Barn er ikke alt

[Gjest Gjest_Varsia_*]

...

Jeg vet at min mann har mer farskjærlighet i seg enn jeg har morskjærlighet. Han forguder våre barn og kan ikke få gjort nok for de. Dette er en fantastisk kvalitet og det gjør meg ingenting at han er nr 1 og jeg nr 2 i våre barns øyne. Han er favoritten. Når det er sagt så betyr ikke det at jeg ikke også elsker mine barn,det er bare det at han lever og ånder for barna våre,mens jeg lever og ånder for han.

Det er og tabu å si blandt enkelte. Jeg kjenner mødre som skyver fedrene ut på sidelinjen fordi de har alt sitt fokus på barna. Jeg føler meg som en av disse fedrene,bare at jeg er mor.

Om noen vil tolke det jeg skriver i verste mening så be my guest. Jeg elsker mine barn og jeg angrer ikke på at de ble født.Det var et godt valg. Men mine barn er ikke hele mitt liv og kommer aldri til å bli det.

...

Jeg syns dette var veldig bra sagt. Det ER tabu å si sånne ting, og denne tråden bekrefter det bare enda bedre. Mange kaller artikkelen for syting - da har de rett og slett ikke greid å sette seg inn i hva det faktisk handler om.

Jeg syns det er tøft av folk å stå frem og si at barna ikke betyr alt for de. Man skal så klart IKKE si det til barna, men det må få være lov å stå fram og si at man ikke vil være med på leken der det er om å gjøre å forgude barna sine mest mulig, selv om man er sliten.

Ingen småbarnsforeldre sier at det å få barn er fryd og gammen nei. Men de fleste greier å påstå at det er noe av det beste som har hendt dem likevel, at de ikke angrer, og at barna betyr alt for de. Det må da være mulig å innse at det ikke er sånn for alle?

Og selvfølgelig kan man elske barna sine utrolig høyt, og likevel føle at det var "galt" å få de. Det går til og med an å ikke elske barna sine. Eller å elske et barn mer enn et annet. Og sånne ting syns jeg det skal få være lov å snakke om (igjen, helt uten at barna innblandes eller skal få mulighet til å få noen innsikt i det), slik artikkelen ønsker, for jeg tror det faktisk vil hjelpe mange foreldre. Det er lettere å bli lykkelig med en livssituasjon man ikke trives i når man vet at man ikke tvinges av samfunnet til å være lykkelig.

[Gjest Gjest]

Bare en kommentar til: Hun må få uttrykke sin SORG? Sorg over å ha fått barn? Sorg over å måtte gi slipp på sin elskede frihet noen år av livet?

Jeg synes hele artikkelen vitner om et utrolig snevert og navlebeskuende perspektiv.

Sorg over å ikke føle at man takler morsrollen, at man ikke føler den altoppslukende gleden ved det å ha ansvaret for egne barn som "alle" gir uttrykk for. Sorg over å mislykkes som lykkelig mor. Sorg over følelser som mangler, og over følelser det ikke er "lov" å ha eller gi uttrykk for.

Og hvem som er mest snever her og bare ser verden ut fra sitt eget perspektiv kan man kanskje diskutere?

Heldigvis er det på den annen side nå kommet mange nyanserte innlegg i tråden som tyder på at flere kan forestille seg hva det hele kan handle om.

[Gjest Ylva Virvla]

En kommentar til:

Den aktuelle skribenten skriver:

Jeg vil så gjerne fortelle deg hva jeg følte da jeg trakk blikket vekk fra vinduene og så på de andre barselkvinnene. De som kjekt strikket i vei på babytøy mens de på en eller annen måte samtidig klarte å amme barna sine.

Jeg tror det er viktig å minne seg selv på at ikke alle andre nødvendigvis er så lykkelige som de ser ut på overflaten. At en ikke er alene, og at andre også kan slite med lignende tanker.

[Gjest imli]

Jeg synes ikke det var en sytete artikkel... Men et forsøk på å beskrive hvordan man kan føle seg etter å ha fått barn. Det er jo ikke noe man kan styre? Tror mange har det sånn, selv om den gjeldende sannheten er at "det var den lykkeligste dagen i mitt liv" osv.

[Gjest Gjest]

Mulig jeg har en merkelig omgangskrets, men av mine venninner er det iallfall ingen som glorifiserer det å ha barn. Vi snakker om alle gleder og sorger med det å ha barn, og at det er helt normalt å savne sin frihet innimellom. Så, jeg skjønner ærlig talt ikke helt problemet? Jeg kjenner iallfall ingen som bare har gode dager og som aldri ønsker seg seg tilbake til den sorgløse tiden uten barn.

Så, jeg syns artikkelen er sytete.

[Gjest men]

Jeg ønsker at min datter skal være voksen i en verden der barn ikke er det ene store symbolet på et fullverdig liv. Jeg vil bidra til at hun skal leve i en verden der hun er flott fordi hun er den hun er, ikke fordi hun har realisert seg selv gjennom å skape et annet, nytt lite liv i form av et barn. Jeg vil at hun skal kunne velge. Velge å ikke få barn, velge å få ett barn, velge å få mange barn. Og at hun skal basere dette valget på vissheten om at det å få barn er en del av livet, ikke hele.

Er det ikke dette hun vil sette lyset på, da? Jeg føler at jeg leser et vitnesbyrd fra en kvinne som har fulgt strømmen, og som ønsker at hun fulgte sin egen stemme i stedet. Og jeg har ikke noe problem med å skjønne at dette ble feil for henne, og at et feil valg koster flere tiår av livet, selv om det også har positive sider. Synes det er merkelig at så mange er ute med pekefingeren her for å si at hun kan bare ha det så godt. Hun har ikke prøvd å unnslippe sin moderlighet, kun å gi en stemme til baksiden av babymedaljen.

Lurer på hvorfor det ikke er lov å syte når en vond fødsel har vært så ille at en ønsket seg død. Andre som lider tilsvarende smerter får sympati, hvorfor ikke mødre?

Et førskolebarn skal selvsagt tro at det er det viktigste i verden for mamma og pappa. Men vi andre får vel være voksne nok til å takle at verden ikke er så svart-hvit?

[Gjest Gjest_Varsia_*]

Mulig jeg har en merkelig omgangskrets, men av mine venninner er det iallfall ingen som glorifiserer det å ha barn. Vi snakker om alle gleder og sorger med det å ha barn, og at det er helt normalt å savne sin frihet innimellom. Så, jeg skjønner ærlig talt ikke helt problemet? Jeg kjenner iallfall ingen som bare har gode dager og som aldri ønsker seg seg tilbake til den sorgløse tiden uten barn.

Så, jeg syns artikkelen er sytete.

Da har du misforstått artikkelen veldig, for det handler ikke om at moren savner friheten. Det sjokkerer meg at det er det eneste de fleste av dere greier å lese av artikkelen, at det handler om manglende frihet.

[Gjest gjest med flere svar i tråden]

Da har du misforstått artikkelen veldig, for det handler ikke om at moren savner friheten. Det sjokkerer meg at det er det eneste de fleste av dere greier å lese av artikkelen, at det handler om manglende frihet.

Helt utrolig enig.

[rangi]

Da har du misforstått artikkelen veldig, for det handler ikke om at moren savner friheten. Det sjokkerer meg at det er det eneste de fleste av dere greier å lese av artikkelen, at det handler om manglende frihet.

Så, du er artikkelforfatteren som sitter på fasiten om hvordan artikkelen skal leses?

[Gjest Gjest]

Så, du er artikkelforfatteren som sitter på fasiten om hvordan artikkelen skal leses?

Hun ser i det minste sammenhengen og henger seg ikke opp i en enkelt setning.

Jeg synes artikkelen reflekterer over forskjellige sider ved morsrollen. Det er nok mange kvinner som ble gravis uten å ane konsekvensen. Jeg er en av de. Jeg angrer ikke,men jeg har dager hvor jeg lengter etter frihet. Det er jeg ikke alene om.

[Cata]

Jeg syns det er tøft av folk å stå frem og si at barna ikke betyr alt for de. Man skal så klart IKKE si det til barna, men det må få være lov å stå fram og si at man ikke vil være med på leken der det er om å gjøre å forgude barna sine mest mulig, selv om man er sliten.

Hvorvidt man sier det til barna kommer vel litt an på alderen til barna også ? Jeg ville vært sjeleglad om min mor hadde innrømt at jeg ikke betydde alt for henne, for det ville betydd at hun hadde plass til et eget liv også. Nå er jeg jo voksen, snart middelaldrende, men jeg tror faktisk jeg ville ment det samme selv som "stort barn" - dvs. fra tiårsalder og oppover.

Heldigvis har hun aldri prøvd å innbille meg at mitt ve og vel er det eneste som betyr noe. Hun har heller aldri sagt det motsatte. Men jeg vet at i voksen alder ville jeg satt pris på å vite at hun hadde interesser som overhodet ikke hadde med meg å gjøre. Det kan være en tung byrde, selv for et barn, å tro man er ansvarlig for sine foreldres lykke.