Samboer med sjalu stemor

[Gjest Gjest]

Det er absolutt håp. Men ting tar tid og må jobbes med. Først av alt, vær mot din sønn som du pleier, gi han den oppmerksomheten og varmen som før. Men gi sammtidig din samboer oppmerksomhet. Gjør du ting på en smidig måte, så vil han kunne takle stemors sjalusi bra. Barn har en god evne til å tilpasse seg, og så lenge de føler seg like mye verdt i fars liv som før, så kan det gå bra.

Når det gjelder hennes sjalusi, så er det bra at hun er åpen om det. Da er hun og kanskje forberedt på å jobbe med det. For det er viktig at hun gjør. Barnet er en del av deg, og ved å velge deg, velger hun barnet og. Hun og vil på sikt få det bedre om hun jobber med følelsene sine. Hjelp henne med det, vis at hun og betyr mye.

Som navnet kanskje indikerer, jeg har selv vokst opp med sjalu stemor. Jeg taklet det bra, har ikke men av det. Damen er topp, bortsett fra denne for meg uforstående sjalusien. Jeg var 13 år da hun kom inn i hans liv. Hun valgte selv å snakke med meg om dette da jeg var 17. Jeg var heldig, jeg hadde en far som satt meg høyt, og alltid har vist meg at jeg betyr mye for han. Jeg hadde ingen grunn til å blir sjalu selv, og er det ikke av natur. Men dem har det gått bra, hun har jobbet seg gjennom det, men det har tatt mye tid.

Lykke til!

Enig med denne, eneste fornuftige innlegget i denne tråden. Man kan ikke hjelpe for at sjalusien kommer, men man kan innrømme at den er der, og sammen jobbe for å bli kvitt den. Med aktiv innsats og tid kan dette gå kjempebra! Synes det er for ille å kaste kjærligheten over bord på grunn av et problem som det er mulig å gjøre noe med.

[Gjest Gjest_Mette_*]

Jeg er også enig med siste innlegg. Er selv stemor var aldri sjalu på stebarnet de første årene av forholdet. Jeg hadde min plass og stebarnet sin plass. Det tror jeg er det viktigste, at du behandler sønnen din med fars kjærlighet og omsorg og kjæresten som en kjæreste. Det er stor forskjell på disse rollene og det er viktig at man ikke lar disse gli over i hverandre. Lek med sønnen din gi han kos og glede. Ta med kjæresten på date og prioriter romantikk, erotikk og kjæreste tid med henne. Selv synes jeg at det beste mottoet ikke er at barnet alltid skal settes først. Synes det blir mer riktig å si at den enes ønsker aldri skal gå utover den andre sine behov. Og man skal aldri holde noen utenfor.

Selv fikk jeg problemmer med sjalusi etter at vi fikk felles barn, fordi han sluttet helt å bruke noe som helst omsorg eller tid med meg. Begynte istede å ta med stebarnet på alle de tingene vi pleide å gjøre sammen. Han ga meg ikke en klem en gang. Mens han satt og koste med stebarnet hele tiden og til og med begynte å sove inne hos stebarnet. Det er virkelig det vondeste som finnes å ikke få det man trenger fra partneren sin og i tillegg måtte sitte å se på at han gir det til noen andre. Samme om denne andre er et barn eller en annen dame. (Er 100% klar over at dette var mannen min sin skyld ikke stebarnet.)

Synes absolutt ikke du skal slutte å kose med sønnen din. Men pass på å inkludere kjæresten. Vi pleide å sitte sammen i sofaen alle tre jeg i den ene armkroken og stebarnet i den andre. Noen ganger satt stebarnet i armkroken min også. Pass på at det blir et felleskap med alle tre og at kjæresten og du er de voksene som bestemmer. Pass på at hun føler at hun er en likverdig partner. Tror etter at rollene er blitt definert vil sjalusien forsvinne. Bare husk at det at man får kjæreste ikke er en unnskyldning for å bli en dårlig far. Akkurat som det å ha et barn ikke rettferdigjør det å være en dårlig kjæreste.

Dette er ikke lett, men utrolig koslig når man får en nyfamilie til å fungere. Synes det er flott at hun er ærlig og at du prøver å finne en løsning.

[Herr Brun]

Gud, jeg blir som skilsmissebarn litt forbannet av å lese hvordan noen folk klarer å få seg selv til å oppføre seg! Hvordan går det an å bli sjalu fordi far koser med sønn? Eller at mor koser med sine barn? Noe kan jo ikke være helt rett skrudd sammen hos disse.

Jeg har hatt to stefedre og en stemor. Både mamma og pappa er nå lykkelig gift, og både stemor og stefar er helt fantastiske å ha med å gjøre! Stemor kom inn i bildet når jeg var ganske ung (rundt 5-6), og min nåværende stefar flyttet inn når jeg var 13. Både 5 og 13 er vanskelige aldrer, men jeg har fått et utrolig godt forhold til dem begge to og har aldri opplevd noe sjalusi, hverken ene eller andre veien. Kan nok ha vært litt sjalu når pappa fikk sitt første barn med noen andre enn mamma, men tror sjalusien gikk mest andre veien. I og med at jeg hadde standard samvær med pappa (1 dag i uken og annenhver helg) så ble det jo stort sett sånn at jeg fikk litt mer oppmerksomhet enn mine småsøsken da, dog på en annen måte. Dette løste seg heldigvis etterhvert.

Til trådstarter må jeg bare få si at det er helt hinsides at stemor skal bli sjalu. Du må IKKE la dette gå ut over sønnen din på noe som helst vis. Hvis du allerede har begynt å nøle med å være intim med sønnen din, så må du faktisk ta deg selv i nakken og gjøre det klart for samboeren din at du ikke aksepterer at hun skal lage et problem av at du er sammen med sønnen.

[Gjest Gjest]

Jeg er kvinne selv og hadde aldri klart å bli sjalu om min mann hadde klemt sitt barn. Ærlig talt - hvordan i all verden klarer hun å unngå å se forskjellen?

Ja man må jo ta vare på sine barn og kunne gi de en klem uten at noen blir sjalu.

Helt ærlig rett fra hjertet så synes jeg dette høres sykt ut. Hun må ha enormt dårlig selvtillig og veldig sjalu.

Jeg håper dere kan snakke med en rådgiver eller noe sammen før dette går for langt. Man skal ALDRI få dårlig samvittighet for å gi sitt barn oppmerksomhet.

Du høres reflektert ut så jeg tror nok du finner ut hva som er best for dere i denne situasjonen.

Jeg har desverre hørt nok av historier der pappa har fått ny dame - der damen blir sjalu og behandler stebarnet på en gal måte. Mange fedre som da velger damen og ikke barnet - sånt smerter meg fullstendig å høre om. Men altså jeg tror aldri trådstarter finner på noe sånt - da hadde han aldri bedt om råd her inne

[citygirl]

barnet ditt er så uendelig mye mer viktig enn den kjæresten din. han begynner å bli stor og har kanskje ikke så mye behov for den armkroken din om noen år. Så nyt tiden med ham.

Jeg tenker med gru på alle de barna som vokser opp med nye steforeldre her og der, og som ikke opplever å komme i første rekke, hverken hos mor eller hos far. Mor og far kan være opptatt på hver sin kant med sine nye forbindelser og etableringer, og glemmer litt at det er barn som trenger å være førsteprioritet.

Nei, mitt råd til deg: la din gutt komme først uansett. En sjalu stemamma har ingen godt av. Sjalusi lar seg behandle, men barnet eller du skal ikke gjøre det.

[Gjest Gjest_Linda_*]

barnet ditt er så uendelig mye mer viktig enn den kjæresten din. han begynner å bli stor og har kanskje ikke så mye behov for den armkroken din om noen år. Så nyt tiden med ham.

Jeg tenker med gru på alle de barna som vokser opp med nye steforeldre her og der, og som ikke opplever å komme i første rekke, hverken hos mor eller hos far. Mor og far kan være opptatt på hver sin kant med sine nye forbindelser og etableringer, og glemmer litt at det er barn som trenger å være førsteprioritet.

Nei, mitt råd til deg: la din gutt komme først uansett. En sjalu stemamma har ingen godt av. Sjalusi lar seg behandle, men barnet eller du skal ikke gjøre det.

Helt enig! Og jeg tror kvinner uten barn har mye lettere for å bli sjalu på stebarna enn det menn har. I det hele tatt virker det som om menn takler steforelderrollen bedre. Her har vi til sammen fem unger, hans og mine, ingen felles. Vi har like mye samvær, så når ungene er her, da er vi først og fremst foreldre, resten av tiden kan vi konsentrere oss om hverandre. Har bodd sammen i seks år, ungene er i alderen 11-20, har aldri hatt noen problemer med sjalusi:) Når man velger en partner med barn, så må man ta hele pakka, takler man ikke det, nei da får man finne en uten barn...

[Gjest Gjest_Katrine_*]

Dette er den farlige sjalusien-eiertrangen.

Jeg er oppvokst med en sjalu stefar, og det var ikke greit. Jeg kjente og følte på hans sjalusi, og ga derfor aldri min mor en klem. Jeg følte meg alltid i veien, og selvsagt trodde jeg det var meg det var noe galt med.

Vis litt ryggrad her, sett ned foten og si at hun får enten velge sjalusien og pakke tingene sine, eller hun får velge deg og din sønn. Valget er hennes, så slipper du å en gang muligens komme til å måtte velge mellom henne og sønnen din.

[Gjest Gjest]

Dette er et tabubelagt område som ikke er lett å ta opp på Kg.

Selv var jeg ikke sjalu de første årene av vårt samliv. Barnet var hos oss på samvær og vi koste oss sammen alle tre. Barnet koste seg så masse at det valgte å flytte til oss. For å gjøre en lang historie kort; barnet er med oss hele tiden. Leser det vi leser. Vil være med på kino. Tar opp samme hobby. Har ikke venner på egen alder; faren er barnets beste venn. Jeg kjenner at jeg blir "kvelt"; føler meg mer og mer i et forhold med 3 "voksne". Barnet er nå 15 år. Vi er overhodet ikke bekymret for om det skl begynne å drikke, røyke, annet; for det går jo ingen steder. Jeg er ikke sjalu i den forstand; heller mer lei av å ikke ha voksentid.

[Phaedra]

Jeg er enig i alle her som sier at dette er hennes problem og hun som skal jobbe med det. Du burde oppføre deg mot sønnen din slik du alltid har gjort.

Det virker også som om hun ønsker å gjøre noe med det, hvis hun er åpen om at hun føler det sånn.

Personlig har jeg vært i hennes situasjon. Hvis jeg holdt forloveden i hånden, pleide lillejenta hans å "splitte" oss og ta over hånden hans. Hvis jeg satt sammen med ham på sofaen så kom hun og satte seg på fanget hans og tok all oppmerksomheten hans osv. Hvorvidt det var sjalusi fra hennes side også vet jeg ikke, men hun reagerte som om det var det.

Så jeg fortalte ham at jeg hadde et problem med dette, men at han bare måtte gi meg tid til å komme over det. Som voksen person så *visste* jeg at jeg ikke hadde lov til å ha denne følelsen, men den var på ingen måte rasjonel (de fleste følelser er jo ikke det). Jeg visste at vi hadde hver vår plass i forholdet, og at hun reagerte slik hun gjorde fordi det var jeg som kom trampende inn i et allerede etablert familieforhold. Det tok meg faktisk et par år å komme fullstendig over denne følelsen - men det kan godt være fordi jenta ble eldre med årene også.

Men det aller viktigste - og dette vil jeg understreke - er at hun i størst mulig grad ikke lar barnet vite om denne følelsen. For ungen vil med stor sannsynlighet ikke forstå hvor den kommer fra, og kan uansett ikke gjøre noe med den (ei heller skal ungen gjøre noe med den). Hvis jeg syntes det ble for overveldende så tok jeg noe minutter for meg selv - "gikk på do", hentet noe å drikke osv.

Har i dag et helt naturlig forhold til jenta, og vi deler så godt vi kan på pappaen hennes Meg bekjent har hun (og resten av familien) aldri fått med seg at jeg var sjalu (puh!). Du kan jo fortelle henne at hun ikke er alene om å ha denne følelsen, men at det nå en gang er noe hun må finne ut av selv

Endret 18. desember 2008 av Phaedra

[tingeling]

Personlig har jeg vært i hennes situasjon. Hvis jeg holdt forloveden i hånden, pleide lillejenta hans å "splitte" oss og ta over hånden hans. Hvis jeg satt sammen med ham på sofaen så kom hun og satte seg på fanget hans og tok all oppmerksomheten hans osv. Hvorvidt det var sjalusi fra hennes side også vet jeg ikke, men hun reagerte som om det var det.

Det er ikke så uvanlig at barn er slik, uavhengig av om det er steforeldre med i bildet. Hvis jeg og mannen min leier hverandre så vil sønnen vår gå i mellom og hvis vi klemmer hverandre vil han også være med eller kan si at "det er MIN mamma". Det er ikke så uvanlig at små gutter er "forelsket" i mamman sin og små jenter skal gifte seg med pappa når de blir store. Etterhvert blir de eldre og så blir det andre utfordringer...

[Nessa!]

Herregud! Ringer det ikke en bjelle i hode på deg? Jeg har selv vært sammen med en over lengre tid som hadde barn med en annen! Å ble da ALDRI SJALU når han koste med sønnen sin!

Hadde kastet hun på hode ut! Kan umulig være helt frisk!

DETTE ER IKKE NORMALT!

[Gjest Gjest]

Jeg har nettopp fått min kjæreste inn under samme tak og er veldig lykkelig for det. Jeg har en sønn på 10 år, og har et veldig godt forhold til han. Han liker min samboer veldig godt, men jeg har et veldig stort problem med at min samboer er fryktelig sjalu.

Det skal sies at samboerskapet er rimelig nytt, og holder naturlig nok på å slipe seg til slik som det ofte gjør i begynnelse.

Vi har snakket en del om dette, og hun er helt ærlig ang sine følelser, og hun sier at hun sliter såpass mye med dette at det for henne vrir seg i magen når hun ser at jeg koser med sønnen min.

I tillegg er det selvsagt også en påkjenning på min sønn som nettopp har fått en ny stemor. Jeg står med andre ord mellom barken og veden.

I denne situasjonen virker det faktisk som om det er sønnen min som takler situasjonen best.

Jeg merker nå at jeg begynner å tenke meg om før jeg gir sønnen min en kos, eller setter meg ned bare med ham. Jeg føler også at jeg må planlegge dagene jeg har ham såpass at vi ikke skal komme opp i situasjoner som fører til at min samboer blir sjalu.

Jeg synes dette er en fryktelig vanskelig og tung situasjon, og jeg trenger noen tips og råd fra andre her.

- Fortvilet far og samboer

Du og din sønn får problemer

[Gjest Gjest]

Jeg har nettopp fått min kjæreste inn under samme tak og er veldig lykkelig for det. Jeg har en sønn på 10 år, og har et veldig godt forhold til han. Han liker min samboer veldig godt, men jeg har et veldig stort problem med at min samboer er fryktelig sjalu.

Det skal sies at samboerskapet er rimelig nytt, og holder naturlig nok på å slipe seg til slik som det ofte gjør i begynnelse.

Vi har snakket en del om dette, og hun er helt ærlig ang sine følelser, og hun sier at hun sliter såpass mye med dette at det for henne vrir seg i magen når hun ser at jeg koser med sønnen min.

I tillegg er det selvsagt også en påkjenning på min sønn som nettopp har fått en ny stemor. Jeg står med andre ord mellom barken og veden.

I denne situasjonen virker det faktisk som om det er sønnen min som takler situasjonen best.

Jeg merker nå at jeg begynner å tenke meg om før jeg gir sønnen min en kos, eller setter meg ned bare med ham. Jeg føler også at jeg må planlegge dagene jeg har ham såpass at vi ikke skal komme opp i situasjoner som fører til at min samboer blir sjalu.

Jeg synes dette er en fryktelig vanskelig og tung situasjon, og jeg trenger noen tips og råd fra andre her.

- Fortvilet far og samboer

Da jeg fikk samboer så sa jeg: det viktigste i livet mitt er mine barn. Du kommer aldri foran dem, så lenge de er barn. Det burde du ha sagt før du flyttet sammen med henne.

Du vil få problemer. TRO MEG

Er du villig til å leve på nåler, samtidig som du ofrer ditt barn?

[Gjest Gjest]

Da jeg fikk samboer så sa jeg: det viktigste i livet mitt er mine barn. Du kommer aldri foran dem, så lenge de er barn. Det burde du ha sagt før du flyttet sammen med henne.

Du vil få problemer. TRO MEG

Er du villig til å leve på nåler, samtidig som du ofrer ditt barn?

Da hadde jeg sagt takk og farvel til deg om jeg var din partner. Jeg har også barn fra før og da jeg fikk meg samboer så behøvde jeg ikke fortelle han hvem som kommer først. Den kjærligheten jeg føler til mitt barn og den kjærligheten jeg føler til han er to helt forskjellige ting. Jeg har plass til begge og det å gi omsorg og kjærlighet til et barn og til en voksen er noe som skjer helt naturlig uten at en av de behøver å høre at du er nr 2 i rekken.

Som kvinne hadde jeg reagert kraftig om min mann sa til meg at hans barn kommer først. Da hadde jeg tenkt at han ikke var i stand til å gi kjærlighet til både meg og barna og at jeg da ble "på vent" til han hadde gjort unna det viktigste:barna. Jeg vet utmerket godt at barn er barn og behøver sin forelder. Men en mann som må understreke for meg at jeg er nr 2 han hadde jeg ikke gått inn i et forhold med. Nå har vi felles barn og det finnes ingen her i huset som er nr 1 eller nr 2. Hverken ste,felles eller voksne.

Alles behov blir ivaretatt.

[Jade]

Klart man må ha kjærlighet både til barn(a) og samboer! Her virket det ikke som om det var et alternativ å dele kjærligheten mellom barnet og samboeren, da samboeren ble sjalu hvis TS koste med barnet. Jeg går da virkelig utifra at samboeren får rikelig med kos også?

[Gjest Gjest_mariell_*]

Det er rart med det en kvinne som er ærlig om sin sjalusi mot stebarn blir møtt med sinne og avsky. Mens en kvinne som innrømmer at hun ikke liker å være med sitt eget barn, blir rost opp i skyene fordi hun tørr å være ærlig. Hvis denne stemoren har vært ærlig med mannen fordi hun ønkser å gjøre noe med det og prøver så godt hun kan synes jeg ikke hun fortjener pepper. Gale tanker og følelser er vi alle istand til å få, er hva vi gjør eller ikke gjør med følelsene som er viktig.

[Gjest Gjest_Maria_*]

Den oppførselen din samboer utviser virker sykelig. Jeg er stemor, og har en mann som er stefar til mine barn, og INGEN av oss har noen gang vært sjalu på hverandre i forhold til barna. Alvorlig talt, selvsagt skal du som far sitte ved siden av sønnen din uten at din sambo blir sjalu av det?

Hun må ha alvorlige problemer med selvtilliten, og det ville ikke hjelpe om du så satt laaangt fra gutten din, hun ville alltid finne noe som var galt.

Spark ut dama og ta deg av gutten din. Det finnes alltids flere damer.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Jeg har nettopp fått min kjæreste inn under samme tak og er veldig lykkelig for det. Jeg har en sønn på 10 år, og har et veldig godt forhold til han. Han liker min samboer veldig godt, men jeg har et veldig stort problem med at min samboer er fryktelig sjalu.

Det skal sies at samboerskapet er rimelig nytt, og holder naturlig nok på å slipe seg til slik som det ofte gjør i begynnelse.

Vi har snakket en del om dette, og hun er helt ærlig ang sine følelser, og hun sier at hun sliter såpass mye med dette at det for henne vrir seg i magen når hun ser at jeg koser med sønnen min.

I tillegg er det selvsagt også en påkjenning på min sønn som nettopp har fått en ny stemor. Jeg står med andre ord mellom barken og veden.

I denne situasjonen virker det faktisk som om det er sønnen min som takler situasjonen best.

Jeg merker nå at jeg begynner å tenke meg om før jeg gir sønnen min en kos, eller setter meg ned bare med ham. Jeg føler også at jeg må planlegge dagene jeg har ham såpass at vi ikke skal komme opp i situasjoner som fører til at min samboer blir sjalu.

Jeg synes dette er en fryktelig vanskelig og tung situasjon, og jeg trenger noen tips og råd fra andre her.

- Fortvilet far og samboer

Hei du, fortvilet far :-)

Jeg er "stemor" selv og må si at det er ikke lett.Dette er flott at du tar ansvar for barnet DITT men hvis du er glad i kjæresten din og vil være sammen med henne det er du som må finne ut hvordan du skal gjøre henne lykkelig.Selfølgelig jeg vet ikke om deres planer videre.Men for meg ser det ut at problemer er:

1)Dere har ikke felles barn da tenker hun: " Aha,de (du og eksen din) har ett barn sammen men det har ikke vi...Han ville skape et nytt liv sammen med henne men ikke med meg..."

2)Hver kvinne trenger oppmerksomhet og det er vanskelig å dele kjæresten sin med andre(hvem som helst).Jeg tror hun ser i barnet ditt liksom trussel til forholdet deres.Vær fin mot henne.Kom med blomster og kjærlige ord.Ikke vær redd å si at du elsker henne over alt på jordet.Hun må føle seg trygt.

3)Vet ikke hvor mye kontakt du har med eksen din men prøv å redusere det.Man kan ikke leve med fortiden hvis man vil gå videre.

Vennlig hilsen fra fortvilet stemor.

[Gjest Gjest]

Hei du, fortvilet far :-)

Jeg er "stemor" selv og må si at det er ikke lett.Dette er flott at du tar ansvar for barnet DITT men hvis du er glad i kjæresten din og vil være sammen med henne det er du som må finne ut hvordan du skal gjøre henne lykkelig.Selfølgelig jeg vet ikke om deres planer videre.Men for meg ser det ut at problemer er:

1)Dere har ikke felles barn da tenker hun: " Aha,de (du og eksen din) har ett barn sammen men det har ikke vi...Han ville skape et nytt liv sammen med henne men ikke med meg..."

2)Hver kvinne trenger oppmerksomhet og det er vanskelig å dele kjæresten sin med andre(hvem som helst).Jeg tror hun ser i barnet ditt liksom trussel til forholdet deres.Vær fin mot henne.Kom med blomster og kjærlige ord.Ikke vær redd å si at du elsker henne over alt på jordet.Hun må føle seg trygt.

3)Vet ikke hvor mye kontakt du har med eksen din men prøv å redusere det.Man kan ikke leve med fortiden hvis man vil gå videre.

Vennlig hilsen fra fortvilet stemor.

Du snakker som om du har en skrue løs. HAN er IKKE ansvarlig for at hun har sinnsvake tanker. Du og sånne som deg bør søke profesjonell hjelp!

[Malum]

Hei du, fortvilet far :-)

Jeg er "stemor" selv og må si at det er ikke lett.Dette er flott at du tar ansvar for barnet DITT men hvis du er glad i kjæresten din og vil være sammen med henne det er du som må finne ut hvordan du skal gjøre henne lykkelig.Selfølgelig jeg vet ikke om deres planer videre.Men for meg ser det ut at problemer er:

1)Dere har ikke felles barn da tenker hun: " Aha,de (du og eksen din) har ett barn sammen men det har ikke vi...Han ville skape et nytt liv sammen med henne men ikke med meg..."

2)Hver kvinne trenger oppmerksomhet og det er vanskelig å dele kjæresten sin med andre(hvem som helst).Jeg tror hun ser i barnet ditt liksom trussel til forholdet deres.Vær fin mot henne.Kom med blomster og kjærlige ord.Ikke vær redd å si at du elsker henne over alt på jordet.Hun må føle seg trygt.

3)Vet ikke hvor mye kontakt du har med eksen din men prøv å redusere det.Man kan ikke leve med fortiden hvis man vil gå videre.

Vennlig hilsen fra fortvilet stemor.

Der har vi en kort oppsummering av hele situasjonen.

Endret 18. februar 2009 av Bodillen