Selektiv spiseforstyrrelse (langt)

[Porphyra]

Dette har jeg aldri hørt om, men er utrolig glad for at jeg fant innlegget. Jeg lurer på om jeg kan ha samme "lidelse"?

Jeg har alltid vært kresen i matveien, og jeg vegrer meg for å prøve nye ting. Men selv om jeg ser på meg selv som en som spiser ganske mye, får jeg fortsatt høre at jeg er kresen fra andre.

Og noe av det vanskeligste er vel å prøve og få dem til å forstå hvorfor jeg ikke takler kjøtt. Jeg spiser kylling og fisk i forskjellige former. Og kjøttdeig. Men biff, stek, koteletter, osv. sliter jeg virkelig med, selv om jeg synes at det kan være godt. Hvorfor? Fordi jeg begynner å tenke på at det har vært et dyr, og med ett føler jeg at maten vil opp igjen. Hvis tanken først har satt seg, klarer jeg ikke ta en eneste bit til. Vilt takler jeg ikke i det hele tatt, men det er på grunn av smaken. Elg, hjort, alt det der kan bare holde seg langt unna meg. Sjømat som ikke er fisk er en annen ting. Reker, scampi, østers, blåskjell, blekksprut og liknende... Jeg brekker meg bare ved tanken. Og blodmat. Blodpudding, innmatkaker, lungemos, lever... NEI!

Det er også andre ting. Kefir? Ikke snakk om at jeg skal smake på i det hele tatt. Leverpostei og servelat har jeg helt sluttet å spise, fordi jeg tenker på at det er lever i leverposteien og jeg har lest "hodekjøtt av svin" i ingrediensene på servelaten.

Jeg aner ikke hvor disse tankene kommer fra. Jeg har vært i en familie hvor vi har blitt lært til å prøve det meste. Likevel merker jeg disse små, ekle tankene og følelsene som kryper innpå meg når det kommer noe ukjent. Bare det å spise svart eller grønn pasta istedenfor den vanlige gule gir meg frysninger. (Kjæresten er kokk, og derfor den svarte pastaen... Jeg spiste en porsjon for hans skyld, men det var bare såvidt det gikk.)

Jeg vet ikke om jeg har samme lidelse? Synes du det kan virke slik? Synes ihvertfall det var bra å lese om. Tror ikke det er så mange som forstår at det faktisk er en form for spiseforstyrrelse.

[Gjest Waldo]

Hei, og tusen takk for at dere skrev dette Jeg har gjort research lenge uten å finne noe som helst om dette, før jeg tilfeldigvis kom over dette her.

Jeg har slitt med dette hele livet, men det ble verre for ca. 3 år siden. Nå er det så ille at jeg ikke kan spise med andre, og har også problemer med å spise alene selv. Går til lege og psykolog, men som du sier, så er det ikke så mye dokumentert kunnskap/ informasjon om dette.

Jeg smaker aldri på nye retter, eller retter/ mat som har noe "ekkelt" i navnet sitt, f.eks. blodpølse osv, som ikke lukter eller ser godt. Hvis jeg står opp tidligere enn vanlig, så er det ikke sjanse å spise noe da, brekker meg hvis jeg skal smøre en brødskive, så må vente 1 time eller 2 før man prøver på nytt. Husker for ca. 3 år siden da var jeg hos en på besøk (var egentlig mett fra før da), hans familie tilbydde meg pizza, og takket ja. Pizzaen var jo god på smak, men jeg brekte meg flere ganger, utrolig flaut, jeg turte ikke se på de andre engang, jeg bare prøvde å skjule det med host og hark.

Ofte hvis jeg får et kakestykke eller noe servert hos noen (f.eks. et kjøpt wierbrød, som jeg i utgangspunktet liker), så blir jeg utrolig kvalm etter den første tyggen, og må vente i flere minutter før jeg kan fortsette.

Men dette var som sagt før 3 år siden, nå er dette umulig. Spiseforstyrrelsen går helt klart over livskvaliten. Jeg kan ikke dra noen steder, selv ikke til naboen på besøk i julen etc. for da får man alltid servert noe.

Slik jeg opplever spisingen nå; maten vokser i munnen, selv små biter, halsen føles trang, får lite luft, klump i hals/ bryst, må svelge flere ganger, føles som maten sklir ned i vranghalsen osv. Har medisin som jeg tar ved behov (går tilbehandling for angst, depresjon), men tar det av og til også for å kunne spise seg mett på et måltid. Det som utviklet seg for 3 år siden er nok angst-relatert. Og psykologen sier at spiseforstyrrelsen er komplisert, så jeg vet ikke om jeg har håp om å bli frisk. Det føles nesten som det er som å vente på et mirakel.

Det er kun lege/ psykolog som vet om spiseforstyrrelsene mine. Jeg klarer ikke å fortelle det til familien eller venner.

hilsen Waldo

[Gjest Gjest]

Hei.

Veldig interessant å lese om deg. Vi har ei datter på snart 7 år, som lider av det samme problemet som deg. Vi har til tider vært veldig bekymret og frustrert, og har faktisk nå tatt kontakt med lege. Hun har et veldig snevert inntakt av mat og ulike typer mat. Pannekake, tomatsuppe og brødskive med nugatti eller syltetøy er det hun spiser. Og d ser jeg at også du spiser. Håper dere begge får en løsning på problemet etter hvert. Skjønner det er vanskelig.

[Gjest Anonym]

Anscombe:har du en mailadresse som jeg kan skrive til deg på?

[Gjest Gjest]

Jeg er en nitten år gammel jente som kun spiser toast m/ost og skinke, grønne epler og toblerone (sjokolade). Vanskelig når jeg blir invitert i bursdager o.l. og i syden.

[AnonymBruker]

Hei, Anscombe, og tusen takk for at du deler dette med oss Ser at denne tråden ble laget for ganske lenge siden, og hvis du fortsatt henger på forumet, har noe forandret seg siden sist?

Jeg har selv en merkelig spiseforstyrrelse, og selv om den arter seg annerledes enn din, er det på en måte litt trygt å høre at jeg ikke er alene om å ha et mildt sagt uheldig forhold til mat. Jeg har "vanlig" anorexi i bunnen, og oppå der har det kommet til noen flere problemer. Da jeg var 16 fikk jeg påvist pollenallergi, og kort tid etter hadde jeg pådratt meg ca alle kryssallergiene samt et par bonusallergier, heldig hva? Ble et par turer på legevakta for å få adrenalinsprøyte da jeg plutselig oppdaget at jeg var ekstremt allergisk mot ting jeg før hadde tålt helt fint, feks nøtter.

Etter noen år har dette utviklet seg til en spiseforstyrrelse hvor jeg er livredd for å smake på mat (særlig mat jeg ikke har laget selv) fordi jeg innbiller meg at jeg kan ha blitt akutt allergisk mot en ingrediens jeg har tålt før, eller generelt er redd for å bli dårlig eller matforgiftet. Det er utrolig hemmende i sosiale sammenhenger, og jeg synes det er utrolig flaut å måtte kryssforhøre kelnere om alle ingrediensene, eller takke nei til middagsinvitasjoner hos venner av frykt for at at jeg ikke kommer til å tåle maten.

Kroppen blir mer og mer sensitiv, jeg kan nå ikke spise noen form for melkeprodukt med unntak av laktosefri produkter, nesten ingen frukt, få grønnsaker, ikke svinekjøtt, ikke sterkt krydret mat (feks taco, indisk, osv), og jeg har helt sluttet å drikke kaffe. Blir veldig ofte kvalm rett etter jeg har spist, og føler at alt bare vil opp igjen, så jeg kan ikke spise før jeg skal på feks kino eller lignende. Om jeg feks skal ta nattog kan jeg finne på å gå hele dagen uten mat av frykt for å bli dårlig. Og i bakgrunnen står frøken anorexi og gnir seg i henda, siden det blir mye lettere å sulte seg med en slik fobi.

Har har vært mest mulig åpen om dette med de nærmeste vennene mine - de fleste tar det innmari fint og unngår å presse meg, og jeg er litt overrasket over hvor mye forståelse jeg har møtt for et såpass merkelig problem Selvsagt er det enkelte som mener at jeg bare er sær, vanskelig, oppmerksomhetssyk eller kresen, men dem om det.

Har snakket mye med legen min om dette, og hun mener det er både logisk og forståelig at jeg vil være skeptisk til mat etter å ha fått allergisjokk flere ganger, og psykologen jeg gikk til før hadde spesialkompetanse på spiseforstyrrelser, så han hjalp meg masse. Nå har jeg flyttet til en annen by, og leter etter ny psykolog som kan hjelpe med slike ting, siden det har blitt mye verre etter at jeg flytta. Håper å finne noen snart

Stor klem til alle som sliter, spiseforstyrrelser er skikkelig dritt, og noe jeg ikke unner min verste fiende.

Anonym poster: c8507e178213499de9e94f2909148572

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også litt igjen, men mine tvangstanker går mer ut på når, hvordan og hvor mye jeg kan spise. - Heldigvis har jeg blitt veldig bevisst på dette problemet og er på vei til å bli bedre! Sosiale tilstelninger osv går som regel fint nå, det er verre med hverdag, skole, jobb og hjemme.

I hovedsak går mine tvangstanker ut på at jeg har visse "regler" eller planer som jeg må forholde meg til.

Feks så kan jeg ikke spise yoghurt til kvelds. Jeg vet det er tåpelig og at kalori-innhold + smak er det samme i en yoghurt uansett når på døgnet den blir spist, men et eller annet i meg sier at kvelds er frukt, smoothie (kun laget av juice og bær) eller suppe.

Til lunsj og frokost derimot, kan yoghurt, kesam, skyr, melk osv spises.

Kjøtt, fisk e.l. kan jeg KUN spise til middag og klarer ikke pakke med meg gode middagsrester av feks kyllingsalat til lunsj på skolen.

Halvfabrikata hører med til helgene og kjøtt som er malt er fy-fy på ukedagene.

Jeg har også en slags frykt for å spise banan.

(hahha huff jeg ser hvor tåpelig dette her er og det er godt å se det svart på hvitt for å kunne endre på det!!!)

Et av mine største problem er at dersom jeg gjør noe som "ikke lar seg gjøre" så får jeg noen ganger tvangstanker som "nå har alt gått til h``uansett" så jeg hiver meg på en enorm overspising. Føler at tankene mine sier "Nå må du gripe sjansen, alt er lov! Spis!" Da spiser jeg litt av alt jeg kommer over, og mye usunt..

Det siste året har blitt veldig mye bedre, mindre og mer sjeldnere overspise-episoder og jeg har blitt mye flinkere til å variere på rekkefølger, selv om jeg fortsatt synes det er vanskelig. Jeg har klart å inkludere mange flere matvarer inn i mitt daglige kosthold, og det er dette som gjør meg mest stolt og glad

Her en dag spiste jeg suppe til frokost og jeg har spist en del crabsticks og skinkeprodukter til middag, og også bittelitt til kvelds. STOLT! hehe

Gir en stor klem til alle dere som også sliter med ukonvensjonelle spisevegringer. Å bli bevisst er første steget i riktig retning. Dette klarer alle Matvanene mine og livet mitt er blitt minst 4 ganger bedre på et år og to. Stå på!

Anonym poster: 96bb0a157380797a7b2e400d0b5d19b1

[Gjest kresen]

Veldig gammelt innlegg dette her, men jeg vil bare si at jeg har det akkuratt som deg, rart hvor likt det er. Kun kjøttdeig som gjelder, om jeg skal prøve å få i meg noe annet er det kylling filet, men dette er vanskelig. Jeg liker leverpostei (kun et merke her også, det med smilefjes) og salami, om noen spør hva jeg ikke liker, er det bedre å si hva jeg faktisk liker, da dette er lettere å holde orden på.

tror veldig få vet hvordan jeg har det, samboer vil veldig gjerne hjelpe, men han heller skjønner ikke hvorfor det er så farlig å smake. men jeg gruer meg til å smake på noe nytt. hater konsistensen av kjøtt.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er det samme jeg sliter med, men det minner hvert fall veldig om meg. Jeg er absolutt ikke frekk eller uhøflig jeg heller, tvert om, lider nok litt av flink pike syndromet også.

Har alltid fått høre at jeg er så ekstremt kresen, likte nesten ikke noe mat, for meg er også konsistensen det viktigste. Noe mat kan jeg spise selv om jeg egentlig ikke liker det, men andre retter igjen, da brekker jeg meg, blir kjempekvalm og svimmel og kan umulig få det ned, bare låser seg helt og blir umulig å svelge. Vil nok ikke helt si at jeg har selektiv spiseforstyrrelse, for jeg føler at jeg kan spise for mye mat til det. Kan spise all slik "barnemat" som du nevner, og er også veldig glad i kjøtt, men da må det være helt tørt og rent, altså uten noen sener, fett etc. Og helt overgjennomstekt! Liker også bare 2 grønnsaker og en del frukter, men ikke alt, pære kan jeg for eksempel ikke spise.

Gruer meg ofte veldig til å spise, spesielt om jeg ikke vet hva jeg får servert. Er like ille om jeg vet hva jeg får servert, men da kan jeg jo bli syk om det er for ille. Har vært på en del store fine familiemiddager der jeg så og si ikke har rørt noe av alle rettene. Kjempeflaut. Prøver å spise det, og er ikke slik at jeg bare ikke liker det, men at jeg brekker meg og alt som nevnt over, og set blir vel nesten sett mer ned på enn å ikke spise maten, brekke seg gjennom måltidet liksom. Må alltid spise før og etter slike middager, blir jo alltid utsultet.

Har i tillegg ganske dårlig forhold til mat, har hele livet mitt forbundet mag med noe dårlig, har det siste året funnet ut at jeg er gluten intolerant og i tillegg har en kronisk spiserørsbetennelse som gjør at jeg veldig ofte føler meg kvalm og dårlig etter mat. Har egentlig alltid hatt det slik, men sykdommer har kommet mer frem de siste årene. Men jeg tenker at jeg kanskje alltid har blitt plaget med dette her, fra jeg var liten, og derfor fått så dårlig forhold til mat og forbinder det med noe negativt. Men igjen, egentlig elsker jeg mat, og har lyst til å kunne spise mer av det, men likevel har jeg ikke lyst til å spise fordi jeg som oftest føler meg dårlig. Og da i tillegg alle de matretter jeg ikke klarer å spise, har faktisk endt opp med å kaste opp en del ganger nesten også, for om jeg ikke får det ut av munnen når brekningen har begynt brekker jeg meg bare mer og mer og mer. Til slutt så ja..

Beklager, dette ble langt og rotete! Skriver veldig rett ut av tankene nå og på iPad. Er "glad" for at noen andre sliter med noe lignende, har alltid følt meg så alene når det kommer til mat.

-Thymus

Anonymous poster hash: ec3c5...78d

[AnonymBruker]

Åja, så nå at det var veldig gammelt innlegg, hehe.

Anonymous poster hash: ec3c5...78d

[Pringle]

Ser det er en del trekk som går igjen, matpress og skamfølelse, ikke smaken i seg selv men konsistensen, tanken på hva det egentlig er i maten... Svært få mennesker spiser "alt", slutt å stress med maten, spis det dere liker!

[AnonymBruker]

Takk for at du delte! Jeg har hatt det på noenlunde samme måte opp igjennom, men i mye mye mindre skala enn deg (selv om, jeg har faktisk hatt andre spiseforstyrrelser, og et helt normalt forhold til mat får jeg aldri). Jeg har også forestillinger om mat som er ekkel, og den får jeg ikke til å spise. Alt som har med innvoller, blod eller andre lignende ekle ting å gjøre er helt uaktuelt. Jeg brekker meg. Skalldyr (er insekter for meg) og "rå" produkter som sushi og røykelaks er også helt umulig. Jeg er i tillegg sykelig opptatt av å vaske grønnsaker, og synes sommersesongen er ganske vanskelig fordi jeg så ofte finner fluer og sånt i salathoder. Da må selvsagt hele kastes og jeg spiser ikke mer den dagen. Bringebær spiser jeg ikke hele, de må deles opp i minibiter. Blåbær som renskes må jeg snurre rundt og rundt for å sjekke hvert eneste bær. Det er slitsomt ... Jeg synes du er tøff og flink og angriper dette på en helt riktig måte!!

Anonymous poster hash: a7574...d9d

[AnonymBruker]

EDIT: Oi, nå så jeg hvor gammelt startinnlegget var! Jaja ...

Anonym over

Anonymous poster hash: a7574...d9d