Dilemma rundt romfordeling

[Gjest tidligere fostermor]

Jeg hadde tatt det lille rommet selv og heller kjøpt en smalere seng.

Hvis dere vil ha et normalt godt forhold til datteren hans så hadde jeg ikke avspist henne med det lille rommet. Hun må jo føle seg skikkelig uvelkommen.

Man må jo nesten anta at denne prossessen med å bli fosterforeldre har involvert datteren også, og at hun har fått si sin mening. Og da burde det være opplagt for henne at hun ikke kan beholde det store rommet. Hun er jo tross alt ikke et lite barn.

Egentlig er jeg litt overrasket over at dette ikke er blitt diskutert før. Det burde ha vært bragt på banen før familien hadde blitt tildelt fosterbarn.

[Gjest Flode]

Det kommer jo selvfølgelig ann på modenheten til 14-åringen, men jeg tror jeg ville forsøkt å forklart henne situasjonen, og at hun forhåpentligvis forsto at det ville være mest rettferdig at fosterbarnet fikk det største rommet. Forstår det slik at hun og moren bor ganske nærme også, så da er det ikke nødvendig å ha dobbelt opp av alt? Husker ikke hvor moden jeg selv var når jeg var 14, men jeg har to søskenbarn på 13 og 14, og jeg tror de er modne nok til å kunne se rettferdigheten i dette.

[Gjest Gjest]

Jeg ville snakket med 14-åringen. Latt henne komme med innspill og lyttet til henne, men gjort det klart at det er dere som bestemmer.

Og det skulle kommet svært gode argumenter fra henne om jeg skulle latt henne beholde det store rommet.

[Phaedra]

Jeg ville også snakket med 14-åringen og

1) Forklart det logiske ved at adoptivbarnet skal være der hele tiden, mens hun bare skal være der noen dager (av eget valg)

2) Legge det fram på en måte slik at hun får følelsen av at hun er med på å tilrettelegger ting, at hun gjør det enklere og ønsker adoptivbarnet velkommen (er vanskelig å være adoptivbarn, og det tror jeg mange 14-åringer skjønne)

3) si at dere er klare over at det blir litt "forskjellsbehandling" hvis hun får det lille rommet, og spørre hva hun kunne tenke seg som "kompensasjon" for dette (bestikkelse ja hihi)

Og dere burde begynne diskusjonen tidlig. Kanskje blir hun illsindt og synes det er urettferdig med en gang - men når hu får tenkt seg om så kanskje det er greit alikevel, evntl. at hun finner noe hun kan "bytte bort" mot rommet Ikke vent til siste liten, for da kan det bli uenighet mellom barna.

Endret 14. januar 2009 av Phaedra

[Rosalie]

Ikke la 14-åingen bestemme. Det er deres hus, og dere som bestemmer hvilket rom hvem skal bo på. Dere kan snakke med 14-åringen, forklare situasjonen, og høre hva hun synes om å bytte rom. Forbered henne på at hun kanskje må gi opp rommet sitt. Men ikke la henne bestemme.

Hun kan ha godt av å lære at andre også har behov, og at ikke alt skal kretse om henne. Om dere er påpasselige med å vise hvor glad dere er for at hun kommer til dere i helgene, så tror jeg nok ikke hun føler seg så veldig skjøvet ut i kulden (annet enn som ren fjortissmelodramatikk og spill for galleriet )

Dette reagerer jeg på. For det er 14-åringens hjem, også. Og hun har ikke valgt å måtte ha to hjem å forholde seg til! Ved å ta fra henne rommet hennes (hun har heller ikke valgt å måtte ha to rom i to ulike hus i to ulike nabolag) og påtvinge henne et knøttlite rom, vil hun lett kunne ta det som at hun ikke er en ordentlig del av familien, og ha mindre og mindre med sin far og stemor å gjøre.

Jeg tror nok jeg kan se for meg hvordan det lille rommet er, da det nok er slik det rommet jeg hadde fram til jeg var 9 år gammel. Ikke et rom jeg ville tilbudt hverken 14-åringen eller fosterbarnet. Jeg husker godt hvordan jeg var som 14-åring, og dersom jeg både mistet rommet mitt og plutselig måtte dele faren min med en annen jevnaldrende jente de få dagene i måneden jeg var sammen med han, hadde jeg neppe kommet til å være mye der. Da hadde jeg heller vært hos mamma og alle dagligvennene mine.

[Gjest Gjest_Marita_*]

Jeg ville også snakket med 14-åringen og

1) Forklart det logiske ved at adoptivbarnet skal være der hele tiden, mens hun bare skal være der noen dager (av eget valg)

2) Legge det fram på en måte slik at hun får følelsen av at hun er med på å tilrettelegger ting, at hun gjør det enklere og ønsker adoptivbarnet velkommen (er vanskelig å være adoptivbarn, og det tror jeg mange 14-åringer skjønne)

3) si at dere er klare over at det blir litt "forskjellsbehandling" hvis hun får det lille rommet, og spørre hva hun kunne tenke seg som "kompensasjon" for dette (bestikkelse ja hihi)

Og dere burde begynne diskusjonen tidlig. Kanskje blir hun illsindt og synes det er urettferdig med en gang - men når hu får tenkt seg om så kanskje det er greit alikevel, evntl. at hun finner noe hun kan "bytte bort" mot rommet Ikke vent til siste liten, for da kan det bli uenighet mellom barna.

Jeg vil bare understreke at det er en forskjell mellom adoptivbarn og fosterbarn.

Adoptere=ta til seg som sitt eget -for hele livet.

Forsterbarn=ta til seg i en sårbar fase av livet.

Jeg antar de fleste vet det, men det er så kjedelig med begrepsfeil...

Selv ville jeg tatt en prat med 14åringen, hun er sikkert moden nok til å forstå det. Hvis ikke er hun ikke verdt rommet sitt uansett.

Fose

[Gjest Kinna]

Jeg vil bare understreke at det er en forskjell mellom adoptivbarn og fosterbarn.

Adoptere=ta til seg som sitt eget -for hele livet.

Forsterbarn=ta til seg i en sårbar fase av livet.

Jeg antar de fleste vet det, men det er så kjedelig med begrepsfeil...

Selv ville jeg tatt en prat med 14åringen, hun er sikkert moden nok til å forstå det. Hvis ikke er hun ikke verdt rommet sitt uansett.

Fose

14-åringen er ikke voksen .. tvert imot så er det faktisk en veldig sårbar alder og jeg hadde garantert ikke latt et fosterbarn ta mitt barn sitt rom - enten mitt barn bodde der 2 eller 20 netter i måneden.

Men så hadde ikke jeg engang vurdert å få noen fosterbarn hvis jeg ikke hadde plass nok til både han eller hun og mine andre barn.

[Gjest Utlogget nå]

Vi har nå vårt andre fosterbarn, og det jeg av erfaring kan si, er at barn generelt, og kanskje fosterbarn spesielt, er veldig opptatt av at alt skal være rettferdig og likt.

Jeg ville følt det veldig vanskelig å plassere et fosterbarn på et rom som til forveksling kunne lignet et kott sammenlignet med det biologiske barnets rom. Jeg ville heller aldri fratatt det biologiske barnet noe som helst til fordel for fosterbarnet.

Jeg synes forslaget om å kjøpe en mindre dobbeltseng er det beste hittil.

Hvis dere er riktig heldige er 14-åringen fornuftig nok til selv å se at hun faktisk kan vike plassen, og foreslår hun det selv er det beundringsverdig av henne.

[Gjest Utlogget nå]

Vi har nå vårt andre fosterbarn, og det jeg av erfaring kan si, er at barn generelt, og kanskje fosterbarn spesielt, er veldig opptatt av at alt skal være rettferdig og likt.

Jeg ville følt det veldig vanskelig å plassere et fosterbarn på et rom som til forveksling kunne lignet et kott sammenlignet med det biologiske barnets rom. Jeg ville heller aldri fratatt det biologiske barnet noe som helst til fordel for fosterbarnet.

Jeg synes forslaget om å kjøpe en mindre dobbeltseng er det beste hittil.Hvis dere er riktig heldige er 14-åringen fornuftig nok til selv å se at hun faktisk kan vike plassen, og foreslår hun det selv er det beundringsverdig av henne.

...sånn at dere selv kan bruke det lille rommet og la fosterdatteren få det store, selvsagt. Men det skjønte kanskje de fleste.

Ulempen ved å skrive som gjest!

[Noldus]

Hei!

Mine foreldre flyttet fra hverandre da jeg var bitteliten, og begge er nå gift på ny.Jeg bodde fast hos mor.

Da jeg var 12-13 år fikk faren min to nye barn og de hadde samme problemet med et veldig lite rom. Dette rommet hadde bare plass til en enkelt seng og et nattbord.

Når ungene skulle på egne rom flyttet jeg uten problemer inn på det lille rommet.

Jeg forsto at det var viktigere at de som bodde der fast hadde muligheten for å ha litt leker og slikt på rommet, jeg hadde jo også et stooort rom hjemme hos mor!!

vanligvis hadde jeg jo bare med meg en bag de helgene jeg var der, så trengte ikke så mye plass!! Men hadde vertfall muligheten til å trekke meg litt tilbake om jeg ville, for å lese eller slikt!

[camilla*]

Å putte et fosterbarn inn i et knøttlite rom, hvor hun ikke har plass til annet enn en kommode og en seng synes jeg ikke er en god idé. Hun får jo ikke noe særlig plass hvor hun kan være for seg selv.

Jeg ville følt meg skikkelig annenrangs om jeg måtte bo på et "kott", mens et stort rom sto tomt rett ved siden av 26 dager i måneden... Da sier dere jo at det er viktigere at datteren deres har det behagelig de 4 dagene hun er der, enn at hun som bor der hver bidige dag har det behagelig.

Datteren deres har jo et rom hos moren. Hun har mye mindre behov for et stort rom hos dere enn det barnet som skal bo hos dere fast, og som ikke har noe annet sted å være.

Det er nok kjipt å måtte gi fra seg det store rommet, men en 14-åring bør tåle det.

Her ville jeg ikke gitt henne noe valg. Det er ikke opp til henne å bestemme hvordan romfordelingen i huset skal være. Hun har selv valgt å ha hovedbase hos moren, mens fosterbarnet ikke har noe valg. Derfor er det fosterbarnets velvære som skal være viktigst i denne situasjonen.

Og det er ikke akseptabelt for fosterbarnet å bo på et knøttlite rom. Jeg synes det er rart at barnevernet har godkjent dette.

Jeg er helt enig.

Ved å la 14-åringen beholde rommet hun bor sporadisk på sender dere et veldig feil signal til fosterdatra, nemlig at den biologiske dattera er viktigere enn henne, selv om dere ikke mener det. Dersom fosterdatra hadde vært et av deres bioligiske barn som ville flytte inn for godt, hadde dere aldri i verden latt denne bo på det lille rommet, mens 14-åringen som bor der sporadisk beholdt det store.

Er veldig enig i disse.

Og det kan hende en liten bestikkelse vil hjelpe 14 åringen - men en prat i god tid er nok det beste. Og dette med at hun bor der såpass få dager og at dette blir fosterdatters hjem og hennes rom slik 14 åringen har et rom hjemme hos moren til hverdags.

Hva med at hun får pusset det opp, nye gardiner , sengetøy etc i farger/stil hun liker ?

[Gjest Gjest_Lotte_*]

Er veldig enig i disse.

Og det kan hende en liten bestikkelse vil hjelpe 14 åringen - men en prat i god tid er nok det beste. Og dette med at hun bor der såpass få dager og at dette blir fosterdatters hjem og hennes rom slik 14 åringen har et rom hjemme hos moren til hverdags.

Hva med at hun får pusset det opp, nye gardiner , sengetøy etc i farger/stil hun liker ?

Mange ser ut til å glemme at det faktisk ER 14-åringens hjem også ... Det er ikke hun som har bedt om delt hjem ... det er foreldrenes valg og da må foreldrene ta konsekvensene av sine valg.

Jeg hadde blitt veldig trist og lei om jeg ikke hadde hatt mulighet til å ha venninner hjemme på besøk. Selv er jeg vant til et gjestfritt hus med kjellerstue og store soverom ... noe som gjorde mitt hjem til vennegjengens samlingspunkt.

14-åringen ER farens datter og kan ikke plutselig nedprioriteres fordi far og stemor finner ut at de vil bli fosterforeldre. Hadde det vært meg så hadde jeg ihvertfall sørget for at huset hadde plass nok før jeg påtok meg slike oppgaver. Man kan ikke ta fra eldstejenta rommet sitt ... er min mening ..

[Gjest ¤bella¤]

SNakk med 14åringen. Kanskje hun faktisk ikke bryr som om hun må bytte rom til det lille?

[Gjest Gjest]

Mange ser ut til å glemme at det faktisk ER 14-åringens hjem også ... Det er ikke hun som har bedt om delt hjem ... det er foreldrenes valg og da må foreldrene ta konsekvensene av sine valg.

Jeg hadde blitt veldig trist og lei om jeg ikke hadde hatt mulighet til å ha venninner hjemme på besøk. Selv er jeg vant til et gjestfritt hus med kjellerstue og store soverom ... noe som gjorde mitt hjem til vennegjengens samlingspunkt.

14-åringen ER farens datter og kan ikke plutselig nedprioriteres fordi far og stemor finner ut at de vil bli fosterforeldre. Hadde det vært meg så hadde jeg ihvertfall sørget for at huset hadde plass nok før jeg påtok meg slike oppgaver. Man kan ikke ta fra eldstejenta rommet sitt ... er min mening ..

Det er ingen som har glemt at det også er 14-årings hjem. Poenget er at det ikke er 14-åringens hjem mer enn 4 dager i måneden. Hun har mulighet til å ha venner hjemme hos moren de resterende 26 dagene i måneden.

Jeg ville ikke puttet fosterbarnet inn på et lite kott. Fosterbarn er sårbare. Å bli puttet inn på et lite kott mens et stort rom står tomt omtrent hele måneden, ville ikke fått meg til å føle meg særlig velkommen eller ønsket, ihvertfall.

Men ts, hvordan ligger disse to soverommene i forhold til hverandre? Har dere mulighet til å bygge om? Rive ned noen vegger og sette opp nye? Det er ikke så mye arbeid å rive ned og bygge opp lettvegger. Om soverommene ligger ved siden av hverandre kan dere rive ned veggen mellom dem og bygge opp en ny slik at dere får to mer jevnstore rom. Eller dere kan kanskje inkludere litt av en gang eller stue det lille soverommet?

[Gjest Gjest]

Men ts, hvordan ligger disse to soverommene i forhold til hverandre? Har dere mulighet til å bygge om? Rive ned noen vegger og sette opp nye? Det er ikke så mye arbeid å rive ned og bygge opp lettvegger. Om soverommene ligger ved siden av hverandre kan dere rive ned veggen mellom dem og bygge opp en ny slik at dere får to mer jevnstore rom. Eller dere kan kanskje inkludere litt av en gang eller stue det lille soverommet?

Les første innlegg.

[aline]

Å måtte bytte rom er ikke akkurat å skyve henne ut i kulden.

for voksne mennesker som ser bildet stort, så er det ikke å skyve henne ut i kulden. Og dersom de snakker med henne og hun ikke synes det er en problematisk tanke, så er det heller ikke å skyve henne ut i kulden, men for en 14-åring med skilte forledre og en far med ny kone, så KAN det for henne oppfattes som at hun ikke er like viktig som dette nye barnet. Spesiellt dersom det legges frem på en måte der hun føler hun ikke har noe valg og ikke har noe hun skulle ha sagt om saken.

Dette reagerer jeg på. For det er 14-åringens hjem, også. Og hun har ikke valgt å måtte ha to hjem å forholde seg til! Ved å ta fra henne rommet hennes (hun har heller ikke valgt å måtte ha to rom i to ulike hus i to ulike nabolag) og påtvinge henne et knøttlite rom, vil hun lett kunne ta det som at hun ikke er en ordentlig del av familien, og ha mindre og mindre med sin far og stemor å gjøre.

Jeg tror nok jeg kan se for meg hvordan det lille rommet er, da det nok er slik det rommet jeg hadde fram til jeg var 9 år gammel. Ikke et rom jeg ville tilbudt hverken 14-åringen eller fosterbarnet. Jeg husker godt hvordan jeg var som 14-åring, og dersom jeg både mistet rommet mitt og plutselig måtte dele faren min med en annen jevnaldrende jente de få dagene i måneden jeg var sammen med han, hadde jeg neppe kommet til å være mye der. Da hadde jeg heller vært hos mamma og alle dagligvennene mine.

helt enig med det du skriver. Jeg kunne nok også reagert heftig dersom det kom nye barn inn til pappa og tok rom vi hadde som faste, og det til tross for at vi var der mye sjeldnere en barnet i dette tilfellet.

Bare det at han fikk en ny kjæreste, som endret på alt annet i huset, gjorde at huset som alltid hadde føltes som mitt hjem (altså til tross for at jeg ikke var der mer en i ferier, min far bor for langt unna til noe oftere), ikke lenger føltes som det. Endringene gjorde at jeg følte meg mindre hjemme, og det ble da også mindre interessant å være der, så de som før var noen ganger i året, ble til enda mindre. Ikke fordi jeg ikke unnet den nye å skape sitt hjem i det hele, men fordi JEG ikke lenger følte det var mitt hjem.

Å føle seg på besøk når man er hos sin far, er ikke en god følelse når man er barn.

men jeg vet om flere foreldre som sover på stua, fordi de kun har leilighet med ett soverom og barnet dermed får soverommet. I værste fall, ville jeg faktisk vurdert å gjøre dette, dersom ikke dattern selv synes det er greit å flytte inn på lillerommet.

Er det store rommet stort nok til å deles? altså deles fysisk, sette opp en lettvegg slik at rommet blir delt og begge jentene kan ha hver sin del? eller blir det da enda mindre deler en lillerommet? I tilfelle, kan de kanskje ha ett lite rom hver, mens det tredje lille rommet, kan brukes som felles lekserom-lekeplass el.

Da får jentene like små rom begge to, samtidig som dere ikke flytter 14-åringen ut av ett rom hun kanskje har ett forhold til. Dere kan jo kanskje, om dette er en mulighet, pusse opp det som da blir tre rom. Slik har begge jentene mulighet til å velge farger og slikt til sitt eget rom, og kanskje samarbeide om hvordan de vil ha fellesrommet?

Selv ville jeg tatt en prat med 14åringen, hun er sikkert moden nok til å forstå det. Hvis ikke er hun ikke verdt rommet sitt uansett.

Fose

Seriøst???????

ett 14 år gammelt BARN er ikke VERD rommet sitt, dersom hun ikke frivillig gir det fra seg til ett fremmed menneske som kommer inn og skal bo heltid hos hennes far?

barn skal ikke trenge å gjøre seg fortjent til sitt eget rom i sitt eget hjem, helt ærlig! Barn skal ha en automatisk plass i sine foreldres liv, og stabilitet og trygghet er viktig, også når man er fjortis. Kanskje spesiellt når man er fjortis. Hadde hun vært yngre, hadde det kanskje vært lettere å flytte henne.

[Teriyaki]

Da jeg var 14 år hadde jeg i noen år hatt et kjempestort rom sammen med søsteren min, men så flyttet hun ut. Etter kort tid ble det bestemt at jeg og stelillebroren min skulle bytte rom. Rommet han hadde var det plass til en seng, en liten tv og et pult.

Jeg likte det ikke så veldig godt, selv om jeg forsto at det var mest rettferdig siden jeg kun var der annen hver helg, mens han var der ca. 10 dager av gangen. For å gjør det mer mitt, fikk jeg lov til å male rommet med valgfri farge. Valgte lysegrønn.

En 14-åring forstår problemstillingen selv om h*n kanskje uttrykker seg på en negativ måte og blir sur. Jeg ble litt sur, kanskje en liten smule fornærmet også. Dette var nok også fordi i mange år hadde pappa lovet at vi skulle få pusse opp rommet (stygt vegg- til veggteppe og mørke oranje vegger), men dette skjedde ikke før lillebroren skulle flytte inn. Likevell forstod jeg og godtok det.

Synes det blir dumt for fosterbarnet å måtte bo på det pittelille rommet. Hun har det sikkert ikke helt lett, og da tror jeg det er viktig at hun har et trivelig rom hun kan trekke seg tilbake til.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Virkelig SJOKKERENDE at dette ikke har blitt diskurtert sammen med datteren i den innledende fasen til å ta til seg fosterbarn... burde vært et krav om at HELE familien er enig om å ta til seg fosterbarn og hvordan det parktisk skal løses.....For dere må da virkelig ha tenkt på dette før?

[Gjest Gjest_Martine_*]

Her ville jeg ikke gitt henne noe valg. Det er ikke opp til henne å bestemme hvordan romfordelingen i huset skal være. Hun har selv valgt å ha hovedbase hos moren, mens fosterbarnet ikke har noe valg. Derfor er det fosterbarnets velvære som skal være viktigst i denne situasjonen.

Og det er ikke akseptabelt for fosterbarnet å bo på et knøttlite rom. Jeg synes det er rart at barnevernet har godkjent dette.

Helt enig. En fjortenåring hadde ikke fått ta den avgjørelsen her hos meg, ikke så lenge hun ikke bor fast på rommet. Hadde hun bodd der hele tiden hadde det naturligvis ikke vært noe å snakke om, men siden fosterbarnet skal bo der fast og fjortenåringen er der annenhver helg, ville jeg sagt til fjortenåringen at hør her, nå blir det sånn og sånn, syns ikke du også at det er best ?

[Vera Vinge]

Dette var vanskelig. Nå vet jeg ikke hvor lite det lille rommet er, men hvis det er sånn at det går an å oppholde seg på, og det er plass til en pult, heller jeg mot å la fosterbarnet få det lille rommet.

Grunnen til det, er jeg tror fort det kan bli veldig sårt for stedatteren å oppleve at pappa ikke bare får ny familie, men også at den nye "datteren" tar hennes rom. For fosterbarnet vil rommet fortsatt være et lite rom, men det blir samtidig ikke sånn at hun må vike plassen for noen andre, dersom hun flytter direkte inn i det lille rommet. Selv om fosterbarn trenger spesiell oppfølging, syns jeg det er viktig at barna man har fra før føler seg like elsket og velkomne som før, spesielt når det er skilsmisse inne i bildet.

En mulighet er eventuelt å la fosterbarnet få det lille rommet først, og så se om rommet blir ulevelig lite. Når stedatteren har fått vennet seg til å ha fosterdatteren i familien en stund, er det kanskje også lettere for henne å gi fra det store rommet enn helt med en gang?

Endret 15. januar 2009 av Vera Vinge