Julen er ikke bare glede

[SummerJoy]

Dette blir den 2. julen uten pappaen min. Julen i fjor var helt forferdelig syns jeg. Tårene bare presset på og det ble aldri koselig liksom.. det var bare kaldt, på en måte.

I år har jeg gledet meg masse til jul, trodd det skulle bli bedre. Men så satt jeg å hørte på radio og så kom det en gammel kjær julesang som fikk minnene til å strømme og tårene trille. Da innså jeg at julen blir aldri den samme. Aldri.

For oss som har mistet noen kjære så vil høytider alltid være bittersøte.

Har fått en datter i år da, og det blir jo nytt. Fantastisk, men trist det også. For hun vil aldri treffe morfar.

Klem til alle andre som har mistet noen kjære.

[Pjukset]

Det var veldig leit å høre

[Gjest Gjest]

Vit at det er mange av oss som synes det er vanskelig nå. Enten pga noen som fysisk er borte, som man savner, eller at man aldri føler at man har hatt noen der "psykisk", slik at man sitter igjen med minner om krangling og andre negative ting, og ikke koselige stunder med en flott familie.

Selv hører jeg til den siste kategorien, jeg orker ikke å feire jul med noen i min familie pga det går rett og slett ikke. De må voksne opp hele gjengen (men når mange er over 50 så er det jo ikke mulig tror jeg!) og innse at de faktisk er en gjeng kranglebøtter som er PROBLEMET, og ikke at alle andre er problemet. Aldri klarer de å innrømme noe som helst.

Dessverre så er det mange som ikke klarer å forstå at man ikke KLARER å like jul, og faktsik har gode grunner. Altfor mange folk har "herregud hvorfor liker du ikke jul da?!" til meg, og når jeg har forklart at skilsmisser og krangling gjør at julen for meg er "ødelagt", så er det ikke god nok grunn. Det gjør jo bare ting enda mer vanskelig.

I fjor var første julen jeg bodde med samboer, jeg fylte 20 rett over nyttår. Jeg sa til fars familie at jeg var her, og mors familie at jeg var her. Og så sa vi til hans familie at jeg var med far (For hans familie bor 3 timer unna, så han kjører dit nå etter de skilte seg. Mors familie og jeg vokste opp 8 timer unna der jeg bor nå, så ingen kunne jo faktisk vite hvor jeg faktisk befant meg).

Jeg satt hjemme. Måtte bare få være alene en jul, uten krav, mas og bemerkninger av typen "du er så uforskammet som ikke er glad når vi har laget jul!" når jeg er trist fordi "halve" familien ikke var der og feiret jul. De fleste årene har det kun vært mormor, mor, far og meg. Så da manglet jo faktisn en hel fjerdel av selskapet! Mors søster kan jo ikke delta, for da krangler de bare. (Har skjedd X antall ganger, heldigvis så tok de et hint og lot være å feire sammen)

Det føltes vondt, men samtidig godt. JEG gjorde det JEG ville og ingen hadde ett jævla ord de skulle sagt. Iblant bare må man gi en stor, lang, hard faen i hva alle andre mener er bra og hva alle mener man burde.

I år lurte foreldrene til min samboer på om de bare skulle ha en rolig jul hjemme (da blir det de + oss to der, og ikke hundre unger og ørten slektninger slik det ville vært i fjor om jeg ble med der). Og da er det ikke masse folk og spørsmål og dill og dall. Da er det bare "en vanlig middag + litt gaver". Det høres helt greit ut, kan ikke si at jeg gleder meg, men jeg gruer meg jo ikke. Det er jo en start.

Her er en tekst jeg skrev om saken: http://rettfram.wordpress.com/2008/11/23/jul-ta-litt-hensyn/ Litt seint å dra fram nå, men om noen av disse "jule-påtvingerne" kan lese den og roe seg hundre hakk ned og ikke MASE sånn, selv om kanskje er godt ment, så er jeg fornøyd.