Adopsjon..

[Full_Storm]

Jeg synes ikke det. Det ble for lite pirk for min del, og jeg bodde i et forferdelig foterhjem i mange, mange år.

Jeg vil også heller anbefale deg å adoptere, framfor å bli fosterforelder. Ja, det er helt fantastisk med de som ønsker å være fosterforeldre, men du skal vite at du får lite igjen for det, og at du kan komme til å slåss masse mot systemet. Bare tenker at siden du har en tidligere angstproblematikk, tror jeg det kan bli i tøffeste laget om du får en litt vanskelig "case" hvor du også må forholde deg mye til de biologiske foreldrene.

Ja det har du sikkert rett i.Vet ikke så mye om dette.Er nok mest adopsjon jeg heller mot.Fordi en får mest sansynelig ikke beholde barnet en blir glad i.

Trist å lese at du ikke hadde det bra i forsterhjemmet du bodde i.

[Full_Storm]

Enig med Ce'Nedra i at det skal være strengt. Ellers så tenker jeg at dersom du er ufør pga angst, så syns jeg heller ikke det er riktig å utsette et barn mer enn nødvendig for en forelder med store psykiske problem. (Det må jo være omfattende for at du skal ha blitt uføretrygdet pga det). Jeg syns barn i så stor grad som mulig fortjener foreldre med plass, økonomi, psykisk og fysisk helse i tillegg til omsorg til å ta hånd om andres barn. Enten de er adoptert eller i fosterhjem.

TZZZ.

Hvor omfattende min angst er har ikke du snøring på.

Endret 19. desember 2008 av Full_Storm

[Gjest ....]

Er det noen som vet hvor jeg kan finne informasjon om adopterte barn?

En bekjent er adoptert, og strever med å føle at h*n hører til. Og føler seg ikke normal. Jeg er den eneste h*n prater med dette om. Og vi vil gjerne prøve å lese litt om det sammen. Prøve å finne ut om hvordan de fleste adopterte føler å tenker ang. det å være adoptert.

hadde vært utrolig fint om noen viste om en hjemmeside e.l.

på forhånd, takk

[Gjest Gjest]

Er det noen som vet hvor jeg kan finne informasjon om adopterte barn?

En bekjent er adoptert, og strever med å føle at h*n hører til. Og føler seg ikke normal. Jeg er den eneste h*n prater med dette om. Og vi vil gjerne prøve å lese litt om det sammen. Prøve å finne ut om hvordan de fleste adopterte føler å tenker ang. det å være adoptert.

hadde vært utrolig fint om noen viste om en hjemmeside e.l.

på forhånd, takk

Man kan ikke si at "de fleste" adopterte føler sånn eller sånn. Som med alle andre så er det store individuelle forskjeller. Jeg kjenner en adoptert som knapt tenker et sekund over at h*n er adoptert, h*n har ingen interesse av å oppsøke sitt fødested eller biologisk familie, føler seg fullt og helt en del av sin adoptivfamilie. Jeg har også lest om mange andre som føler det sånn. Mens andre igjen kommer i store identitetskriser der de ikke føler seg hjemme noe sted. Og så har du alle midt imellom.

Men du kan kanskje finne noe som hjelper her:

http://www.ungadoptert.no/index.aspx?cat=1054&mid=1054

[Gjest Gjest]

Til Mie:

Jeg er enig i at det er greit at man sjekker grundig om adoptivforeldre har potensiale til å bli gode og omsorgsfulle foreldre.

Men reglene rundt adopsjon er mye strengere enn som så. Reglene i landet man adopterer fra kan man jo ikke gjøre noe med, der er det kulturforskjeller som du snakker om. Men norske regler er for strenge synes jeg. Sånn som at man kan glemme å bli godkjent dersom man ikke har et tomt rom stående ledig til adoptivbarnet. Man kan nemlig ikke basere seg på at adoptivbarnet skal måtte dele rom med søsken som allerede bor i huset. Jeg ser ikke helt at et barn får en dårlig oppvekst fordi de må dele rom med søsken. Og jeg ser ikke at man blir uegnet som forelder dersom man er arbeidsledig en periode, selv om det blir litt trangere økonomisk. Ei heller kan jeg se at man ikke kan bli gode og omsorgsfulle foreldre dersom man er homofil eller lesbisk.

At et "giverland" ikke vil godta at deres barn adopteres bort til homofile/lesbiske blir en annen diskusjon. Norge må stå for sine regler, og så får man etterpå prøve å påvirke land som adopterer bort barna.

Eg synest at enkelte adoptivforeldre kan komme for lett igjennom undresøkelsene. Veit om eit tillfelle der mor ikkje burde vore godkjendt av psykologen, men det er enkelte som klarer å skule sin personlighet når det er noko dei vil.