Begravelsen til en god venn

[Gjest Gjest_Lilje_*]

Hei

Nå nylig gikk en kompis av meg bort, av uvisse årsaker.

Vi ble kjent på slutten av 90 tallet, i en periode hvor vi begge ruset oss ganske mye, jeg tok meg sammen og prøvde å opprettholde kontakt med kameraten min, men det ble vanskelig etterhvert siden

han rusmisbruk eskalerte, han var en type som tok alt og det virket ikke som om noe beit ordentlig på han, men alle har en grense og det endte med at han ble schizofren/psykotisk.

Etter å ikke ha hørt på han på en 6 år, traff jeg han tilfeldigvis på butikken i fjor, jeg hørte stemmen hans og snudde meg, den personen jeg så var nesten ikke til å kjenne igjen, han hadde vel dobblet vekta si og vel så det, ansiktstrekkene hans var helt borte.

Vi pratet litt, og han kunne fortelle at han bodde på en psykiatrisk enhet, jeg så på ansiktet hans at han skjemtes over seg selv og var svært lei seg, det ble kun noen små høflighetsfraser før våre veier skiltes, selv om jeg ble rystet over hvor forfallen han var trøstet jeg meg selv med at han virket langt mer oppegående enn forrige gang jeg traff han.

Det er svært så tragisk at en mann på 30 år skal død slik, jeg får ondt i meg når jeg tenker på han, da vi ble kjent var han en smilende ung mann med jobb og hele livet foran seg, nå er det over.

Jeg gruer meg litt til begravelsen, jeg har bare møtt en av hannes nærmeste familie tidligere, i forfjor døde en annen venn av meg av overdose og da følte jeg også det samme jeg føler nå, skyld.

Skyld for at jeg ikke stilte nok opp for de, skyld for å ha vært endel av disse personens ruskrets i ett tidlig stadium, vil det være feil av meg å stille opp i begravelsen ?

Så tenker jeg å skrive en kondolanse, har tenkt litt på "De gode minnene lever videre" eller "minnene kan de ikke ta fra oss", men føler det også blir litt feil ettersom jeg vet han hadde det vanvittig kjipt den siste tiden.

Takker alle som tar seg bryet med å svare

[Helene]

Du må ikke føle skyld, mannen var syk. Han følte sikkert at du var en venn, og du stiller i begravelsen fordi du tross alt brydde deg om han.

Det er alltid vanskelig å miste noen, uansett omstendigheter. Gå og ta farvel, og familien blir sikkert glade for at du er der.