Gå til innhold

Julen nærmer seg og


Nótt

Anbefalte innlegg

Denne julen er det et år siden jeg mistet pappa. Han døde 28.desember 2007, han hadde vært syk i flere år, men det kom likevel som et sjokk. Han ble lagt inn på sykehuset for noe vi alle, også han selv, trodde bare var en enkel medisinjustering. Det viste seg at det var langt mer alvorlig enn som så og 2 dager etter innleggelsen trakk han sitt siste pust.

Nå nærmer julen seg med stormskritt og alle rundt meg gleder seg, jeg derimot gruer meg skikkelig. Julen skal feires i huset til mine foreldre, jeg vil ikke, men min mor vil ikke høre på det øret. Julen skal feires der for å hedre hans minne, det er akkurat som om ingen andre enn hun har lov til å sørge.

Jeg jobber i barnehage og nå er det MYE juleting som foregår, og det blir bare sårere og sårere. I pausen snakker folk om hvordan de skal feire og at de gleder seg til å treffe foreldrene sine igjen. Jeg derimot kjenner at klumpen i halsen bare blir større, prøver å skjule det med smil og snakker om alt mulig annet enn julefeiringen. Når folk spør om jeg gleder meg til jul og jeg svarer nei, så ser de rart på meg. Og når jeg da forklarer hvorfor så ser jeg at de prøver å forstå, men at de samtidig ikke klarer det. Det er akkurat som at de ikke skjønner at man ikke kan glede seg over julen og alt det som skjer da. Jeg skulle ønske jeg kunne gå i dvale og ikke våkne før på ny-året. :sukk:

Dette ble langt og rotete, beklager, men jeg måtte bare få det ut et sted.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

:tristbla: Har egentlig ikke noe fornuftig å si, ville bare gi deg en klem. :klemmer: Er så vanvittig glad i faren min, og kan ikke engang forestille meg hvordan det ville vært å miste ham. Begynner nesten å gråte bare jeg tenker på det. Forstår godt at du har det vanskelig, og julen skal jo liksom være familietid. Moren din har det nok ikke lett hun heller, vil sikkert ha deg i nærheten. Ingen lett situasjon. Føler med deg.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler med deg :klemmer:

For to år siden mister jeg broren min like før jul og i fjor ble fosterbarnet vi hadde tilbakeført til familien. Klarer selv ikke å år å gleder meg helt til jul. Store tap blir alltid ekstra forsterket i høytidene.

Bruk tiden sammen med familien og prøv å tenke på de hyggelige minnene istedenfor å føle på sorgen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg mistet stefaren min i vår og synes tanken på å feire jul uten han er forferdelig. Jeg var vel mer glad i han enn min biologiske far, han var liksom mer far for meg enn min egentlige far og han gjorde min mor glad. Har ingen søsken, så vi blir ikke mange som feirer jul sammen, synes det er veldig trist egentlig. Jeg liker egentlig ikke å snakke om savnet med hverken samboeren min eller venner/familie for jeg er redd jeg bare skal begynne å hulke. Skjønner ikke hvordan jeg noengang skal kunne feire en ordentlig jul igjen.. Det verste er at jeg fikk så lite tid i slutten med han, alt gikk så fryktelig fort. Kreft er noe helt for jævlig og en sykdom som ødelegger på så mange måter. Ikke visste jeg at han kom til å dø før helt på slutten, trodde hele tiden at han kom til å klare det. Husker fortsatt hans siste ord, siste gang jeg ga han en klem. Han ønsket meg lykke til på eksamen. Når jeg så på han og sa hade, så visste jeg at det var siste gangen. Skjønner ikke hvordan dette skal bli lettere, vet folk sier at med tiden så leges alle sår, men det tror jeg ikke. Det er så mye man angrer og så mye man skulle ha gjort. Han var så snill og omtenksom , rett og slett en kjernekar, jeg skulle gjort alt i verden for å få han tilbake :grine:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huffameg, det skjønner jeg, og jeg tror de du forteller det til skjønner det også, men hva skal man si? Det er vanskelig å vise mye medfølelse foran folk når man står face2face.

Ta deg en tur på kirkegården og gråt litt mens du ønsker ham en god jul, det kan hjelpe deg til å føle at han er med deg også i år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huffameg, det skjønner jeg, og jeg tror de du forteller det til skjønner det også, men hva skal man si? Det er vanskelig å vise mye medfølelse foran folk når man står face2face.

Ta deg en tur på kirkegården og gråt litt mens du ønsker ham en god jul, det kan hjelpe deg til å føle at han er med deg også i år.

Er nok ikke bare bare å dra på kirkegården vi har nemlig strødd asken hans så han har ingen egen gravplass.

Men tro det eller ei, nå er jeg mye roligere enn jeg var forrige uke. Det er lillejulaftenmorgen og jeg er helt rolig. Jeg vet at julaften blir rar uten han, men jeg får ikke gjort noe med det. Han kommer til å være i tankene mine mer eller mindre hele kvelden, men der er han jo stadigvekk så det er jo ikke noe nytt.

Takk for alle fine ord.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Så godt å høre at du føler deg roligere :hug:

Jeg mistet pappa for to år siden, og julen har ikke vært det samme siden. Han mangler bare.

Men vi kommer gjennom det, mest fordi vi ikke har noe valg.

I år har mannen min gått fra meg, så det blir første julen uten ham. Jeg har valgt å dra på fjellet. Orker ikke å feire barndomsjul uten hverken pappa eller mannen min. Det blir for påtagelig, alt som mangler og er vondt.

Neste år blir det sikkert bedre igjen. Jeg håper i hvertfall det.

Tillat deg å ha alle de sorgene du har. Gråt om du trenger. Og le når du trenger. Det er lov å være både glad og trist.

Pappa ønsket å leve. Han vil ønske for meg at jeg som er i livet, lever. Det er jeg sikker på at pappan din ønsker for deg også.

Den er forresten fin den roen du snakker om. Jeg hadde glemt den. Håper den kommer til meg også i år. Jeg gruer meg også til julen. Men vi klarer dette. Vi mennesker er laget for å tåle de store, vonde tingene som skjer oss i livet :klem:

:hjerte: GOD JUL :hjerte:

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei kjære deg! :klemmer:

Huff, det var utrolig trist å høre om pappan din. Men det er bra at du føler deg litt roligere i alle fall.

Jeg mista pappan min for snart 7 år siden, rett over nyttår. Den første julen var et reint og skjært helvete, men det blir bedre.

Selvsagt vil du alltid savne ham, og familiesammenkomster er de verste, men det blir lettere og lettere for hvert år som går. Jeg ''dealer'' med å overpynte jeg, når julen kommer. Mamma har aldri likt å pynte sånn kjempemye til jul, men det gjorde pappa, så i år har jeg og min kjære et gedigent juletre og hele leiligheten er rød og gullfarget, som for å hedre pappa på en fin måte. Og jeg synes det er fint av mamman din å på en måte ''tvinge'' deg til å feire jul i deres hus, å hoppe rett inn i det. Det er viktig å ''ta hornene på oksen'' med en gang (sier en som holdt det inne i mange mange år før hun ble sendt til psykolog) og komme over denne første kneika.

Håper du får en fin jul tross alt.

Stor juleklem! :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...