tyder på, vanskelig å tolke så motstridende signaler.

Men, h*n har selv sagt til meg at h*n er en meget god skuespiller og at maska er på hele tiden, det var vel den som sprakk litt i natt da, og da fikk jeg antakelig vite litt mer enn h*n var komfortabel med i et svakt øyeblikk, og derfor prøver h*n antakelig å ro alt han kan inn igjen nå, fordi det blir ubehagelig.

Senest i dag tidlig sa h*n at h*n har det med å komme med løgner hvis noen tråkker for nære, og det er her jeg er usikker på om jeg befinner meg nå, jeg vet ikke hva som er løgn, hva som er sant eller hva som er et rop om hjelp eller bare oppmerksomhetsbehov.

Jeg kan jo bare håpe på at disse telefonene blir tatt i morgen slik det ble lovet, og at samtalen med familien blir tatt når de kommer hjem til Norge.

[Gjest Gjest]

Om jeg blir brukt ?

Ja, den tanken har slått meg.

Innerst inne så tror jeg (og det er skummelt å skrive det) at det er et oppmerksomhetsbehov.

Alt holdes skjult for alle andre enn meg.

Angående psykologen, så har jeg fått vite at h*n syns det er fryktelig vanskelig å åpne seg, så det kan godt være psykologen ikke vet stort.

Men, psykologen hadde ment at det var en veldig god ide å fortsette med samtalene.

Jeg er selvfølgelig livredd for å si noe feil, gjøre noe feil eller hva som helst som kan tippe vektskåla i helt feil retning.

Som andre har nevnt så har jeg ikke annen kompetanse til dette enn min tidligere egne psykiske ti år lange sykdom som jeg nå er frisk av.

Jeg prøver å bruke min egenerfaring til å finne ut litt om hva som foregår i hodet og har til en viss grad litt innsikt da jeg har vært der selv, men det er ikke helt enkelt, for folk er jo forskjellige.

Jeg kom meg aldri på jobb i dag fordi jeg lå og grublet hele natten, og da jeg i morgentimene i dag fikk beskjed om at h*n skulle til byen en tur, så var tbanen det eneste som sto i hodet på meg.

Det var like før jeg tok og kjørte de ti milene og ble der, men jeg har også en jobb å passe på, og jeg kan ikke være der hele tiden for å passe på at h*n ikke gjør noe dumt.

Jeg fikk en sms i dag tidlig om at "Jeg er her enda".

Som jeg prøvde å si til h*n, så vil ikke jeg få greie på det engang, hvis h*n velger å dø, for jeg har ikke kontakt med familien og vet ikke om de kommer til å kontakte meg.

Så hver dag nå så går jeg og gruer meg til å få en sms eller ikke få svar hvis jeg ringer, for da tenker jeg hele tiden på "hva nå?"

Denne personen var der for meg da jeg var syk, så jeg har ikke tenkt å svikte nå.

Vi har kjent hverandre i ti år, og jeg vet at hvis h*n vil dø, så er det ingenting jeg kan få gjort.

Jeg syns det er skummelt at h*n har planlagt hvordan det evt. skal skje, men sa i natt før lovnadene om å ikke gjøre det at "har ikke bestemt meg for noenting enda"

Det var når jeg begynte å delvis true med å ta diverse telefoner, at disse lovnadene om å la være kom.

Jeg vet h*n er ufattelig glad i den lille, men også ufattelig sliten og føler seg som en dårlig forelder som ikke strekker til.

Jeg vet h*n er ensom, ringer meg flere ganger om dagen og prater om vær og vind og alt mellom himmel og jord, så det er kun på sms at disse detaljene om hvordan det egentlig er, kommer.

Bortsett fra samtalen vi hadde tidligere i kveld, men da ble jo alt bagatellisert.

Jeg er der inne så mye jeg kan, nesten hver eneste helg jeg har mulighet. Men, når det kun er på melding at vi kan virkelig prate om det, så er det begrensa hvor enkelt det er å komme frem til noe konkret.

Men, det er så vanskelig når alt jeg foreslår, sier og forteller om hvordan bedre situasjonen preller av som vann på gåsa.

Jeg er også redd for å velte resten av livet til denne stakkaren ved å ta disse telefonene, for den stoltheten er sterk, jeg husker jo det også fra da jeg selv var syk.

Det er jo noe med at hvis man ikke vil motta hjelp så nytter det ikke for andre å prøve å hjelpe heller, men jeg føler meg som et hjelpeløst vitne til at livet raser, og det er bare jeg som vet det...

Dette er også en person som nærmer seg førti år, så det er ikke bare for meg å overta kontrollen på livet heller og ringe gud og hvermannsen for å gripe inn i noe jeg egentlig ikke får tak på.

Nei, jeg vet ikke jeg. Takker for alle råd og tips, men jeg føler ikke at jeg kan ta disse telefonene helt enda, jeg føler jeg da tråkker over en grense i et voksent menneskes liv over noe jeg ikke har noe med. Jeg er jo også redd disse telefonene kan føre til selvmord.

Jeg er også litt tilbakeholden med å involvere meg altfor mye.

I dette vennskapet har det tidligere vært servert mange løgner, som gjør at jeg ikke stoler helt på vedkommende. Disse løgnene nektes det for til krampa tar en, men jeg vet det har forekommet oftere enn jeg setter pris på for å si det sånn.

Jeg snur ikke ryggen til en som har hjulpet meg så mye, men jeg tror jeg på en eller annen måte må få frem at jeg faktisk ikke kan hjelpe, og at det ikke hjelper å klage til meg uten å aktivt selv prøve å gjøre noe med det.

Det er brutalt å si, men kanskje det nytter.

Eller kanskje ikke, det er jo det jeg ikke er sikker på, og som jeg syns er så skummelt.

Hva om noe jeg sier eller ikke sier, min metode eller fremgangsmåte fører til det selvmordet ?

Trekker jeg meg unna og sier han får oppsøke fagfolk kan det utløse noe, og sitter jeg der og jatter med så kan det også føre i gal retning.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre annet enn å høre på og være der så godt jeg kan her jeg sitter ti mil unna.

går denne personen på dop? misbruker tabletter?

Tror denne personen spiller et spill med deg også. Et farlig spill.

Greit å hjelpe folk,men nå går det på bekostning av deg.

Er du i tvil, så kan du ringe legevakt,politi i kommunen der personen bor.

Du ender opp med å bli helt utmaset selv. Denne personen er nok syk,men så lenge det er bare du som vet, så kan denne personen få din oppmerksomhet i lang tid.

Å sitte å taste mld i en så viktig sak?.....Gjør noe, eller kom deg ut av dette edderkoppnettet.

[Gjest dylan thomas]

Den er vanskelig den der. Man skal ta vare på seg selv, men hvordan snur man ryggen til og går?

Svarteper ender man uforskyldt med uansett. Enten fordi man dras ned selv, eller av skyldfølelse.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Det er ikke noe dop involvert, heller ikke alkohol.

Jeg har kommet frem til at etter i dag når jeg har spurt om telefonen til psykologen er tatt, så skal jeg slutte å spørre om dette.

Når jeg bare blir gjort til latter og det blir bagatellisert når jeg prøver å bry meg, som er den eneste som vet, så tror jeg at jeg heller velger å ignorere.

Det blir rett og slett for slitsomt og tar for mye energi å prate til veggen, spesielt når det er så opp og ned.

Jeg får ikke gjort noe med dette uansett, så enten får h*n høre på meg og gjøre som jeg foreslår, eller så får h*n la være og gå til noen andre.

Har mer og mer en følelse av at dette er et oppmerksomhetsbehov, spesielt etter at jeg ble ledd av i går, det likte jeg ikke.

Syns det var respektløst når jeg prøver å hjelpe.

Ja, mulig personen er såpass syk at h*n ikke ser hvordan slike trusler påvirker andre, men det er måte på hva jeg skal måtte finne meg i, som likevel ikke får gjort noe, også.

Jeg tror jeg prøver taktikken med å prate om alt mulig annet og la hele saken være, og hvis h*n tar det opp igjen så får jeg bare si at det nytter jo ikke hva jeg sier uansett, for meg hører du jo ikke på, eller bare ler av, så jeg kan ikke hjelpe deg.

Kom tilbake og snakk med meg om det når du har tatt imot den hjelpen du trenger.

Eller noe sånt.

[Gjest Apis]

Tror du skal begynne å tenke litt på deg selv også nå. Når en blir liggende våken hele natten å grubble og så ikke kommer seg på jobb dagen etter begynner dette å gå utover deg også.

[Donpedro]

Tror du skal begynne å tenke litt på deg selv også nå. Når en blir liggende våken hele natten å grubble og så ikke kommer seg på jobb dagen etter begynner dette å gå utover deg også.

Jepp.

Selv kom jeg også til et puntk der jeg gruet meg for å ta telefonen, lese sms osv av frykt for hva jeg skulle få vite.

Til slutt begynte jeg å skru av telefonen om natten og kun ta den på dagen hvis jeg hadde overskudd. Tenkte som så at "dør personen, så dør personen". Og jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet. Samtidig så var det for meg umulig å stille opp med telefonsamtaler og besøk døgnet rundt flere ganger i uka.

[Shinana]

Det er en vanskelig avveining som må til her.

Du kan ikke leve livet for vennen din. Det må han selv sørge for.

Slik som det virker på meg så spiser han deg litt etter litt ved å omslutte deg med sine problemer og selvmordstanker. Han ser at det fungerer; han har erobret en stor del av tankene dine, og vet at dette går inn på deg.

Man skal vise omsorg og bry seg, selvfølgelig skal man det, men man skal ikke viske ut sitt eget liv til fordel for en som gir inntrykk av å ikke ville fortsette sitt!

Har vært i samme situasjon som deg. En venninne gikk med tanker om å avslutte livet. Måtte rykke ut til hybelen hennes flere ganger med kompresser og bandasjer fordi hun hadde kuttet seg. Til slutt eide hun nesten all tiden min! Jeg var på vakt hver eneste time i døgnet! Ikke ville hun gå til psykolog, ikke ville hun legge seg inn på psykiatrisk; i det hele tatt ville hun bare at jeg skulle ta meg av henne.

Da satte jeg foten ned og stilte bestemte krav.

Første reaksjon fra henne var å fortelle meg at ingen brydde seg om henne fordi hun var så mislykket i alle sammenhenger. Nå sviktet altså jeg også; hennes eneste venninne! Hva var der da igjen å leve for?

Det er ikke lett å være hard i en slik situasjon, men det hjalp i alle fall i dette tilfellet. Jeg svarte ikke på meldinger eller telefoner fra henne før hun etter en ukes tid endelig ga seg, og i en sms lovet at hun ville ta imot hjelp.

Det har forandret livet hennes, og dermed også mitt. Til det adskillig mye bedre!

[Gjest TS pasta]

Sånn.

Da har telefonen til psykologen (visstnok) blitt tatt etter en liten purring fra min side, og h*n sa selvfølgelig ikke at det haster, men at h*n trengte noen å snakke med og en ny time.

De skulle ringe tilbake på fredag.

Jeg vet jo ikke om det er sant, men det er vel egentlig det jeg har tenkt å gjøre med saken, nå får resten være opp til den som ikke vil høre på meg.

[Pest]

Jeg liker ikke at det er et lite barn med i livet til dette mennesket. Uansett om det er et oppmerksomhetsbehov eller reelle selvmordstanker, så slår dette mennesket meg som kraftig ustabilt.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Dette blir bare mer og mer absurd.

I kveld kommer det spørsmål om hvordan jeg har det og jeg svarer at det vel ikke er det helt store, og da lurer h*n på hvorfor, og jeg svarer at det vet du.

"Pga meg?"

Hva ellers, sier jeg da.

Kunne jo være noe annet, var svaret.

Da kommer det en lang melding om at nå er alt så meget bedre, for det hjalp visst så mye å lette sitt hjerte til meg.

Har tenkt mye de siste dagene og har satt seg opp mål på hva som skal gjøres fremover og hva livet skal bestå av.

Skal skaffe seg hjelp fordi det er viktig å tenke på barnet.

Og, de desperate meldingene her om natta om at alt bare ble verre og verre og at h*n snart ikke visste hva som kom til å skje, er plutselig blitt til at tanken bare slåt h*n en gang innimellom og langt ifra hver dag, at det er veldig opp og ned og absolutt ikke like ille hele tiden.

Vet ikke hva jeg skal tro jeg, jeg kaller det fortsatt jatting, men håper jeg skremte såpass med å snakke om å ta disse telefonene at det kanskje ble en viss sirkulasjon i toppetasjen etter det.

Så fortsetter lovnadene om å "ikke finne på noe tull" og så videre, og så videre.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Nå får det briste eller bære, tenker jeg.

H'n spurte om å ringe meg, men jeg sa jeg ikke orker.

Så sa jeg at jeg ikke vil høre mer om tbanehopping hvis alt bare skal bagatelliseres etterpå, at jeg gikk glipp av en arbeidsdag fordi jeg prøvde å snakke h*n fra det halve natten, og det jeg får igjen er å bli ledd av og at alt bare blir snakket bort som om det ikke er så alvorlig i det hele tatt som det ble lagt fram for få timer siden.

Jeg sa jeg ikke gidder å høre på bortforklaringer, bagatellisering eller diskutere dette noe mer, og fikk da tilbake at "Jeg trodde jeg kunne snakke med deg om slikt"

Jeg sa bare at enten får h*n gjøre noe med det jeg foreslår, eller la være, og da sa h*n at det hadde h*n jo gjort ved å ringe psykologen i dag.

Jeg sier at jeg vet at det er mye løgner inne i bildet, og ikke tror på noe som helst, og får da beskjed om at "jeg har ikke løyet til deg", "hvorfor er du sur nå da?" osv...

Og bla, bla og bla......samme gamle leksa hele veien, at alt er så mye bedre etter samtalene våre og langt ifra så ille som fremstilt, at h*n har sett lyset og nå skal gjøre noe aktivt.

Jeg forholdt meg tilbakeholden og ville ikke diskutere det, og da var det kjapt en i andre enden som måtte gå å legge seg for skulle tidlig opp i morgen.

Da holdt jeg på å skrive "Ja, du skal vel ut med tbanen, du", men klarte å styre meg.

Så ikke vet jeg hva dette evt kan finne på å utløse, skjer det noe i natt tro eller har dette noen hensikt overhodet.

[Gjest *smak*]

Den der er ikke enkel, og det finnes neppe noe fasitsvar.

Jeg har selv en venninne som sliter med angst og depresjon, og også selvmordstanker fordi det har vart lenge nå, og hun føler seg som en byrde.

Vi prater mye, og jeg har sagt til henne at tanker om at det hadde vært bedre om alt var over har alle på ett eller annet tidspunkt. Skillet går når man går fra det å tenke at det hadde vært enklere å være borte - til å faktisk lefle med å planlegge det. Som i min venninnes tilfelle, å google metoder for hurtighet, mest mulig smertefritt, etc.

I tilfellet med henne kjørte jeg tough love, uten at det dermed sagt er det korrekte for deg å gjøre. Jeg ga henne beskjed om at i det hun krysset den terskelen med å faktisk gjøre research er hun på planleggingsstadiet. Da bør det blinke et par varsellamper. Hun fikk streng beskjed om å fortelle psykologen sin at hun hadde kommet til det punktet i neste session, og også at selvmord kun var å skyve problemene over på de som blir igjen. Jeg gikk vel nesten strengt tatt for å provosere henne til å våkne litt, da selvmedlidenhet avler selvmedlidenhet, og til slutt bare vokser det av seg selv og man har murt seg inne uten mulighet for å komme ut. Hun sitter sykmeldt hjemme, med de samme fire veggene hver dag, så jeg har "tvunget" henne ut, for å aktivisere henne. Å sitte i det samme rommet som etter hver blir forbundet med situasjonen er jo knappest matnyttig.

Det virket med henne. I neste session var hun endelig helt åpen med psykologen om hvor langt hun var kommet, og fikk kontaktinfo til et sted i hennes område hun kunne ty til for samtaler og evt legge seg selv inn for en periode.

Hun slet bl.a med dårlig samvittighet fordi hun aldri traff venninnene fra jobb lenger, aldri kom til avtaler de gjorde for å møtes, og hadde så lyst til å klare å gå på fredagspils med dem. Der kjørte jeg henne litt hardt på det å committe seg selv til å møte opp. Ok om hun snur utenfor puben. I det minste ville hun ha committet til noe. Neste gang blir hun kanskje i 5 min før hun ikke orker mer, så 10. Enden der var at hun til slutt en gang møtte opp, storkoste seg og ble til de omtrent stengte utestedet. Hun er ikke ferdig med noe ennå, men hun fikk i hvert fall sett at det går an å ha lysglimt også, selv om det går tungt.

Nå var sikkert det jeg gjorde alt annet enn forsvarlig, korrekt og whatever - men har man strøket medhårs så lenge og det ikke virker, så får man prøve med det motsatte. Engasjert, men tough love.

Som sagt, dette er kanskje ikke noe som passer for deg, men nå og da må man riste folk ut av en situasjon som bare eter på seg og vokser av seg selv. Selv om det ikke gjør dem friske, så klarner de kanskje litt.

Vi er i hvert fall flere som er der du er.

Nå er ikke jeg i den situasjonen som TS beskriver, bare for å ha det sagt.

Jeg reagerte litt på det du skriver om at selvmedlidenhet avler selvmedlidenhet. I noen tilfeller stemmer kanskje dette men ikke for meg. Jeg har vært utsatt for grov mobbing i en årrekke og har frem til nå tvunget meg til å være sterk. Jeg skulle ikke vise at det gikk inn på meg, men det kom til et punkt hvor jeg fant ut at dette orker jeg ikke lenger. Jeg begynte å fortelle om det som plaget meg og det jeg oppdaget da var at jeg fikk en god følelse av å ta vare på meg selv. Den følelsen er ubeskrivelig god!

Noen av dere har kanskje lagt merke til at jeg ikke svarer like selvsikkert lenger, det er fordi jeg har fått en dypere forståelse av hva mobbing kan gjøre med et menneske. Selvfølgelig hadde det vært best om en klarte å være likegyldig til mobbingen, men det er svært vanskelig.

[Gjest dylan thomas]

Hei.

Jeg burde vel sikkert forklart bedre hva jeg mener der. Venninnen min satt hjemme, stirret på de samme veggene hver dag, men hun følte seg nedfor, helt ute av det. Det ble en selvforsterkende sirkel. De veggene ble et symbol på elendigheten og fremkalte den også. Hun trengte å ristes ut av det.

Men det der er jo helt klart helt individuelt regner jeg med.

[Mia_]

-

Endret 5. juni 2009 av Mia_