Tabu? Ønsker meg ikke barn..

[Gjest Gjest_Frihet_*]

Jeg er en voksen kvinne på 40 år, som aldri har ønsket meg barn.

Helt fra jeg var liten, har jeg aldri vært spesiellt intressert i babyer. Jeg syns de er slitsomme, de skriker, og hver alder har sine utfordringer. Og det tar aldri slutt.

Du er mor resten av livet. Og er du riktig heldig, får du tildelt en eller flere "bonusbarn" som dere så fint kaller det. "Bonusbarn" som dere innerst inne ikke liker engang, og ikke kommer dere overens med exen til mannen deres. Hun blir ofte beskrevet som "gal" ser jeg.

Da jeg var mellom 20 og 30 år hadde jeg et par forhold, men barn ble aldri noe tema, og jeg tenkte aldri på det. Mellom 30 og 40 har jeg vært sammen med samme kar, og han er av samme formening som meg. Han ønsker seg heller ikke barn.

Syns dere jeg er egoistisk?

Fordelene med ikke å ha barn er i mine øyne større enn fordelene med å være foreldre.

Vi har et fint hus, to biler, og gode jobber. Vi har svært god råd, og kan unne oss mye av det vi har lyst på.

Vi reiser og besøker venner, og familie på sparket.

Vi bestemmer oss plutselig for å ta en tur til Sverige eller Danmark, og det eneste vi trenger er noen som kan passe bikkjene, og katta. Både min og hans mor stiller opp, de få gangene det har vært nødvendig.

I helgene koser vi oss hjemme med god mat, og TV, og kan stå opp når vi vil om morningen. Eller tar en tur på en kafe eller pub med gode venner.

Vi har et meget lykkelig forhold, og jeg tror faktisk at jeg aldri har vært lykkeligere i livet mitt enn jeg er nå.

De tre dyrene jeg har får all min kjærlighet, og det er to lykkelige hunder og en glad pus, som krøller seg foran ovnen om kvelden.

Når jeg leser om alle små og store problemer og utfordringer mange av dere sliter med, med ungene og mannen, så tenker jeg at jeg faktisk er heldig.

Kanskje jeg vil angre når jeg sitter gammel i trygdeboligen min, og ingen besøker meg? Vet ikke. Men jeg syns ikke det er argument nok til å ha barn.

Kanskje mannen jeg lever med er utro, og snart forlater meg? Jeg er sikker på at han ikke er utro, den som ikke har noe å skjule, skjuler intet. Kanskje han treffer en annen, og forlater meg? Vel, skulle det skje, har vi i alle fall ingen unger å krangle om.

Mange sier at det største i livet er å bli mor: Vel, ikke for meg. Det største i mitt liv er å føle harmoni og ro, og være en god venninde, barnevakt, datter, samboer og kollega. Jeg føler tilfredstillhet når jeg legger meg om kvelden sammen den snilleste mannen på jord.

Jeg har hatt et vondt liv før, ble mobbet som barn, og var utrygg som ung. Endelig har livet smilt til meg de siste ti år. Så derfor tenker jeg at jeg ønsker å ha det slik som jeg har det nå. Med mann, hunder og pus.

Hva sier dere? Bør jeg angre fordi jeg ikke ble mor? Det kan ikke skje av seg selv nå, da min mann har sterilisert seg. Så slapp vi å styre med prevensjon.

Ps: Det lille jeg har beskrevet av livet mitt, er bare en 0,0000% del av det. Så jeg lever ikke et tomt, overfladisk liv, om noen skulle tro det.

Jeg bare lurer på om dere tror jeg kommer til å angre meg, eller om valget mitt er akseptert. Det er nok av spørsmål fra både naboer og familie, desverre. Og jeg pleier som regel ikke si så mye om det, da jeg syns det er en privatsak.

Men her på KG er jeg anonym, og derfor vil jeg gjerne høre hva dere syns.

[Piper]

Du behøver ikke angre fordi du ikke ble mor, for du kan jo ikke bli mor fordi alle andre mener at du skal bli det. Jeg syns det er en ærlig sak å ikke ville ha barn, på lik linje som at det er en ærlig sak å ville ha barn. For noen er barn det viktigste i livet, men for andre så betyr ikke det å få sitt eget barn noe i det hele tatt.

[Ciara]

Det er da helt greit å ikke få barn? Alle må jo få gjøre sine egne valg i livet, og selv få bestemme hva som gjør en lykkelig.

Derimot synes jeg vel kanskje du har noen krasse betraktninger når du skriver at mange har barn de egentlig ikke liker etc. Det virker som en litt desperat måte å rettferdiggjøre at du ikke ønsker barn selv på.

[Gjest Gjest_tja.._*]

Ja jeg tror valget ditt/deres er akseptert. Kanskje litt "uforståelig" for folk som er foreldre, da deres opplevelse av det å være forelder er større enn livet. I den sammenhengen er det fort gjort å tråkke andre på tærne rett og slett fordi man gjerne vil dele den "større enn livet" opplevelsen. Det blir vanskelig å se at noen ikke ser slik på det. (Eller godta det, fordi de vet jo ikke hva de går glipp av)

Men jeg tror også at du/dere kan komme til å sitte og se tilbake når toget er gått og lure på om det var rett valg. Å velge bort barn er ugjenkallelig. Og man merker det sjeldent før livet tar en sving man ikke hadde trodd. For eksempel blir syk, skilt, fattig og andre slike ting. Og oppdager at man sitter alene med alt. Der de fleste har støtte og omsorg i sine barn, svigerbarn og barnebarn.

Ja jeg har truffet en del bitre sinte sure kjerringer i begynnelsen av 50åra som oppdrar masse små like grinete bikkjer...

[Pingting]

Nei hallo? Det er helt sikkert noen som reagerer på det, men det skal ihvertfall du gi f*** . Hva du gjør med ditt eget liv er din sak, og det er opp til deg å fylle det med meningsfulle ting. Ikke å gjøre som andre mener du bør gjøre.

Ikke alle er like, og fint er det

[Gjest Gjest]

Jeg syns det høres ut som du lever et godt liv jeg.

Men jeg syns også jeg aner en liten undertone som ønsker barn. Men det trenger ikke bety at du trenger å få barn for å bli mer lykkelig.

Selv er jeg ufrivillig barnløs, og mitt største ønske her i livet er å få barn. Jeg kan ikke tenke meg livet uten.

Nå har jeg levd sammen med samme mann i over ti år, og vi lever nok et ganske likt liv som det dere gjør etter det jeg leser. Vi har ikke hunder da, men vi har en lykkelig kattepus som får (altfor) mye oppmerksomhet. Jeg er jo lykkelig i livet mitt, og har verdens beste mann i livet mitt, men jeg savner personlig det å ha barn. og manne min også. .

SÅ lenge dere er enige så ser jeg ikke noe som helst egoistisk med valget deres. Det å få barn er en ren egoistisk handling i seg selv. Det er ikke for barnets skyld jeg ønsker meg barn, det er jo fordi JEG vil ha barn, og vil ha den følelsen det er å være mamma. Hadde jeg skulle gjort det på en mindre egoistisk måte hadde jeg adoptert eller blitt fosterforeldre.

Jeg syns dere skal stå for valget deres jeg. Og ikke bry dere med hva andre evt måtte mene om deres valg. FOr jeg regner med dere har fått høre litt av hvert fra de nærmeste? Det er i alle fall vanlig.

Lykke til :D

[Gjest Gjest]

Jeg vil nå heller si at det å få barn er egoistisk.

Om man ønsker barn eller ikke er opp til en selv å bestemme, og ingen skal dømme en for hvilket valg man ender opp med å ta.

[Cata]

Nei, har du ikke angret til nå så tror jeg ikke du kommer til å angre. Jeg er i samme aldersgruppe som deg og er frivillig barnløs - av ca. samme grunner som du. Jeg har nå ventet i flere år på at den såkalte biologiske klokka skal begynne å bråke, men så langt er det ikke kommet et eneste lite "tikk" fra den en gang.

Mulig vi kommer til å angre når vi sitter ensomme og glemt på gamlehjemmet, men på den annen side så slipper vi å ergre oss over at etterkommerne ikke besøker oss .

Når man ikke ønsker seg barn så er det faktisk mest fornuftig å ikke få noen. Så kan heller de som elsker barn og ikke kan tenke seg en tilværelse uten få befolke verden.

[Gjest Gjest]

Takk for gode tilbakemeldinger. Gjest tja: Jeg måtte smile litt. Jeg ser også mange bitre mammar i 50 åra, med sure unger på slep.

[Gjest Gjest_Silje_*]

Hei!

Vet du hva? Jeg synes det ikke er rart eller egoistisk i det hele tatt!

Hvorfor bry seg om hva andre måtte mene uansett? Passer det ikke for dere, så er det deres sak. Ikke noe noen burde legge seg oppi. Forøvrig synes jeg valget deres har blitt mer sosialt akseptert i det siste. Husker b.la en kronikk som sto i Aftenposten i juletider i fjor. Har dessverre ikke noen link å vise til, men antakelig har du lest den debatten?

Synes du og mannen skal stå på deres jeg

Vet hvordan det er å gå imor strømmen...

Det er jeg som er TS bak biltråden her. Men ikke forvent at andre skal akseptere valget deres med det første. Særlig kvinnfolk er fæle til å spørre om det med barn...

Stå på!

[Gjest Gjest_Frihet_*]

Hei Gjest.

Du ante en undertone at jeg kanskje ønsket meg barn alikevel?

Veeel, altså, man kan ikke gå rundt og tenke sånn.

Synd og trist for deg, at du ønsker deg veldig barn. Håper du får ditt ønske oppfyllt, ellers så må du bare prøve å finne andre livsgleder. Barn er ikke den eneste gleden her i livet.

Å velge bort barn er ugjenkallelig, men å velge barn er DEFINITIVT ugjenkallelig. Da har du dem på slep bestandig enten du vil eller ei. Uff, nå hørtes jeg slem ut. Ikke meningen, men du forstår sikkert poenget.

[Gjest Gjest_Frihet_*]

Silje, jeg leste biltråden din:-)

Gøyel den. Stå på ditt, men vær bevisst på å ikke bruke andre som din privatsjåfør, så går det nok bra, skal du se:-)

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ikke lyst på barn. Er veldig glad i barn, men har ikke noe behov for å ha mine egne. Og det å få/ eller ikke få barn er vel en egoistisk beslutning uansett om man velger å få barn eller å ikke få barn. Man får vel barn fordi man selv har lyst på dem, ikke for barnas skyld.

Jeg har alltid vært veldig selvstendig og uavhengig, å det å skulle binde med på en slik måte det er å få barn ville ikke være riktig for meg.

[Gjest Gjest]

Jeg er en voksen kvinne på 40 år, som aldri har ønsket meg barn.

Helt fra jeg var liten, har jeg aldri vært spesiellt intressert i babyer. Jeg syns de er slitsomme, de skriker, og hver alder har sine utfordringer. Og det tar aldri slutt.

Du er mor resten av livet. Og er du riktig heldig, får du tildelt en eller flere "bonusbarn" som dere så fint kaller det. "Bonusbarn" som dere innerst inne ikke liker engang, og ikke kommer dere overens med exen til mannen deres. Hun blir ofte beskrevet som "gal" ser jeg.

Da jeg var mellom 20 og 30 år hadde jeg et par forhold, men barn ble aldri noe tema, og jeg tenkte aldri på det. Mellom 30 og 40 har jeg vært sammen med samme kar, og han er av samme formening som meg. Han ønsker seg heller ikke barn.

Syns dere jeg er egoistisk?

Fordelene med ikke å ha barn er i mine øyne større enn fordelene med å være foreldre.

Vi har et fint hus, to biler, og gode jobber. Vi har svært god råd, og kan unne oss mye av det vi har lyst på.

Vi reiser og besøker venner, og familie på sparket.

Vi bestemmer oss plutselig for å ta en tur til Sverige eller Danmark, og det eneste vi trenger er noen som kan passe bikkjene, og katta. Både min og hans mor stiller opp, de få gangene det har vært nødvendig.

I helgene koser vi oss hjemme med god mat, og TV, og kan stå opp når vi vil om morningen. Eller tar en tur på en kafe eller pub med gode venner.

Vi har et meget lykkelig forhold, og jeg tror faktisk at jeg aldri har vært lykkeligere i livet mitt enn jeg er nå.

De tre dyrene jeg har får all min kjærlighet, og det er to lykkelige hunder og en glad pus, som krøller seg foran ovnen om kvelden.

Når jeg leser om alle små og store problemer og utfordringer mange av dere sliter med, med ungene og mannen, så tenker jeg at jeg faktisk er heldig.

Kanskje jeg vil angre når jeg sitter gammel i trygdeboligen min, og ingen besøker meg? Vet ikke. Men jeg syns ikke det er argument nok til å ha barn.

Kanskje mannen jeg lever med er utro, og snart forlater meg? Jeg er sikker på at han ikke er utro, den som ikke har noe å skjule, skjuler intet. Kanskje han treffer en annen, og forlater meg? Vel, skulle det skje, har vi i alle fall ingen unger å krangle om.

Mange sier at det største i livet er å bli mor: Vel, ikke for meg. Det største i mitt liv er å føle harmoni og ro, og være en god venninde, barnevakt, datter, samboer og kollega. Jeg føler tilfredstillhet når jeg legger meg om kvelden sammen den snilleste mannen på jord.

Jeg har hatt et vondt liv før, ble mobbet som barn, og var utrygg som ung. Endelig har livet smilt til meg de siste ti år. Så derfor tenker jeg at jeg ønsker å ha det slik som jeg har det nå. Med mann, hunder og pus.

Hva sier dere? Bør jeg angre fordi jeg ikke ble mor? Det kan ikke skje av seg selv nå, da min mann har sterilisert seg. Så slapp vi å styre med prevensjon.

Ps: Det lille jeg har beskrevet av livet mitt, er bare en 0,0000% del av det. Så jeg lever ikke et tomt, overfladisk liv, om noen skulle tro det.

Jeg bare lurer på om dere tror jeg kommer til å angre meg, eller om valget mitt er akseptert. Det er nok av spørsmål fra både naboer og familie, desverre. Og jeg pleier som regel ikke si så mye om det, da jeg syns det er en privatsak.

Men her på KG er jeg anonym, og derfor vil jeg gjerne høre hva dere syns.

Er i samme situasjon, og i yngre år var et stadig mas om NÅR..

Mødre som fortalte hvor kos og stas det var.....alt som følger med.

jeg så jo hvordan det var for de. kjas og mas,dårlig søvn,kamp om bhg.plass. Ko seg ikke hit eller dit pga barnepass. Tiden gikk til arbeide og barn.

Nå blir barn større,voksne og selvstendige de også.

Har man et innholdsrikt liv, så blir savnet eller ønsket om barn mindre,eller borte.

Man er ikke egosistisk, man tar bare et valg.

når man leser tråder her inne, så ser man hvordan folk sliter.

[Filur]

Du lever det livet jeg ønsker å leve om kanskje 10-15 år. Synes du er tøff som går mot strømmen. Om du vil angre det er jo umulig å svare på, men man må jo bare følge magefølelsen.

[Gjest Gjest]

Takk for gode tilbakemeldinger. Gjest tja: Jeg måtte smile litt. Jeg ser også mange bitre mammar i 50 åra, med sure unger på slep.

Mammaer i 50åra? Og de er sure fordi de har barn?

[Gjest Gjest_Sissel_*]

Ja jeg tror valget ditt/deres er akseptert. Kanskje litt "uforståelig" for folk som er foreldre, da deres opplevelse av det å være forelder er større enn livet. I den sammenhengen er det fort gjort å tråkke andre på tærne rett og slett fordi man gjerne vil dele den "større enn livet" opplevelsen. Det blir vanskelig å se at noen ikke ser slik på det. (Eller godta det, fordi de vet jo ikke hva de går glipp av)

Men jeg tror også at du/dere kan komme til å sitte og se tilbake når toget er gått og lure på om det var rett valg. Å velge bort barn er ugjenkallelig. Og man merker det sjeldent før livet tar en sving man ikke hadde trodd. For eksempel blir syk, skilt, fattig og andre slike ting. Og oppdager at man sitter alene med alt. Der de fleste har støtte og omsorg i sine barn, svigerbarn og barnebarn.

Ja jeg har truffet en del bitre sinte sure kjerringer i begynnelsen av 50åra som oppdrar masse små like grinete bikkjer...

Etter å ha jobbet mange år på syke- og aldershjem har jeg innsett at det å ha barn ikke nødvendigvis gir et bedre "sikkerhetsnett".Har møtt pasienter som har mange barn,men som aldri får besøk eller hjelp av barna sine.Endel barn bryr seg rett og slett ikke om å hjelpe foreldrene,eller de klarer det kanskje ikke fordi de har egne problemer.Man kan jo aldri gradere seg mot at barna vokser opp til å bli rusmisbrukere,kriminelle,alvorlig syke, osv...Det er mange som sitter alene igjen som gammel selv om de har barn.

[Gjest Gjest_Frihet_*]

(Pasta, hei eller farge. Det samme omatt og omatt når man gjesteposter.)

Takk for mange fine, tilbakemeldinger.

Interessant at flere av dere velger et liv uten barn. Her jeg bor er de bare oss, pluss et par til som ikke har barn.

Jeg er ganske sikker på at for oss er valget helt riktig. Som sagt hadde jeg en tøff barndom, og jeg har rett og slett ikke lyst til å la en unge gå gjennom det samme som jeg gjorde. Selvom det ikke er forutbestemt, så faller ofte eplet ikke langt fra stammen.

Jeg husker med gru jeg leste en fast bruker her inne skrive at hun ikke likte sitt eget barn. MEGET modig å skrive det under fast nick. Det er en stund siden, men jeg glemmer det ikke.

Jeg har også en venninde som sa til meg at: Dette er det største i verden, men faktisk så kunne jeg også klart meg uten datteren min. Jeg hadde det bra før også.

En kollega av meg gjorde meg målløs da hun kaldte sitt stebarn for en "jævla bortskjemt drittunge." Hver gang hun pratet om stebarnet var det med negative undertoner. Stakkars barn, tenker jeg. Ungen har ikke valgt at far skulle finne se en dame som min kollega, men er dømt til å leve med en stemor som ønsker h_n dit pepperen gror.

Av den grunn, har jeg i tidligere år valgt bort menn som hadde barn når jeg traff dem. For jeg vet med meg selv at jeg ikke blir noen god stemamma for andres barn. Dette har jeg ghort av hensyn til barnet, og ikke av hensyn til meg selv. For en 12-13 år siden lot jeg drømmeprinsen gå, og jeg angret i over et år, men jeg klarte bare ikke det styret han hadde med en unge på 8 måneder som bodde hos seg, pluss en til på 4 som bodde hos moren.

I dag er jeg glad jeg gjorde det. Ellers hadde jeg ikke vært fri til å møte han jeg i dag lever livet med. For han er en fantastisk god mann, som har gjort meg hel.

Og som en ovenfor her kommenterer: Om jeg en dag blir skillt, fattig eller syk, hva skal jeg da gjøre? Som jeg nevnte, så har jeg da bare meg selv å passe på. Og ikke et barn jeg må forsørge og krangle om i tillegg. Skillt, fattig og syk med barn høres hundre ganger værre ut enn uten barn, i mine ører.

[Gjest Gjest_hei_*]

Etter å ha jobbet mange år på syke- og aldershjem har jeg innsett at det å ha barn ikke nødvendigvis gir et bedre "sikkerhetsnett".Har møtt pasienter som har mange barn,men som aldri får besøk eller hjelp av barna sine.Endel barn bryr seg rett og slett ikke om å hjelpe foreldrene,eller de klarer det kanskje ikke fordi de har egne problemer.Man kan jo aldri gradere seg mot at barna vokser opp til å bli rusmisbrukere,kriminelle,alvorlig syke, osv...Det er mange som sitter alene igjen som gammel selv om de har barn.

Samme observasjon har legen min gjort. Og hun sa i den sammenhengen at man får de barna man fortjener! Mange av de gamlingene der hadde tedd seg som dritt mot barna. Hvorfor skulle de få besøk da?

[Gjest Gjest_frihet_*]

Mammaer i 50åra? Og de er sure fordi de har barn?

Nei. Ikke ta ting ut av sammenheng. Les hele tråden, og hva jeg kommenterte. Jeg ser ikke noe poeng å kverulere for å kverulere.