Samvær - kan barnet bestemme?

[liv]

Gammel tråd

[Gjest Szuszka]

hvorfor i helvete du trenger hennes barn, Selvfølgelig hun som bestemmer over hennes barn, du får bestemme over dine egne, faren gotar som den er, hva har du i dette saken gjøre da. når mannen fant deg, da har han autamatisk fraskrivet ansvar som far. Han kan ikke få pose og sekk. Det er barnas behov for far som respekteres, ikke hans behov for samvær. Folk som dere kan ikke få pose og sekk. Hvis det skjer sånt med meg, jeg vil gjør det samme, jeg sendder barna bare hvis de har behov for far. Jeg dekker ikke hans behov, det får han gjøre selv ved å ovetale barnet. Og jeg serverer ikke banra mine til samboer/elskeriner han finner.

[Gjest Szuszka]

Du Line!

Hva i helvete snakker du om? Far har fraskrivet ansvar over barnet når han fant henne?

Er du helt bortreist?

Hvordan kan du vite hvorfor de gikk fra hverandre? Kanskje de hadde samvær med jenta før og plutselig ville hun ikke dit? Tydlighvis elsker faren dattera og ønsker å være sammen med henne, og hun også er en snill en som støtter mannen sin i dette?

Det vet jo alle normale i verden, når et par skiller lag, så begge er like "skyldige" i det, ikke bare den som til slutt setter ord på ting. Og grunnen til dette kan aldri være en tredje person. Hvor det kan komme en 3. inn i bildet, så hadde de nok alvorlige problemer lenge før det. En 3. person kan være resultat men ikke årsak.

Du er visst ikke en mor som foretrekker barnets beste og er villig til samarbeid for det.

Far skriver ikke av barnet sitt bare for han skilte seg og fant en annen kvinne.

Vil også opplyse alle om at forelder som ikke bor sammen med barnet, har også rett til samvær, ikke bare barnet har rett hvis de ønsker.

Du serverer ikke barna dine men samarbeider for barnas beste, din tosk.

Jeg syns du er en som ble forlatt av mannen din Line, og han fant seg en annen. Med det tankemåte du har, at far har skrevet av ansvar med dette, så sikkert er det helt greit også at han ikke betaler noe som helst i barnebidrag. Det skulle være logisk, siden han ikke må eksisteres for barnet lenge.

Jeg er både mor og stemor, også var alenemor i en gud stund.

Alt som jeg har opplevd av eksen til mannen min, og utover det jeg leser her, må jeg si, kjærringer som du er, forårsaker masse vansker til mange fedre og mange barn og mange familier. Leser jeg flere skile, så må jeg begynne å skamme meg over at jeg er kvinne.

[Gjest Gjest]

Og jeg forsøker å se problemstillingen fra flere sider.

Det ER barn som ikke ønsker å være sammen med samværsforelder. Det aksepterer jeg fullt ut. Men jeg har problemer med å akseptere dette uten å få en grunn ettersom årsaken er nødvendig for å kunne endre på situasjonen.

Jeg opplevde (som samværsfar dengang) at mor mente at barna ikke ønsket å være hos meg. Iflg henne ønsket de heller ikke være sammen med meg i sitt eget miljø (dvs utenfor mors bolig). Det var utrolig tungt og jeg kunne ikke akseptere det uten videre. Senere opplevde jeg at mor bare stakk av med barna en jul de skulle være hos meg. Jeg satt med en haug julepresanger og ble nektet å snakke med barna pr tlf. i jula. Jeg ble nektet å være aktivt med i barnas fritidsaktiviteter i flere år, og jeg ble nektet å delta på foreldremøter i barnehage og på skole fra bruddet og frem til jeg ble omsorgsforelder.

Ingen som ikke har opplevd dette vil forstå hvor tungt det er å bli fratatt enhver mulighet til samvær med egne barn. Og ikke bare for samværsforelder, men også i stor grad for barna, er det viktig at samværsforelder blir sett på som tilstedeværende.

Som kjent er jeg idag omsorgsforelder, og vet med 100% sikkerhet at barna er skeptisk til samvær med samværsforelder. Likevel mener jeg det er min plikt som samværsforelder å oppmuntre til samvær slik at barna ikke mister viktig kontakt med den andre forelderen. Dette tilsier at jeg må oppmuntre barna og forsøke å få frem det positive som jeg mener samværsforelder kan tilby barna. Uansett hvor uenig jeg ofte kan være med samværsforelder vet jeg at det finnes possitive egenskaper der som ikke jeg har. Dessuten er det viktig at barn sitter med et possitivt inntrykk av samværsforelder. Dette er noe de kan bringe med seg til den dagen de selv får barn og evt blir bostedsforelder eller samværsforelder.

Jeg vet at barn kan ha vanskelig for å beskrive hva de mener og årsaken til dette. Men jeg vet også at samværsforelder ikke er interesert i å høre hva jeg mener om barnas situasjon, ønsker og behov. I slike tilfeller mener jeg det er bedre at en OBJEKTIV 3.person med kompetanse på barn kan være til hjelp for barn OG foreldre til å forstå situasjonen bedre. Kansje det kan vekke samværsforelder og medføre til en possitiv endring. En endring som igjen fører til ønske om mer samvær mellom barn og samværsforelder.

Vi som bostedsforeldere sitter uansett med hovedansvaret for å svelge kameler. Vi er jo valgt fordi vi best ivaretar barnas behov (les svelge kameler), og vise samarbeidsvilje til beste for barna. Da må vi også vise at vi kan sette egne subjektive meninger tilside for å ivareta barna slik intensjonene er.

Hei.

Som sett utenfra og nøytralt er dette innlegget etter slik jeg forstår barnelova nærmest prefekt.

Noen vesentlige punkter som at barnas behov skal i varetaes og at bostedsforelder skal medvirke positivt til samvær for barnet. Medvirke positivt, det vil si motivere slik at barnet ser fram til samværet.

Ikke se på det som et ork når barnet ikke helt er motivert selv. Da må bostedsforelder forsøke snu dette.Det er ikke alltid like lett hvis forhold mellom foreldre ikke er på sammarbeidsnivå.

[AnonymBruker]

Du Szuszka? Hvorfor drar du opp gamle tråder. Det er lite interessant når trådens deltakere er long gone.