Dilemma rundt romfordeling

[Gjest ts]

Takk for mange og nyanserte svar.

Jeg vil ikke røpe alle detaljer her, det kan bli for gjenkjennelig. Men dette med fosterbarnet har kommet brått på, og selv om vi helst skulle hatt større plass så har vi i samråd med barnevernet kommet fram til at dette er den beste løsningen for 12-åringen. 14-åringen vet at fosterbarnet kommer. Hun skjønner hvorfor, og hun ønsker jenta velkommen. Barnevernet har gått ut fra at fosterbarnet skal få det lille rommet. (Jeg har selv bodd på et så lite rom i flere år i min oppvekst, syntes faktisk det var litt koselig og "huleaktig".) Og 14-åringen går også ut fra at fosterbarnet skal få det lille rommet siden det likevel står ledig.

Vi mener at det største rommet passer best for den som skal bo her mest, altså fosterbarnet. Men vi heller nok mest mot at dette må skje frivillig fra 14-åringens side, gjerne ved hjelp av bestikkelser som gjør det lille rommet mer fristende. Kanskje en vegghengt liten flatskjerm tv (vegghengt tar jo ikke mye plass).

14-åringen kommer til oss nå til helga, så da skal vi prate om dette. Vi kommer ikke til å tvinge henne til å bytte rom, men snakke med henne om det praktiske rundt romfordelingen. F.eks. nevne dette med at hun har en skrivepult på rommet som hun ikke bruker, men at det ikke er plass til denne på det lille rommet, så kanskje fosterdatter blir nødt til å låne hennes rom for å gjøre lekser på. Kanskje vi også snakker om at det (på generelt grunnlag) vil føles urettferdig for den personen som må ha det lille rommet sånn at vi derfor tenker å gjøre det lille rommet ekstra fint med å male vegger, kjøpe gardiner, henge opp den nevnte tv'n osv. Hvis vi samtidig lar det bli hennes valg om HUN vil ha det lille rommet med oppussing på kjøpet så kan det jo hende hun ser det lille rommet som en positiv ting.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har selv vært barn i en familie med fosterbarn, og det er en utrolig sårbar situasjon. Selv slet jeg med mine egne problemer, men fokuset ble jo alltid på fosterbarnet. Jeg var over 18 år når fosterbarnet flyttet inn til oss, men det gjorde ikke saken noen enklere. Selv etter jeg hadde flyttet hjemmefra taklet jeg ikke at fostersøstern min overtok rommet mitt. Faktisk endte det med at jeg flyttet hjem igjen og inn på mitt eget rom. Nå blir dette kanskje litt annerledes ettersom jeg bodde hjemme hos begge foreldrene mine, og fosterbarnet uansett hadde et helt ok rom. Jeg vil bare minne om hvor sårbart det er å få konkurranse fra et fosterbarn. Det kan ikke sammenlignes med et søsken i det hele tatt, og det er viktig å vise de biologiske barna at det er de som er nr. 1. (Uten at det skal gå utover fosterbarnet så klart).

[Gjest Giggli]

Det er mange forskjellige meninger her, og jeg forstår godt at trådstarter synes situasjonen er vanskelig.

Jeg vil råde deg til å snakke med stedatteren din først. For alt vi vet kan det tenkes at det ikke er noe som helst problem for henne å bytte rom. Kanskje hun godt forstår at det er viktig å la fosterdatteren føle at hun hører til hjemme og la henne få et hyggelig rom den tiden hun skal være der. Ikke minst fordi hun da kan trekke seg tilbake for å få litt tid for seg selv hvis det er nødvendig.

Saken hadde vært annerledes hvis stedatteren din var der hele måneden. Hvis hun bare er hos dere fire dager i måneden og har et fint rom hos moren sin, så tviler jeg på at hun selv vil synes det er noe stort problem.

men jeg vet om flere foreldre som sover på stua, fordi de kun har leilighet med ett soverom og barnet dermed får soverommet. I værste fall, ville jeg faktisk vurdert å gjøre dette, dersom ikke dattern selv synes det er greit å flytte inn på lillerommet.

Jeg synes det er en særdeles dårlig ide å si fra seg "foreldresoverommet" for at begge jentene skal få ha store rom. Særlig når den ene jenta bare kommer til å være der noen få dager i måneden. Det er å ofre alt for mye uten å få noe særlig igjen for det.

[aline]

Jeg synes det er en særdeles dårlig ide å si fra seg "foreldresoverommet" for at begge jentene skal få ha store rom. Særlig når den ene jenta bare kommer til å være der noen få dager i måneden. Det er å ofre alt for mye uten å få noe særlig igjen for det.

det er vel i utgangspunktet ikke for at begge jentene skal ha store rom, men for at begge jentene skal ha LIKE rom, slik at ingen av dem føler seg tilsidesatt eller utenfor resten av familien.

At datteren bare er der noen få dager i måneden, og at det for oss voksne da er ulogisk at hun skal få fortsette å ha soverommet hun har hatt ra før, er helt ok, men det KAN oppfattes veldig feil for en 14åring.

du sier at det er uten få noe særlig igjen, men fra min side, så risikerer man den lille kontakten man har med dattern sin, ved å dytte henne over på ett lite rom, for at ett fosterbarn skal få hennes rom, at den datteren som allerede har tilhørighet i familien, føler seg skøvet vekk. Dette igjen kan ressultere i at hun ønsker å være der enda mindre, så man får kanskje ikke så mye igjen, men man risikerer å tape en god del. Så lenge man ser på den kontakten man har med sin datter, som særlig viktig.

[Gjest Gjest_Thale_*]

Det er mange forskjellige meninger her, og jeg forstår godt at trådstarter synes situasjonen er vanskelig.

Jeg vil råde deg til å snakke med stedatteren din først. For alt vi vet kan det tenkes at det ikke er noe som helst problem for henne å bytte rom. Kanskje hun godt forstår at det er viktig å la fosterdatteren føle at hun hører til hjemme og la henne få et hyggelig rom den tiden hun skal være der. Ikke minst fordi hun da kan trekke seg tilbake for å få litt tid for seg selv hvis det er nødvendig.

Saken hadde vært annerledes hvis stedatteren din var der hele måneden. Hvis hun bare er hos dere fire dager i måneden og har et fint rom hos moren sin, så tviler jeg på at hun selv vil synes det er noe stort problem.

Jeg synes det er en særdeles dårlig ide å si fra seg "foreldresoverommet" for at begge jentene skal få ha store rom. Særlig når den ene jenta bare kommer til å være der noen få dager i måneden. Det er å ofre alt for mye uten å få noe særlig igjen for det.

Uten å få noe særlig igjen???

Sånn har jeg aldri tenkt i forhold til ungene mine .. Det å ofre litt for at de skal få det god er verd mer enn alt i verden.

Mannnen og jeg bodde veldig trangt en periode da barna var yngre. Vi valgte å gi barna det store rommet, mannen tok et knøttlite soverom mens jeg lå i stuen ... For meg har alltid ungene vært det viktigste ...

[Minni-Mus]

Dette var en vanskelig situasjon. Og uansett hvordan dere gjør det, kan det by på problemer. Likevel mener jeg at det kun e ren løsning som er den rette, og det er å gi fosterbarnet det store rommet og la jenta som kommer annen hver helg det lille rommet. Men jeg vil sette meg ned å prate med 14åringen først om dette. Jeg ville ikke gitt 14åringen et åpent valg om hun vil beholde det store rommet eller flytte over på det lille. Men snakket om at fosterbarnet som skal bo der hele tiden har mer behov for plass til å gjøre lekser på osv. Si rett ut at dere vil ikke behandle de to barna forskjellig selv om de har forskjellige rom, for det er ikke slik barna favoriseres. La 14åringen være med på å pusse opp det lille rommet, finn smarte praktiske løsninger.

At 14åringen kan sette seg i litt trass pga rommet er godt mulig, men om den ene eller andre av barna føler seg tilsidesatt osv kan komme av helt andre ting, så det er jo hvordan dere behandler barna i de helgene de er sammen som er viktig. Ikke hvilke rom de har liksom...