Barn er ikke alt

[Monica1968]

Jeg synes kronikken var sytete. Vi har både prevansjon og selvbestemt abort her i landet, noe som gjør at dersom man får barn, må man ha valgt det-og da får man ta det med alt som følger med, som jeg antar at er mye både positivt og negativt. Og jeg har STORE problemer med å vise sympati for et valg folk selv har tatt.

Ang at det forventes at man får barn: av hvem da? På mine 40 år har jeg aldri merket noe til det. Ja, man får spørmsål om hvorfor man ikke har barn(noe jeg i perioder har vært lei av), men det kan da ikke sies å være noen forventning? Spørsmålet "Hvorfor har du ikke barn?" er vel omtrent like gjennomtenkt som spørsmålet "Går det bra?"(og ikke ytterste konsenkvens kan jo det også bli støtende-fek hvis man har opplevd noe veldig tragisk, og det ikke går bra i det hele tatt). Man må ikke tro at man er verdens navle og at folk flest faktisk bryr seg oppriktig om hvorvidt man har ingen eller fem barn, for når alt kommer til alt er vi mest opptatt av vårt eget liv og våre egne valg.

[Gjest Gjest]

Jeg på min side synes det er uforståelig at innlegget kan leses som sytete. Det er da ikke noe "stakkars meg" her, det er bare et forsøk på å sette ord på en erfaring og en sorg, uten omsvøp, og lage et språk for noe som er et tabu i samfunnet vårt: det å ikke føle noen glede over moderskapet og egne barn. Man elsker barnet etterhvert for det unike individet det vokser opp til å bli - javel, men samtidig må man bare innse at man ikke takler og sterkt misliker det å ha barn. Ikke pga belastningen skriking, nattevåk, søvnmangel, ufrihet, ansvar etc etc er i seg selv, men pga at man ikke føler noen glede og mening med det hele, tross alle problemene (i motsetning til det de fleste forteller om: "Vel er det stritt, men jeg ville ikke byttet det bort for alt i verden" osv).

"Bare vent til du får dine egne", får vi frivillig barnfrie slengt etter oss av bedrevitende mødre, ikke minst i alskens diskusjoner her på KG. Nei, sånn er det heller ikke for alle, viser det seg. Men det er det virkelig ikke lov å si - det er helligbrøde.

Og de fordømmende reaksjonene deres på denne kvinnens erfaringer bekrefter vel nettopp det.

[Nokia]

Alle har lov til å si at småbarnstiden er tøff og at man ikke ønsker seg flere barn - men i mine ører er det VELDIG FEIL å fortelle det til sin 6-åring. Utrolig hva 6-åringer tenker og plukker opp, og en mor som forteller at hun ikke vil ha flere barn fordi det gjorde vondt -ja, jeg sier som en over her: SNAP OUT OF IT!!

Enten får du barn og går inn for det, eller så dropper du å få barn. Begge deler er greit for meg, men tar du et valg, så stå for det.

[rangi]

Jeg oppfatter ikke innlegget i aftenposten slik som gjesten over i det hele tatt. Forstår ikke helt hvordan det kan tolkes i den retningen, heller.

Men, hvis det nå er sånn at det er vanlig å oppriktig angre på at man har fått barn, ja da håper jeg for barnas skyld at de aldri får vite det!

[Gjest Gjest]

Alle har lov til å si at småbarnstiden er tøff og at man ikke ønsker seg flere barn - men i mine ører er det VELDIG FEIL å fortelle det til sin 6-åring. Utrolig hva 6-åringer tenker og plukker opp, og en mor som forteller at hun ikke vil ha flere barn fordi det gjorde vondt -ja, jeg sier som en over her: SNAP OUT OF IT!!

Jeg oppfatter ikke innlegget i aftenposten slik som gjesten over i det hele tatt. Forstår ikke helt hvordan det kan tolkes i den retningen, heller.

Men, hvis det nå er sånn at det er vanlig å oppriktig angre på at man har fått barn, ja da håper jeg for barnas skyld at de aldri får vite det!

Hun skriver da virkelig ikke at hun har tenkt å si til sin seks år gamle datter det som står i artikkelen. Å henvende seg til henne i et slags tenkt brev oppfatter jeg som et retorisk grep, som en måte å "få sagt det på", og samtidig som en måte å sette hele problemkomplekset på spissen, og få kommunisert hvor motsetningsfylt det er for henne.

Ingen har da heller sagt at det er "vanlig" å angre på å ha fått barn. Det er det i det hele tatt litt vanskelig å vite, vel, i og med at så og si ingen vil stå fram og innrømme noe slikt, fordi det er et sånt enormt tabu.

[Gjest Gjest]

"Bare vent til du får dine egne", får vi frivillig barnfrie slengt etter oss av bedrevitende mødre, ikke minst i alskens diskusjoner her på KG. Nei, sånn er det heller ikke for alle, viser det seg. Men det er det virkelig ikke lov å si - det er helligbrøde.

Og de fordømmende reaksjonene deres på denne kvinnens erfaringer bekrefter vel nettopp det.

Vær så snill. Jeg har heller ikke barn og jeg tror bare det er paranoid lesing som kan mane frem slike vrengebilder av det som blir skrevet her.

[rangi]

Det er jo helt greit å velge bort barn, det er et personlig valg som ingen andre har noe med. Men, når man først har fått disse småttisene, så kan man iallfall ikke si til dem at man angrer på at man fikk barn! Hadde mine foreldre sagt noe slikt til meg hadde jeg fått forferdelig dårlig samvitighet, og blitt veldig lei meg.

Om man angrer etter man har fått barn, så kanskje man hadde litt for store forhåpninger til det å være foreldre? Ikke vet jeg, skal ikke påberope meg noe ekspertstempel. Jeg trives iallfall godt i foreldrerollen, og selv om det helt sikkert høres ut som en floskel, så er det faktisk sant, at det er noe helt annet enn man kunne forestilt seg. Så, "bare vent til du får dine egne", det er jo egentlig helt riktig:) Uansett om man angrer, eller ikke så blir det ikke slik man hadde forestilt seg.

[Gjest Gjest]

Det er jo helt greit å velge bort barn, det er et personlig valg som ingen andre har noe med. Men, når man først har fått disse småttisene, så kan man iallfall ikke si til dem at man angrer på at man fikk barn! Hadde mine foreldre sagt noe slikt til meg hadde jeg fått forferdelig dårlig samvitighet, og blitt veldig lei meg.

--->

Hun skriver da virkelig ikke at hun har tenkt å si til sin seks år gamle datter det som står i artikkelen. Å henvende seg til henne i et slags tenkt brev oppfatter jeg som et retorisk grep, som en måte å "få sagt det på", og samtidig som en måte å sette hele problemkomplekset på spissen, og få kommunisert hvor motsetningsfylt det er for henne.

Ingen har da heller sagt at det er "vanlig" å angre på å ha fått barn. Det er det i det hele tatt litt vanskelig å vite, vel, i og med at så og si ingen vil stå fram og innrømme noe slikt, fordi det er et sånt enormt tabu.

[rangi]

"Men hvordan være ærlig med sitt eget barn om dette? Hvordan få henne til å forstå at jeg elsker henne herfra til månen og tilbake igjen tusen millioner ganger, samtidig som jeg nesten daglig fortsatt sliter med overgangen fra å være barnefri til å være mor? Aner ikke."

"Etter seks år kjenner jeg at jeg ikke angrer. Men jeg har vært gjennom nok til å kjenne en dyp og ekte forståelse for dem som gjør det. Måtte de få mot til å bryte dette største tabuet og fortelle om det."

Dette er sitater fra artiklen, før og etter hun skriver det retoriske brevet til sin datter.

Hvem er det forfatteren vi at disse angrende foreldrene skal fortelle det til? vennene sine? Media?

Endret 12. desember 2008 av rangi

[Gjest Gjest]

"Men hvordan være ærlig med sitt eget barn om dette? Hvordan få henne til å forstå at jeg elsker henne herfra til månen og tilbake igjen tusen millioner ganger, samtidig som jeg nesten daglig fortsatt sliter med overgangen fra å være barnefri til å være mor? Aner ikke."

"Etter seks år kjenner jeg at jeg ikke angrer. Men jeg har vært gjennom nok til å kjenne en dyp og ekte forståelse for dem som gjør det. Måtte de få mot til å bryte dette største tabuet og fortelle om det."

Dette er sitater fra artiklen, før og etter hun skriver det retoriske brevet til sin datter.

Ja?

Hun sier jo at hun aner ikke hvordan noe sånt skal formidles til barnet. Altså har hun ikke tenkt å buse ut med det akkurat, heller ikke på den nyanserte måten hun skriver det i artikkelen (man kan ikke kommunisere slik til et barn, selvsagt). Og har hun et minst like høyt refleksjonsnivå mht det problematiske ved dette som alle som har svart i denne tråden.

Og når hun snakker om å "fortelle om det" i siste avsnitt, dreier det seg om å synliggjøre temaet og erfaringer omkring det i offentligheten. Slik artikkelen selv er et bidrag til.

[rangi]

Ja?

Hun sier jo at hun aner ikke hvordan noe sånt skal formidles til barnet. Altså har hun ikke tenkt å buse ut med det akkurat, heller ikke på den nyanserte måten hun skriver det i artikkelen (man kan ikke kommunisere slik til et barn, selvsagt). Og har hun et minst like høyt refleksjonsnivå mht det problematiske ved dette som alle som har svart i denne tråden.

Og når hun snakker om å "fortelle om det" i siste avsnitt, dreier det seg om å synliggjøre temaet og erfaringer omkring det i offentligheten. Slik artikkelen selv er et bidrag til.

[/quote

Jeg oppfatter ikke dette på samme måte som deg. Artikkelen bidrar jo ikke til det, i og med at hun ettertrykkelig skriver at hun slett ikke angrer. Men, at hun forstår at noen kan angre. Det er jo en vesentlig forskjell.

Som jeg skrev før, så tror jeg at mange har kunstig høye forventninger til foreldrerollen, og dermed ikke "takler" den grå hverdagen like godt som andre, som kanskje ikke har like store forveninger. Det er jo innlysede at hvis man har barn, så tar det tid å ta seg av dem. Da rekker man ikke over alt man rakk før, og må ta konsekvensene av det. Det burde ikke komme overraskende på mange, men det gjør det tydeligvis likevel. Kanskje kommer det av at vi stadig får barn i høyere og høyere alder, og dermed har vent oss til en mer egosentrisk livsstil?

[Gjest Gjest]

Og om man angrer på valget og gjerne skulle ha hatt friheten, så betyr ikke det at man ikke elsker barnet og vil gjøre sitt beste for at det skal ha det bra.

Feil. En som elsker barnet sitt tenker ikke på den måten. Problemet er at hun ikke er NOK glad i barnet sitt. Så svart hvitt er det faktisk

[Dalila]

Bare en kommentar til: Hun må få uttrykke sin SORG? Sorg over å ha fått barn? Sorg over å måtte gi slipp på sin elskede frihet noen år av livet?

Jeg synes hele artikkelen vitner om et utrolig snevert og navlebeskuende perspektiv.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det var en fin artikkel jeg. Tror ikke hun er den eneste som tenker sånn. Kanskje vi skal tenke oss om to ganger før vi skriver noe sånt som "husk,du vil aldri angre på et barn..." i hver eneste tråd som omhandler abort?

[Gjest Wolfmoon]

Feil. En som elsker barnet sitt tenker ikke på den måten. Problemet er at hun ikke er NOK glad i barnet sitt. Så svart hvitt er det faktisk

For du vet selvfølgelig hvordan alle andre her i verden tenker og føler :himle:

------

Ellers er jeg enig i gjesten over om at man bør være forsiktig med å skrive ting som "man angrer aldri på at man har fått barn, men gjerne på at man ikke fikk det". Selv om dette tydligvis er et stort tabu, så er det tydligvis også en realitet.

[Phaedra]

Jeg forstår det slik at forfatteren gjennom det retoriske brevet prøver å finne en måte å forklare for datteren sin at hun ikke komme til å få en bror eller søster, slik alle de andre hun kjenner har. Jeg forstår ikke artikkelen dithen at hun faktisk ønsker å fortelle datteren hva hun egentlig tenker - og jeg tror ikke datteren vil ha forutsetningene for å forstå hva mamma tenker uansett. Hun tar jo også opp problematikken med at hun er redd for at barnet skal tro at hun ikke er elsket og ønsket hvis mor forteller om følelsene sine.

Jeg er helt enig i alle som sier at man *ikke* skal fortelle barnet at det ikke er kilden til foreldrenes lykke. Personlig synes jeg alle barn skal få føle seg som en kilde til lykke (dette må da være en god følelse mer enn en "byrde" som forfatteren kaller det?) og jeg synes ikke at man skal fortelle et barn at barnet er "ansvarlig" (mao. ble født) for tapt frihet og for at moren føler et alt for stort ansvar. Dette føler jeg vil bli en mye større byrde for barnet å bære, enn å være en kilde til lykke.

Når det er sagt så kan folk oppfatte artikkelen akkurat slik de vil - sytete eller ikke. Hele artikkelen bærer preg av å være et uttrykk for følelser, og de kan man ikke styre. Når man skal kommentere på andres følelser (på noe som er fullstendig subjektivt) så gjør man nødvendigvis det basert på sine egne følelser og egen livssituasjon. Artikkelforfatter understreker at det er et TABU å snakke om disse følelsene - og det er dette tabuet hun vil til livs. Jeg synes noen av kommentarene her understøtter hennes påstand om at det er tabu. Kanskje det sitter mange mødre og fedre der ute og kjenner på denne følelsen av usikkerhet, og kanskje de synes det er deilig at noen endelig har satt ord på den og at de ikke er "unormale" fordet. Kanskje de bare trenger noen å prate med for å få et perspektiv. Hvordan skal de klare å få utløp for følelsene sine hvis dette er et tabu - og hvis de risikerer å få høre at hvis de føler det sånn så "burde de tenkt på det før de fikk barn", eller at de "bare syter". Det blir litt som å si "bit tenna sammen og ta deg sammen", noe de kanskje gjør 99% av tiden for å virke lykkelige utad...

edit: endret "Jeg synes en del av kommentarene" til "noen av kommentarene" etter å ha lest tråden en gang til

Endret 13. desember 2008 av Phaedra

[Gjest Ylva Virvla]

Slik jeg oppfatter det er poenget med artikkelen å sette ord på noe som er tabu i samfunnet vårt, og å formidle at det er tabu.

Det å få barn er forbundet med mange klisjéer som: "Det var den lykkeligste dagen i mitt liv". Det at dette språket rundt det å få barn er så dominerende, kan gjøre det vanskeligere for alle dem som ikke umiddelbart har slike følelser. Siden få snakker om det, tror en at alle andre mødre er super-mødre som ikke eier tvil i sine hjerter eller har motstridende følelser.

[Gjest Ylva Virvla]

Artikkelforfatter understreker at det er et TABU å snakke om disse følelsene - og det er dette tabuet hun vil til livs. Jeg synes noen av kommentarene her understøtter hennes påstand om at det er tabu.

Godt poeng.

Jeg oppfatter ikke poenget hennes til å være "det er synd på meg". Poenget er heller å fortelle om sin opplevelse, og å være åpen om følelser som strider mot det en forventes å føle.

[Morgause]

Jeg tror nok det er ganske mange som har angret på avgjørelsen om å få barn, men allikevel elsker barnet sitt. Min mor har i voksen alder forklart meg den type sorg hun følte når hun fikk min søster og hvorfor det tok så mange år før hun fikk meg. Selv om hun angrer, så angrer hun ikke, og hun elsker oss allikevel. Det er utrolig vanskelig å forstå, men hvis man klarer å mane frem litt empati, så er det mulig.

Selv velger jeg å ta det hun sier alvorlig, for jeg har de samme følelsene rundt dette. Et barn er ikke et lite mirakel eller under i mine øyne, og derfor tror jeg ikke jeg skal satse på å formere meg før disse følelsene forandrer seg. Det er godt mulig at de aldri gjør det, og det er nettopp det en del mennesker har problemer med å godta. Jeg har snakket med de som har barn om dette, og de blir rett og slett fornærmet over at jeg ikke vil ha barn. Det kan jo hende det stikker litt i enkelte følelser av anger de har også, som de ikke vil ha belyst..

[Gjest Gjest]

Jeg fikk barn tidlig, da jeg var 20. Det var ikke planlagt og abort var ikke et alternativ så da var det bare å hoppe i morsrollen med begge beina og gjøre det beste ut av det. Jeg har et relativt nøkternt forhold til det å være mor. Nå har jeg fått flere barn,fordi jeg ønsket det,men det betyr ikke at at hele min verden kretser rundt mine barn. Som mange andre så kjenner jeg at morsrollen ikke bare er fyllt av lykke. Det er og dager hvor jeg kjenner at jeg er mettet,fullstendig mettet. Og de dagene forstår jeg veldig godt de som velger å ikke få barn.

Mine barn er det kjæreste jeg har,men jeg skal være så ærlig å si at jeg ser frem til den dagen hvor alle mine barn er voksne og selvstendig og jeg forhåpentligvis har et godt og kjærlig forhold til min mann. Det gleder jeg meg til,kun meg og han. Det betyr ikke at jeg ikke nyter småbarnsårene,for det gjør jeg,men det å se frem til ferier med min kjære,rolige morninger i sengen,en tur på restaurant når vi føler for det, ja...gleder meg.

Jeg vet at min mann har mer farskjærlighet i seg enn jeg har morskjærlighet. Han forguder våre barn og kan ikke få gjort nok for de. Dette er en fantastisk kvalitet og det gjør meg ingenting at han er nr 1 og jeg nr 2 i våre barns øyne. Han er favoritten. Når det er sagt så betyr ikke det at jeg ikke også elsker mine barn,det er bare det at han lever og ånder for barna våre,mens jeg lever og ånder for han.

Det er og tabu å si blandt enkelte. Jeg kjenner mødre som skyver fedrene ut på sidelinjen fordi de har alt sitt fokus på barna. Jeg føler meg som en av disse fedrene,bare at jeg er mor.

Om noen vil tolke det jeg skriver i verste mening så be my guest. Jeg elsker mine barn og jeg angrer ikke på at de ble født.Det var et godt valg. Men mine barn er ikke hele mitt liv og kommer aldri til å bli det.

Jeg tror det er noe av essensen i artikkelen. Det går an å være en kjærlig mor samtidig som en føler et visst savn etter å være "fri." jeg synes slett ikke det er sytete. Det viser bare at en er menneskelig.