Forelsket, men sorgen inni meg er så stor

[Helene]

Dette er skikkelig vanskelig. Jeg er forelsket, for første gang på 18 år. Og det er kjempeskummelt. Og jeg er kjemperedd for at dette skal gå galt. Greier ikke helt å glede meg. Og synes det er vanskelig å snakke om dette til noen, derfor prøver jeg å sette noen ord her.

Denne mannen var jeg sammen med for 18 år siden. Vi hadde det bra sammen, var forelsket og bare fint sammen. Men vi var unge og bodde på vær sin kant av landet. Vi skjønte at det ikke kunne vare og skilte lag i all vennskapelighet.

Men etterpå hadde jeg det skikkelig vanskelig, og det fortalte jeg ikke til noen. Jeg sørget i flere år over han. Og ble ikke forelsket mer. Så møtte jeg han som ble far til barnet mitt. Ble betatt, vi ble venner, innledet et forhold, hadde det gøy, ble gravid, og valgte å bli seriøse. Det varte i nesten 5 år. Hele tiden savnet jeg denne andre.

Så fulgte noen single år hvor jeg hadde det ganske bra med barnet mitt. Barnet ble førsteprioritet hele tiden, og menn kom i andre rekke.

Så kom det en ny mann inn i bildet. Det ble en samtalepartner i første omgang. En god venn, så likte jeg han bedre og bedre, så ble det følelser, så ble det forhold, og så ble vi seriøse. Ikke noe krøll i magen, ikke noe forelskelse. Det varte i 3,5 år. Han ble ondskapsfull. Dette er mitt store feilgrep her i livet. Hele tiden savnet jeg denne andre.

Så gav jeg opp. Fikk en dyp sorg som har lagt seg inni meg. Det er merkelig. Jeg har alltid vært optimist, og er det fortsatt på alle andre områder. Men ikke når det gjelder menn og kjærlighet.

Så kom tilfeldighetene, og HAN dukket opp i livet mitt igjen. Han var singel og det viste seg at han fortsatt likte meg også. Vi er visst sammen på et vis nå. Jeg føler så mye at jeg er redd for å skremme han vekk. Vet at jeg kan bli for intens. Tør ikke si hvordan jeg føler ting. Greier ikke slappe av og nyte det. Når han er hos meg føler jeg meg som et helt menneske. Når han er hos seg selv (han bor et stykke unna), så har jeg mest lyst til å grave meg ned. Jeg blir helt redd meg selv.

Og sorgen spiser meg opp innvendig fortsatt...

[Gjest sing]

Kanskje du kan vise han dette innlegget? Det viser jo virkerlig hvem du er. Og hvor viktig han er for deg.

De er lov å være redd og du har jo et sår inni deg. La han se hele deg med en gang og vis dine svake sider.

Det er jo en tillitt du viser han da og han tåler det nok hvis han er glad i deg.

Hva tror du ?

[Helene]

Jeg vil ikke vise han dette. Det er altfor tidlig. Det er akkurat det som er noe av problemet mitt. Jeg blir så intens, jeg føler så mye at jeg skremmer han vekk. Og sorgen var der lenge før jeg møtte han igjen. Derfor mener jeg at det blir for mye å dele det med han sånn med det samme nå. Jeg er ikke klar for det selv heller. Det blir for tidlig, det blir for fort. Dette må jeg takle på noe vis selv...

[Gjest Sing]

Oki skjønner!

Da må du jo nesten bare prøve å holde ut.

Kanskje det hjelper å skrive når det koker som mest? Du kan jo skrive her?

Prøv å gjøre ting som gjør deg glad. Tren, ta en joggetur, les bøker.. heng fingrene i noe som gjør at det ikke blir for intenst for deg.

Ta en dag av gangen.

Nå har dere jo truffet hverandre igjen, og det er jo helt utrolig!

Sakte men sikkert vil du bli trygg igjen. Det er jeg sikkert på!

[Helene]

Dette er mer vanskelig enn jeg hadde forestillt meg. Det er mulig det er bare min egen usikkerhet ovenfor menn, jeg vet ikke. På den ene siden går alt bare bra med oss. Vi har nå fått flere dager alene sammen. Det skremmer meg. Jeg prøver å være meg selv, men føler at han ikke ser det. Han tror jeg prøver å tilpasse meg hans liv, etterligne hans måte å leve på. Han skjønner ikke hvor like vi egentlig er. Det sårer meg.

Og så gjentar han hele tiden at han ikke ønsker samboer igjen. Han har 2 samboerskap bak seg. Jeg har også samboerskap og ekteskap bak meg, og har ingen umiddelbare ønsker om dette. Men at han gjentar dette hele tiden og det sårer meg dypt. Da vi møttes var vi enige om at vi skulle ta én helg i gangen. Vi skulle bli kjent på nytt igjen. Ta tiden til hjelp. Vi har ingen hast. Jeg trenger ikke å få definert hele min framtid sånn nå med det samme. Det er skummelt. Jeg har også barn og ting som skjer på hjemmebane. Jeg trenger tid.

Men det han sier gjør meg usikker og det gjør at jeg blir utrygg. Og da tar gråten overhånd igjen. Føler på en måte at jeg sørger som om forholdet er over før det har kommet i gang, og sånn kan det ikke være. Jeg trenger denne mannen. Han gir meg så mye annet positivt, glede og latter, diskusjoner og masse i hverdagen ellers. Han er i ferd med å bli klippen i livet mitt. Har aldri før hatt noen å prate med som han. Nei, dette er vanskelig...

Endret 19. februar 2009 av Helene

[Helene]

Det er mulig jeg ser ting før de skjer. I går snakket han igjen om at i framtiden ønsket han kun korte forbindelser, ikke skikkelige forhold. Jeg føler inni meg at han ikke vil gi oss en sjanse. Og det selv om jeg også er redd for at ting skal gå for fort. Selv om jeg også ønsker å bruke tiden til hjelp. Han plasserer meg i en bås hvor jeg ikke hører hjemme. Nå bare gråter jeg når jeg er alene. Inni meg er bare det store såret. Vet ikke hvor lenge jeg har savnet denne mannen. Spørsmålet blir om jeg skal prøve å kjempe for å beholde han, eller om jeg bare skal la han gå uten kamp. Jeg har det ikke travelt, så jeg kan jo gi han tid. Jeg trodde uansett ikke at jeg kunne ha slike følelser igjen så det kan jo ikke skade å prøve. Likevel så tenker jeg, jeg vil ikke være sammen med noen som ikke ønsker å være sammen med meg.

Nå bare gråter jeg når jeg er alene. Inni meg er bare det store såret.

[Gjest Gjest]

La han gå uten kamp. Da først ser du hva han vil

[Helene]

Jeg har nok sett realiteten i øynene, og er ydmyk nok til å være ærlig her inne på kvinneguiden. Denne mannen som jeg alltid har drømt om, savnet, og ønsket skulle være min likesinnede, er nok er illusjon. Det er hardt, men en realitet. Vi har nå fått vært en uke sammen, sånn hele tiden, og jeg har sett ting jeg ikke liker. Noen vil kanskje si jeg er kravstor, men det skjærer meg i hjertet å si dette. Denne mannen drikker, så altfor mye. I det han kommer hjem fra jobb, så er det en øl som er viktigst for han, alkohol... og det er drikking til sengetid, hver eneste dag. Bortsett fra dette, han er snill som dagen er lang, drømmemannen. Jeg blir så lei meg når jeg bare tenker på det. Selv om jeg hadde tenkt å gi det tid, nei, dette vil jeg ikke. Selv om jeg virkelig har følelser for denne mannen. Der går grensen min! Så min magefølelse hadde nok rett, dessverre.

Er litt i villrede, skal jeg nyte den uavhengige forelskelsen (det er litt godt også), eller skal jeg gi fullstendig blaffen? Må det alltid gå mot noe seriøst? Eller kan man nyte tiden man har sammen? Selv om man vet at den er begrenset???

Faktisk, så må jeg innrømme at denne forelskelsen har hjulpet meg veldig. Før, så tenkte jeg ikke på menn, ikke på sex, ikke på noe personlig. Men nå har jeg på en måte fått en oppvåkning. Så selv om jeg har denne sorgen inne meg, så føler jeg at det er håp, noe jeg ikke har følt på lenge. Jeg føler meg levende, jeg har følelser, jeg lever. Og det er KJEMPEHERLIG :happy:

Ja, jeg kommer til å la han gå, for godt. Det føles også som om jeg har fått min avslutning, og det er godt. Men jeg vet ikke NÅR jeg greier å gi slipp på han....dager, måneder...

Endret 21. februar 2009 av Helene

[Gjest Gjest]

Du skriver noe vesentlig, "avslutningen". Det er den som har manglet i forhold til "dere" Skjønner?

[Helene]

Gjest tar feil. Det er ikke avslutningen som har manglet i forhold til oss. Jeg har aldri drømt og fantasert om faktisk å møte denne mannen igjen. Det var for urealistisk. Savnet jeg har hatt var mer følelsene jeg opplevde dengang vi var sammen. Trygghet, frihet, å ha noen å stole på, å kunne snakke med, en som jeg virkelig var glad i, gleden og alt det morsomme vi hadde. Hadde det bare godt. Det er vanskelig å sette ord på.

Men jeg har alltid hatt problemer med å bli forelsket etterpå. Kan ikke forklare hvorfor, det bare er sånn.

Mannen er fortsatt kjekk og hyggelig, snill og veldig positiv. Men mye alkohol gjør noe med meg som person, med personligheten min. Den som har vokst opp med mye alkohol i hjemmet skjønner hva jeg snakker om. Jeg blir utrygg og ikke helt meg selv. Får rare tanker og ideer i hodet. Sier og gjør merkelige ting. Det går bra en stund, men ikke over lengre tid. Har for mye erfaring på dette området.

Så at jeg nå velger å se på det som en avslutning er noe annet. Det blir i så fall min avslutning, ikke vår. Det er vondt, men nødvendig.

Sorgen jeg har inni meg oppstod før jeg traff denne mannen igjen. Den har nok mer å gjøre med at jeg gav opp alle tanker på å finne noen å dele tanker, sorger og gleder med igjen. Min eks-mann tok fullstendig livet av mine følelser tror jeg. I tillegg har jeg en familie som opptrer lite støttende og veldig fraværende. Dette gjør noe med deg som person. Man tar valg her i livet for å overleve. Følelsene har jeg derfor stengt igjen, og fornuften har fått styre så altfor lenge. Det kan hende at noe har innhentet meg.

Endret 24. februar 2009 av Helene

[Helene]

Nå begynner det å bli nok til meg. Nå skjer det ting igjen. Mens jeg nå tenkte at dette klarer jeg å avslutte på en grei måte, det blir vondt men nødvendig, så får jeg beskjed fra legen om at jeg mulig har en alvorlig sykdom. Og jeg går rett i bakken...

Jeg har fortalt HAN dette, men jeg har ikke fortalt alt. Snakket med legen, og fått flere brev fra sykehuset. De gir kort informasjon, men jeg vet hva dette er. Og det er alvorlig. Har lest mye om denne sykdommen tidligere, og har nå oppdatert meg selv på nett. Behandlingen starter neste uke allerede.

Men jeg ser også at HAN holder på å trekke seg ut. Da vil jeg ikke dele alt. Noe greier jeg ikke la være å fortelle, holdt på å bryte fullstendig sammen i går. HAN sier jeg bare skal være positiv og tenke på andre ting. Det trenger ikke være så alvorlig. Vente på flere resultater. Han har jo litt rett også, men han vet jo ikke alt. Greier ikke å fortelle alt, det blir så jeg lukker meg igjen. Stenger hjertet igjen og prøver å slå på autopiloten.

Akkurat nå skulle jeg så gjerne hatt HAN hos meg. Kjent armene hans rundt meg. Kjent at HAN brydde seg litt. Nei, det er ikke bare lett dette her...

Endret 26. februar 2009 av Helene

[Gjest Gjest]

Men jeg ser også at HAN holder på å trekke seg ut. Da vil jeg ikke dele alt. Noe greier jeg ikke la være å fortelle, holdt på å bryte fullstendig sammen i går. HAN sier jeg bare skal være positiv og tenke på andre ting. Det trenger ikke være så alvorlig. Vente på flere resultater. Han har jo litt rett også, men han vet jo ikke alt. Greier ikke å fortelle alt, det blir så jeg lukker meg igjen. Stenger hjertet igjen og prøver å slå på autopiloten.

Akkurat nå skulle jeg så gjerne hatt HAN hos meg. Kjent armene hans rundt meg. Kjent at HAN brydde seg litt. Nei, det er ikke bare lett dette her...

Jeg tror ikke du trenger en som "forenkler" hvordan du har det nå. Som bare sier du skal være positiv. I en sånn situasjon (har sett innleggene dine på kropp og helse) må det være rom for å bekymre seg også, og møte følelser som kan være skikkelig tøffe. Samtidig som det er noe sant i at det ikke hjelper å "grave seg ned" i de tunge tankene, det mister man bare energi av, og energien trenger du nok framover nå.

Men jeg skjønner at du lengter etter at han skulle vært der og støttet deg - eller i hvert fall at det skulle vært noen der som gjorde det. Jeg er i en situasjon m dagen hvor jeg er pårørende til noen med veldig alvorlig sykdom, og har kjent på noen sider av det du opplever nå. Det å ha noen å snakke med, noen som tilbyr seg å være tilgjengelige, føles veldig godt og viktig når man står oppe i noe sånt. Du får skrive her, så skal jeg tenke på deg og prøve å si noe når jeg kan

Ellers har jeg selv god erfaring med å snakke med fastlegen min, hun forstår den følelsesmessige/menneskelige siden ved det å være i en krisesituasjon. Sykehusene har også noen som det går an å prate med. Det blir jo ikke like personlig som venninner, men noen ganger kan det være det man trenger for å få ut tanker og sorger. Man får også sortert tankene så det kanskje blir lettere å åpne seg for venner?

[Helene]

Men jeg skjønner at du lengter etter at han skulle vært der og støttet deg - eller i hvert fall at det skulle vært noen der som gjorde det. Jeg er i en situasjon m dagen hvor jeg er pårørende til noen med veldig alvorlig sykdom, og har kjent på noen sider av det du opplever nå. Det å ha noen å snakke med, noen som tilbyr seg å være tilgjengelige, føles veldig godt og viktig når man står oppe i noe sånt. Du får skrive her, så skal jeg tenke på deg og prøve å si noe når jeg kan

Ellers har jeg selv god erfaring med å snakke med fastlegen min, hun forstår den følelsesmessige/menneskelige siden ved det å være i en krisesituasjon. Sykehusene har også noen som det går an å prate med. Det blir jo ikke like personlig som venninner, men noen ganger kan det være det man trenger for å få ut tanker og sorger. Man får også sortert tankene så det kanskje blir lettere å åpne seg for venner?

Takk, det hjelper veldig med støttende ord her inne. Fastlegen kan jeg ikke snakke med. Familien er utelukket. Venninner er jo heller ikke det samme. Sykehuset møter jeg først i neste uke. Men jeg er en lukket person utad. Mange opplever meg som veldig åpen, men egentlig forteller jeg lite personlige ting. Det er mye lettere for meg å skrive her inne. Og det HJELPER meg veldig å skrive her, sortere ord og tanker. Etterpå blir alt så mye lettere.

Føler for å lufte en morsomhet i dag. Var innom Facebook og tittet innom profilen hans. Det er ikke ofte jeg er innom personlige profiler sånn generellt, men har pleid å få tilsendt ganske mye ting derfra de siste ukene, og nå har det blitt helt stille. Fant ut at HAN har satt meg på begrenset innsyn i profilen sin, og da begynte jeg faktisk å le Det blir så barnslig synes nå jeg. Vi har hele tiden sagt at vi skulle bruke tid til å bli kjent med hverandre, ta en helg i gangen, være venner. Og så kan han ikke engang si i fra at nå vil han ikke at vi skal ha noe forhold lengre. I tillegg drev han å ringte flere timer om dagen tidligere, nå begrenser det seg til knapt en liten samtale pr dag.

Men, det var HAN som var pådriver til en masse ting disse ukene vi holdt sammen. Det var HAN som snakket om ting i framtiden, mens jeg svarte "vi får se". Det eneste jeg ønsket var nærhet, og bruke tid til å bli kjent. Og det var han ikke villig til å gi meg. Nei, jeg har sagt det før i denne tråden, han plasserte meg i en bås hvor jeg ikke hører hjemme.

Han behandler meg som om jeg skulle være fullstendig dum. Tror HAN at jeg er komplett idiot? Jeg har prøvd å late som ingenting i håp om at vi i allefall kunne bevare vennskapet. Hva venter HAN at jeg skal gjøre? Forfølge HAN? Da har HAN iallefall tatt grundig feil av denne damen. Jeg har sagt det før, jeg vil da ikke være sammen med noen som ikke vil ha meg.

Nå må jeg nesten konsentrere meg om min egen helse og se framover. Vet det er autopiloten som slår inn, men det får bare være sånn akkurat nå. Er alene med et barn og har egentlig nok med å holde hodet over vannet for en tid. Det er ikke bare lett, men det må gå. Skal i første omgang prøve å overleve helgen. Skal prøve å finne på noe gøy, få tankene over på noe annet.

Endret 27. februar 2009 av Helene

[Helene]

Nå kjenner jeg at jeg blir sint, og det føles godt. HAN ringte, og forteller at noen har ringt han i natt, med skjult nr på mobilen. Kjenner at han mistenker meg. Det er det altså ikke. Så lite kjenner han meg. Men bare at han tenker tanken, nei, jeg blir sint. Dette kan han for selv. Han har lagt ut nr sitt på Facebook, og det er på egen risiko. Da skjer sånt. Men sinnet føles godt!!!

[Helene]

Det har vært en rar helg. Det var godt å begynne den med sinne. Som jeg har skrevet tidligere, det er som om jeg har fått en oppvåkning. Jeg har følelser igjen, kan føle gleder, sorger og sinne på ekte, og det føles godt.

Tilfeldighetene har spilt inn. En god gammel venninne kom innom byen, og jeg fikk pratet mye. Vi har mye av samme felles opplevelser i bakgrunnen, vonde opplevelser. Tråder her inne på KG med mine innlegg fra den tiden tror jeg er slettet etter omlegging, noe jeg synes er like greit i dag. Min venninne har kommet seg videre og har det bra i dag, men forstår kanskje bedre hvordan jeg føler enn mange andre. Det var utrolig godt å få prate skikkelig.

I tillegg tok hun meg med ut. Heldigvis er jeg svært forsiktig med alkohol. Der møtte jeg min eksmann som jeg ikke har sett på 4 år, sist i en rettsal hvor jeg vant saken mot han. (Kortversjon: seperasjon, skilsmisse, masse trusler, sjikane, psykisk terror, han nektet å signere alt som hadde med hussalg og oppgjør.) Jeg greide ikke røre meg av flekken, men mobiliserte alt jeg hadde av krefter, fanget blikket hans, og smilte det jeg greide. Tenkte bare at jeg skal iallefall ikke la meg knekke i dag, for jeg overlevde han (eksmann), så det som kommer framover kan faktisk bare være bagateller i den store sammenhengen. Min eksmann smilte IKKE, før han dro videre, heldigvis uten å lage bråk denne gangen. Etterpå var jeg helt utslitt, helt ferdig. Det var nok en mening med at min venninne kom denne helgen. Skjebnens veg er merkelig.

Som Gjest nevnte tidligere her oppe, støtte kommer når en minst venter det, men når en trenger det mest, og det har hun rett i.

I dag er alt bare et vakum. Føler meg bare tom innvendig. Har en stein som ligger rundt hjertet. Vil bare gråte, men hvis jeg gir etter nå, kommer jeg ikke til å greie å stoppe. Må komme meg videre...

[Gjest gjest fra tidligere]

Jeg synes du virker veldig sterk, jeg. Sterkere enn eksmannen din for eksempel. Fint at du har truffet igjen en venninne Og kanskje det kan være godt å gråte også - jeg klarer ikke det bestandig selv om det ligger der, men når jeg først gråter greier jeg jo å stoppe, også føles det bedre etterpå enn det gjorde før. Tror ikke det er å gi etter (eller gi opp).

[Helene]

Min venninne var i byen kun denne helgen, hun har dratt igjen. Jeg fikk gråte noe, tømt meg litt. Det var godt.

Ja jeg er sterk. Altfor sterk. Av motgang blir man sterk. Har hatt mye motgang tidligere. Opplevd mye. Enkelte har også kalt meg både arrogant og kontrollerende. Jeg viser vissnok for lite følelser i hverdagen, eller for mye. Tar lite selvkritikk, bestemmer for mye. Det er prisen en må betale for å holde seg oppe til tider, være alene og mor (og far). De skulle bare visst.

Så nå tenker jeg at om jeg igjen skal være helt fornuftig, så handler dette kun om følelser, ikke reell motgang og alvorlige problemer. Bortsett fra dette med sykdom da. Det er en egen sak. Men er kjempelei av å være sterk. Er kjempelei av å være fornuftig og rasjonell til enhver tid. Være positiv og vise styrke. Jeg har faktisk følelser jeg også.

Alle vil gjerne være sammen med deg når du er glad, men ingen vil høre om de tunge stundene. Svært få vet hva det vil si å leve uten nærhet over lang tid. Svært få vet hvordan det er når en ikke har noen å stole på i hverdagen, noen å dele de tunge avgjørelsene med. Jeg har ingen problemer med å ta disse avgjørelsene, bare så kjempelei av å bli kritisert til enhver tid i etterkant over hvorfor/hva/hvordan, ja alle sider ved alt. Sånn er min nærmeste familie. De gjør det ikke lettere.

Jeg er ganske enkelt kjempelei av å være fornuftig. Følelsene inni meg styrer seg selv. Jeg kan ikke kontrollere det. Er fortsatt forelsket, og det gjør vondt langt inni meg å vite at det kommer aldri til å skje noe mer. Har hele tiden visst når slutten kom. Har visst det lenge, flere uker, sånt vet jeg bare, har en intuisjon for sånne ting. Det er nok derfor jeg har følt at dette har vært vanskelig hele vegen. Ikke klart å glede meg skikkelig over det som har vært fint. Senere, når tiden har fått ting på avstand, da skal jeg klare å se på dette som en fin tid igjen.

Av og til må man bare ta sjanser, det angrer jeg ikke på at jeg gjorde. Vi lever bare en gang. Man må prøve iallefall. Man kan ikke angre på ting man har gjort. Man kan kun angre på ting man ikke har gjort.

Endret 3. mars 2009 av Helene

[Helene]

Tar nå en dag om gangen. Prøver å sette på et smil hver morgen, men det er ikke lett. Har et barn som krever at jeg er oppe og fungerende. Hun tror jeg er oppløst pga HAN. Det er nok ikke hele sannheten. Det er hele situasjonen. HAN har kommet i bakgrunnen den siste uken tross alt. Ja, det er tøft å oppdage at en har følelser og at man er i stand til å gråte. Det har jeg tross alt ikke gjort på flere år. Men det betyr for meg at jeg faktisk er menneskelig også.

Vet at det sikkert virker som om jeg har spaltet personlighet, men sliter mellom fornuften og følelsene her. Følelsene har det hardt, det legger jeg ikke skjul på. Men en god gammeldags kjærlighetssorg dør jeg ikke av, det går over, det vet jeg også. Enkelte dager er tøffere enn andre. Det får ta den tiden det trenger.

Men i morges våknet jeg med gråt, noe jeg ikke ønsket. Skulle fylle ut skjema for sykehuset i går kveld, og der sto det noe om pårørende. Hvem er det? Jeg har ingen pårørende. Mine foreldre har ringt meg 3 ganger siden nyttår, for å planlegge ting angående mitt barn. Min søster som bor i samme by som meg har jeg ikke snakket med siden jul.

Jeg var så "uheldig" å kritisere hennes mann, dermed ble jeg boikottet ut av hennes familie. Noe jeg fortsatt står for. Jeg sa ifra på en forsiktig måte at han hadde endret seg, ikke var snill mot henne, han har begynt å bli hissig og sint for det meste, og tar alt ut mot henne. Barna deres reagerer, andre rundt dem reagerer, og min søster ser ut som en utvasket fille etterhvert. Blir syk og får feber hele tiden. Er oppriktig bekymret for henne. Det er nok til at jeg da blir boikottet i flere måneder. Skal jeg da føre opp henne som min "pårørende"? Hvis jeg sier noe feil, så blir jeg boikottet? Det er ikke første gang jeg opplever dette. Har en annen søster som har gjort det samme, da uten at jeg har sagt noe som helst. Hun bare bestemte seg for at vi var så forskjellige, at vi ikke hadde noe å prate om, så hun snakket ikke til meg på nesten ett år.

Og i de perioder vi prater sammen, vi søstre, så blir jeg kritisert fordi jeg forteller for lite. De sier jeg trekker meg ut av familien, og velger da selv å bli stående på utsiden alene. Så om jeg forteller ting som skjer eller hva vi gjør her hjemme, så gjør jeg gale valg/ting. Og om jeg ikke forteller noe, så er det også galt. Etter mange år med dette har jeg bare valgt å la være å engasjere meg i dem. Prøver å holde meg på talefot kun for å holde kontakt med barna deres. Er selvfølgelig veldig glade i dem, men må kunne leve uten å bekymre meg for hva de tenker og mener om ting. De ville aldri respektere mine ønsker og valg om noe skulle skje uansett. Så å føre en av dem opp som mine pårørende er rett og slett helt uaktuellt.

Mine foreldre ja, hva skal en si. Som sagt, de har ringt 3 ganger dette året. Jeg vet at de bryr seg, på sin måte. Jeg er jo den sterke, den som alltid klarer meg, den som overlever alt.

Nei, får vel ringe en venninne igjen, man kan ikke velge sin familie, men man kan heldigvis velge sine venner!!!

[Helene]

Skal avslutte denne tråden, men føler for å si noen ord til slutt. Vet ikke om noen har lagt merke til det, men karakteren på mine innlegg har gradvis endret seg noe. Det har sin forklaring.

Fikk en mistanke om at HAN hadde vært innom her og lest mine innlegg. Dette ut ifra reaksjoner og tilbakemeldinger jeg fikk fra HAN etterhvert som jeg skrev her. Dette fikk jeg tydelig bekreftelse på sist helg. Brukte hans pc en periode, og HAN har tydeligvis søkt opp sider jeg har brukt. Det er hans valg.

Så ja, jeg har slitt mellom fornuften og følelsene. Men det dukket også opp flere dilemma. Skulle jeg slette hele tråden, den var jo allerede lest? Skulle jeg fortsette å skrive, har fortsatt hodet fullt av tanker? Hvor mye skulle jeg blottlegge meg? Det ble svært vanskelig.

Jeg har brukt KG i flere år, mest på andre tema da, men dette forum har vært mitt private "rom" for tankespinn og diskusjoner. Så jeg har konkludert med at jeg er ikke villig til å gi opp dette. Hvis HAN absolutt vil inn å lese, så gjøres det på egen samvittighet. Denne tråden derimot velger jeg å avslutte her.

Merk: Jeg har aldri vært annet enn ærlig.

Endret 6. mars 2009 av Helene

[Gjest gjest fra tidligere]

En stund siden jeg har vært innom nå... Kjenner meg litt igjen med å være en som virker sterk, som har kontroll over følelsene. Det kan være viktig å slippe den kontrollen også - ovenfor andre, da er det lettere for dem å kunne gi deg støtte og hjelp. Men det er kanskje vanskelig, særlig når man ikke har noen "nærmeste" man kan øve seg på (for meg er det mulig ovenfor noen venninner og samboern min, ikke familie, men jeg virker nok oftere kontrollert enn jeg føler meg likevel). Vet foreldrene dine at du er syk?

Jeg har også noe erfaring med at noen i familien har kuttet ut søsken o.l etter uenigheter - og synes det er veldig trist. Det burde vært mulig å omgåes på en nøytral måte, og jeg klarer ikke forestille meg at søskenbåndene ikke betyr noe med mindre det er skikkelig ille ting noen har gjort. Hva om noe skulle skje den ene før man får forsonet seg, eller synes man det er greit å gå livet ut uten kontakt, kanskje med en bakenforliggende krangel..? Hvis du tar kontakt i forbindelse med at du har blitt syk, tror du de vil endre holdning da? Noen ganger kan sykdom være katalysator for at man får tenkt gjennom sine egne svakheter og at man skjærer seg ned til det som er viktigst i livet.

Ønsker deg lykke til videre