Når venner hinter om selvmord

[Gjest Gjest_pasta_*]

Jeg har en venn som er langt nede i kjelleren, og har vært der en stund.

Later som ingenting overfor andre, men forteller hvordan det egentlig står til overfor meg, men bare på sms, aldri face to face.

Dette blir visst verre og verre og nå kommer det hint om å hoppe foran tbanen og at dette er noe som er blitt tenkt på lenge.

Jeg sier at jeg snart må ta diverse telefoner og prøve å få til en innleggelse (det er jo ikke enkelt akkurat), går til psykolog, men syns ikke det fungerer.

Er usikker på om dette med psykologtimene egentlig stemmer eller ikke.

Når jeg sier jeg snart må ta diverse telefoner, så blir jeg bedt pent om å la være, fordi det er et barn inne i bildet som h*n er livredd for å miste.

Jeg sier at det er kanskje best noen kommer og tar barnet før h*n hopper foran tbanen, hvis han uansett har planer om det.

Da er barnet en liten engel og alt h*n har osv.

Jeg er altså usikker på om disse selvmordstankene er reelle planer eller aller helst et rop om hjelp.

Jeg bor i en annen by så jeg får ikke fulgt opp mer enn på avstand, og det er ikke nok.

Hvordan kan jeg skaffe hjelp NÅ uten at noen tar fra h*n det lille barnet ?

Jeg er rimelig sikker på at hvis noen tar barnet, så hopper h*n foran tbanen med en gang.

Psykologen er visstnok sykemeldt og venter på en ny, men vet ikke når dette skjer.

Jeg er usikker på om det er noen psykolog inne i bildet i det hele tatt.

Jeg har fått h*n til å love å ikke gjøre noe dumt, men jeg hører også et rop om at dette ikke går lenger.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få hjulpet med dette, for å få gitt noen akutt hjelp må de vel prøve å ta sitt eget liv, og det har h*n ikke prøvd på, iallfall ikke enda.

Jeg er klar over at det sies at de som snakker om at de vil dø ikke gjør det, og at de som virkelig vil bare gjør det uten å nevne det.

Jeg kan likevel ikke stole på at den teorien holder mål.

What to do ?

Noen gode forslag ?

[Gjest dylan thomas]

Den der er ikke enkel, og det finnes neppe noe fasitsvar.

Jeg har selv en venninne som sliter med angst og depresjon, og også selvmordstanker fordi det har vart lenge nå, og hun føler seg som en byrde.

Vi prater mye, og jeg har sagt til henne at tanker om at det hadde vært bedre om alt var over har alle på ett eller annet tidspunkt. Skillet går når man går fra det å tenke at det hadde vært enklere å være borte - til å faktisk lefle med å planlegge det. Som i min venninnes tilfelle, å google metoder for hurtighet, mest mulig smertefritt, etc.

I tilfellet med henne kjørte jeg tough love, uten at det dermed sagt er det korrekte for deg å gjøre. Jeg ga henne beskjed om at i det hun krysset den terskelen med å faktisk gjøre research er hun på planleggingsstadiet. Da bør det blinke et par varsellamper. Hun fikk streng beskjed om å fortelle psykologen sin at hun hadde kommet til det punktet i neste session, og også at selvmord kun var å skyve problemene over på de som blir igjen. Jeg gikk vel nesten strengt tatt for å provosere henne til å våkne litt, da selvmedlidenhet avler selvmedlidenhet, og til slutt bare vokser det av seg selv og man har murt seg inne uten mulighet for å komme ut. Hun sitter sykmeldt hjemme, med de samme fire veggene hver dag, så jeg har "tvunget" henne ut, for å aktivisere henne. Å sitte i det samme rommet som etter hver blir forbundet med situasjonen er jo knappest matnyttig.

Det virket med henne. I neste session var hun endelig helt åpen med psykologen om hvor langt hun var kommet, og fikk kontaktinfo til et sted i hennes område hun kunne ty til for samtaler og evt legge seg selv inn for en periode.

Hun slet bl.a med dårlig samvittighet fordi hun aldri traff venninnene fra jobb lenger, aldri kom til avtaler de gjorde for å møtes, og hadde så lyst til å klare å gå på fredagspils med dem. Der kjørte jeg henne litt hardt på det å committe seg selv til å møte opp. Ok om hun snur utenfor puben. I det minste ville hun ha committet til noe. Neste gang blir hun kanskje i 5 min før hun ikke orker mer, så 10. Enden der var at hun til slutt en gang møtte opp, storkoste seg og ble til de omtrent stengte utestedet. Hun er ikke ferdig med noe ennå, men hun fikk i hvert fall sett at det går an å ha lysglimt også, selv om det går tungt.

Nå var sikkert det jeg gjorde alt annet enn forsvarlig, korrekt og whatever - men har man strøket medhårs så lenge og det ikke virker, så får man prøve med det motsatte. Engasjert, men tough love.

Som sagt, dette er kanskje ikke noe som passer for deg, men nå og da må man riste folk ut av en situasjon som bare eter på seg og vokser av seg selv. Selv om det ikke gjør dem friske, så klarner de kanskje litt.

Vi er i hvert fall flere som er der du er.

[Gjest ts pasta]

Trådstarter her.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe saken an, det hadde på en måte vært litt enklere om vi bodde i samme by og ikke 10 mil unna hverandre, det er begrenset hvor mye jeg får vært til stede med den avstanden.

Jeg er der så fort jeg har mulighet, på helgebasis.

Nå har h*n lovt dyrt og hellig å ikke hoppe, og det er selvfølgelig fordi jeg sier jeg kanskje må ta en telefon eller to.

Det er p.g.a barnet, så jeg har iallfall satt igang en prosess der h*n er redd for å miste den lille, og det tyder kanskje på at det er en viss form for sirkulasjon der oppe rundt det å miste ungen som betyr aller mest, iallfall enkelte øyeblikk.

H*n føler seg som en dårlig forelder som aldri strekker til.

Jeg har tenkt på om jeg skal si at h*n får bare hoppe hvis han føler for det, men så tenker jeg hvordan det hadde føltes om h*n faktisk gjorde det og jeg oppfordrer til det.

Jeg har sagt at tenk hvor grisete det blir om du hopper, men da kommer det bare at det er over på et blunk og fort gjort.

Jeg har en følelse at h*n snakker meg litt etter munnen, jeg har sagt at det er viktig å gjøre noe ut av livet sitt selv, og kommet med diverse forslag.

Men, jeg har selv vært deprimert og vet hvor låst man kan bli i tankemønsteret.

H*n var gjennom en stygg skilsmisse i sommer, som endte i aleneomsorg for barnet, og jeg vet at denne aleneomsorgen er svært slitsom og krevende i en slik situasjon som h*n er i nå,

Har også skjønt at livet virker meningsløst og h*n føler seg alene i verden.

Jeg prøver å få h*n til å flytte nærmere meg slik at jeg kan prøve å bistå så godt jeg kan.

Det blir sagt mye, og jeg kaller det jatting, for jeg tror ikke stort på noe som blir sagt.

H*n har en solid maske utad, og alt virker ok for andre.

Det finnes ingen barnevakt eller noe som helst, og jeg har foreslått å ringe barnevernet og få til avlastning, men h*n er livredd for at de bare tar barnet.

For tiden er h*n også arbeidsledig og har vært det i flere måneder, ingen venner utenom meg og sånn går no dagan....

Begynner visstnok i ny jobb om tre uker, men føler ikke h*n har krefter til noenting.

Jeg sier at det ikke er rart h*n går på veggen med så lite voksenkontakt, ingen jobb og bare gå og tråkke i samme leiligheten 24/7, hvem som helst kan bli sprø av sånt.

Da er det fortsatt jatting, men det skjer aldri noe for å ta tak i situasjonen.

H*n føler seg utslitt selv om h*n sover lenge og hele natta, griner for den minste lille ting og er helt ute av balanse.

Når jeg inviterer både h*n og barnet hjem til meg en helg så har h*n ikke penger, eller det skjer noe annet som gjør at det ikke går å reise bort.

Det er alltid jeg som må dra dit, så nye omgivelser er visst ikke tingen det heller.

Har igjen lovet å ikke gjøre noe dumt, fordi h*n tenker på ungen.

Jeg tror jeg skal fortsette å true med å ringe diverse fagfolk, selv om jeg ikke kan stole på lovnadene om å ikke hoppe, så tror jeg at det skremmer h*n litt ift å miste ungen, så kanskje det kan få h*n fra det, i tilfelle dette ikke er reelle tanker, bare et rop om hjelp.

Det er ikke helt enkelt for meg ti mil unna å få et bra grep om situasjonen heller, spesielt siden alt er tilsynelatende helt OK når vi treffes.

[Gjest Gjest]

Jeg er klar over at det sies at de som snakker om at de vil dø ikke gjør det, og at de som virkelig vil bare gjør det uten å nevne det.

Ikke helt riktig det der, men er en viss sannhet i det..

Mange som sier det ofte for oppmerksomhetens skyld, de vil bli tatt på alvor.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke han virkelig mener han vil dø, da hadde han ikke brydd seg om ungen ble tatt...

Bare vær en venn, vis at du bryr deg, så lenge du orker det selv.

[Gjest Gjest]

Har en venn som holder på med videreutdanning i selvmordsforebyggende arbeid.

Slik jeg har forstått det er det å snakke om det likevel tegn på sunnhet- ett menneske kan være langt nede, ikke se utveier og ha ett reelt ønske om å dø- likevel vil de ikke gjøre det. Det farligste er de som ikke snakker om det, de dør gjerne.

Hvis man er sliten og har opplevd tøffe ting i livet kan det være en normal reaksjon HVIS en klarer å jobbe seg ut av det- vennen din har fått en jobb, ting vil stabilisere seg, voksenkontakt kommer og det blir litt avlastning for barnet. Økonomien vil også bedre seg og det vil bli mer rom for håp videre.

Jatting er vanlig, i en slik periode er en fryktelig selvkonsentrert.

[Gjest Apis]

Har bare lest fort imellom her.

Men denne personen er ikke alene i verden når hun/han har et barn.

Har tydelig bra med resurser når han/hun har vunnet kampen om omsorgen til barnet.

Har søkt og fått jobb.

Dette er jo positive ting som hun/han antagelig ikke ser selv.

Det er en naturlig reaksjon å være deprimert etter å ha vært igjennom det som denne personen har.

[Pest]

Om en er så langt nede er en ikke i stand til å gi et barn det det trenger. Så av hensyn til barnet burde den voksne få hjelp, selv om det betyr at en kan risikere at forelderen og barnet blir skilt for en stund.

Jeg synes egentlig at du burde kontakte den øvrige familien til den syke, om de bor i nærmere og fortelle om hvordan situasjonen er. Det virker som vennen din har problemer med å innrømme skikkelig for seg selv hvor langt nede h*n egentlig er og jeg mener at å kontakte barnevernet for å ordne avlastning kan være en god løsning.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Ts her igjen..

Nå har vi tastet store deler av natten og formiddagen, og jeg har fått en slags forståelse av at det er et rop om hjelp og ikke et reelt ønske om å dø.

Kreftene er borte og alt er slitsomt. Ser ingen løsning og ingen lys der fremme.

Jeg har prøvd å spille litt på dårlig samvittighet og spurt om tanken om hvor lei oss vi som blir igjen kommer til å bli om løsningen blir å hoppe foran tbanen har slått h*n, og hvordan barnet kommet til å ha det i fremtiden da.

Plutselig så hadde h*n et stort behov for å fortelle hvor glad h*n var for vårt vennskap, og hvor mye jeg betyr som en venn.

Da sa jeg at det spiller kanskje ikke så stor rolle, eller betyr så veldig mye hvis du likevel har tenkt å forlate alle som bryr seg om deg.

Jeg fortalte litt om da jeg selv var syk, og sa rett ut at jeg er her fortsatt etter mange års kamp, du kan ikke gi opp etter noen måneder. Så sa jeg at det finnes alltid et håp og alltid en bedre løsning enn å dø. Da kom spørsmålet "er du sikker?"

Ja, sa jeg, er det noen som vet det, så er det da meg.

"Enig i det" kom det da.

Jeg sa jeg forstår at det er vanskelig å tenke klart når det virker som mørkest, men at det ikke er noen løsning å hoppe.

I dag tidlig kom det beskjed om at h*n prøvde å tenke positivt, ikke hadde tenkt på å hoppe siden samtalen vår i natt, og at h*n hadde snakket lenge med den lille i dag tidlig og fått verdens største kos og den lille sa "jeg er glad i deg"

Det er vel vanskelig å tenke klart og få hode over vannet i denne situasjonen tenker jeg, nå har jeg brukt flere timer på å få fokuset litt vekk fra tbanehopping, men jeg kan jo ikke være der 24/7.

Jeg vet ikke hvor mye hold det er i lovnader om å ikke hoppe, men det er forsåvidt det eneste jeg kan prøve å stole på, samtidig som å spille på dårlig samvittighet hvis utfallet blir nettopp det.

Det kommer en god del meldinger, ofte seint om kvelden før jeg skal på jobb, det er vel ekstra ille da tenker jeg, og jeg føler meg fullstendig hjelpeløs som sitter såpass langt unna og ikke får gjort noe som helst.

Det kom et løfte om å snakke med et nært familiemedlem når denne kommer hjem fra ferie om noen uker, men jeg vet at det til tider dukker opp løgner fra den kanten for å unngå ubehagelige spørsmål fra meg, det er ikke første gangen i såfall.

I går fortalte h*n alt om hvor slem h*n syns han var, hvor mye h*n hadde løyet, om utroskap og hvor j*vlig h*n følte h*n har vært mot folk i alle år.

Jeg sa at hvis jeg skulle fokusert på alt det dumme jeg har gjort og sagt opp gjennom årene, f.eks da jeg selv var syk, så hadde jeg hoppa foran tbanen for lengst.

Jeg prøvde å forandre fokus, og det kan se ut som om det virker iallfall akkurat i dag.

Den lille er i barnehagen på dagtid, og det er jo veldig bra for barnet, men h*n selv sitter bare hjemme og glor i veggen.

Livet er fullstendig innholdsløs og jeg skjønner godt at det rabler snart, det hadde rakna for meg for lenge siden uten jobb og å bare være hjemme hele tiden.

Så jeg håper dette med ny jobb er sant, og at dette med psykologen er sant, men detklør litt i fingra etter å prøve å få til en innleggelse eller avlastning, men som sagt er det skummelt å risikere at noen tar barnet, for da forsvinner nok det siste lille som er igjen av livslyst igjen.

Jeg prøver å fortelle at han er da såpass ressurssterk at de ikke kommer til å ta barnet, de er ikke der for å være slemme, men for å hjelpe.

"Skal tenke på det", kommer det da.

I forbindelse med skilsmissen så var det en lengre periode hvor h*n var livredd for å ikke få barnet, så det er mulig det er her skoen trykker.

Dette ble langt og noen god løsning vet jeg ikke om det finnes, h*n er jo voksen og gjør som h*n vil også, jeg bare vet at dette er typisk levestil når h*n ikke har kjæreste i livet sitt, fullstendig tafatt og uten gnist til å prøve å skaffe seg et bra liv.

Prøver å si at man ikke kan basere lykken sin på en kjæreste, men har vel hengt seg opp i at h*n ikke klarer å føle noe om noe om dagen, og det er jo ikke så rart i den situasjonen som er nå.

[Gjest weer]

Det kan bli slitsomt for deg også når du er den eneste han betror seg til. Du må be kompisen din snakke med noen andre også. Dersom du ikke er overbevist om at han vil snakke med psykologen, så gi ham i alle fall nummeret til Kirkens SOS eller noe, det er en døgnåpen krisetelefon som hjelper mange.

Ellers så hjelper det ofte lite å vise til barnet eller andre som trenger ham. Dette er selvmordsutsatte oftest klar over selv, men det veier rett og slett ikke tungt nok for dem.

[Donpedro]

Det er veldig slitsomt å være den man betror seg til, det er mye ansvar for en ufaglært å bære. Har brent meg på det selv, og ble helt tømt for energi. Tilsutt haddde jeg ikke mer å bidra med. Profesjonell hjelp er viktig.

[Gjest Gjest_Pepper_*]

Jeg har ikke hatt tid til å lese alle innleggene dine, men jeg vil likevel si noen ting. Det er veldig bra at du stiller opp for vennen din på denne måten! Mange ville synes det var enklere å vende den andre kinnet til, fordi selvmord er et ubehagelig tema. Så all ære til deg for det du gjør.

Jeg er klar over at det sies at de som snakker om at de vil dø ikke gjør det, og at de som virkelig vil bare gjør det uten å nevne det.

Jeg kan likevel ikke stole på at den teorien holder mål.

Dessverre kan du ikke stole på denne teorien, som du selv sier. Det er en myte, selv om det selvsagt stemmer i noen tilfeller at de som virkelig har bestemt seg ikke snakker om det til noen. Selvmord og selvmordstanker er nemlig preget av mye ambivalens. For noen kan den endelige beslutningen tas veldig impulsivt, kanskje utløst av noe negativt som plutselig skjedde. Spesielt hvis det er rus (inkl. alkohol) inne i bildet, er dette med impulsivitet skummelt, men også ellers. Det er derfor ingen helt sikre tegn på hvor selvmordstruet en person er, og man skal ta alle "rop om hjelp" på alvor, fordi de både kun kan være et ønske om omsorg, og et uttrykk for en reell selvmordsfare.

Det er aldri farlig å snakke om selvmord, selv om mange tror at de kan sette i deer i hodet på den det gjelder. (Der høres det ut som om du gjør en god jobb, ts.) Hvis man vet at noen har det veldig vanskelig, bør man spørre om de har tanker om å ta livet sitt. Hvis de svarer ja, bør man gå videre og spørre om de har lagt en plan for hvordan de skal gjøre det. Om de har tenkt på metode eller når det skal skje, anses faren som stor. Om de kan si at de av og til tenker på selvmord, men at de føler seg trygg på at de ikke vil gjøre noe for å skade seg, kan man føle seg litt tryggere. Det kan her være fornuftig å be personen om å love å ikke gjøre noe fram til man har funnet ut av hva man skal gjøre.

I denne situasjonen vil jeg råde deg til å oppfordre personen videre til å oppsøke hjelp. I første omgang ta kontakt med fastlegen. H*n vil kunne ta en mer grundig suicidalitetsvurdering, og vurdere hva som bør gjøres videre. Om det er akutt, kan legen legge inn personen på akuttpsykiatrisk (enten frivillig, eller med tvang, hvis selvmordsfaren vurderes som veldig stor). Eller legen kan hjelpe personen til å få kontakt med ny psykolog, enten ved hjelp av henvisning til poliklinikk, eller ved å gi personen navn på psykologer med støtte. Et annet, og veldig godt tilbud, er akutteam. Det er noe de har opprettet i mange kommuner, og de tar primært imot pasienter som ikke er så dårlige at de legges inn, og følger dem tett opp til selvmordsfaren er over. Noen steder har de også tilgang på sengeplasser (selv om situasjonen ikke er så alvorlig at de kan bli lagt inn på vanlig akuttpsykiatrisk). For å komme i kontakt med disse akutteamene, kan man f.eks. ringe DPSene i Oslo-området, hvis man tilhører en av disse. Hvordan det er andre steder vet jeg ikke, men fastleger vet også noe om disse akutteamene. Det er dessuten mulig å ringe anonymt og diskutere en sak med akutteamene, for å få råd til hva de burde gjøre.

Dette ble kanskje mye informasjon, men det var hvertfall et raskt forsøk på å gi noen råd og tipse om muligheter.

Når det gjelder datteren til venninnen din, bør du også tenke på henne. Hvor bra er det for henne å ha en mor som fungerer dårlig? Det er heller ikke sånn at man mister omsorgsretten fordi man blir innlagt eller kommer i annen kontakt med psykisk helsevern. Det skal veldig mye til for at barnevernet fjerner barn fra hjemmet, og psykisk sykdom er ikke i seg selv nok. Hvis barnet kan plasseres hos slektninger eller være med far dersom mor må legges inn, trenger det ikke å være noe i veien for at hun kan ha datteren hos seg når hun skrives ut igjen. Her syns jeg også du har et ansvar overfor datteren.

[Donpedro]

Jeg synes det er drøyt å legge ansvaret for noens liv, og datteren til denne sin oppvekst på en ufaglært person som bor 10 mil unna og som må bære alt dette alene.

Det ansvaret har man selv.

(Selv om rådene over her var gode.)

[Gjest TS pasta]

Nå har vi for aller første gang snakket i telefonen om dette.

Det er kun meg i hele verden som vet hva som foregår, og hadde jeg ikke kjent vedkommende så godt som jeg gjør så hadde ikke jeg kunne ant noe om hvordan det står til bak fasaden jeg heller.

Da telefonen ringte var det "kvitre kvitre", og snakk om alt mulig annet i en kjempeblid tone.

Jeg tar det opp og spør hvordan det står til nå, og da begynner h*n med en gang å bagatellisere det.

Da tenker h*n plutselig ikke på det hver dag, kan gå lenge mellom hver gang og i dag har h*n hatt litt å henge fingra i så det har ikke vært så mange tanker.

H*n orker ikke tusen spørsmål fra barnevernet, men vil prøve å komme frem til en 1-gang i uka avtale med foreldrene sine om barnevakt.

Når jeg igjen sier at det er bare dumt å hoppe foran tbanen, så kommer det kjapt "Det går fort da, eller kanskje jeg skal ta i togskinnene i steden rett før toget kommer, så jeg får femti tusen volt gjennom kroppen"

Alt sagt i en spøkefull tone, men jeg vet jo at det ikke er en spøk...

Jeg sier jeg ikke tror noe særlig på at denne psykologen eksisterer (men det gjør den visstnok), og foreslår å snakke med fastlegen, men denne er visstnok den mest evneveike legen som noen gang har eksistert på denne jord, og da jeg sier at det går faktisk an å bytte lege, kommer det bare "vet det"

Føler jeg stanger hodet i veggen her.

Jeg er fortsatt ikke sikker på om dette med å ta livet sitt er noe h*n plutselig kan finne på å gjøre, men jeg tror at (heldigvis) så veier følelsene for barnet opp for de reelle planene om å gjøre det.

Iallfall akkurat nå.

Men, i går fikk jeg beskjed om at alt bare blir verre og verre, så en dag så er vel den grensa nådd også, og da er det plutselig fryktelig fort gjort å bare hoppe i fortvilelse.

Samtidig så har jeg prøvd å si det at det går ikke over av seg selv, man må gjøre noe aktivt for å komme seg ut av situasjonen.

Problemet er bare at siden det bare er meg som vet det, og h*n ikke har noen andre venner å betro seg til, så er det bare meg som sitter her 10 mil unna som må prøve å bistå så godt jeg kan, og det er ikke lett når h*n tydelig har havnet så langt nede i dumpa at h*n ikke ser skogen for bare trær, for uansett hva jeg foreslår, så er det tydeligvis ingen god løsning.

[Donpedro]

Jeg ville sagt fra til familien og evt fastlegen/psykologen.

[Gjest Gjest_Pepper_*]

Jeg synes det er drøyt å legge ansvaret for noens liv, og datteren til denne sin oppvekst på en ufaglært person som bor 10 mil unna og som må bære alt dette alene.

Det ansvaret har man selv.

(Selv om rådene over her var gode.)

Jeg er helt enig i at det er for mye å bære for en ufaglært person. Derfor råder jeg også ts til å igjen oppfordre personen til å søke hjelp andre steder, eller at ts selv kan ringe og be om (evt. anonyme) råd fra profesjonelle. Uansett hvordan man vrir og vender på dette, så sitter ts i det med begge beina (fordi hun er en snill venn som bryr seg), og jeg tenker at hun trenger tips til hvor hun kan henvende seg. Hvis man virkelig er bekymret, er det også i noen tilfeller bedre å til og med gå bak personens rygg, hvis det virkelig er fare for liv og helse. Hvis personen sier at hun ikke vil ta livet sitt av hensyn til datteren, er det forsåvidt betryggende. Men at hun snakker om hvordan hun kan ta livet sitt er ikke det.

Alle har et grunnleggende ansvar for sitt eget liv. Men noen ganger er man så langt nede at man ikke er i stand til å vurdere sitt eget beste. Da mener jeg at omgivelsene også har et ansvar. Selv om det selvfølgelig er uheldig at alt dette dumpes på ts, kanskje spesielt siden hun bor så langt unna.

[Gjest Gjest]

Hadde en i fam. som slet. Var masse tlf om selvmordstanker osv.

Det var en forferdelig tid,men gikk så langt at jeg måtte kontakte legen til vedkommende.

Legen sa: om han vil ta livet sitt, så er det lite du kan gjøre. De som har bestemtseg, klarer det uansett hva andre gjør.

Han mente da at det er også en måte å få oppmerksomhet på,omsorg, fortelle hvor j livet er. (virkeligheten er sjeldent sånn de beskriver)

Jeg protesterte på dette den gang,jeg så en selvmorder foran meg.

I ettertid så er jeg at legen hadde rett. Og det er også forferdelig for de som blir utsatt for slike telefoner og kontakt.

Tror du ikke, om det var fare for selvmord at psykologen hadde gjort noe før han reiste vekk?

Min erfaring er at de som tar livet sitt, varsler ikke noen om det på forhånd.

Så det kan være et rop om hjelp,men vær obs på hva du sier til vedkommende. Ikke lid med vedkommende...vær positiv,ikke kommenter negative ting.

Blir det for ille så kan du bli mere bestemt. Du vet det er like ille for barn å vokse opp med psykisk syke, som med rusmisbrukere.

Ting høres også verre ut på tekstmld. Kan det være at du blir noe brukt, siden du ikke bor i nærheten?

Det er lett å falle i rollen å bli brukt.

[Donpedro]

Da mener jeg at omgivelsene også har et ansvar.

Enig. Men jeg mener at det ansvaret kun varer en begrenset periode av tid, særlig når det er snakk om en person alene. Man kan ikke tvinge noen til å hjelpe seg selv - etter at man har lagt frem ulike alternativer for dem.

Jeg har som sagt vært i denne situasjonen selv, og det tok knekken på meg. Ja, personen jeg hjalp hang seg ikke - men det forholdet vi hadde ble avsluttet da ting gikk bedre. Alt jeg hadde av energi var sugd ut av meg, og det var intet påfyll å hente i positiv respons fra den jeg hjalp. Den dag i dag har vi ikke kontakt. Det skyldes nok en kombinasjon at jeg rett og slett ble drittlei hele personen og at personen selv synes alt som skjedde er litt flaut å se tilbake på.

[Pest]

Pasta/TS få familien til personen til å overta. Dette er ikke ditt ansvar, din byrde eller ditt liv, du har ikke kompetansen, relasjonene, muligheten og ikke engang den fysiske nærheten som skal til for å hjelpe h*n. Det du er, er et godt og varmt medmenneske og nå blir du brukt som klagemur, uten muligheter til å vite om hva vedkommende forteller deg, engang er sant.

Den eneste hjelpen du gir nå, er å lindre smertene/tankene/følelsen til personen når det står på, og det hjelper ingen i lengden. Tro meg.

Kontakt familien, barnevernet, fastlege/legekontor, hva som helst som faktisk er pliktig til å hjelpe og må involvere seg. Det er tydelig at du allerede bruker langt mer tid og energi enn hva som er nyttig for noen av dere. Trekk deg unna.

[Gjest Gjest]

Enig. Men jeg mener at det ansvaret kun varer en begrenset periode av tid, særlig når det er snakk om en person alene. Man kan ikke tvinge noen til å hjelpe seg selv - etter at man har lagt frem ulike alternativer for dem.

Jeg har som sagt vært i denne situasjonen selv, og det tok knekken på meg. Ja, personen jeg hjalp hang seg ikke - men det forholdet vi hadde ble avsluttet da ting gikk bedre. Alt jeg hadde av energi var sugd ut av meg, og det var intet påfyll å hente i positiv respons fra den jeg hjalp. Den dag i dag har vi ikke kontakt. Det skyldes nok en kombinasjon at jeg rett og slett ble drittlei hele personen og at personen selv synes alt som skjedde er litt flaut å se tilbake på.

Jeg har selv ikkekontakt med to personer grunnet dette. Som du skriver,energien ble sugd ut av meg. For ikke å snakke stygt om psykisk syke, så blir en del så selvsentrert,alt skal dreie seg om dem. Dt er jo som egoister.

Jeg forstår at de sliter, alle kan få seg en knekk og nedtur, og slite.

Jeg opplevde ikke en gang hvor disse to var intr i mitt liv,aldri et spørsmål.

Til mer positiv jeg ble,jo oftere kom truslene. Da jeg sa at de måtte søke proff hjelp, for jeg kan ikke slite med dette alene, så var det slutt.

Ikke ble det selvmord,livet gikk videre.