Tabu? Ønsker meg ikke barn..

[Gjest tja]

(Pasta, hei eller farge. Det samme omatt og omatt når man gjesteposter.)

Takk for mange fine, tilbakemeldinger.

Interessant at flere av dere velger et liv uten barn. Her jeg bor er de bare oss, pluss et par til som ikke har barn.

Jeg er ganske sikker på at for oss er valget helt riktig. Som sagt hadde jeg en tøff barndom, og jeg har rett og slett ikke lyst til å la en unge gå gjennom det samme som jeg gjorde. Selvom det ikke er forutbestemt, så faller ofte eplet ikke langt fra stammen.

Jeg husker med gru jeg leste en fast bruker her inne skrive at hun ikke likte sitt eget barn. MEGET modig å skrive det under fast nick. Det er en stund siden, men jeg glemmer det ikke.

Jeg har også en venninde som sa til meg at: Dette er det største i verden, men faktisk så kunne jeg også klart meg uten datteren min. Jeg hadde det bra før også.

En kollega av meg gjorde meg målløs da hun kaldte sitt stebarn for en "jævla bortskjemt drittunge." Hver gang hun pratet om stebarnet var det med negative undertoner. Stakkars barn, tenker jeg. Ungen har ikke valgt at far skulle finne se en dame som min kollega, men er dømt til å leve med en stemor som ønsker h_n dit pepperen gror.

Av den grunn, har jeg i tidligere år valgt bort menn som hadde barn når jeg traff dem. For jeg vet med meg selv at jeg ikke blir noen god stemamma for andres barn. Dette har jeg ghort av hensyn til barnet, og ikke av hensyn til meg selv. For en 12-13 år siden lot jeg drømmeprinsen gå, og jeg angret i over et år, men jeg klarte bare ikke det styret han hadde med en unge på 8 måneder som bodde hos seg, pluss en til på 4 som bodde hos moren.

I dag er jeg glad jeg gjorde det. Ellers hadde jeg ikke vært fri til å møte han jeg i dag lever livet med. For han er en fantastisk god mann, som har gjort meg hel.

Og som en ovenfor her kommenterer: Om jeg en dag blir skillt, fattig eller syk, hva skal jeg da gjøre? Som jeg nevnte, så har jeg da bare meg selv å passe på. Og ikke et barn jeg må forsørge og krangle om i tillegg. Skillt, fattig og syk med barn høres hundre ganger værre ut enn uten barn, i mine ører.

Om du er I STAND til å ta vare på deg selv da. Så er det jo greit. Jeg har ikke noe som helst imot at du eller andre velger bort barn. Men jeg kjenner at jeg blir provosert når argumentene for å gjøre det er at de med barn ser sure ut, at barn er så problematisk, at det er så slitsomt, negativ, tragisk og jeg vet ikke hva...Hvis du har gjort et valg som du er fornøyd med. Hvorfor diskuterer du om det er greit for andre da?

[Gjest ny gjest]

På samme måte som noen frivillige barnløse angrer på valget sitt "når toget er gått", finnes nok også dem som angrer på at de har fått barn. Men det er vel noe av det mest tabubelagte man kan snakke om, ihvertfall om man er kvinne.

[Gjest Gjest]

Nei. Ikke ta ting ut av sammenheng. Les hele tråden, og hva jeg kommenterte. Jeg ser ikke noe poeng å kverulere for å kverulere.

Ja? Jeg gjorde det og skjønte ikke hva du mente.

[Gjest Gjest_Frihet_*]

Om du er I STAND til å ta vare på deg selv da. Så er det jo greit. Jeg har ikke noe som helst imot at du eller andre velger bort barn. Men jeg kjenner at jeg blir provosert når argumentene for å gjøre det er at de med barn ser sure ut, at barn er så problematisk, at det er så slitsomt, negativ, tragisk og jeg vet ikke hva...Hvis du har gjort et valg som du er fornøyd med. Hvorfor diskuterer du om det er greit for andre da?

Hva er det du blir så provosert av?

Om jeg er i stand til å ta vare på meg selv? Skulle jeg ikke det?

Hvor har jeg skrevet at barn ser sure ut? Barn er greie nok de, så lenge de ikke er mine egne.

Det var vitterlig DU som skrev at du så mange bitre barnløse kjerringer i 50 åra, med like bitre småbikkjer. Og jeg smilte for meg selv, og skrev at jeg ser også mange bitre kjerringer i 50 åra, med snørrete, grinete unger på slep.

[Gjest Gjest_Frihet_*]

Ja? Jeg gjorde det og skjønte ikke hva du mente.

*Sukk* Neivel.

[angelou]

Jeg synes ikke man er egoistisk fordi man ikke får egne barn, det er jo vi som får barn som er egoistene, vi får jo barn fordi VI ønsker det, ikke fordi barnet ber om å bli født.

Når det er sagt så mener jeg jo selvfølgelig man går glipp av noe ved ikke å få barn, men hver og en av oss må jo ta sine valg som er riktige for seg selv.

[ViljaH]

Dette synes jeg er en helt og holdent personlig livsavgjørelse som du ikke trenger å rettferdiggjøre overfor andre. Barn er som du sier en stor forpliktelse, og det må du og mannen din ta stilling til selv.

Du er heldig som har funnet en mann du passer veldig godt sammen med og som har samme syn. Det tror jeg er det er den største bøygen for dem som ikke ønsker barn, å finne en partner som er med på planen.

Jeg synes ikke du er egoistisk, jeg synes det er enormt viktig at man faktisk tar slike avgjørelser reflektert, og ikke bare lar ting skure og gå. Mange har barn idag uten at de har tatt et aktivt valg, de bare ble gravide og fikk ikke rotet seg til abort innen fristen. Så gjør de en halvhjerta jobb med omsorg og oppdragelse, så får samfunnet tilført flere mennesker med problemer av forskjellig grad, omsorgssvikt, kriminalitet, narko...

(sier ikke at du hører til i den gjengen, bare at flere faktisk burde latt være å få barn)

[Gjest Gjest]

Mammaer i 50åra? Og de er sure fordi de har barn?

Slutter man å være mamma når man har passert, tja, 48 år eller noe? Har man først fått barn, er man jo mamma resten av livet.

Jeg synes det burde vært større aksept for at mange kvinner ikke ønsker å få barn. Folk har en tendens til å følge strømmen, vi lever samme livet som naboen, vi kopierer hverandres valg, målsettinger og prioriteringer. Svært få mennesker lever ekte. Det er vel dette som skaper bitre mennesker, man blir ikke bitter av å ikke få barn eller få barn. Så sant man velger det man virkelig vil, blir man ikke bitter. Om 100 år er allting glemt, og ingen bryr seg om du fikk barn eller ikke. Det eneste som betyr noe er at du har det livet du ønsker deg, og å få barn legger masse begrensninger på et voksent menneskes liv. Iallfall hvis du skal følge opp individet du setter til verden slik at personen får et solid grunnlag for å selv kunne skape seg et bra liv.

[Harlekin]

Å ikke ville ha barn er verken egoistisk eller uegoistisk, det er bare et valg. Et personlig valg, som ingen andre burde legge seg opp i. Hva en gjør med sitt eget liv er fullstendig opp til en selv!

Ellers synes jeg det er trist at "man blir tatt vare på når man blir gammel " blir et argument for å få barn. Det har man neimen ingen garanti for.