" Ekskjerringer, la oss være i fred "

[Gjest Gjest]

Det var jeg som bakte pepperkaker med gutten. Det er jeg som går skitur med gutten. Jeg hjelper gutten med lekser på onsdagene. Jeg lager all mat. Jeg vasker tøyet hans, osv. når han er her hos oss. Men det spiller ingen rolle hvor mange skrubbsår du plastrer eller hvor mange klemmer du gir. Han viser stadig vekk at jeg ikke er en naturlig del av hans tankebane. Han kan gjøre ting sammen med meg hele uka - slik som nå og allikevel slår ikke tanken han å si hadet før han drar. Han er 7 år. Og det er kanskje det som sårer mest, at jeg vet han ikke gjør det fordi han er slem, men at han rett og slett ikke tenker på meg som en del av livet sitt. Jeg er kjæresten til pappa. OG den som ordner alt. Men det er en selvfølge, right?

Og hvorfor er det sånn? Du er flink til å skrive negativt om moren, men du nevner knapt barnets far, din samboer.

Takker han deg for at du ordner alt for gutten hans? Lærer han gutten sin å respektere deg og å sette pris på det du gjør? Hvis ikke er det ikke morens feil at dette er slitsomt.

[Gjest Gjest]

Jeg er sjokkert!!

Hvorfor er du sjokkert?

Det er kalde fakta selv om dere tror på det!!!

Der faren er påtvungen farskap,er det nok bare plikt,det å ta seg av barna.

Slik er det for meg også.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er du sjokkert?

Det er kalde fakta selv om dere tror på det!!!

Der faren er påtvungen farskap,er det nok bare plikt,det å ta seg av barna.

Slik er det for meg også.

"ikke tror på det" skulle det stå

[Crow Jane]

Og hvorfor er det sånn? Du er flink til å skrive negativt om moren, men du nevner knapt barnets far, din samboer.

Takker han deg for at du ordner alt for gutten hans? Lærer han gutten sin å respektere deg og å sette pris på det du gjør? Hvis ikke er det ikke morens feil at dette er slitsomt.

Far kan knapt nevnes fordi han er ganske passiv, ja - det stemmer det. Problemet er at det er mor også. Og hvorfor er det verre? Fordi når gutten er hos far så har han meg, men mor er singel, så der er det bare én voksenperson.

OG jeg er ikke "flink til å skrive negativt om moren", jeg forteller om de faktiske forhold. Bollene er bare et eksempel. Men hvordan hadde du følt det da? Når ingenting du gjorde var bra nok og i beste fall en selvfølge? Også for gutten...

Skjønner at det er vanskelig å la barnet sitt leve hos "andre" - altså at far får ny dame - men det er da ikke min skyld. Bare prøver å gi gutten en god oppvekst, jeg. Dessuten synes jeg synd på han. Kan ikke han få lov til å være glad i meg også da? Uten at mor gir han dårlig samvittighet for det?

Jeg er grunnskolelærer og opplever at elevene mine er flinkere til å gi positive tilbakemeldinger enn han.

Hvordan vet jeg at dette kommer fra henne og ikke fra gutten selv? Vel - han stod som 4åring og sa følgende ord: "Tror ikke jeg skal være så mye sammen med deg, jeg." Vi fikk nemlig knallkontakt fra starten av - helt til denne meldingen kom og det er 3 år siden.

Endret 23. februar 2009 av Crow Jane

[Gjest Gjest]

Far kan knapt nevnes fordi han er ganske passiv, ja - det stemmer det. Problemet er at det er mor også.

Men det er ikke din sak!

Mor skylder deg ingen takk. Hun sender barnet til barnets andre forelder, og det er en selvfølge at barnet da blir ivaretatt. At barnets far velger å overlate ansvaret til deg, er hans valg og hans ansvar. Det er ham du må ta opp dette med.

Jeg skjønner forøvrig godt at mor har problemer med dette. Hun ønsker nok at barnet hennes skal ha en far, ikke en mor til. Men det er klart, det er bedre at du tar deg av gutten når han er oss dere, enn at ingen gjør det. Jeg kritiserer ikke deg for at du stiller opp, langt ifra.

Det jeg reagerer på, er en gjenganger i slike diskusjoner. Mødre slenger dritt om stemødre, stemødre slenger dritt om mødre. Ingen legger noe ansvar på barnets far. Hvis han hadde stilt opp som han skulle, ville mye av problemet vært borte.

[Gjest Gjest_hmm_*]

Det jeg reagerer på, er en gjenganger i slike diskusjoner. Mødre slenger dritt om stemødre, stemødre slenger dritt om mødre. Ingen legger noe ansvar på barnets far. Hvis han hadde stilt opp som han skulle, ville mye av problemet vært borte.

Jepp, akkurat - hvor er far egentlig?

[Gjest Yihaa]

Det jeg reagerer på, er en gjenganger i slike diskusjoner. Mødre slenger dritt om stemødre, stemødre slenger dritt om mødre. Ingen legger noe ansvar på barnets far. Hvis han hadde stilt opp som han skulle, ville mye av problemet vært borte.

Halleluja!!

Jeg er så enig!

[jolie]

Tråden er ryddet.

-jolie (mod)

[Crow Jane]

Det jeg reagerer på, er en gjenganger i slike diskusjoner. Mødre slenger dritt om stemødre, stemødre slenger dritt om mødre. Ingen legger noe ansvar på barnets far. Hvis han hadde stilt opp som han skulle, ville mye av problemet vært borte.

Lurer på om folk får et kick ut av rivaliserende kvinner, jeg? For mitt inntrykk her er at folk forsøker å fyre oppunder både Kisa og meg. Jeg har faktisk ikke skrevet masse dritt om verken mor eller far, annet enn å påpeke at jeg synes de er litt vel passive ift. sønnens liv. Men det var ikke det som var poenget mitt, selv om det i en laaaaaangt innlegg var nettopp det dere valgte å gripe fatt i.

Poenget mitt var at selv om man gjør så godt man kan og forsøker å være en god voksen og alt det der, så er man ingen robot. Jeg er et menneske med følelser jeg også. Og jeg må faktisk innrømme at det gjør vondt å få så lite kjærlighet igjen fra et barn man gjør så mye ekstra for. Jeg klandrer ingen for det, jeg bare sier at det gjør vondt. Og det må da være bedre at man tømmer seg for litt tunge følelser her på KG enn at man lar det gå utover barnet eller biomor/biofar....?

Jeg har både nevøer, nieser og elever, men det er ingen barn som viser meg så lite takknemllighet som han. Litt av den byrden må da kunne legges på foreldrene, som tydeligvis ikke lærer sønnen sin gode verdier.

Ja, jeg forsøker å gi han "god bagasje" - men det koster mye. Forsmådde følelser.

Men, som sagt - det er så mange haier på sånne tråder som dette at det forventes det umenneskelige av alle parter. Jeg forstår at biomor reagerer irrasjonelt også, jeg. Men fra mitt ståsted: Det gjør vondt å være så glad i et barn og se at barnet oppfatter det som konfliktskapende å være glad i deg tilbake.

Kan dere forstå det?

[Gjest Gjest_hmm_*]

Jeg har både nevøer, nieser og elever, men det er ingen barn som viser meg så lite takknemllighet som han. Litt av den byrden må da kunne legges på foreldrene, som tydeligvis ikke lærer sønnen sin gode verdier.

Ja, jeg forsøker å gi han "god bagasje" - men det koster mye. Forsmådde følelser.

Men, som sagt - det er så mange haier på sånne tråder som dette at det forventes det umenneskelige av alle parter. Jeg forstår at biomor reagerer irrasjonelt også, jeg. Men fra mitt ståsted: Det gjør vondt å være så glad i et barn og se at barnet oppfatter det som konfliktskapende å være glad i deg tilbake.

Kan dere forstå det?

Ja, selvfølgelig forstå jeg det men det må likevel være lov å stille spørsmål om hvor far er. For i mange diskusjoner om stemor og biomor og barn så virker far som en passiv type som overlater til stemor å ordne opp. Og det blir jo feil, for jeg tror også at hvis far hadde gjort "jobben" sin så hadde en del av konfliktene vært borte. I tillegg er det alltid noen som påstår at biomor har lurt far til å bli far, noe som for meg bare bekrefter inntrykket av far som en passiv person.

Bortsett fra dette så har jeg full forståelse av at livet mine, dine og våre osv. til tider kan være konfliktfylt og vanskelig å håndtere.

[Gjest ¤bella¤]

Jeg har både nevøer, nieser og elever, men det er ingen barn som viser meg så lite takknemllighet som han. Litt av den byrden må da kunne legges på foreldrene, som tydeligvis ikke lærer sønnen sin gode verdier.

Litt? Barn som ikke lærer taknemmlighet vet ikke hvordan de skal vise det. Det er ikke noe man er født med. Pappan viser han tydeligvis ikke så mye av det nevnte...

Syns at det sakl gå ut over dine følelser for gutten, som egentlig er en uskyldig part i det hele.

[Gjest Yihaa]

Poenget mitt var at selv om man gjør så godt man kan og forsøker å være en god voksen og alt det der, så er man ingen robot. Jeg er et menneske med følelser jeg også. Og jeg må faktisk innrømme at det gjør vondt å få så lite kjærlighet igjen fra et barn man gjør så mye ekstra for.

Jeg har ikke noe problem med å forstå det og jeg synes det er kjempefint at du er en god stemor.

Men jeg vil likevel ikke slutte å stille spørsmålstegn ved disse slappe fedrene som overlater alt samvær og ansvar til bonusmor/stemor. Hvordan hadde disse barna hatt det ved samvær hvis det ikke hadde vært for voksene som deg, Crow Jane?

[Crow Jane]

Litt? Barn som ikke lærer taknemmlighet vet ikke hvordan de skal vise det. Det er ikke noe man er født med. Pappan viser han tydeligvis ikke så mye av det nevnte...

Syns at det sakl gå ut over dine følelser for gutten, som egentlig er en uskyldig part i det hele.

Håper dette er litt feilskrevet, for gutten er selvfølgelig et resultat av arv og miljø slik som oss andre. Fordi jeg hadde en trygg barndom selv (og er litt fagmenneske på området) er det en selvfølge for meg at han ikke kan klandres. Derfor er jeg meget OBS på hvordan jeg håndterer gutten.

Far har samme verdisyn som meg, men det er langt mellom teori og praksis, da han blir litt for passiv i det daglige liv i følge mine observasjoner. Lurer litt på om han distanserer seg fordi han ser han såpass lite, men det løser jo ingenting. Hvorvidt han kommer til å være like passiv mot våre fellesbarn gjenstår å se. Vanskelig å vite sånt på forhånd, egentlig.

"Pappan viser han tydeligvis ikke så mye av det nevnte..." Nei, det er helt sant. Det jeg faktisk kritiserte moren for (her på KG - ikke in real life, det lønner seg faktisk for alle om vi kan være siviliserte overfor hverandre...), var at hun viser han utakknemlighet. At han ikke lærer å være takknemlig blir jo ikke bedre av at han lærer å være utakknemlig. Synes det er sårt når gutten kommer herfra og er stolt overfor sin mor - bobler over om ting han har gjort eller har med seg - at hun bare avviser han.

Skjønner at hun reagerer irrasjonelt, men jeg har aldri ment å lage noen husmorkonkurranse - kommer bare fra en tradisjonell bakgrunn selv, så det er naturlig for meg å dele det videre. Kunnskapen om å lage syltetøy f.eks.

Og vi spiser ikke middag foran TV og slikt her fordi jeg ser på middag som et viktig samlingspunkt i løpet av dagen.

Jeg har aldri kritisert henne for sin livsførsel, men hun får vel kanskje små drypp av sin sønn, jeg vet ikke. Kanskje det er han som setter pris på faste rammer og gammeldagse grenser?

Velger å forholde meg så lite som mulig til henne fordi jeg ikke vil være påtrengende. Men av og til kan det virke som om jeg er en trussel kun fordi jeg eksisterer.

Har ikke noe behov av å tråkke på verken mor eller far, jeg - men prøver å skjerme barnet litt, da. Kan derfor, som tidligere nevnt, bli litt lei meg når jeg ser at alt jeg gjør er en selvfølge for han. Trenger ingen medalje - det er ikke det...

Æsj, vet ikke hva jeg trenger egentlig. Alt blir sikkert annerledes når man blir mor selv også - og ikke alltid må passe "andres barn", både privat og på jobb.

Ja, ja - hvis noen vil hogge hodet av meg nå - så værsågod. Bare gjør mitt beste, jeg...

[Gjest ¤bella¤]

Håper dette er litt feilskrevet, for gutten er selvfølgelig et resultat av arv og miljø slik som oss andre. Fordi jeg hadde en trygg barndom selv (og er litt fagmenneske på området) er det en selvfølge for meg at han ikke kan klandres. Derfor er jeg meget OBS på hvordan jeg håndterer gutten.

mente Synd at det skal gå utover gutten.

Endret 23. februar 2009 av ¤bella¤

[Gjest Gjest]

Håper dette er litt feilskrevet, for gutten er selvfølgelig et resultat av arv og miljø slik som oss andre. Fordi jeg hadde en trygg barndom selv (og er litt fagmenneske på området) er det en selvfølge for meg at han ikke kan klandres. Derfor er jeg meget OBS på hvordan jeg håndterer gutten.

Far har samme verdisyn som meg, men det er langt mellom teori og praksis, da han blir litt for passiv i det daglige liv i følge mine observasjoner. Lurer litt på om han distanserer seg fordi han ser han såpass lite, men det løser jo ingenting. Hvorvidt han kommer til å være like passiv mot våre fellesbarn gjenstår å se. Vanskelig å vite sånt på forhånd, egentlig.

"Pappan viser han tydeligvis ikke så mye av det nevnte..." Nei, det er helt sant. Det jeg faktisk kritiserte moren for (her på KG - ikke in real life, det lønner seg faktisk for alle om vi kan være siviliserte overfor hverandre...), var at hun viser han utakknemlighet. At han ikke lærer å være takknemlig blir jo ikke bedre av at han lærer å være utakknemlig. Synes det er sårt når gutten kommer herfra og er stolt overfor sin mor - bobler over om ting han har gjort eller har med seg - at hun bare avviser han.

Skjønner at hun reagerer irrasjonelt, men jeg har aldri ment å lage noen husmorkonkurranse - kommer bare fra en tradisjonell bakgrunn selv, så det er naturlig for meg å dele det videre. Kunnskapen om å lage syltetøy f.eks.

Og vi spiser ikke middag foran TV og slikt her fordi jeg ser på middag som et viktig samlingspunkt i løpet av dagen.

Jeg har aldri kritisert henne for sin livsførsel, men hun får vel kanskje små drypp av sin sønn, jeg vet ikke. Kanskje det er han som setter pris på faste rammer og gammeldagse grenser?

Velger å forholde meg så lite som mulig til henne fordi jeg ikke vil være påtrengende. Men av og til kan det virke som om jeg er en trussel kun fordi jeg eksisterer.

Har ikke noe behov av å tråkke på verken mor eller far, jeg - men prøver å skjerme barnet litt, da. Kan derfor, som tidligere nevnt, bli litt lei meg når jeg ser at alt jeg gjør er en selvfølge for han. Trenger ingen medalje - det er ikke det...

Æsj, vet ikke hva jeg trenger egentlig. Alt blir sikkert annerledes når man blir mor selv også - og ikke alltid må passe "andres barn", både privat og på jobb.

Ja, ja - hvis noen vil hogge hodet av meg nå - så værsågod. Bare gjør mitt beste, jeg...

Man må ta abort hvis barn ble som følge av sex.Ikke som følge av kjærlighet.

[Kisa]

STakars gutt.

Syns det er så utrolig egoistisk at ikke foreldre klarer å holde seg i skinnet og faktisk stille opp sammen for barne på slike dager som komfirmasjon.

Noe positivt har han jo tydeligvis sett i denne dama før da, så helt heks kan hun jo ikke være.

Hei du! Du er ikke velkommen her lenger!

[Saeria]

Man må ta abort hvis barn ble som følge av sex.Ikke som følge av kjærlighet.

Javel. Hvor hjemler du det?

[Gjest ¤bella¤]

Hei du! Du er ikke velkommen her lenger!

Det er det heldigvis ikke du som bestemmer.

[Kisa]

Helt enig med deg! Kisa og hennes mann opptrer som egoistiske og uansvarlige i likhet med ex-dama hans. Dere må kunne stille opp sammen på en slik viktig høytidelighet. Det er jo tross alt sønnen hans det dreier seg om og hans kjærlighet til sin sønn burde telle mer enn hans hat mot ex-dama....

Du kan slappe av og trenger ikke å delta i diskusjoner her!

[Kisa]

Hvorfor i alle dager det? Det står da vel ingenting "farlig her"..... *klø seg i hodet*

Nå er det mange grunner til å få barn sammen da. Det kan jo tenkes at man trodde alt ville ordne seg dersom man fikk barn eller at alt ville ordne seg dersom det barnet fikk et søsken eller at..... Noen mennesker har klokketro på at alt ordner seg bare slik og bare slik. Noen ganger er slik tankegang forståelig. JEg sier ikke at det er det som ligger bak her. Bare forsøker å gjøre et lite poeng ut av at det er vanskelig å ha masse meninger om hvorfor andre velger å få barn.

Jeg er stemor selv og føler med Kisa. Skjønner henne meget godt, faktisk.

Før jeg skriver videre vil jeg presisere at jeg er den som stiller opp for stesønnen min og det vet han. Jeg skryter av han og sier jeg er glad i han fordi jeg er det. I dag har han akkurat reist etter å ha vært her i vintererien og jeg kjenner at jeg savner han. Angrep mot meg som den onde stemor blir faktisk litt usaklig og kommer noe til å falle på stengrunn.

Allikevel gjør jeg meg noen tanker (og følelser) som jeg kan gi utløp for her, siden ingen involverte parter leser dette og dermed ingen blir såret.

* Jeg er lei av å høre argumentet: "Du valgte en mann som hadde barn fra før." Valgene blir tross alt litt smale etter hvert som årene går. De karene på min alder som ikke har vært etablerte og ikke har barn.....vel - det er kanskje en grunn til det, for å si det pent. Det finnes mange bra menn på markedet, men i våre storforlangende tider med selvrealisering i sentrum så er det ikke uvanlig at menn (og kvinner) har samlivsbrudd bak seg - også med barn involvert.

Siden folk dumper hverandre så lett i våre dager (Min bastante mening, litt farget av de svarene jeg har fått her på KG når jeg har klaget litt på samboeren min. Løsningen til mine medsøstre er gjerne: Gå fra han. Ikke finn deg i det osv...), så er det ikke så rart at vi må forholde oss til en økende mengde særkullsbarn også. Ser det på jobben. Er lærer.

Altså - ikke bare mitt valg å finne en mann som har barn fra før, men litt "trend av tiden" også.

* Jeg lurer på om ingen forstår at vi stemødre også har følelser? Det står ikke "tjener" i panna mi. Når ikke foreldrenes kjærlighet til barnet er betingelsesløs, men de bruker mest tid på å realisere sine egne behov, så forventes det fra samfunnet at min kjærlighet skal være betingelsesløs? Husk - dette er ikke mitt kjøtt og blod, så det er ikke morsinstinkter som styrer min innsats her. Kun medmennesklighet og litt ekstra empati siden det er et barn det dreier seg om.

Det var jeg som bakte pepperkaker med gutten. Det er jeg som går skitur med gutten. Jeg hjelper gutten med lekser på onsdagene. Jeg lager all mat. Jeg vasker tøyet hans, osv. når han er her hos oss. Men det spiller ingen rolle hvor mange skrubbsår du plastrer eller hvor mange klemmer du gir. Han viser stadig vekk at jeg ikke er en naturlig del av hans tankebane. Han kan gjøre ting sammen med meg hele uka - slik som nå og allikevel slår ikke tanken han å si hadet før han drar. Han er 7 år. Og det er kanskje det som sårer mest, at jeg vet han ikke gjør det fordi han er slem, men at han rett og slett ikke tenker på meg som en del av livet sitt. Jeg er kjæresten til pappa. OG den som ordner alt. Men det er en selvfølge, right?

Sendte med han noen fastelavnsboller hjem. Er åpen og hyggelig mot han når jeg omtaler hans mor slik at han ikke skal føle ubehag, så jeg sa: "Ta med noen til deg og noen til mamma, så kan dere kose dere." Morens respons når han kom med bollene: -----vi har boller hjemme også. Ikke noe "takk", ikke noe "så flinke dere har vært".... ikke rart han finner det vanskelig å forholde seg til meg.

Som faktisk er den som stiller opp mest i hans liv, men som det ikke er OK å knytte seg til. Måååå jo være input fra mor det der. Hvorfor ellers?

Foreldrene hans gikk fra hverandre da han var 2 år og faren hadde vært singel i flere år før vi ble sammen, så jeg kan ikke knyttes til skilsmissen i alle fall.

*Selv har jeg forsøkt å ta ansvar for mine ufødte barn, selv om jeg velger å forsvare særkullbarns eksistens. For 11 år siden var jeg gravid. Selv om jeg opptil da hadde vært abortmotstander valgte jeg allikevel å ta det skrittet fordi jeg ikke så på faren som "egnet pappamateriale". Han var også enig da, selvsagt. Så jeg skjønner litt om hva som menes med "ønskede" og "uønskede" barn også.

*Må også påpeke at selv om gutten er like velkommen her som i sitt andre hjem så kaller han det å være hos mor (hvor han går på skole osv.) å være hjemme. I dag "skulle han hjem" f.eks. Men når han er her så snakker han om "rommet sitt" om rommet her - så jeg vet ikke om det at Mors bolig er "hjem" også er plantet av henne eller om det er fordi det er der han har hverdagen.

*Når det gjelder økonomi så har biomor sagt til sitt barn at "Det gjør ikke noe om jeg ikke har jobb for man får penger av å ha barn." Tror nok den oppfatningen deles av flere alenemødre rundt omkring, dessverre. Barnebidrag, dobbel barnetrygd osv. Jeg har ikke satt meg inn i hva hun får av økonomisk støtte, men hun forteller jo sønnen sin at han er en god inntektskilde i hvert fall.

*Ting man gjør for barn, uansett om de er biologiske eller ikke, er ikke en selvfølge. Utakknemlighet er det verste jeg vet! Ja, en god mor eller god far oppfører seg slik eller sånn, men det er ingen selvfølge. SLike utsagn tyder på at man har hatt en forholdsvis problemfri oppvekst. Det er jo hyggelig, men da burde man kanskje sette pris på det? Og vise det overfor sine foreldre. Ikke rart de gamle sitter alene og støver bort på sykehjemmene med den holdningen der. Men det er en heeeelt annen diskusjon.

Jeg vil takke deg for forståelse! Du virker veldig klok og fin!