Ingen fostår...

[Gjest Kavring]

jeg vet ikke...har angst og er redd alt skal bli forverret med evt bivirkninger.

blir noe verre nå så kommer jeg mest sannsynlig ikke orke å leve...

Tror du det får blitt så mye værre om du begynner på det da?

Bivirkninger er vanligst i 1. eller 2. behandlingsuke og avtar vanligvis etter det, hvis du fortsetter med behandlingen.

[Gjest deppah]

takk for svar, dere.

rart å føle at noen på nett bryr seg mer om meg enn min egen familie...

jeg syns dette er veldig vanskelig. jeg har mest lyst til å sove hele dagen, og kunne helt sikkert gjort det og.

å begynne på cipralex er virkelig veldig skummelt for meg selv om jeg vet at det sikkert hadde hjulpet etterhvert.

og jeg vet jeg burde gjøre annet enn å sitte hjemme men jeg klarer ikke gjøre noe.... jeg kan gå en hel dag uten å spise eller drikke fordi jeg syns det er slitsomt å lage seg mat. føler meg på mange måter som et lite barn i en voksen kropp.

[Gjest deppah]

Tror du det får blitt så mye værre om du begynner på det da?

Bivirkninger er vanligst i 1. eller 2. behandlingsuke og avtar vanligvis etter det, hvis du fortsetter med behandlingen.

jeg vet ærlig talt ikke.. jeg har faktisk bare fått 5mg for jeg fortalte at jeg er redd høye doser og sånt...så det er en start...

[Gjest Gjest]

hei:)

vil bare si at du ikke er alene om å føle det slik. forventingspress, sosial angst osv. jeg går i en samtalegruppe, folk mellom 18 og 25 år og der har vi snakket mye om det samme. det er kjipt å føle at man ikke svarer til forventninger, ikke er der man 'burde' være ol.

men man må være litt egoist i disse tilfellene og tenke hva som er bra for seg selv i lengden, istedet for å høre på andre. det tar tid uansett. det er du som er viktig her.

håper du får det bedre.. hvis du får tilbud om samtale gruppe vil jeg absolut anbefale det. var livredd og RAR først men det hjelper. der har alle sine problemer, du kan få utløp for det du føler og kjenne deg igjen i andre. lykke til=)

[Gjest deppah]

hei:)

vil bare si at du ikke er alene om å føle det slik. forventingspress, sosial angst osv. jeg går i en samtalegruppe, folk mellom 18 og 25 år og der har vi snakket mye om det samme. det er kjipt å føle at man ikke svarer til forventninger, ikke er der man 'burde' være ol.

men man må være litt egoist i disse tilfellene og tenke hva som er bra for seg selv i lengden, istedet for å høre på andre. det tar tid uansett. det er du som er viktig her.

håper du får det bedre.. hvis du får tilbud om samtale gruppe vil jeg absolut anbefale det. var livredd og RAR først men det hjelper. der har alle sine problemer, du kan få utløp for det du føler og kjenne deg igjen i andre. lykke til=)

tusen takk for det fint svar.

[Gjest Kavring]

jeg vet ærlig talt ikke.. jeg har faktisk bare fått 5mg for jeg fortalte at jeg er redd høye doser og sånt...så det er en start...

Det er en start, ja! Syns du skal prøve jeg Men jeg kan forstå at du er skeptisk og redd.

Det er vondt at du ikke har familie som støtter deg. Men har du forklart faren din at dette er mer enn bare en sorg over å ha mistet kjæresten din da? Har du latt han komme hjem til deg, slik at han får sett hvordan det egentlig står til?

[Gjest Stjernedryss]

jeg vet ærlig talt ikke.. jeg har faktisk bare fått 5mg for jeg fortalte at jeg er redd høye doser og sånt...så det er en start...

Jeg synes absolutt du skal prøve. Jeg har ikke gått på noe antidepressiva selv, men fikk et nytt liv etter jeg begynte med adhd medisiner. Plutselig en dag stod jeg opp og hodet var 10 kg lettere. Før jeg begynte på medisiner var jeg så langt nede at bivirkningene uansett er for bagateller å regne. Jeg kan ikke love at at medisinene dine får like god virkning på deg, men det virker i allefall som du har mye mer å vinne enn å tape.

[Gjest deppah]

Det er en start, ja! Syns du skal prøve jeg Men jeg kan forstå at du er skeptisk og redd.

Det er vondt at du ikke har familie som støtter deg. Men har du forklart faren din at dette er mer enn bare en sorg over å ha mistet kjæresten din da? Har du latt han komme hjem til deg, slik at han får sett hvordan det egentlig står til?

ja får se om jeg ikke begynner på det en dag...pleier å utsette alt det skumle

pappa er dødssyk så han er på sykehuset så han er aldri hos meg.

uff, høres ut som en såpeserie dette...så mye drama.

[Gjest deppah]

Jeg synes absolutt du skal prøve. Jeg har ikke gått på noe antidepressiva selv, men fikk et nytt liv etter jeg begynte med adhd medisiner. Plutselig en dag stod jeg opp og hodet var 10 kg lettere. Før jeg begynte på medisiner var jeg så langt nede at bivirkningene uansett er for bagateller å regne. Jeg kan ikke love at at medisinene dine får like god virkning på deg, men det virker i allefall som du har mye mer å vinne enn å tape.

du har veldig rett i det du sier og jeg kjente faktisk frysninger og sommerfugler i magen da jeg leste at du våknet med et hode som var 10 kg lettere. hehe.

jeg har så lyst til å bli fornøyd med livet og meg selv...

[Gjest Kavring]

ja får se om jeg ikke begynner på det en dag...pleier å utsette alt det skumle

pappa er dødssyk så han er på sykehuset så han er aldri hos meg.

uff, høres ut som en såpeserie dette...så mye drama.

Ok. Jeg forstår. Men skal man klare å overvinner alt det skumle, må man bare hoppe ut i det. Men selvfølgelig, det er du som må føle at du er klar.

Huff, det var leit. Men har du ingen andre du kan støtte deg til?

Jeg har aldri vært i nærheten av en sånn situasjon som du beskriver, så jeg klarer vel egentlig ikke å sette med inn i den. Men jeg bare tenker at det hadde hjulpet å ha en som kommer innom deg og som kan "sparke" deg litt bak, ved siden av at du går til psykolog.

[Gjest Stjernedryss]

du har veldig rett i det du sier og jeg kjente faktisk frysninger og sommerfugler i magen da jeg leste at du våknet med et hode som var 10 kg lettere. hehe.

jeg har så lyst til å bli fornøyd med livet og meg selv...

For min del tok det også bare tre dager før jeg opplevde den radikale forandringen, og ingen bivirkninger av betydning, men dette er veldig forskjellig fra person til person. Sikkert uansett greit å høre om positive opplevelser, i og med at det er så mange som forteller om dårlige erfaringer, bivirkninger osv.

[Gjest deppah]

Ok. Jeg forstår. Men skal man klare å overvinner alt det skumle, må man bare hoppe ut i det. Men selvfølgelig, det er du som må føle at du er klar.

Huff, det var leit. Men har du ingen andre du kan støtte deg til?

Jeg har aldri vært i nærheten av en sånn situasjon som du beskriver, så jeg klarer vel egentlig ikke å sette med inn i den. Men jeg bare tenker at det hadde hjulpet å ha en som kommer innom deg og som kan "sparke" deg litt bak, ved siden av at du går til psykolog.

jeg har lyst til å begynne på det og, men jeg er så pysete...

jeg har faktisk ingen som bryr seg på den måten, som jeg kan stole hundre prosent på... har en god venninne og jeg er veldig glad i henne, men jeg føler hun bare jatter med meg mesteparten av tiden. og om noen begynner å pushe meg så gir jeg opp og legger meg, så det er skummelt det der altså... jeg føler jeg sutrer som en unge, men jeg er bare helt på bunn nå...

[Gjest deppah]

For min del tok det også bare tre dager før jeg opplevde den radikale forandringen, og ingen bivirkninger av betydning, men dette er veldig forskjellig fra person til person. Sikkert uansett greit å høre om positive opplevelser, i og med at det er så mange som forteller om dårlige erfaringer, bivirkninger osv.

å høre om positive opplevelser gjør meg litt letta ja, selv om det ikke er helt samme medisin og samme scenario, så blir det likevel noe godt ved det.

men hvordan var du før medisin, og hvordan er du nå?

håper jo at hele personligheten skal forandre seg jeg da. hehe

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke hvorfor man alltid roper at man må få seg jobb når man sliter psykisk. Er det ikke bedre å få hjelp slik at man kan finne ut hvordan gjøre hverdagen sin bra, uten ekstra bekymring for økonomien?

Nei, det er ikke bra å stenge seg inne. Den onde sirkelen må man på et vis krabbe seg ut av, men man trenger ofte hjelp.

Ei venninne bestemte seg for at hver dag skal hun dusje og kle seg i klær hun ville valgt om hun skulle ut, gjerne litt mascara også.

Så ble det til å gå ut en tur hver dag, om ikke annet så en runde rundt kvartalet.

Og så smile til folk. Folk blir så glade når folk er hyggelige.

Men Rom ble ikke bygget på en dag. Ta et skritt av gangen.

[Haris Pilton]

Hvordan jeg kom meg opp fra den verste depresjonen (jobber fortsatt med saken, men det går framover):

- begynte å sminke meg selv om jeg ikke skulle noe

- gikk turer til solarium de dagene jeg orket. sol gjør underverker.

- søkte hjelp (skal til første psykologtime i midten av mars:) )

- begynte å si mer ja til venner, selv om jeg ikke ville/orket treffe noen. begynte dermed å se at jeg betydde noe for vennene mine, at de likte at jeg var med på ting igjen. man glemmer ofte at man betyr noe når man stenger ute dem som er glad i en.

- jeg begynte å ta ansvar for min egen lykke, i den grad jeg har kapasitet til det.

Jeg jobber fortsatt ikke, men nå har jeg begynt på svømming en dag eller to i uken og å synge i et anerkjent gospelkor som har øvelser annenhver uke. Klarer jeg det ikke noen dager så klarer jeg det ikke. Men det er godt for psyken å i hvert fall tenke "jeg svømmer og går i kor". Det er også herlig å ha noe å si når jeg møter folk (nye eller gamle) og de spør hva jeg driver med. Da kan jeg smøre litt på, og i stedet for å si "jeg gjør ingenting....er sykemeldt." kan jeg nå si "jeg er sykemeldt men synger i kor og svømmer, så det går framover!" Bare det i seg selv gjør det utrolig mye lettere å gå mennesker i møte. Jeg føler meg ikke som en taper i like stor grad som før.

Jeg søker på skoler til høsten. Vet ikke om jeg kommer til å klare å studere, men jeg søker.

Sånn ellers prøver jeg å holde det ryddig rundt meg (men er veeldig vanskelig), kjøper gjerne en blomst når jeg klarer å gå på butikken og handle som jeg setter på stuebordet. Blomsten kan være høydepunktet på dager der jeg ikke klarer noe annet Jeg er heldigvis veldig lett å glede, kan hende det er noe av det som har hjulpet meg på vei.

Det er fortsatt hardt noen dager, sånne ting skjer ikke over natta. Men gud hvor godt det er å ha pauser fra psyken noen dager i blant

[The Kitten]

Denne blir sikkert flyttet fordi jeg var usikker på hvor jeg skulle poste den.

Men nå er jeg så deppa at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg... Jeg har slitt psykisk lenge og dette har gjort at jeg ikke fungerer som et "normalt" menneske lenger.

Jeg klarer ikke jobbe så dagene går til å sitte inne og tenke på alt som er galt.

Jeg har mista kontakten med min mor,det ble nettopp slutt med kjæresten, jeg har få venner, jeg føler meg rett og slett som en taper.

Jeg har fått kontakt med min far nå nylig, etter 25 år hvor ingen av oss har brydd oss noe særlig.

Og denne kontakten var jeg glad for...helt til i dag. Han ringte meg og spurte hvordan det gikk. Jeg svarte at det var mye vondt, det er slutt mellom meg og kjæresten og jeg har ingen penger for tiden.

Han sa til meg at jeg måtte få meg en jobb. Jeg har fortalt hvor mye jeg sliter, så jeg sa til han at det er ganske umulig nå.

Da begynte han å snakke om min 2 år yngre halvsøster som leter etter ny jobb nå, hun ville ha flere jobber. Hun sto på og var så flink.

Jeg hater å kjenne på denne skuffelsen over andre grunnet deres skuffelse over meg. Jeg hater livet mitt og meg selv og vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Ønsker ikke å leve mer, for å være helt ærlig.

Vet egentlig ikke hva jeg vil høre nå...jeg trengte vel bare å få det ut...

[Gjest Gjest_anonym_*]

takk for svar, dere.

rart å føle at noen på nett bryr seg mer om meg enn min egen familie...

jeg syns dette er veldig vanskelig. jeg har mest lyst til å sove hele dagen, og kunne helt sikkert gjort det og.

å begynne på cipralex er virkelig veldig skummelt for meg selv om jeg vet at det sikkert hadde hjulpet etterhvert.

og jeg vet jeg burde gjøre annet enn å sitte hjemme men jeg klarer ikke gjøre noe.... jeg kan gå en hel dag uten å spise eller drikke fordi jeg syns det er slitsomt å lage seg mat. føler meg på mange måter som et lite barn i en voksen kropp.

Hei!

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i hva du skriver!

Jeg er ufør pga psysiske plager og tilbringer dagene hjemme..føler at jeg bare vil sove bort dagen, for da får jeg i det minste tiden til å gå..

Hender også at jeg lar være å levere barnet mitt i barnehagen, for da har jeg ihvertfall litt selskap..alt er et ork..som du selv beskriver..

Det er meget vanskelig for andre å forstå hva man sliter med, dersom man ikke sliter slik selv..

Det er faktisk ikke sååå lett å bare begynne å jobbe.

Selv sliter jeg med å møte nye mennesker, innbiller meg at alle har noe negativt å si om meg..og kritikk takler jeg overhodet ikke..

Å jeg gir opp så snart ting blir vanskelig..

Når du skriver at du er redd for å begynne på cipralex, kan jeg selv fortelle at jeg har brukt disse..det tar lang tid før de virker..ca 4-5 uker..og bivirkningen du får er bl.a kraftig munntørhet og noe kvalme, de tar også lang tid å venne seg av med..

Ville heller prøvd efexor som også virker angstdempende..har ikke noen som helst bivirkning på meg ihvertfall, men det kan jo selvsagt variere..

[impa]

start i det små. jeg hadde det slik for en tid tilbake, dro til fast legen og slik, fikk noen gode svar, som hjalp litt.

Han sa det viktigste var å ha fast døgnrytme, stå opp kl.8 på morgnen, om så det virker som verdens hardeste ting, så gå deg en tur, den trenger ikke være lang, men kom deg opp og gå en tur. Og legg deg til "normal" tid, hvis tankene kommer som skygger på natten, så skriv det ned, om du gråter øynene ut av deg, så skriv deg utmatta. Så opp igjen morgnen etter og gå deg en tur, repeter dette... Etter hvert klarte jeg selv å gjøre de små ting, som virka totalt håpløse for en tid tilbake.