Adopsjon..

[Full_Storm]

Har sett litt rundt på nettet ang dette.Har lenge tenkt på adopsjon.Men ikke tatt steget ut og kontaktet det offentlige for å spørre.Akkurat nå,hadde det vært litt arti å høre fra noen med erfaring på dette området.

Hvis noen i tillegg har en anelse hvor en kan spørre om diverse innen dette.Hvor en kan spørre uten ønske om " noe videre" akkurat nå.Hadde det vært kjekt

[Gjest Gjest]

Sjekk litt ut her: http://www.adopsjonsforum.no/

Først må man godkjennes som adoptivforeldre i Norge. Dette er det barnevernet som vurderer og godkjenner/gir avslag på. Dere må i samtaler med en saksbehandler, de kommer på hjemmebesøk, dere må levere legeerklæring på at dere er friske, dokumentere at dere er i jobb osv. Hvor lang tid og hvor strenge øyne dere blir sett på med er i stor grad avhengig av hvilken saksbehandler dere kommer til. Jeg vet om noen som ble godkjent på et par måneder etter bare tre samtaler. Andre har ventet nesten ett år på bli godtatt til tross for at saksbehandleren ikke hadde noe å utsette på dem.

Når dere er godkjent i Norge må dere avgjøre hvilket land dere vil adoptere fra, og så søke om å bli godkjent i det landet. Dere sender gjerne informasjon om dere selv, sammen med bilder og rapporten/godkjenningen fra norsk barnevern. Bildene må tilpasses det landet dere vil adoptere fra. F.eks. er det ikke lurt å vise "lettkledde" bilder (lettkledd = shorts, singlett, kjole med stropper osv), alkohol bør ikke vises på bildene (ølbokser, vinglass etc) og dersom dere vil adoptere fra f.eks. Kina er det ikke lurt å sende med bilder av familiens katt og hund. Forskjellige land har forskjellige kriterier for hvem som godtas som adoptivforeldre. Det handler om krav om alder, antall år som gifte, tidligere gift eller ikke, BMI, helse, religion, økonomi osv. Det er lurt å gå gjennom de forskjellige landenes kriterier nøye før dere søker.

Når dere så er godkjent i det aktuelle landet gjenstår å vente på å bli tildelt et barn. Det kan gå fort (noen få måneder) og det kan ta lang tid (flere år).

[Full_Storm]

Ja da har jeg ikke mye å fare med skulle jeg til å si.Jeg er ufør pga tidligere angst.Har det enda,men nå er det mer for spesielle ting som ferger og sånt.

Mannen min er 100% frisk på alle måter.Og har alltid vært i fast jobb.

Synn det skal være så strengt.

Takk for linken.Skal se litt der likevel

Endret 15. desember 2008 av Full_Storm

[Gjest Gjest]

Ja da har jeg ikke mye å fare med skulle jeg til å si.Jeg er ufør pga tidligere angst.Har det enda,men nå er det mer for spesielle ting som ferger og sånt.

Mannen min er 100% frisk på alle måter.Og har alltid vært i fast jobb.

Synn det skal være så strengt.

Takk for linken.Skal se litt der likevel

Kanskje du heller skulle tenke på å bli fostermor? Der er reglene også strenge, men ikke like strenge som ved adopsjon. Det gjelder å finne den veien som passer for en selv.

[Full_Storm]

Kanskje du heller skulle tenke på å bli fostermor? Der er reglene også strenge, men ikke like strenge som ved adopsjon. Det gjelder å finne den veien som passer for en selv.

Har vært innom tanken.Men slo den fort ifra meg.Da jeg kom på at da kan det barnet pluttselig bli tatt ifra oss (pga av at foreldrene feks er skikket igjen).Og jeg vil ikke tørre knytte meg til det.Det er det som er så fælt (i mine øyne) med å bli fostermor..

[sEnsAtion]

Det er litt rart dette med adopsjon; fordi det stilles ekstremt høye krav til adoptivforeldre som ønsker å ta seg av et barn enten det er fra innenlands eller utenlands. Jeg har hørt om godt etablerte par som har fått avslag fordi myndighet/barnevern følte at deres livssituasjon ikke var passende der og da. Er du enslig, og spesielt mann, er sjansen på sitt beste = 0%.

På en annen side kan et narkovrak fra plata eller hvem som helst upassende mor bli gravid og oppdra barnet nede i en liten og skitten leilighet i Oslo - og det skal mye til før myndighet/barnevern griper inn. Jeg vet om flere tilfeller der barn vokser opp under mye dårligere forhold enn det som kan anses som minstestandard av de fleste oppegående omsorgspersoner.

Jeg synes at reglene for adopsjon burde ha vært lettere. Det burde ha vært en lettere prosess med mye mindre byråkrati og detaljpirk. Det er faktisk en god del barnehjemsbarn bare her i Norge, både små og store, som kunne ha fått et flott hjem hos både enslige og par som ønsker seg barn eller ønsker å gi omsorg. For ikke å nevne Russland, østblokklender, Afrika, og Asia hvor jentebarn selges på svartebørsen fordi gutter er mest populært.

Dette ble kanskje ikke et direkte svar til trådstarter, men jeg måtte bare få det ut.

[Gjest Gjest]

Jeg synes at reglene for adopsjon burde ha vært lettere. Det burde ha vært en lettere prosess med mye mindre byråkrati og detaljpirk. Det er faktisk en god del barnehjemsbarn bare her i Norge, både små og store, som kunne ha fått et flott hjem hos både enslige og par som ønsker seg barn eller ønsker å gi omsorg. For ikke å nevne Russland, østblokklender, Afrika, og Asia hvor jentebarn selges på svartebørsen fordi gutter er mest populært.

Dette ble kanskje ikke et direkte svar til trådstarter, men jeg måtte bare få det ut.

Dette er en vanlig oppfatning, og i en ideell verden, hadde alle disse barna fått nye foreldre. Dessverre er realitetene noe helt annet. Det er svært få barn som frigis for adopsjon, og det er langt flere som ønsker å adoptere, enn det er barn som adopteres bort. Selv om det er mange barn i den tredje verden som mangler foreldre, er det konvensjoner som bl.a Haag-konvensjonen som regulrerer hvordan disse barna skal ivaretas (først lete etter slektninger som kan ivareta dem, deretter etter en annen familie i hjemlandet og til sist utenlandsadopsjon). I tillegg er det slik at det er svært strenge regler for å kunne inngå adopsjonsavtaler med land. Dersom det f.eks ikke er helt sikkert at adopsjonen foreg¨år på lovlig vis, eller det ikke er trygt å reise dit på hentereise, inngår ikke Norge avtaler med disse landene. Ergo: Det er lange løer for å få adoptere fra de aller fleste land, og antallet barn som kommer til NOrge hvert år, minsker.

[Gjest nn]

Har vært innom tanken.Men slo den fort ifra meg.Da jeg kom på at da kan det barnet pluttselig bli tatt ifra oss (pga av at foreldrene feks er skikket igjen).Og jeg vil ikke tørre knytte meg til det.Det er det som er så fælt (i mine øyne) med å bli fostermor..

Håpet er ikke ute, for det er snakk om at det skal bli lettere å adoptere fosterbarn. Det er ikke sikkert når loven kommer, men den kommer nok om ikke altfor lenge.

Grunnen til lovendringen er nok fordi mange tenker nettopp som deg, og derfor er det mangel på fosterforeldre. Dessuten får som regel ikke barna det så godt etter å ha blitt tilbakeført til foreldrene.

Håper det order seg for deg, og jeg tror du vil bli en god mor.

[Full_Storm]

Det er litt rart dette med adopsjon; fordi det stilles ekstremt høye krav til adoptivforeldre som ønsker å ta seg av et barn enten det er fra innenlands eller utenlands. Jeg har hørt om godt etablerte par som har fått avslag fordi myndighet/barnevern følte at deres livssituasjon ikke var passende der og da. Er du enslig, og spesielt mann, er sjansen på sitt beste = 0%.

På en annen side kan et narkovrak fra plata eller hvem som helst upassende mor bli gravid og oppdra barnet nede i en liten og skitten leilighet i Oslo - og det skal mye til før myndighet/barnevern griper inn. Jeg vet om flere tilfeller der barn vokser opp under mye dårligere forhold enn det som kan anses som minstestandard av de fleste oppegående omsorgspersoner.

Jeg synes at reglene for adopsjon burde ha vært lettere. Det burde ha vært en lettere prosess med mye mindre byråkrati og detaljpirk. Det er faktisk en god del barnehjemsbarn bare her i Norge, både små og store, som kunne ha fått et flott hjem hos både enslige og par som ønsker seg barn eller ønsker å gi omsorg. For ikke å nevne Russland, østblokklender, Afrika, og Asia hvor jentebarn selges på svartebørsen fordi gutter er mest populært.

Dette ble kanskje ikke et direkte svar til trådstarter, men jeg måtte bare få det ut.

Jeg har tenkt det samme.Og skjønner heller ikke dette.Greit de sjekker at det er et godt hjem.Men det får være en grense..

Endret 17. desember 2008 av Full_Storm

[Full_Storm]

Håpet er ikke ute, for det er snakk om at det skal bli lettere å adoptere fosterbarn. Det er ikke sikkert når loven kommer, men den kommer nok om ikke altfor lenge.

Grunnen til lovendringen er nok fordi mange tenker nettopp som deg, og derfor er det mangel på fosterforeldre. Dessuten får som regel ikke barna det så godt etter å ha blitt tilbakeført til foreldrene.

Håper det order seg for deg, og jeg tror du vil bli en god mor.

Takk for svar.Har to barn fra før,og vi har plass til fler vi :-)

Ja håper de forandrer reglene.For det blir vanskelig å knytte seg 100% til et barn som kommer til å dra igjen.Er vel ikke sikkert en ser barnet i det hele tatt om de blir henta.Får gåsehud av tanken..

til deg

Endret 17. desember 2008 av Full_Storm

[Gjest Gjest_Mie_*]

Jeg syns det er flott at de sjekker mye jeg. Det er tross alt foreldre i andre land som gir barna sine til vestlig adopsjon for å gi dem et bedre liv, og da syns jeg de bør får vite at barnet kommer til foreldre med god helse, god økonomi, gode familieforhold, stabilt samliv osv.

Og jeg forstår også at de ikke ønsker å adoptere bort barn til enslige fra enkelte land. Jeg tviler ikke et sekund på at mange enslige kan bli gode foreldre, men i Norge er vi tross alt åpne for det meste, og sånn er det ikke i alle land og kulturer. Noen steder er det å være enslig med et barn det samme som sosialt selvmord og utsøttelse, og hvem ønsker vel det for barna sine.

Jeg forstår også godt at det er en frustrerende prosess for mange, og ofte langvarig. Men jeg syns likevel at det er godt å vite at de som kommer hit som adopsjonsbarn får de aller beste forutsetninger for gode foreldre, en del adoptivbarn er jo gamle nok til å huske hvordan de har hatt det sine første leveår, og det må være et mål at de skal få det godt og ikke gå fra vondt til litt annerledes vondt. Ikke alltid det fungerer så klart, men forsøket verdt er det jo.

Når det er sagt så skulle jeg ønske flere norskfødte barn ble adoptert bort mens de var små, og slapp å oppleve en barndom full av rus, vold, overgrep og tung psykiatri. Jeg skulle ønske man kunne frata narkomane foreldre omsorgsretten og la barne få vokse opp hos foreldre som virkelig ønsket å være foreldre, i stenden for å skape kasteballer i barnevernssystemet. Men det er en annen diskusjon, ville bare si det.

[Gjest Gjest]

Til Mie:

Jeg er enig i at det er greit at man sjekker grundig om adoptivforeldre har potensiale til å bli gode og omsorgsfulle foreldre.

Men reglene rundt adopsjon er mye strengere enn som så. Reglene i landet man adopterer fra kan man jo ikke gjøre noe med, der er det kulturforskjeller som du snakker om. Men norske regler er for strenge synes jeg. Sånn som at man kan glemme å bli godkjent dersom man ikke har et tomt rom stående ledig til adoptivbarnet. Man kan nemlig ikke basere seg på at adoptivbarnet skal måtte dele rom med søsken som allerede bor i huset. Jeg ser ikke helt at et barn får en dårlig oppvekst fordi de må dele rom med søsken. Og jeg ser ikke at man blir uegnet som forelder dersom man er arbeidsledig en periode, selv om det blir litt trangere økonomisk. Ei heller kan jeg se at man ikke kan bli gode og omsorgsfulle foreldre dersom man er homofil eller lesbisk.

At et "giverland" ikke vil godta at deres barn adopteres bort til homofile/lesbiske blir en annen diskusjon. Norge må stå for sine regler, og så får man etterpå prøve å påvirke land som adopterer bort barna.

[Full_Storm]

Til Mie:

Jeg er enig i at det er greit at man sjekker grundig om adoptivforeldre har potensiale til å bli gode og omsorgsfulle foreldre.

Men reglene rundt adopsjon er mye strengere enn som så. Reglene i landet man adopterer fra kan man jo ikke gjøre noe med, der er det kulturforskjeller som du snakker om. Men norske regler er for strenge synes jeg. Sånn som at man kan glemme å bli godkjent dersom man ikke har et tomt rom stående ledig til adoptivbarnet. Man kan nemlig ikke basere seg på at adoptivbarnet skal måtte dele rom med søsken som allerede bor i huset. Jeg ser ikke helt at et barn får en dårlig oppvekst fordi de må dele rom med søsken. Og jeg ser ikke at man blir uegnet som forelder dersom man er arbeidsledig en periode, selv om det blir litt trangere økonomisk. Ei heller kan jeg se at man ikke kan bli gode og omsorgsfulle foreldre dersom man er homofil eller lesbisk.

At et "giverland" ikke vil godta at deres barn adopteres bort til homofile/lesbiske blir en annen diskusjon. Norge må stå for sine regler, og så får man etterpå prøve å påvirke land som adopterer bort barna.

Seriøst altså?.De eksemplene du gir her.Ang deling av rom osv ?

Er det virkelig SÅ strengt?

[Gjest Gjest]

Seriøst altså?.De eksemplene du gir her.Ang deling av rom osv ?

Er det virkelig SÅ strengt?

Det stemmer ja, adoptivbarn skal ikke trenge å dele rom. Man skal ha god plass å tilby barnet. Samme regel gjelder for fosterbarn. Unntaket er dersom man får to fosterbarn som er søsken, disse kan dele rom. Utover det MÅ man ha et ledig rom til fosterbarnet alene. Jeg regner med at det er greit at fosterbarnet deler rom med andre barn i familien dersom de selv ønsker det, men et eget rom må være tilgjengelig.

[Full_Storm]

Det stemmer ja, adoptivbarn skal ikke trenge å dele rom. Man skal ha god plass å tilby barnet. Samme regel gjelder for fosterbarn. Unntaket er dersom man får to fosterbarn som er søsken, disse kan dele rom. Utover det MÅ man ha et ledig rom til fosterbarnet alene. Jeg regner med at det er greit at fosterbarnet deler rom med andre barn i familien dersom de selv ønsker det, men et eget rom må være tilgjengelig.

Kan forstå de vil at ungene skal slippe å bo veldig trangt.Men hvis en fikk velge mellom å feks sulte ihjæl eller å dele rom .Så tror jeg valget skulle vært klart ja..

Det er synn,at det skal være så strengt.Det hadde straks vært mange unger som hadde fått fine hjem hvis ikke.En velger jo til slutt heller å få barn selv.

For min del så vil jeg gjerne begge deler.Blir likevel like glad i ungene,uansett.

[Ce'Nedra]

Som fosterbarn selv, er jeg glad det er så strengt. Vi er barn med spesielle behov, og dette gjelder mange adoptivbarn også.

[Full_Storm]

Som fosterbarn selv, er jeg glad det er så strengt. Vi er barn med spesielle behov, og dette gjelder mange adoptivbarn også.

Misforstå meg rett.Jeg mener IKKE at det skal være bare-bare.Det må jo selvsagt sjekkes ut litt av vært.Men det er jo litt vel mye pirk da?

[Ce'Nedra]

Misforstå meg rett.Jeg mener IKKE at det skal være bare-bare.Det må jo selvsagt sjekkes ut litt av vært.Men det er jo litt vel mye pirk da?

Jeg synes ikke det. Det ble for lite pirk for min del, og jeg bodde i et forferdelig foterhjem i mange, mange år.

Jeg vil også heller anbefale deg å adoptere, framfor å bli fosterforelder. Ja, det er helt fantastisk med de som ønsker å være fosterforeldre, men du skal vite at du får lite igjen for det, og at du kan komme til å slåss masse mot systemet. Bare tenker at siden du har en tidligere angstproblematikk, tror jeg det kan bli i tøffeste laget om du får en litt vanskelig "case" hvor du også må forholde deg mye til de biologiske foreldrene.

[Gjest Gjest]

Enig med Ce'Nedra i at det skal være strengt. Ellers så tenker jeg at dersom du er ufør pga angst, så syns jeg heller ikke det er riktig å utsette et barn mer enn nødvendig for en forelder med store psykiske problem. (Det må jo være omfattende for at du skal ha blitt uføretrygdet pga det). Jeg syns barn i så stor grad som mulig fortjener foreldre med plass, økonomi, psykisk og fysisk helse i tillegg til omsorg til å ta hånd om andres barn. Enten de er adoptert eller i fosterhjem.

[^^Belle^^]

Er helt enig med dere at systemet i Norge er altfor strengt. Men har dere sett hvor mye det koster da? Var inne på siden (adoposjonsforum) her en dag og det koster over 100.000kr bare for å adoptere. Så har du kostnadene med henting av barnet i tillegg. Det er jo helt bak mål i mine øyne. Selv om du har en god og stabil økonomi, er det de færreste som har råd til å betale 100.000kr sånn med en gang. Hårreisende er det!