Vurdering av karakterer

[Gjest Gjest_pia23_*]

Dersom du faktisk er på innsiden av systemet, så er det du sier sikkert sant.

Poenget mitt var (uavhengig av hvordan normalfordelingskurven oppnås) at man i de fleste emner vil se en normalfordelingskurve i eksamensresultatene og at det derfor kan konkluderes med at det er vanskelig å oppnå A eller B.

[Gjest Gjest]

Dersom du faktisk er på innsiden av systemet, så er det du sier sikkert sant.

Poenget mitt var (uavhengig av hvordan normalfordelingskurven oppnås) at man i de fleste emner vil se en normalfordelingskurve i eksamensresultatene og at det derfor kan konkluderes med at det er vanskelig å oppnå A eller B.

Det er riktig, og det er fordi oppgavene lages slik. Ikke fordi man tukler med resultatene for å tvinge igjennom en normalfordeling.

[Sheherasade]

Jeg går sykepleien første år. I 2 av de 3 fagene vi hadde før jul var gjennomsnittskarakteren til eksamen D. I det siste faget var gjennomsnittskarakteren C... Litt over 200 studenter.

Det er mangel på sykepleiere, og de fleste som går på denne utdanningen får seg jobb uansett, sånn jeg har forstått det. Derfor er det vel ikke så høyt press på å få A og B heller.

[*melis*]

Jeg har vel på en måte fått bekreftet mistanken om at det stort sett er karrieremennesker som svarer i slike tråder. Jeg er selv ganske ambisiøs, satser på en 6 år lang utdannelse og målet er å få en høy stilling innenfor det feltet som engasjerer meg mest. Jeg jobber hardt for å få gode karakterer, engasjerer meg faktisk også i frivillig arbeid, men jeg baserer ikke hele livet mitt på å ta de valgene som vil se best ut på CV-en. Kan jeg spør hva dere som mener at bare A-er og til nøds noen B-er er godt nok studerer?

Inntrykket mitt er at de fleste arbeidsgivere bryr seg relativt lite om karakterer, og heller fokuserer på hva man har gjort og måten man fremstår på. Og hvorfor blir sjeldent utveksling og opphold i utlandet (og det å kunne ett eller to fremmedspråk) nevnt som en viktig karrierefaktor? Tror dette blir viktigere og viktigere nå fremover, og særlig for dere som satser på en internasjonal karriere må jo dette være minst like viktig som toppkarakterer og deltidsjobb

[Gjest Gjest]

Jeg har vel på en måte fått bekreftet mistanken om at det stort sett er karrieremennesker som svarer i slike tråder. Jeg er selv ganske ambisiøs, satser på en 6 år lang utdannelse og målet er å få en høy stilling innenfor det feltet som engasjerer meg mest. Jeg jobber hardt for å få gode karakterer, engasjerer meg faktisk også i frivillig arbeid, men jeg baserer ikke hele livet mitt på å ta de valgene som vil se best ut på CV-en. Kan jeg spør hva dere som mener at bare A-er og til nøds noen B-er er godt nok studerer?

Inntrykket mitt er at de fleste arbeidsgivere bryr seg relativt lite om karakterer, og heller fokuserer på hva man har gjort og måten man fremstår på. Og hvorfor blir sjeldent utveksling og opphold i utlandet (og det å kunne ett eller to fremmedspråk) nevnt som en viktig karrierefaktor? Tror dette blir viktigere og viktigere nå fremover, og særlig for dere som satser på en internasjonal karriere må jo dette være minst like viktig som toppkarakterer og deltidsjobb

Hvordan har du fått bekreftet den mistanken? De fleste svarene er jo IKKE fra karrieremennesker

Hva arbeidsgiver fokuserer på, varierer vel fra sted til sted. Om man ikke har gode karakterer, så tyder jo det på at man bare kan faget sitt sånn tålelig bra. I mange yrker er det ikke godt nok. Jeg vil helst ikke gå til en lege som hovedsaklig har C'er og D'er, samme hvor sympatisk vedkommende er...

Det har faktisk blitt vist at opphold i utlandet faktisk blir sett negativt på av mange arbeidsgivere. Noe av grunnen er at det er lettere å bedømme kvaliteten på utdanningen når den er tatt i Norge, og utdanningen er tilpasset norske krav.

[Sheherasade]

Og hvorfor blir sjeldent utveksling og opphold i utlandet (og det å kunne ett eller to fremmedspråk) nevnt som en viktig karrierefaktor? Tror dette blir viktigere og viktigere nå fremover, og særlig for dere som satser på en internasjonal karriere må jo dette være minst like viktig som toppkarakterer og deltidsjobb

Du har helt rett i at erfaring fra utlandet er veldig viktig, i hvert fall i min bransje hvor man jobber med utviklings- freds- bistandstemaer. Men da må man altså helst ha erfaring fra ikke-vestlige land også.

Hvorvidt det innen andre bransjer blir sett på som en ulempe vet jeg ikke noe om. Men jeg vil vel tro at alle arbeidssteder som har noe med verden utenfor Norge å gjøre bør skjønne at utenlandserfaring er gull verdt.

[Fat Sally Lee]

Jeg må bare får tilføye at jeg studerer noe som er så interessant at jeg virkelig setter meg inn i det som er pensum. Fordi jeg vil, fordi jeg vet at det er relevant og synes det er interessant. At jeg da oppnår A eller B er nærmest "uunngåelig", og viser arbeidsgiver at jeg er interessert i fagfeltet - det er nok av de som ikke er så interesserte, og som har et snitt rundt c og nedover. Jeg vil tro at en person som er glødende interessert i faget sitt blir en bedre arbeidstaker en de som bare er middels interessert. (Og nå sier jeg ikke at alle som får lavere karakterer er uinteresserte, men man kan vel påstå at lesevilje og interesse for faget har sammenheng.)

Jeg synes altså det er lett å oppnå toppkarakterer med den innsatsen jeg ønsker å legge i studiene.

Når det gjelder utenlandsopphold så har jeg vurdert det, og kommer nok til å ende opp i utlandet etter hvert, men det er jo ikke bare å reise, det er mye som må falle på plass.

Endret 14. januar 2009 av Fat Sally Lee

[Gjest glskøth]

I min jobb møter jeg ofte studenter som har lyst til å ha jobb i internasjonale organisjoner og gjøre noe godt for verden (for å si det enkelt). Hvis man vil hevde seg internasjonalt MÅ man virkelig ha noe å slå i bordet med. Men også her i Norge, innen visse bransjer, er konkurransen knallhard om jobbene. Det er utrolig mange veldig dyktige unge mennesker der ute, med masse erfaring og pågangsmot. Hvis man vil noen vei innen disse bransjene må man altså ha A/B i karakter, styreverv, relevante deltidsjobber og helst erfaring i utlandet. Lett??? Niks. Derfor stiller folk høye krav til seg selv. Fordi de vet at de må det.

Det virker som om du tror at disse menneskene er "supermennesker" som kun prioriterer karriere fremfor familieliv og fritid. Det er feil. Dette er helt vanlige mennesker med de samme drømmene og ønskene som alle andre. Det som kanskje skiller dem fra de som er fornøyd med C er at de virkelig brenner for noe, og ønsker å dedikere yrkeslivet sitt til dette.

Selvsagt er ikke alle bransjer slik. Innenfor visse yrker er det jo mangel på folk med den kompetansen som trengs. Men for de som ønsker jobb innenfor trangere felt gjelder det å være CV-rytter, faktisk. Ellers vil de havne i en jobb de ikke synes er givende, og vil komme til å mistrives.

helt enig! jeg har gjort alle disse tingene(nokså gode karakterer . frivillige verv osv), og det var nettopp fordi jeg visste at det måtte til.

jeg bare skjønte at det ikke var sjangs i havet om jeg lot være, og i tillegg så var det jo så gøy:=)

men jeg er langt fra noe supermenneske, og jeg gjør det ikke for å imponere noen. har heller ikke pliktoppfyllende jente-syndromet, men jeg har bare ikke hatt nerver til å gjøre ting halvveis, fordi så mange andre i akademia gikk lenge arbeidsledig når jeg startet studiene.

og så er det jo så gøy å drive med ting ved siden av studiene! :=)

jeg gjør det enda, selv om jeg er i full jobb og det ikke betyr noe lengre for CV`en min - fordi jeg får så mye ut av det.

for meg handler det om engasjement, og jeg har liksom aldri forstått hvorfor noen vil ta en mastergrad hvis de ikke er over gjennomsnittlig interessert i de de driver med.....

helt greit å ikke vie livet sitt til karakterer og frivillige ting/relevant jobb, men jeg møter også kun de som angrer fordi de ikke engasjerte seg noesomhelst.

jeg merker rett og slett bare at jeg får flere muligheter, og at mange arbeidsoppgaver kommer lettere for meg innenfor mitt felt fordi jeg engasjerte meg og brukte tid på studier.

er det en ting jeg har lært, så er det at det vil alltid finnes kandidater som har absolutt alt: supergodekarakterer, vinnende vesen, ekstremt god helse, fantastisk personlighet - og mange har fader meg utseende med seg også.

desverre for oss andre så er det ikke slik at intelligens og sosiale evner er motsetninger. veldig mange har faktisk en høy grad av begge.

[Gjest samme som over]

og så vil jeg bare si at når det gjelder å være i en annen livssituasjon, og at kun "perfekte" mennesker klarer å gjennomføre disse tingene - så er jo det heldigvis feil.

jeg kom meg gjennom alt dette med en(på slutten av masteren to) kroniske sykdommer på kjøpet som påvirker alt mulig i kroppen - og da spsielt på konsentrasjon og tretthet.

jeg måtte jobbe, ta studiene på under normert tid OG engasjerte meg.

brukte jo også tid på sosiale ting med venner og kjæreste selv om jeg ofte måtte avlyse ting og tang pga sykdom.

det var ikke alltid helt heldig, men da tenker jeg at friske folk må da iallefall kunne klare å sitte et par timer ekstra på lesesalen, eller bruke et par timer i uka på å engasjere seg hvis de synes det er kjipt å komme bak i søkerkøen.

[Gjest Gjest]

Jeg har nok dessverre sullet meg litt gjennom studietiden, og sitter med C/B i snitt. Har faktisk stor interesse for faget og leste bøkene med glede, men hadde nok en enda større interesse for rusmidler, sosialt liv og latskap.

Angrer nå, for hadde jeg lest gjennom bøkene mer enn en gang eller ikke tatt skippertak så hadde jeg nok fått bedre karakterer. Og på mitt felt er det maaange søkere og få jobber. Jeg håper bare at karakterene er gode nok til å bli innkalt til intervju, slik at jeg kan "selge meg" der. Og da håper jeg de som har sittet og støvet over bøkene hele studietiden er noen kjedelige grå mus uten sosiale antenner, hehe.. men det er jo ikke slik da

Uff nei, ta studiene seriøst folkens!

Jeg har ikke begynt å søke jobber enda, men sitter og ser på drømmejobber og mister motivasjonen når de fleste stillinger som blir utlyst krever "fremragende karakterer" og "aktivt engasjement/styreverv i organisasjoner ved siden av studiene". Jeg må VIRKELIG slå til i intervjuene for å kompensere for min åpenbare mangel på de feltene.

[Gjest Dianah]

Jeg utdanner meg til å jobbe i et yrke hvor det skal mye til for å få godt betalt, fast jobb, i alle fall de første årene etter endt utdannelse. I tillegg ønsker jeg å jobbe innen en ganske snever del av bransjen, hvor det er svært få faste stillinger som lyses ut i løpet av et år. For i det hele tatt å ha sjanse på sommervikariater og andre faste oppdrag for disse bedriftene, må jeg jobbe mye ved siden av studiene og legge energi i å selge meg inn og få gode kontakter. Som flere nevner; kontaktnettverk og relevant arbeidspraksis ER viktig, særlig i min bransje.

At jeg satser på å jobbe mye, betyr imidlertid ikke at jeg vil nøye meg med middels karakterer til tross for at karakterpresset ikke er så stort innen mitt fagfelt. Jeg studerer for å lære og tilegne meg stoffet, samt å oppnå gode resultater. Jeg ser ingen grunn i å ta opp høyt studielån for å gjennomføre studiene halvveis. Uansett hvordan en ser på det, vil gode karakterer i de aller fleste tilfeller telle positivt. I hvor stor grad er usikkert, men de vil i alle fall ikke ødelegge sjansene for å få jobb.

[mari]

På mitt studie er det ingen (!) som har A i snitt, noen som kanskje er i nærheten, men ingen som har A i snitt, så da kan det ikke være så vanlig!

grunnen til at jeg vet dette er fordi at vi hadde et fag i fjor hvor beste karakter var en B, og det fikk bare 12 av 120, var mange som tok opp det faget (men karakteren er ikke ute ennda, så derfor kan jeg fortsatt si det med sikkerhet )

Selv har jeg C/B i snitt, og er faktisk ganske fornøyd med det, har A i de fagene jeg liker, og C/B i de fagene jeg sliter mer med. Jeg har ikke et mål om å være best i klassen, er mer interesert i familien min og de frivelige vervene jeg har. Ganske sikker på at jeg får meg en jobb når jeg er ferdig, hvis ikke får jeg skape min egen arbeidsplass!

[Gjest Gjest_Helga_*]

Selv har jeg C/B i snitt, og er faktisk ganske fornøyd med det, har A i de fagene jeg liker, og C/B i de fagene jeg sliter mer med. Jeg har ikke et mål om å være best i klassen, er mer interesert i familien min og de frivelige vervene jeg har. Ganske sikker på at jeg får meg en jobb når jeg er ferdig, hvis ikke får jeg skape min egen arbeidsplass!

Amen!

[Gjest Gjest_Filia_*]

Har lagt merke til at det er ganske mange som svarer i tråder her som tydligvis mener at bare B-er og A-er er godt nok hva gjelder karakterer. Og at man helst både skal få toppkarakterer (A og B), jobbe ved siden av studiene, sitte i styrer og engasjere seg i frivillig arbeid på fritiden. Er det bare jeg som synes at dette er litt vel ambisiøst og anstrengt?

Spør man om man har for mange C-er eller om C er en brukbar karakter får man som regel som svar at man helst bør ha B-er og A-er, men at man kan veie opp for slike "dårlige" karakterer ved å ha deltidsjobb, sitte i styrer, engasjere seg i frivillig arbeid osv. osv. C er da ingen dårlig karakter! En rask titt på karakterskalen avslører at C faktisk ligger over gjennomsnittet! Og mitt inntrykk er at de fleste lærere og forelesere mener at C er en god karakter og at B er en svært bra karakter! A er forbeholdt de ekstremt dyktige. Hvorfor dette evige stresset om å være best i alt? Man skal leve også i studietiden, og meningen med livet er høyst usannsynlig å fullføre en doktorgrad med bare B-er og A-er. Er det en vanlig oppfatning blant folk der ute at bare B og A er godt nok, eller er det bare de mest ambisiøse med skyhøye krav til seg selv og egen innsats som svarer i slike tråder?

Det spørs også hva du har tenkt å gjøre. Skal du ta doktorgrad er det greit å ha gode karakterer. Det er også noen yrker hvor høye karakterer betyr noe (feks jurister). Ellers er mitt inntrykk av at arbeidsgivere flest ikke ser på superstudenter som noe pluss. Du skal tross alt fungere i arbeidslivet, og det er noe helt annet enn å studere. Jeg antar at de fleste som satser på toppkarakterer og cv-fyll ønsker å oppnå et bestemt mål hvor dette er nødvendig. Hvis man ikke har slike mål trenger man ikke å stresse så mye.

[Gjest Gjest]

På mitt studie er det ingen (!) som har A i snitt, noen som kanskje er i nærheten, men ingen som har A i snitt, så da kan det ikke være så vanlig!

grunnen til at jeg vet dette er fordi at vi hadde et fag i fjor hvor beste karakter var en B, og det fikk bare 12 av 120, var mange som tok opp det faget (men karakteren er ikke ute ennda, så derfor kan jeg fortsatt si det med sikkerhet )

Man kan ha A i snitt selv om ikke alle karakterene er A-er. A er over 4.5 i tallverdi når snitt beregnes.

[Gjest Businesslady]

Hvordan har du fått bekreftet den mistanken? De fleste svarene er jo IKKE fra karrieremennesker

Hva arbeidsgiver fokuserer på, varierer vel fra sted til sted. Om man ikke har gode karakterer, så tyder jo det på at man bare kan faget sitt sånn tålelig bra. I mange yrker er det ikke godt nok. Jeg vil helst ikke gå til en lege som hovedsaklig har C'er og D'er, samme hvor sympatisk vedkommende er...

Det har faktisk blitt vist at opphold i utlandet faktisk blir sett negativt på av mange arbeidsgivere. Noe av grunnen er at det er lettere å bedømme kvaliteten på utdanningen når den er tatt i Norge, og utdanningen er tilpasset norske krav.

Typisk norske arbeidsgivere å føle seg truet av de med utenlandsk utdannelse. Tips til utenlandsstudenter: finn dere jobber i det landet dere studerer i eller et annet land.

Jeg hadde brydd med null om min lege har A eller D i karakter: jeg ville ha valgt den legen som var mest hyggelig.

Selv jobber jeg i businessmiljø innen finans og der har alle økonomene veldig forskjellige karakterer: noen har A, andre har såvidt bestått. SÅ what. Sammen jobber vi bra og oppnår resultater. Personlighet betyr svært mye i business.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Karakterer er viktig,men jeg ser også i arbeidslivet at karakterer alene får deg ikke til toppen om man ikke har sosial intelligens eller kan vise til noe ved siden av studiene.

Jeg har selv gode karakterer, hvor B er snitt. Jeg føler selv at noe under dette i snitt ville vært flaut ovenfor mine egne standarder til meg selv.

Jeg synes ikke D og under er akseptabelt i et fag, C er ok, men ikke optimalt.

B er nice - A er alltid det jeg siktet på.

Jeg har tatt opp to fag hvor jeg fikk D og C ved første forsøk da jeg visste jeg kunne gjøre det bedre. Kanskje noe for spesielt interesserte, men dette er mine ambisjoner; yte maksimalt etter krav jeg setter til meg selv så lenge jeg trives med det!

Jeg har aldri vært en super lesehest som sitter på bibiloteket 24/7, og jeg er langt i fra et vidunder barn. Jeg var stresset under eksamen og leste mye som alle andre, jeg var også med på fester,reiste, leste gode bøker, trente, jobbet, var med venner etc.

Jeg tror rett og slett man vil få gode krakterer om man studerer det man virkelig brenner for og det gjorde jeg!

I min karriere har jeg gjort det samme og det har gitt goder tilbake når folk ser jeg jobber for meg selv og mine egne drømmer! Resultater er varierene, men man skal aldri stoppe og ta til takke med second best! Skal man sikte på toppen så sikt mot månen, da kommer du hvertfall j*vlig langt selv om du bommer litt

[Gjest Gjest]

Skal du jobbe i privat sektor med høy lønn må du ha A og B (noen C-er er helt OK). I mitt felt går man for selskaper som Statoil, Dnb nor, Aker Kværner (Aker Solutions) osv. De krever vanligvis i stillingsbeskrivelsen at må ha meget gode akademiske resultater. Sånn er det bare..Dette er dog for nyutdannete