Voksen som oppfører seg som 5åring - always

[ninuska_]

Jeg har en problemstilling jeg lurer på hvordan dere hadde løst:

Jeg kaller personen for X. X er veldig voksen, veldig voksen, og du har kjent X i 5 år. En helg er X på besøk hos deg. X har så lenge du har kjent h*n vært sta, borkjemt, umoden, skal ha sin egne vilje (på bekostning av alt) og har ingen mulighet til å si "Kanskje vi kan gjøre som dere vil". 

Problemet er at X står nært med noen du setter høyt, og du har prøvd lenge å holde kjeft for at X og du skal komme overens - lenge, ikke for din skyld, men for den personen du setter høyt.

For å si det kort og greit: Det hjelper ikke å si ifra - kjefte eller smelle - si at det er på tide å oppføre seg som en voksen person - slutte å skal kreve å få viljen sin - gråte om man ikke får viljen sin - slutte å være så bortkjemt og egoist - ondskapsfull og sta - for dette gjorde jeg.

Hvordan takler dere dette? Har det noe å si for dere om X er viktig for en nær person av dere?

Endret 17. desember 2015 av ninuska_

[Gjest Gjest]

Nytter det ikke å snakke med den personen du setter så høyt, da?

[ninuska_]

Nytter det ikke å snakke med den personen du setter så høyt, da?

Hva skal den personen gjøre? Vedkommende har også prøvd å snakke med X, men uten hell. Mange har prøvd å snakke med X, uten hell, for å si det på den måten, men X sier unnskyld der og da, men X tar det aldri til seg det som blir sagt - så for meg er unnskyldningene kun tomme ord.

Endret 9. mars 2009 av ninuska_

[Gjest Gjest_Nora_*]

I call Svigermor!!!

Slitsomt...

[ninuska_]

Om det er svigermor? Det er urelevant

[Pingting]

Hjertet mitt sier at X trenger å få en grundig omgang med verbal deng, og at kanskje det kan være en "oppvekker". Hodet mitt derimot, sier at det er nok en særdeles dårlig ide!

Herlighet for en slitsom situasjon du har havnet i! Har all sympati, det er fælt når man må velge på den måten.

Jeg er rimelig konfliktsky, så jeg ville nok ikke gjort noe om jeg var i samme situasjon. Det er også fordi jeg ville vært redd for å ødelegge forholdet til den andre personen. Men jeg ville definitivt fortalt h*n (den personen du setter høyt) hvor landet ligger, slik at det var mulig å holde seg så mye unna X som mulig. Er det slik at X er så nær den andre personen vil du antagelig ikke slippe unna å måtte treffe X av og til.

Jeg regner med at X er typen til å bli enda mer barnslig om det er konflikter på gang? Da er det kanskje greit å holde krangling og åpenlyst irritasjon på et minimumsnivå, hvis ikke risikerer du at alt blir verre.

Det er langt fra en perfekt løsning, men noen slik tror jeg ikke eksistere i sånne dilemmaer.

[ninuska_]

Jeg er ganske lei hele greia, for jeg har virkelig prøvd å la det ligge og komme overens med X, men det fins grenser for hvor mye et menneske orker av psykisk misbruk, som jeg kaller det. Jeg kan ikke unngå å møte X ved hver anledning, men jeg har ikke tenkt å oppsøke disse anledningene. 

Takk for svar

Endret 17. desember 2015 av ninuska_

[Jade]

For meg høres det ut som at X har en eller annen funksjonshemming. I såfall kan h*n jo ikke noe for det. Kanskje dette er noe som det ikke snakkes om / vondt tema, el.l.?

[ninuska_]

For meg høres det ut som at X har en eller annen funksjonshemming. I såfall kan h*n jo ikke noe for det. Kanskje dette er noe som det ikke snakkes om / vondt tema, el.l.?

Nei, det er ingen funksjonshemming, i såfall hadde jeg forstått det. X er en normalt, fungerende person - så langt som personligheten til X kan sees på som normalt fungerende. Det er bare at disse "utbruddene" til X - gråten, griningen etc. er så overveldende at ingen vil si ifra når X går over streken. X er veldig grei når alt går slik X vil, men om X ikke får viljen sin til en hver tid, så bryter helvete løs.

Jeg får vel bare prøve å unngå X, så langt det går. Det er kanskje den eneste løsningen på dette problemet ;/

[Gjest kult]

Jeg ville sagt passiv-aggressiv væremåte/ personlighet. Kanskje med narssisistiske trekk.

Eller kanskje ikke så passiv, når jeg tenker meg om....

Har lest en del på nettet om dette i det siste, og det virker som det er liten sjangs for å "vekke" slike folk.

Anbefalt tilnærming ser ut til å være å ikke forvente noe, og jatte med, hvis en ikke kan velge dem bort.

http://divorcesupport.about.com/od/abusive.../a/Pass_Agg.htm

http://creativeconflicts.com/2009/02/fight...essive-actions/

http://creativeconflicts.com/2009/02/fight...essive-actions/

http://samvak.tripod.com/

[Pingting]

Det er bare at disse "utbruddene" til X - gråten, griningen etc. er så overveldende at ingen vil si ifra når X går over streken.

Den der er vel egentlig litt typisk tror jeg, fordi ingen sier fra saa faar det fortsette.

Det er utrolig trirt at det er du (og ande i naerheten) som maa lide under dette, men hvis man oensker aa unngaa en aapen konflikt er nok kanskje den beste loesningen aa holde seg saa mye i bakgrunnen som mulig. Ev. sende X et par episoder av Dr. Phil med lignende tilfeller

[ninuska_]

Det er vanskelig å unngå konflikter.

Jeg føler at det blir vanskelig å unngå konflikter; det er et voksent menneske som ligger på gulvet og oppfører seg som 5 år; for X vil kun styre andres liv.

Jeg får vel sette på Dr. Phil et par ganger, og hvis X kommenterer hendelsene, så får jeg si at det likesågodt kunne vært h*n i stolen til Phil

Endret 17. desember 2015 av ninuska_

[Norbertine]

ninuska: hva gjorde dere i situasjonen du nevner over da? Det naturlige ville vel være å ignorere oppførselen til X, og si at vil du ikke være med så trenger du ikke det, men vi skal i hvert fall gå. Man lar jo ikke et irrasjonelt voksent menneske skrike til seg viljen sin på den måten, det går det jo rett og slett ikke an å forholde seg til.

Jeg tror rett og slett jeg bare hadde gått vekk, lagt på telefonen, dratt hjem eller tilsvarende hver gang jeg hadde møtt slik oppførsel.

[Gjest Gjest]

X har plutselig ikke lyst å dra ut, mens vi gjør oss klar til å dra. Da blir det et rent kaos, siden X ikke har lyst til å dra, og vil at denne andre personen skal bli hos h*n. X legger seg på gulvet; gråter og skriker.

Dette høres jo ikke riktig friskt ut. Sikker på at det ikke er en skjult psykisk lidelse som ligger bak her? Ofte vet ikke selv de aller nærmeste om psykiske lidelser, man har liksom bare blitt så vant til at denne personen oppfører seg merkelig.

En slektning av meg har skjønt først nå de siste par årene at moren hennes faktisk er psykisk syk. Moren skjønner jo ikke selv at hun er syk, så det har aldri blitt stilt en diagnose. Hun har alltid oppført seg sært, og man har bortforklart det med at "hun er nå bare sånn". Men datteren har etter en del hendelser skjønt at det ligger sykdom bak. Moren har blitt gradvis verre med sine særheter i årenes løp, og nå gjør hun ting som ikke henger på greip i det hele tatt.

Problemet med slike tilfeller er at de ikke selv innser at de trenger hjelp, og da er det lite man kan gjøre for å hjelpe dem. Folk skal jo være til ekstrem fare for seg selv eller andre før de kan tvinges til behandling.

[ninuska_]

ninuska: hva gjorde dere i situasjonen du nevner over da?

 

Jeg dro. Jeg syns det var helt sjokkerende, fikk hakeslep. Det var ingen sjans i verden at jeg ble igjen når X oppførte seg på den måten. Den andre personen ble igjen, men dro også ganske snart etterpå.

Jeg vet ikke om X har psykiske problemer. Så vidt jeg har forstått, så har X vært sånn her hele livet sitt.

Endret 17. desember 2015 av ninuska_

[Gjest Gjest_Lauren_*]

Jeg synes denne personen som står deg nær er svak når vedkommende ikke stiller krav om at X oppfører seg ordentlig i deres nærvær. Når det ikke settes grenser vil X bare fortsette på samme måte. Så menneskene som er rundt X er også med på at dette fortsetter.

[ninuska_]

Nettopp. Selv om jeg ikke tror det er noen løsning på dette, hvis ikke alle går sammen om det og prøver, så var det hvertfall deilig å få litt uløp for det her

Endret 17. desember 2015 av ninuska_

[Gjest Gjest]

Nettopp. Jeg har prøvd å forklare dette til dem, og de forstår at de er med på at dette fortsetter - men dette er mennesker som har taklet X hele livet og de har egentlig satt seg i en passiv stilling når X gjør det på denne måten, for de orker ikke at X skal bli opphisset/opprørt etc.

Foreldrene til X har jo en stor del av ansvaret for at X er blitt som dette. De har tydeligvis mislykkes totalt i oppdragelsen. Tipper foreldrene også har overbevist de andre menneskene rundt X om at vedkommende trenger å dulles med. Hadde jeg vært deg hadde jeg ikke brydd meg om å ha noe kontakt med X.

[ninuska_]

Man kan vel se på det på den måten. Jeg antar at alle har prøvd å sette ned foten for X, men at i det lange løpet orker ingen.. De orker ikke bruke energi på h*n.

Jeg skal prøve å unngå all kontakt med X, selv om det blir litt vanskelig, men inntil X forstår hvordan oppførsel h*n har, hva h*n utsetter andre mennesker for etc, så er det ingenting å samle på, selv om det er en nær person i livet til noen jeg setter høyt.