Hvor blir det av tiden egentlig?

[Gjest Gjest]

Jeg er i begynnelsen av 20 årene og lurer på om livet fortsetter å gå like fort helt til det hele er over. dere som er litt oppe i åra, hvilken erfaringer har dere?

Bør en virkelig gripe de dagene som er fordi de pluttselig ikke er mer? Å leve litt i nuet mener jeg, og unne seg litt "godt" fordi det fort blir forsent?

Tenker liksom hele tiden at livet kommer, og er redd for å gå glipp av en hel del hvis jeg tenker slik, er det virkelig slik at livet er NÅ?

Og tenker du likt om deg selv og livet når du er 20, 30 og 70?

Lever ikke så veldig mye vil jeg si, kommer jeg til å angre på dette?

Gikk livet så fort som du evt. fryktet?

Noen som vil undre seg sammen med meg?

[mysan]

Livet virker som om det går fortere og fortere faktisk, men du fortsetter å være "deg". Du ser ikke endringene i speilet,men du får sjokk når du ser bilder av deg selv med tiden.

Enten man er 20 - 40 - 60 - 80, så vet man ikke om man får oppleve morgendagen, så ikke utsett livet til en dag det passer.

[cilja]

Jeg er i 30 årene. Jeg er forsatt meg selv, men på en helt annen måte enn da jeg var 20. Da jeg var 20 reiste jeg utomlands og ble boende i mange år. Nå er jeg flyttet hjem og har mann og to barn. Jeg føler at jeg lever livet, men på et helt annet vis enn for 10 år siden. Da var det pynting og festing, når er det hertevarme øyeblikk med småbarn.

Man forandrer seg med årene, men er forsatt også seg selv.

Alle har forskjellige liv. Noen virker å gjøre "alt", mens andre har roligere liv. Tror begge eksempler kan føle at de virkelig lever og har lykkelige liv.

Men jeg tror det er lurt å tenkte på hva man ønsker å se tilbake på. Hva har du lyst å få til med livet ditt, og hva må til for å komme dit? Trenger ikke å være kjempestore planer.

[Heart]

Slenger meg på denne:

Livet virker som om det går fortere og fortere faktisk, men du fortsetter å være "deg". Du ser ikke endringene i speilet,men du får sjokk når du ser bilder av deg selv med tiden.

For ikke så lenge siden tenkte jeg tilbake på en jobb jeg hadde og de jeg da jobbet med, og plutselig slo det meg: "Det der er over 15 år siden."

Det er veldig rart å sitte her og snart være 40, og føle at de siste 10-15 årene bare har forsvunnet. Livet er veldig kort.

[Gjest MissBella]

Jeg føler også at tiden flyr og flyr avgårde for tiden. Spesielt så tenker jeg på hvor ble det av 2008? er vi i 2009 allerede?

Jeg føler at jeg har kommet langt siden jeg f.eks. slutta på vgs og det er jeg stolt over men av og til skulle jeg ønske at jeg hadde gjort noen ting litt annerledes. Spesielt i forhold til vgs og fått studiekompetanse også kanskje begynne å studere litt tidligere. Men men.. Gjort er gjort!

Det er under 5 år til jeg blir 30 og det skremmer meg litt. Det er så mye jeg vil gjøre innen jeg blir 30 men spørs om jeg kommer til å gjøre alt uansett.

[Gjest Purple Haze]

Jeg er vel oppe i årene, med mine 41 år på baken

Personligheten endres ikke nevneverdig selv om man blir eldre, man får bare mer erfaring. Verdier, holdninger, interesser osv endrer seg jo, men det som er deg, det er deg til du dør.

Jeg syns tiden begynte å gå veldig fort da jeg fikk barn. Et skoleår gikk liksom veldig fort.

Og det føles som tiden går fortere når man blir eldre, selv om den sikkert ikke gjør det.

Uansett alder, så er det viktig å leve for dagen i dag. Ingen vet hva som skjer i morgen.

[Gjest Gjest]

Jeg er 26 og har ikke før nå begynt å leve livet skikkelig for å leve. Før gjaldt kun tiden frem til neste eksamen, og til å få nok penger til å ha det litt kjekkt i mellomtiden. Som student følte jeg at jeg levde livet i stor grad på vent til noe som skulle komme etter alle de tusener av tusener av sider som jeg først skulle pugge utenatt (hardt studie)

Nå er jeg på slutten av min utdanning, og er i praksis og slipper å tenke på den neste eksamen. Jeg har funnet ut at jeg fra nå av skal leve livet i nuet, og i all fall ikke mer enn 6-12 måneder frem i tid. Vil jeg reise skal jeg altså få til det ganske snart, og ikke tenke "neste år". Vil jeg lære meg å danse tenker jeg at det ikke er noen bedre tid enn akkurat nå, for hvem vet om jeg vil være i en situasjon neste år hvor jeg ikke har mulighet.

Jeg passer på å dyrke hobbiene mine og griper en hver mulgieht til å ikke sitte hjemme i sofaen. Jeg lever ikke etter de store planene om hva jeg en dag skal, men kun etter hvordan jeg har det akkurat nå. Fremtidsutsiktene og planene har jeg klart, men jeg plasserer dem i fortiden der de hører hjemme slik at livet mitt igjen ikke må kjennes ut som om man bare står på hold. Jeg skal feks flytte om et år, men likevel kjøper jeg nytt dill til leiligehten etc fordi jeg ikke ønsker å kjenne at jeg bare lever i en boks fordi om et år DA skal jeg få det koselig og trivelig rundt meg.

Mange av dere som er eldre enn meg tenker nok at dette er ganske støte og litt naive tanker, og at jeg ikke vet helt hva hverdagen faktisk bringer og at det er lett for en som meg uten alle forpliktelsene til barn og hus og si dette. Men for meg rent psykisk har det i all fall fått meg til å faktisk nyte livet her og nå og ikke leve på vent. Disse årene får jeg aldri igjen, og jer ønsker å se tilbake på dem med at de faktisk inneholdt noe annet enn bare lesesalen og bøkene mine.

[Gjest Langsyne]

Jeg er i begynnelsen av 20 årene og lurer på om livet fortsetter å gå like fort helt til det hele er over. dere som er litt oppe i åra, hvilken erfaringer har dere?

Husker at jeg følte at jeg var 18 "igår" når jeg ble 20. Nå er jeg 23 og kan føles rart. Går så fort.

Bør en virkelig gripe de dagene som er fordi de pluttselig ikke er mer? Å leve litt i nuet mener jeg, og unne seg litt "godt" fordi det fort blir forsent?

Jeg tror det er viktig å fokusere på ting som gjør livet godt, for en sinntilstand kan være i dager og uker. Det finnes ikke en klokke for slikt. Tror det er viktig å fokusere på at det er fælt innimellom, og at man ikke eier et ståsted. Men at det faktisk vil føre deg et sted.. Å ikke være redd om man ikke lever i nuet, men tar vare på seg selv selvom. Det kan jo gjøre noen mennesker stresset mens en annen kan bli motivert.

Selv blir jeg stresset pga dårlig samvittighet når jeg lever i nuet, da jeg alltid må sette pris på og gjør det sikkert helt feil. Men av og til får jeg mye positivt ut av å bare "være". Tror man må lære å se sine egne forventninger til glede, og ikke andres forventninger og holdninger til hvordan du lever og har det godt

Tenker liksom hele tiden at livet kommer, og er redd for å gå glipp av en hel del hvis jeg tenker slik, er det virkelig slik at livet er NÅ?

Slike tanker har jeg og. Jeg lurer rett og slett på om det ligger noe i det jeg hørte at noen sa engang: At man havner i en slags 20års krise når man er i starten av 20årene, hvor man er bekymret over valgene, holdningene og livet/livsstilen sin. At man er redd for om man velger riktig eller galt eller lever godt

Noen som vil undre seg sammen med meg?

Kunne ikke svare på alle spørsmålene dine, og ble ikke noe annet enn undring fra min sin side her.

Endret 19. februar 2009 av Langsyne

[Mann 42]

Jeg syns faktisk tida går raskere nå enn da jeg var yngre. jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg hører at andre sier det samme, så kanskje er det universelt.

Men jeg har de samme interessene som jeg hadde som yngre. Jeg liker fortsatt ekstremsport, selv om jeg tenker meg en del bedre om før jeg legger i vei, og grøsser over enkelte stunts jeg dro i 20-åra.

Og jeg kjenner meg omtrent som den samme personen som jeg alltid har vært. Det viktigste området jeg kan se at jeg har endret meg, er at jeg har mye bedre selvtillitt og tiltro til egne evner enn jeg hadde da jeg var yngre. Antakelig fordi man blir testet på så mange vis, og før eller siden demrer det jo for en at "ja, dette kan jeg faktisk fikse. Jævlig bra, også, faktisk.."

Jeg syns ikke det er noen grunn til å utsette livet til en passende anledning, men det er ikke noe vits i å ha angst for "alderdommen" heller. Åra rundt 35 og oppover er sammenlagt de beste jeg har hatt. Og så lenge jeg ikke skader meg alvorlig eller blir sjuk, så ser jeg ganske lyst på livskvaliteten min de neste ti åra også. Kanskje jeg burde kjøpe meg en Harley. Eller en Porsche. Jeg tror at det er noe middelaldrende menn er ment å skulle gjøre. DEt har iallfall en sterk apell.