Sove med barna?

[Mamma1]

Jeg har ei datter på ni, og hadde heller ikke lagt meg på rommet hennes. Åpen dør får være nok.

[LilleKylling]

Jeg synes ikke du er urimelig..... hadde ikke sovet i mine ungers seng selv, og hadde nok ikke satt pris på om far gjorde det heller.

Blir ikke helt samme situasjon, men her om dagen lå min sønn på 10 år og grein i strie strømmer når jeg kom inn for å si natta. Han var helt utrøstelig. Den endte med at vi stod opp litt igjen, så litt på film og koste oss før han la seg igjen. Han hadde da fått det triste litt på avstand og sovnet greit.

[la Flaca]

Hehe, syns jeg så pappan eller mamman min legge seg sammen med meg da jeg var 11 fordi jeg var redd spøkelser. Aldri i verden. Er man 11 så bør man kunne takle å ligge alene i senga si, ærlig talt. Må si meg enig i at barn/ungdom blir overbeskyttet nå om dagen, skal de aldri få lov til å modne på egen hånd? Det er nok problematikken med delte hjem som fremkalle så mange rare problemstillinger, og særlige hensyn som må taes. Og det er jo greit nok. Men jeg syns altså ikke trådstarter her er urimelig over hodet fordi hun undrer/irriterer seg over situasjonen.

[Kykkelikokos]

Jeg er tydeligvis veldig irrasjonell og teit, for jeg er faktisk litt mørkredd til tider. Nei, jeg ringer ikke til pappaen min og ber han om å komme hjem til meg for å sove i samme seng. Jeg har heldigvis en mann med en trygg armkrok Uansett så er det ganske tydelig at dette med mørkeredsel er vanskelig for "utenforstående" (les: de som ikke sliter med dette) å sette seg inn i. Når det er sagt, så er det veldig mange som sliter med det, også voksne.

[Harlekin]

Jeg er også mørkredd til tider, og jeg burde nok skamme meg for det, for jeg er hele 30 år! Heldigvis har jeg en mann som kan "passe på meg". Derfor ville jeg nok ikke vært så streng med mitt barn (eller Gud forby, tenåring) dersom det var mørkredd, for jeg vet så altfor godt hvordan det føles.

[Gjest Gjest]

Vi har en mørkeredd tiåring. Han sover med lyset på, verre er det ikke. Alternativet hadde vel vært at tiåringen og pappa fikk dele dobbeltsengen vår mens jeg sov på tiåringens rom. Ikke så veldig aktuelt nei. Det er jo noe som heter samliv også da. Det er faktisk helt naturlig at et barn ligger alene på rommet sitt mens et voksent par deler seng og rom. Mørkeredde barn skal tas på alvor og få hjelp (som i samtaler, lyset på om natta osv), men at foreldrene skal sove hos barnet blir rett og slett feil i mine øyne. Både for barnet og for foreldrene.

[Jade]

Det kan umulig være kjekt å være mørkeredd. Selvsagt ikke!

Men hva mener dere at vi skal gjøre da? Skal de sove hos mamma og pappa til de vokser det av seg da? Hva med de som ikke vokser det av seg? Skal de sove i ektesengen til de finner seg en å gifte seg med? Og når han dør, så skal de flytte hjem til et av barna?

Jeg var mørkeredd når jeg var liten. Men jeg klarte da å sove uten en forelder i sengen. Klart, noen er sikkert ekstremt mørkeredd, men da bør de vel få annen hjelp enn at noen sover hos dem?

[Kykkelikokos]

Det er jo ikke nødvendigvis slik at barnet er redd hele tiden. Men etter et mareritt eller en spesiell hendelse, så ser jeg ikke problemet.

[thumbalina]

Hun er her annenhver uke, så vi har henne halve tiden. Det er ikke noe problem for meg, og jeg er ikke sjalu på at far vil være med datteren sin. Og proff hjelp? Nei, det trenger hun ikke. Alle har vi vel vært redd for spøkelseshistorier, og vært redd når vi skulle legge oss. Men hun tok frykten mye lengre. Jeg mener egentlig hun er overbeskyttet, ikke bare pga dette, men alt legges opp i fanget på henne og hun lærer aldri å gjøre noe selv og å tenke selv.

Spøkelseshistorier er veldig skummelt for enkelte, men jeg tror ikke hun stiller i den kategorien. Hun er vant med å se filmer med sånne ting (når hun er hos mor) og det har aldri vært et problem. Hun har hatt mareritt før og kommet inn til oss, og til å begynne med fikk hun ligge sammen med oss, men i det siste har far roet henne ned og lagt seg sammen med henne i hennes egen seng. Noen ganger har han kommet ganske fort tilbake også. Men jeg mener at en gang må far slutte å legge seg sammen med henne. Selvfølgelig er det vondt for oss at ungen er redd, men vi er i rommet ved siden av, vi satte opp døra på gløtt så hun hørte at vi var der. Hun hadde lys, musikk på, og kunne lese en bok hvis hun ville eller spille på ds'en. Burde ikke det vært nok?

Ja, vi har et godt forhold. Etter at jeg kom inn i familien, har ungen begynt å rydde rommet sitt selv også, hun gjorde ikke det før heller. Hun rydda aldri etter seg, for det var det foreldrene som gjorde. Far var redd for at jeg var for streng, og det kom litt reaksjoner fra ungen i begynnelsen, men jeg var også den som lekte sammen med henne, spilte spill, og det var ikke noe som var så vanlig for henne. Unger trenger grenser, og de trenger oppmerksomhet og kjærlighet.

Jeg er glad i henne, og ønsker henne selvfølgelig ikke noe vondt. Men jeg synes hun er litt for bortskjemt, og har litt for lett for å komme til oss og be om hjelp. F.eks med leksene, hadde hun brukt et halvt minutt på å tenke så hadde hun visst det. Men jeg hjelper henne å resonnere og så kommer hun fram til svaret selv. Det må bare læres, mor sier svaret med en gang og hva lærer ungen av det? At hun må komme til mor neste gang også. Selvfølgelig skal hun komme til oss om hun trenger hjelp, men hun er mye flinkere enn hun tror, og det har jeg sagt til henne også.

Som når hun ble redd i går, så burde far satt seg på rommet og bare vært der i stedet for å legge seg sammen med henne. Selv om jeg egentlig mener at det ikke var nødvendig, for hun skremte seg selv bare ved å være sånn. Hun hadde allerede lys og musikk på, og vi satt i rommet ved siden av. Jeg mener ikke nødvendigvis at ungen må klare alt selv, men det må også være grenser for hvor mye en skal gjøre. Jeg nekta ikke far å gå inn og legge seg, men når han gikk og la seg, så hadde ungen også allerede sovna, og da er jo poenget borte. Jeg hadde nok ikke likt det uansett, men jeg hadde aldri nekta han det. Og det er ikke fordi jeg er sjalu, for det er jeg langt i fra.

Må bare si at jeg er veldig enig med deg her. Sitter i samme situasjon selv - med en pappa som ikke helt ser at sønnen holder på å vokse opp og trenger å lære å tenke og gjøre ting selv. Det er så mye enklere å bare gjøre tingene for dem - eller bare legge seg sammen med dem. Hos oss har vi regel på at det ikke skal være barn i vår seng - og pappaen syns det er forferdelig - men jeg mener at dersom gutten skal sove sammen med oss hver gang det er noe så lærer vi han at rommet hans er skumlere enn vårt. Det er mye viktigere (og riktigere syns jeg da) at barnet lærer å stole på egne vurderinger og evner, også heller vise omsprg ved å lære de det. Ikke komme to the rescue HVER gang det er noe. Men selvf vise støtte og nærhet - men ikke ved å overta situasjonen. De må lære å takle sine egne følelser på sin egen måte - med foreldrene som støttespillere.

og det er helt utrolig at dersom noen nevner at de er stemor så kommer det masse kritikk med en gang.. dersom ts hadde nevnt problemstillingen uten å nevne at hun ikke er biomor så skal jeg vedde for at det hadde vært flere andre type svar her! mye forhåndsdømmende mennesker her! ikke alle stemødre er sjalu på alt og alle. noen av oss trives faktisk i rollen vår og har gode, kjærlig forhold til stebarna våre.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Vi har datteren til samboeren min i helga, hun er snart 11 år. Hun ble redd tidligere og klarte ikke å sove. Hun har hørt noen spøkelseshistorier om et hus i nærheten av der vi bor. Må si at jeg aldri har hørt historien (bare rykter blant barn?). Hun ble altså redd og så skumle ting i alt som en søt hund på et bilde, en uskyldig kattunge på et annet bilde og ble redd for gardinstanga (den har spisse endestykker) for at den skulle ramle ned på henne. Hun kom med helt absurde frykter og var redd for ting som hun aldri har vært redd før. Sånne helt uskyldige ting. Jeg vet at en skal ikke bagatellisere frykt, men vi har pratet rolig med henne og da roer hun seg. Vel skjønner jeg at hun ble redd, men hun har lys på, musikk på og vi ligger i rommet ved siden av.

Nå har far gått å lagt seg sammen med henne, og jeg synes det hele er tåpelig. Jeg mener egentlig at ungen er for stor til at far skal ligge med henne. Jeg vet at det ikke skjer noe som ikke burde skjedd, så det er ikke det. Men ungen må jo lære seg å takle den alene en gang, og nå vil hun sikkert ikke ligge alene resten av helga heller, for hun er vant til at far "ordner opp".

Er jeg urimelig? Vi er våken og hun ser oss bare hun åpner døra til rommet sitt, så det er ikke snakk om at vi er i annen etasje eller langt unna.

Hva ville dere gjort?

Det er jo ikke noe gale i å legge seg med barnet. Bare det ikke blir en vane. For det er virkelig ikke kjekt. HAr vært borti det der før.

Jeg synes ikke du er urimelig,altså. Det er bra å snakke ordentlig med barnet som dere har gjort. Men det er ikke særlig lett å ta det helt inn til seg når man er livredd for alt mulig. Dette vil nok ordne seg til slutt.

[Crow Jane]

"Bomullsbarn" <-- Bra uttrykk

Jeg var også mørkeredd som barn, men jeg var aldri i mine foreldres seng, heller ikke når jeg var syk. De stod gjerne opp og satt ved sengen min eller liknende en liten stund, men hvis jeg ikke roet meg, så fikk jeg rett og slett beskjed om at "nå var det nok" - og da gikk det faktisk over også.

Hvordan kan man betegne barns mørkeredsel som angst, slik det gjøres i et tidligere innlegg her? Snakk om å krisemaksimere! Og at de som ble pakket inn i vatt som barn fremdeles er mørkeredde selv om de er 20+ og 30+ er kanskje ikke så overraskende.

Selv brukte min far tilnærmingsmetoden logikk og viste meg alt som IKKE var skummelt i mørket - slik som stjernene.

Kanskje dere kunne tatt en tur til dette spøkelseshuset i dagslys? Og avmystifisert skrekken.

[Harlekin]

Hvordan kan man betegne barns mørkeredsel som angst, slik det gjøres i et tidligere innlegg her? Snakk om å krisemaksimere! Og at de som ble pakket inn i vatt som barn fremdeles er mørkeredde selv om de er 20+ og 30+ er kanskje ikke så overraskende.

Vet ikke om jeg er en av dem du myntet til her, men jeg vil bare presisere at jeg aldri har blitt "pakket inn i bomull" av mine foreldre. Mørkeredselen oppstod en sjelden gang da jeg var liten, og det gjør den fremdeles en gang i blant, men det har ingenting med min oppvekst å gjøre. Jeg sov i min egen seng.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har aldri blitt nektet å sove i foreldrene mines seng. Skjønner ikke helt problemet hvis det bare skjer en gang i blandt. Jeg var ikke mørkeredd, men jeg kunne ligge å bekymre meg mye, og det er uansett tryggere å sove sammen med noen. Jeg sluttet å sove sammen med foreldrene mine helt av meg selv når jeg følte meg for stor til det. I dag bor og sover jeg alene, men føler at jeg sover ekstra godt om jeg har gutter på besøk og sover intill de. Det er liksom noe beroligende bare det å kjenne et annets menneskes puls.

[Gjest gjestegiveri]

Kan det være at far kanskje synes det var litt godt å kunne legge seg ved siden av å vise at han var derfor h*n,... iom at barnet er skilsmisse barn?

Kanskje barnet synes det var litt godt at faktisk far kom.. og var der når h*n våknet selv om ikke det var den største krisen og selv om hun faktisk hadde sovnet..?

Kanskje ikke det alltid er så lett å være skilsmisse barn selv om stemor/far er aldri så super...?

Ikke glem at redsel ikke er logisk tankegang og fornuft.. Det kan være reelt og skummelt selv om man vet sååå godt at dette bare er fantasi.

Jeg kan ha skikkelig mareritt jeg.. om de rareste ting. Og når jeg våkner så tør jeg ikke røre på meg.. tilfelle det er noen i rommet.. Først etter noen minutter tør jeg å lukke opp det ene øyet og så strekke litt på meg..

Og jeg er 34 år...

[Phaedra]

En annen ting (og dette er ikke ment som kritikk av hverken deg eller min bedre halvdel): de første årene jeg og min (nå) forlovede var sammen så syntes jeg ofte at han var overbeskyttende overfor barna sine. Han kunne fint ha funnet på det som du beskriver her. Jeg husker blant annet at datteren hans hadde tett hoste en gang, og da ble han liggende der inne til både han og hun sovnet, og jeg og foreldrene hans satt noe forvirret i stua og lurte på hvor han hadde blitt av. Og ved flere anledninger så ville han, av forskjellige grunner, sitte inne hos ungene sine til de sovnet f.eks. fordi de var triste (eller slik jeg så det: overtrøtte), mens jeg syntes dette var overdrivelse (han kunne også bli der til lenge etter at de hadde sovnet, i tilfelle de våknet).

Når jeg ser tilbake på det nå så tror jeg at det var vanskeligere for ham å vurdere hva som var riktig å gjøre, og hva som var overdrivelse, fordi han ikke hadde dem 24/7 og derfor ikke visste om det var snakk om "uvane" eller et problem vi måtte følge opp. Jeg har også et veldig godt forhold til "ste"barna mine, men jeg ser jo gjennomgående at barna hans tvinner ham rundt lillefingeren, mens det er vanskeligere å gjøre det med meg. Kanskje fordi jeg vurderer ting mer "fornuftig" ut fra hvordan jeg har "tenkt å gjøre det med mine barn", uten å egentlig forstå hvordan det er å stå midt oppi det og se sitt eget barn være redd/sykt/trist osv. Jeg vet faktisk ikke

Som deg så ville jeg syntes det var overdrevet å legge seg inne hos en 11-åring. Som deg så ville jeg ikke sagt det høyt. Som deg så ville jeg sikkert irritert meg over det

Men det er ikke sikkert at min reaksjon ville vært riktig

Endret 19. januar 2009 av Phaedra

[Kykkelikokos]

Jeg ville ikke nølt med å gjøre alt jeg kunne for at datteren min skulle føle seg trygg hvis hun var redd. Barn som ikke blir hørt og fulgt opp når de er redde, usikre og gjerne gråter som følge av dette, kan faktisk utvikle angst senere i livet.

[Mamma1]

Jeg også ville gjort det som trengtes for at hun skulle ha det bra, men det betyr slett ikke at jeg hadde flyttet inn på rommet hennes.

men, det er forskjell på barn.

[Jade]

Jeg ville ikke nølt med å gjøre alt jeg kunne for at datteren min skulle føle seg trygg hvis hun var redd. Barn som ikke blir hørt og fulgt opp når de er redde, usikre og gjerne gråter som følge av dette, kan faktisk utvikle angst senere i livet.

At vi ikke sover på rommet deres, betyr ikke at de ikke blir hørt og fulgt opp. Det betyr heller ikke at de ikke blir trøstet.

Endret 20. januar 2009 av Jade

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke nølt med å gjøre alt jeg kunne for at datteren min skulle føle seg trygg hvis hun var redd. Barn som ikke blir hørt og fulgt opp når de er redde, usikre og gjerne gråter som følge av dette, kan faktisk utvikle angst senere i livet.

Så dermed flytter du inn på jentas rom hvis hun er mørkeredd? For du KAN jo det for å få henne til å føle seg trygg.

[Kykkelikokos]

Jeg ville nok i hvert fall ha satt der til hun sovnet, hvis hun hadde behov for det. Eventuelt latt henne sove i min seng.

Jade: Hva dere gjør, i hvilke situasjoner, kan ikke jeg ta stilling til. Enest jeg har sagt er at jeg ville gjort det jeg kunne for at barnet mitt skulle følt seg trygg. Det kom mest som en reaksjon på "det får være nok å ha døren åpen". Hvorfor får det være nok?