Samboer med sjalu stemor

[Gjest eks stemor]

Jeg har selv vært en sjalu stemor, og vet hvordan det er. Nå er jeg mor selv, og ser det på en helt annen måte.

Vær så snill, ikke la henne forandre forholdet ditt til barnet ditt!

Når jeg var 19 bodde jeg sammen med en mann med et barn. Jeg ville, (og greide), å så splid mellom far og sønn. Samværet ble dårligere, og så kortere og kortere.

I dag er jeg svært skamfull over dette.

Men ikke kos mindre med barnet ditt!

Ikke forebygg sjalusi. Hun må venne seg til at du har et barn, som må komme først. Det skjer kun hvis du tvinger henne i praksiss over tid.

Barnet ditt kan ikke leve med en pappa som koser mindre. Alle barn fortjener ubegrenset mengde kjærlighet.

[*Numi*]

Jeg kan på mange måter skjønne hvor sjalusien kommer fra, siden sønnen din er et produkt av kjærligheten mellom deg og din eks.

Jeg sliter selv litt med min samboers lange forhold fra før han traff meg, og de har ikke barn en gang. Mest fordi jeg av og til føler/tenker at jeg er "det nest beste", selv om jeg vet det er tull.

Det viktigste her er jo at hun faktisk er ærlig med deg angående det hun føler, slik at dere sammen kan løse det. Det hadde vært verre om hun gikk og bar på det i skjul, men at det likevel kom til uttrykk i hennes handliner.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Du snakker som om du har en skrue løs. HAN er IKKE ansvarlig for at hun har sinnsvake tanker. Du og sånne som deg bør søke profesjonell hjelp!

Selfølgelig han er ikke ansvarlig for alt dette hvis han bryr ikke seg om kjæresten sin.Men hvis de vil fortsette å være sammen viktig å jobbe med saken.Da må de SAMARBEIDE.Vi er alle forskjellige men jeg bare har skrevet om det som reddet forholdet mitt! Og jeg har alle "skruer" på plass forresten...Liten tips personlig til deg:prøv å lære oppføre deg mot folk med respekt.Alle har lov å ha meningene sine men det betyr ikke at du må være så ufin i munnen din selv at du er uenig og skriver anonymt...

Mvh Stemor

[Gjest Gjest]

Jeg kan på mange måter skjønne hvor sjalusien kommer fra, siden sønnen din er et produkt av kjærligheten mellom deg og din eks.

Jeg sliter selv litt med min samboers lange forhold fra før han traff meg, og de har ikke barn en gang. Mest fordi jeg av og til føler/tenker at jeg er "det nest beste", selv om jeg vet det er tull.

Det viktigste her er jo at hun faktisk er ærlig med deg angående det hun føler, slik at dere sammen kan løse det. Det hadde vært verre om hun gikk og bar på det i skjul, men at det likevel kom til uttrykk i hennes handliner.

Fint og riktig sagt!

[Gjest Gjest_lill_*]

Kan ikke forstå at du står mellom bareken og veden... Der er ditt barn, og barnet kommer først. Hun må forstå og godta det, eller flytte ut....

Hvorfor barnet må komme først? Fordi blod er tykkere enn vann?

Men kjærlighet er tykkere enn blod! Kjæresten hans også fortjener å få oppmerksomhet hvis hun betyr noe for ham...

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Hvorfor skal ikke far kunne nedprioritere ungen hvis han føler for det??? Er det dere her på kvinneguiden som skal bestemme det eller? Hvis han setter mer pris på og er mer glad i dama si, så respekterer han det. Herreminn, en ti år gammel gutt trenger ikke å bli dulla med hele tiden. Nå blir jeg provosert altså.

Og ja, dette mener jeg!

FLOTTE ORD!

Jeg er glad at noen som deg forstår slik sitjuasjon.For meg ser det ut at her på kvinneguiden sitter stort sett sure ekser som selv plages av sjalusi fordi pappaen til barn(a) deres har valgt en annen dame...

[Gjest Samboer]

Synes du har fått mange rare svar. Er selv stemor, og merker at sjalusien noen ganger river i meg. Det var værre da samboerskapet var ferskt. Og det er noe man kan jobbe med i dag er jeg skjelden sjalu.

. Ikke endre oppførselen din mot sønnen din - men du kan tenke over hvordan du kan hjelpe samboeren din å bli bedre kjent med sønnen din. Gjør ting sammen alle sammen, og pass også på at du gir din samboer mye kos og oppmerksomhet (dersom hun er av den kosete typen).

Det ordner seg nok, skal du se. Gi det tid.

[Gjest Gjest]

Hun er ikke normal i det hele tatt. Om en dame føler det vrir seg i magen ved å se en far kose med sin sønn på 10 år, da er hun rett og slett ekstremt og unormalt sjalu. Da er dette forholdet dødfødt, spør du meg.

Hun er slett ikke sunn for deg, og i aller høyeste grad veldig usunn for din sønn og ditt forhold til han. Vil du virkelig miste muligheten til å kunne gi din sønn kos pga. en dame du nylig har truffet?

[Gjest gjest]

FLOTTE ORD!

Jeg er glad at noen som deg forstår slik sitjuasjon.For meg ser det ut at her på kvinneguiden sitter stort sett sure ekser som selv plages av sjalusi fordi pappaen til barn(a) deres har valgt en annen dame...

Kanskje du da er en av de som ødela et forhold da. Derfor er du stemor nå ;p

[AnonymBruker]

Ja, jeg er en av mange her som er stemor. Jeg var aldri sjalu på min mann fordi han hadde ei datter fra før, hun har vært hos oss annenhver helg og mer. Helt ok! Mitt problem kom når vi fikk felles barn, for han behandler henne helt annerledes enn de 2 guttene vi har fått sammen. Aldersforskjellen har ingen betydning. Han til og med velger og ha datteren sin som er 12 hos sine foreldre uten og nevne det for meg. Å oppfører seg helt forskjellig ovenfor sine barn. Mens hun jenta kan ha det fritt(samme når hun var 5) og bestemmer det aller meste. Så må guttene høre med en gang eller så blir han illsint, og tåler spesielt ikke vår eldste sønn på 6(mulig adhd?). Han blir alltid sist prioritert. Han har et annet kroppspråk, samtale, stemme osv til jenta enn guttene. Noe hun sier eller gjør kan han le av, men om gutta tar etter henne og gjør tilsvarende "tilter" han! Så selv om jeg er glad i henne, begynner det og irritere meg mer og mer hvordan hun med overlegg gjør og sier ting mens hun ler fordi hun ser hun kan. og syns det er gøy at far blir sur på de minste. Vondt for en mor som ikke har gjort annet enn og ta i mot hans datter med åpne armer. Når jeg prøver å ymte frempå om at ting er forskjellig så sier han bare at jeg alltid har visst at datteren hans kommer foran meg. Men foran våre felles gutter?( burde han ikke være like glad i alle 3?)så de rett og slett blir så lei seg at de spør meg hvorfor pappa er mer glad i henne.. Tro meg, det er vondt å lyve til mine barn for å måtte si at det ikke stemmer. Pappa er bare stresset eller, dere er mindre vet dere, men han er like glad i dere.. Så selv om dette ikke var helt lik din sak. Så var egentlig poenget mitt at selv om jeg egentlig ikke av natur eller annet har vært sjalu, så har mannen min pga sin oppførsel gjort sånn at jeg er blitt det med tiden.. Ser du poenget? Ikke gjør noe annerledes mot din sønn, gi han all kos i verden! Viktig! Men om du ønsker å beholde kjæresten din så behandle hun med respekt. Tenk over hva du gjør som kan utarte sjalusien? Kan det være hun ikke blir behandlet som en kjæreste? Om du ikke kan se at du gjør noe galt, så må hun akseptere situasjonen som den er å jobbe med det eller dra dit pepperen gror.......

[Phaedra]

Tråden er delt. Diskusjonen rundt hva man gjør når man er sjalu stemor finner dere her.

Phaedra,mod

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært en sjalu stemor, og vet hvordan det er. Nå er jeg mor selv, og ser det på en helt annen måte.

Vær så snill, ikke la henne forandre forholdet ditt til barnet ditt!

Når jeg var 19 bodde jeg sammen med en mann med et barn. Jeg ville, (og greide), å så splid mellom far og sønn. Samværet ble dårligere, og så kortere og kortere.

I dag er jeg svært skamfull over dette.

Men ikke kos mindre med barnet ditt!

Ikke forebygg sjalusi. Hun må venne seg til at du har et barn, som må komme først. Det skjer kun hvis du tvinger henne i praksiss over tid.

Barnet ditt kan ikke leve med en pappa som koser mindre. Alle barn fortjener ubegrenset mengde kjærlighet.

Bra du innrømmer det nå, men utrolig trist at du måtte bli mor selv for å se det... Håper de fikk et bedre forhold når deres forhold tok slutt??? Men hadde det hjulpet deg at han tvang barna på deg??

Bare lurer jeg... :gjeiper:

[Gjest Torill]

Hvorfor skal barna gå først? Hva om mannen er mest glad i kjæresten sin og vil prioritere henne og at barna kommer i andre rekke?

Er han unormal da? NEI

Er det unormalt å føle sinne og sjalusi pga stebarn? NEI.

Jeg blir frustrert av å se hvor mnage som sier at dette er unormalt Det er helt normalt å føle sinne og sjalusi. Det er også helt normalt å være mer glad i kjærestebn sin enn barna sine.

Du kan også ha det andre veien, hvor du er mer glad i barna dine enn kjæreesten.

Mange menn velger kjæresten sin framfor barna. Og hvorfor skla han ikke kunne det hvis han føler det er rett for han og henne. Er det rett overfor barnet å ha han/henne hvis han egentlig ikke vil det selv? Skal barnet være der fordi det ikke er akseptabelt av samfunnet at han ikke vil ha samvær? Er det en fin situasjon for barnet tror dere? å være der man ikke er ønsket?

Er det ikke da bedre å la barnma vokse opp og ha samvær med folk som prioriterer dem?

Hvis et forhold lider pga sjalusi og faren vil ta vare på kjæresten sin og hennes følelser så er det hans eget valg hva han skal gjøre. Sier hjertet hans at han skal kutte kontakten med ungen fordi han elsker dama mer så syns jeg faktisk han skal gjøre så!

Fordømmende mennesker som inne her på KG har jeg sjeldent opplevd i det virkelige liv.

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal barna gå først? Hva om mannen er mest glad i kjæresten sin og vil prioritere henne og at barna kommer i andre rekke?

Er han unormal da? NEI

Er det unormalt å føle sinne og sjalusi pga stebarn? NEI.

Jeg blir frustrert av å se hvor mnage som sier at dette er unormalt Det er helt normalt å føle sinne og sjalusi. Det er også helt normalt å være mer glad i kjærestebn sin enn barna sine.

Du kan også ha det andre veien, hvor du er mer glad i barna dine enn kjæreesten.

Mange menn velger kjæresten sin framfor barna. Og hvorfor skla han ikke kunne det hvis han føler det er rett for han og henne. Er det rett overfor barnet å ha han/henne hvis han egentlig ikke vil det selv? Skal barnet være der fordi det ikke er akseptabelt av samfunnet at han ikke vil ha samvær? Er det en fin situasjon for barnet tror dere? å være der man ikke er ønsket?

Er det ikke da bedre å la barnma vokse opp og ha samvær med folk som prioriterer dem?

Hvis et forhold lider pga sjalusi og faren vil ta vare på kjæresten sin og hennes følelser så er det hans eget valg hva han skal gjøre. Sier hjertet hans at han skal kutte kontakten med ungen fordi han elsker dama mer så syns jeg faktisk han skal gjøre så!

Fordømmende mennesker som inne her på KG har jeg sjeldent opplevd i det virkelige liv.

Måtte karma gi deg barn med en som driter i dere begge...

[AnonymBruker]

Jeg går ut ifra at det her er ironi? At man kan velge bort ungene sine til fordel for kjæresten?

Fra ett rent praktisk synspunkt: NEI, det kan man ikke! Man har ett ansvar for livet, og hvordan skal barna klare seg uten foreldrene? Eller er det selvsagt da at den andre forelderen skal ta ansvaret alene? Man har vært to om å få barn, og da kan ikke bare den ene stikke av fra ansvaret.

Et helt annet aspekt er at jeg ihvertfall ikke klarer å se at en kjæreste kan bety mer enn ungene dine! Jeg har tre barn og har vært gift med verdens flotteste mann i mange år (pappa'n), men jeg vet at om jeg måtte velge hadde jeg valgt ungene! Om man er så tykk i hodet at man prioriterer kjæresten foran barna synes jeg man fortjener å ende opp alene, og det tror jeg mange av disse super-egoistene gjør.

[Bonito]

Hvorfor skal barna gå først? Hva om mannen er mest glad i kjæresten sin og vil prioritere henne og at barna kommer i andre rekke?

Er han unormal da? NEI

Er det unormalt å føle sinne og sjalusi pga stebarn? NEI.

Jeg blir frustrert av å se hvor mnage som sier at dette er unormalt Det er helt normalt å føle sinne og sjalusi. Det er også helt normalt å være mer glad i kjærestebn sin enn barna sine.

Du kan også ha det andre veien, hvor du er mer glad i barna dine enn kjæreesten.

Mange menn velger kjæresten sin framfor barna. Og hvorfor skla han ikke kunne det hvis han føler det er rett for han og henne. Er det rett overfor barnet å ha han/henne hvis han egentlig ikke vil det selv? Skal barnet være der fordi det ikke er akseptabelt av samfunnet at han ikke vil ha samvær? Er det en fin situasjon for barnet tror dere? å være der man ikke er ønsket?

Er det ikke da bedre å la barnma vokse opp og ha samvær med folk som prioriterer dem?

Hvis et forhold lider pga sjalusi og faren vil ta vare på kjæresten sin og hennes følelser så er det hans eget valg hva han skal gjøre. Sier hjertet hans at han skal kutte kontakten med ungen fordi han elsker dama mer så syns jeg faktisk han skal gjøre så!

Fordømmende mennesker som inne her på KG har jeg sjeldent opplevd i det virkelige liv.

Sjelden har jeg fått slik bakoversveis av å lese ett innlegg. Du kan ikke seriøst mene dette?!? Og om du nå virkelig skulle mene det du skriver her, vil jeg instendig be deg om å aldri gå inn i

ett forhold med noen som har barn fra før. Jeg syntes hele innlegget er hårreisende fra begynnelse til slutt.

Jeg var ett slikt barn en gang, som ble tilsidesatt til fordel for kjærester. Den ene flyttet til ett annet land, den andre var sammen med ett menneske som hatet meg i 12 år. Sier seg selv at jeg ikke bodde hos noen av dem. Er du klar over hva slags skade slikt kan gjøre? Jeg tror ikke det. Det er fritt valg om man vil sette ett barn til verden, og har man tatt den avgjørelsen får man pokker meg ta ansvaret også! Jeg har minimal respekt for mennesker som glemmer barna sine i forelskelsens rus, og jeg har ingen respekt for de som velger å fortsette i det sporet.

At sjalusi kan forekomme fra begge parter er klart. Jeg forstår følelsen. Jeg selv har valgt å aldri gå inn i forhold med noen som har barn, nettopp fordi det antagelig hadde blitt for vanskelig for meg. Men om man er voksen og velger å gå inn i ett forhold hvor det finnes barn fra før, får man jobbe seg gjennom de følelsene. Om man ikke greier det får man finne seg noen uten barn, og ikke la det gå ut over de som er uskyldige oppi det hele.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en stemor som var fryktelig sjalu på meg. I dag, som voksen, er "stemor" for min samboers barn. Og jeg har vært veldig klar på hvordan min rolle skal være, for jeg ønsker ikke at noe barn skal føle på den sjalusien om jeg følte på. For det gjør nok din sønn. Om han ikke sier det rett ut, eller om han ikke skjønner selv hva han merker, så er jeg helt sikker på at han "senser" stemningen når hun surner.

Det er veldig bra at din samboer er åpen om dette. Det er første skritt til å få ting på rett kjøl, tror jeg. Det kan nok virke som om samboeren din er relativt ung, og hun føler seg nok truet av sønnen din på noe vis. Kan det ligge sjalui rettet mot moren til sønnen din i dette også? Som hun overfører til din sønn? Dette var i alle fall tilfelle for min stemor.

Det er viktig at alle parter i en "ny familie" blir kjent og får litt alenetid. Det er viktig at du har alenetid med sønnen din, det er viktig at du og kjæresten din får ha "kjærestetid", og det er nok også viktig at sønnen din og kjæresten din får litt tid sammen alene. På denne måten lærer alle tre hverandre å kjenne, og blir tryggere på hverandre -og sjalusien reduseres kanskje litt etterhvert. Det å gjøre ting sammen alle tre (bake, ake, gå på kino ...) er også ting som kan gjøre samspillet dere i mellom lettere, tror jeg.

For meg virker det som om kjærtegn og nærhet er viktig for både deg, din sønn og kjæresten din? Og du skriver at du gjerne klemmer på ham, underforstått at hun da er tilstede og ser dette. Men går det andre veien også -klemmer og koser du med henne mens din sønn er der? Får hun "lov" til å oppføre seg som kjæresten din når han er der? Dersom det ikke er tilfelle, kan nok mye av problemet ligge der.

Jeg tror dette vil la seg løse. Men det er krevende å komme inn som "ny kjæreste" i et forhold, og at den ene partneren har barn fra før, gjør ikke saken enklere. Mange hensyn skal tas, samtidig som det er sterke følelser i sving rundt dette. Man må tørre å snakke om det som er vanskelig, og man må klare å jobbe sammen mot å finne løsninger.

Lykke til!